17. februar (49:30 minutter ut i sendingen) kan du høre intervju med Gro Hillestad Thune, Dagsnytt 18 v/Hege Holm: (klikk her for høre Dagsnytt 18)
Jeg har skrevet av intervjuet, som du kan lese her:
HH: Hvordan står det egentlig til med menneskerettighetene her i landet?
Ikke helt bra skal vi tro menneskerettighetsjurist og tidligere medlem av menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg Gro Hillestad Thune.
I nyhetsmorgen på P2 i dag så sa du at Utenriksminister Støre ikke snakker sant når han sier at de har full trykk på dette arbeidet også i Norge.
Hva slags erfaringer er det du sitter med når du kan si dette?
GHT: Jeg får henvendelser nesten daglig fra mennesker rundt i landet som etterlyser sine menneskerettigheter. Det de forteller er sånt som de har opplevd. Mest brukere av helse- og omsorgstjenester og deres pårørende. De etterlyser respekt for sine grunnleggende rettigheter og lurer på om det de forteller at de har opplevd kan være brudd på menneskerettighetene.
HH: Hva svarer du da?
GHT: Hva skal jeg svare? For å kunne si om noe er brudd på en menneskerettighetsartikkel – altså brudd menneskerettighetsloven, så må du jo høre begge sider av saken.
Det de forteller og som det er grunn til å tro på, er så alvorlig at de burde hatt et sted å gå hvor noen med menneskerettighetskompetanse kunne sett på saken og belyst alle sider og så kunne trukket en konklusjon.
Og der hvor det opplagt er et brudd for det må det nødvendigvis være i en god del av disse sakene jeg kommer bort i.
HH: Hvem er det som er mest utsatt for brudd på menneskerettigheter?
GHT: Det er innenfor lukkede systemer, det er i psykiatri, bak lukkede dører, rusmisbrukere, barnevernet, eldreinstitusjoner, asylmottak kanskje… og det er altså de stedene hvor folk er svake, er veldig avhengig av hjelpeapparatet, og hvor man da har en veldig svak stemme og lite å stille opp... Kanskje egentlig helt prisgitt omsorgssystemet slik at det er vanskelig.
HH: Er bevisstheten om hva menneskerettigheter egentlig betyr ganske liten nasjonalt men veldig stor internasjonalt?
GHT: Ja, det er vel det som er min anklage mot politikerne at man ikke har tatt tak i dette som en utfordring i Norge. Det virker som man later som om at det går av seg selv.
Og at all oppmerksomhet må brukes ute, og så enkelt er det ikke.
Det svikter synes jeg på opplæring - altså man trenger kunnskap for dette er ikke bare opplagte saker det er juss som… er utviklet i internasjonale kontrollordninger… i Strasbourg… i FN-systemet… Og man trenger også klageordninger hvor de som da ringer til meg eller som sitter hjemme og er fortvilet…
HH: De har hørt at du kan svare på menneskerettigheter?
GHT: Ja, jeg har skrevet en bok om overgrep i psykiatrien og prøvd å si i fra der, og jeg har også vært ute og snakket om menneskerettigheter.
HH: Hvor sender du de videre? For du kan jo ikke hjelpe alle?
GHT: Jeg prøver å sende dem videre til det ordinære klageapparatet og det som da skjer er at hvis de kommer med en påstand om brudd på menneskerettighetene, brudd på artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen for eksempel i en konkret klagesak, så får de da ofte beskjed tilbake fra fylkeslegen og eller andre at det er ikke deres oppgave å se på dette. Det jeg ser, er at disse forskjellige ombudsordninger, klageinstanser, kontrollkommisjonen, statens helsetilsyn ..de ser ikke på om menneskerettighetene er brutt i konkrete saker… de ser bare på om man har handlet slik som norsk sier… og det som er faktum det er jo at selv om man bruker norsk lov og handler innenfor de rammene loven gir så er det åpent for skjønn og det skjønnet kan brukes feil.
Og da fungerer menneskerettighetsbestemmelsene som et korrektiv, som et supplement, hvor fokuset går på selve krenkelsen...
HH: Men tenker du at man oppretter et eget organ eller skal alle ombud samles i et menneskerettighetsklageorgan?
GHT: Det første er å få en diskusjon, vi trenger en politisk erkjennelse at dette må det tas tak i…
HH: Da tenker du på politikerne på Stortinget?
GHT: Og så må man jo diskutere hvordan den utfordringen skal møtes på en fornuftig måte… Det er ikke om å gjøre å opprette flest mulig organer. Jeg har sagt at vi trenger en menneskerettighetskommisjon, men hvis andre som allerede er klageinstanser gjør den jobben på en kompetent måte så trenger vi ikke flere organer, men det må en bevissthet til og det må kunnskap til inn i tilsyn og kontrollapparatet om innholdet i menneskerettighetsloven og de forpliktelsene…
HH: Du har jo vært dommer ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 15 år, og kan vel si noe:
Er vi veldig annerledes enn andre det er naturlig å sammenligne oss med?
GHT: Ikke veldig annerledes enn mange andre … det er vanskelig i veldig mange land, men jeg registrerer at bevisstheten om at det skjer menneskerettighetsbrudd i Norge som man må forholde seg til og at det er både et problem og en utfordring… den er liten i Norge sammenlignet med mange andre europeiske land.Vi har kommet kort… Vi har veldig veldig fokus på de internasjonale sidene av menneskerettighetene og det skygger for blikket for ting som skjer i Norge… som man burde ha tatt tak i…
HH: Nå har nå i hvert fall du gjort det du kunne i dag for å gjøre politikerne og oss andre oppmerksomme. Vi inviterte også Utenriksdepartementet, barne- og familiedepartementet, og statsministerens kontor, for å snakke om menneskerettigheter, og som du har sett så har flere av dem vært her, men ingen av dem for å snakke med deg. Takk for at du kom, Gro Hillestad Thune….
onsdag 17. februar 2010
tirsdag 16. februar 2010
Erfaringskompetanse.no
"Tema: Gyldiggjøring av erfaringskompetanse
Planleggingen av årets konferanse for brukerorganisasjonene innen psykisk helse feltet er i god gang, og det første samarbeidsmøtet er holdt.
Tradisjonen tro er det Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (erfaringskompetanse.no) som tilrettelegger for brukerorganisasjonskonferansen - som er brukerorganisasjonenes arena for nettverksbygging og erfaringsutveksling.
Selvom det er erfaringskompetanse.no som står som tilrettelegger og arrangør, inviteres de største brukerorganisasjonene i feltet med i planleggingen. Under det første planleggingsmøtet, hvor representanter fra Mental Helse, Voksne for Barn og Angstringen var tilstede, ble det bestemt at i år som i fjor legges konferansen til Sandefjord. Datoen er 31. mai og 1. juni 2010. Når det gjelder konferansens tema vil det i år fokuseres på gyldiggjøring av erfaringskompetanse. Program og invitasjon vil sendes ut i løpet av kort tid. Du vil også finne mer informasjon om konferansen på våre nettsider."
Se nettsiden http://www.erfaringskompetanse.no/
Planleggingen av årets konferanse for brukerorganisasjonene innen psykisk helse feltet er i god gang, og det første samarbeidsmøtet er holdt.
Tradisjonen tro er det Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (erfaringskompetanse.no) som tilrettelegger for brukerorganisasjonskonferansen - som er brukerorganisasjonenes arena for nettverksbygging og erfaringsutveksling.
Selvom det er erfaringskompetanse.no som står som tilrettelegger og arrangør, inviteres de største brukerorganisasjonene i feltet med i planleggingen. Under det første planleggingsmøtet, hvor representanter fra Mental Helse, Voksne for Barn og Angstringen var tilstede, ble det bestemt at i år som i fjor legges konferansen til Sandefjord. Datoen er 31. mai og 1. juni 2010. Når det gjelder konferansens tema vil det i år fokuseres på gyldiggjøring av erfaringskompetanse. Program og invitasjon vil sendes ut i løpet av kort tid. Du vil også finne mer informasjon om konferansen på våre nettsider."
Se nettsiden http://www.erfaringskompetanse.no/
Fra Jan Olaf Ellefsens blogg, "Vi ble ikke tatt alvorlig":
"Vi var bekymrede, fortvilte, sinte, redde, triste, følsomme, åpne. Men ingen forstod oss. Vi ble sperret inne, tvunget til å spise piller, stukket med sprøyter, lagt i belter. Vi protesterte, demonstrerte, utagerte. Men vi ble ikke tatt alvorlig. Vi ble definert som psykiatriske tilfeller. Vi ble dradd over plenen som dyr, vi ble dradd over dørstokkene. Vi knuste, vi slo, vi sparket. Vi spyttet. Vi var stille, vi var høflige. Men vi ble ikke forstått da heller. Vi løste kryssord, vi spiste sammen. De vasket klærne for oss, men de forstod ikke. De pratet om oss på personalrommet, de pratet om oss i møter. De la oss i narkose og sendte elektrisk strøm gjennom hjernen vår. Vi ville ikke leve lengre. Ikke der. Vi ville ut, være frie. Vi lo, vi smilte. Vi var tause, vi bråkte. Men ingen forstod oss."
Se Jan Olafs blogg her
Se Jan Olafs blogg her
Tips om diskusjonsforum på "Ettertid", Jan Olaf Ellefsens blogg.
Se Jan Olaf Ellefsens blogg her hvor han skriver følgende:
Debatt
Det fins en rekke tema innen psykisk helse som er egnet for å debatteres på nettet.
Det kan være et fint tillegg til debatter i aviser og på arrangementer. Følgende nettsteder kan være nyttige for meningsbrytning mellom de mange ulike aktører innen området psykisk helse. Håper flere melder seg inn og deltar!
1. NASEPs diskusjonsforum (Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse – diskusjonene er åpne for alle)
2. Hvite Ørns diskusjonsforum (Interesse og brukerorganisasjon for psykisk helse – diskusjonene er åpne for alle)
3. Google diskusjonsgruppe – tvangsinnleggelser (åpent nettforum om tvang i psykiatrien)
4. Temabloggen ~ psykisk ~ (en åpen temablogg hvor psykisk helsefeltet kan settes under lupen)
Følgende diskusjonsfora må åpnes opp, slik at det blir åpne debatter også der:
5. Psykologforeningens debattforum.
6. Nasjonalt nettverk for tvangsforskning.
Aktører fra alle sider av bordet oppfordres til å igangsette og delta i debatter på nett.
Håper flere melder seg inn og deltar. Videresend gjerne budskapet til andre.
Klikk deg inn på Ettertid, så kan du videre klikke deg til de ulike debattforaene.
Debatt
Det fins en rekke tema innen psykisk helse som er egnet for å debatteres på nettet.
Det kan være et fint tillegg til debatter i aviser og på arrangementer. Følgende nettsteder kan være nyttige for meningsbrytning mellom de mange ulike aktører innen området psykisk helse. Håper flere melder seg inn og deltar!
1. NASEPs diskusjonsforum (Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse – diskusjonene er åpne for alle)
2. Hvite Ørns diskusjonsforum (Interesse og brukerorganisasjon for psykisk helse – diskusjonene er åpne for alle)
3. Google diskusjonsgruppe – tvangsinnleggelser (åpent nettforum om tvang i psykiatrien)
4. Temabloggen ~ psykisk ~ (en åpen temablogg hvor psykisk helsefeltet kan settes under lupen)
Følgende diskusjonsfora må åpnes opp, slik at det blir åpne debatter også der:
5. Psykologforeningens debattforum.
6. Nasjonalt nettverk for tvangsforskning.
Aktører fra alle sider av bordet oppfordres til å igangsette og delta i debatter på nett.
Håper flere melder seg inn og deltar. Videresend gjerne budskapet til andre.
Klikk deg inn på Ettertid, så kan du videre klikke deg til de ulike debattforaene.
mandag 15. februar 2010
TV2s nettside 15.02.2010, Eksperter om psykiatrien.
– Dårlige holdninger øker tvangsbruk.
er overskriften på TV2s nettartikkel/reportasje som følger opp foregående dagers tvangsdebatt.
Journalist Haakon E. H. Eliassen (hei@tv2.no)
Jeg siterer:
"Gammel ukultur og dårlige holdninger fører til ulik bruk av tvang i psykisk helsevern, mener eksperter.
Både når det gjelder bruk av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, tvangsmedisinering utenfor døgninstitusjon, tvungent psykisk helsevern med døgn og bruk av tvangsbehandling i døgninstitusjon er det store forskjeller mellom helseforetakene og til dels også mellom de regionale helseforetakene.
Det uroer helsemyndighetene som i årevis har forsøkt å presse ned bruken av tvang i Norge. Forskjellene er så betydelige at det verken kan skyldes tilfeldigheter eller pasientsammensetning, men hvilke kultur og holdninger de ulike institusjonene har til pasienter med psykiske lidelser."
Les videre her
Hvilken lettelse at det nå pågår en tvangsdebatt! Det er bemerkelsesverdig med de store forskjellene på bruk av tvang fra sted til sted i Norge. Hvorfor? Jeg tror det dreier seg mest om ukultur og holdninger på de ulike institusjonene. Dessverre! Det kan virke som at det må et generasjonsskifte til blant ledere ved enkelte institusjoner for å snu den trenden som er.
Vi som sitter på erfaringene med tvang må også få komme inn i utdanningsinstitusjonene for å fortelle hva vi ønsker oss. Jeg for eksempel ønsker større grad av nysgjerrighet og åpenhet for innholdet i psykoser. Og selvsagt ønsker jeg at det skal bli mer alment akseptert å be om hjelp når det røyner på.
Les artikkelen jeg har lenket ovenfor!
er overskriften på TV2s nettartikkel/reportasje som følger opp foregående dagers tvangsdebatt.
Journalist Haakon E. H. Eliassen (hei@tv2.no)
Jeg siterer:
"Gammel ukultur og dårlige holdninger fører til ulik bruk av tvang i psykisk helsevern, mener eksperter.
Både når det gjelder bruk av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, tvangsmedisinering utenfor døgninstitusjon, tvungent psykisk helsevern med døgn og bruk av tvangsbehandling i døgninstitusjon er det store forskjeller mellom helseforetakene og til dels også mellom de regionale helseforetakene.
Det uroer helsemyndighetene som i årevis har forsøkt å presse ned bruken av tvang i Norge. Forskjellene er så betydelige at det verken kan skyldes tilfeldigheter eller pasientsammensetning, men hvilke kultur og holdninger de ulike institusjonene har til pasienter med psykiske lidelser."
Les videre her
Hvilken lettelse at det nå pågår en tvangsdebatt! Det er bemerkelsesverdig med de store forskjellene på bruk av tvang fra sted til sted i Norge. Hvorfor? Jeg tror det dreier seg mest om ukultur og holdninger på de ulike institusjonene. Dessverre! Det kan virke som at det må et generasjonsskifte til blant ledere ved enkelte institusjoner for å snu den trenden som er.
Vi som sitter på erfaringene med tvang må også få komme inn i utdanningsinstitusjonene for å fortelle hva vi ønsker oss. Jeg for eksempel ønsker større grad av nysgjerrighet og åpenhet for innholdet i psykoser. Og selvsagt ønsker jeg at det skal bli mer alment akseptert å be om hjelp når det røyner på.
Les artikkelen jeg har lenket ovenfor!
TV2s nettside 14.02.2010: Er "tvangstrøyen" gått ut på dato?
Haakon Eliassen i TV2 fortsetter å spørre og kommentere på TVs blogg:
"Er tvangsbruken i norsk psykiatri under kontroll?
Nei, må svaret bli.
Det finnes for mange vitnesbyrd om tvangsinngrep som har fortont seg som overgrep. Myndighetene erkjenner å ha sviktet sitt mål om å få ned tvangsbruken og har samtidig for dårlig oversikt over omfanget av tvangsbruk, de geografiske forskjellene i bruk av tvang er for store - og man vet knapt noe om effekt og skadevirkninger.
Den siste tiden har noen av menneskene som mener seg utsatt for feilaktig bruk av tvang fortalt sine historier i TV 2 Nyhetene."
Les mer her
Det er veldig bra at TV2 har brukt plass i nyhetene flere dager etter hverandre for å sette søkelyset på den høye tvangsbruken i Norge.
Krf har et saksframlegg til Stortinget om tvangsproblematikken, den finner du her.
Eksempel fra Krfs saksframlegg:
"Økt kunnskap om bruk av tvang
Kunnskap er en svært viktig faktor, skal en klare å få løst utfordringene i det psykiske helsevernet. Forslagsstillerne mener det ikke er holdbart at en vet for lite om konsekvensene av bruk av tvang spesielt knyttet til tvangsmedisinering. Det er derfor nødvendig å sette i gang en kartlegging av konsekvensene av tvangsbruk og i hvor stor utstrekning tvang egentlig har blitt brukt de siste årene og blir brukt i dag."
På forslagslisten sin har Krf følgende punkter:
1. Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om bruk av tvang i det psykiske helsevernet, som skal bidra til å redusere tvangsbehandling og tvangsmedisinering og som vurderer å fjerne bedringskriteriet (kalt behandlingskriteriet).
2. Stortinget ber Regjeringen sette i gang en kartlegging av konsekvensene ved bruk av tvang i psykisk helsevern.
3. Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt råd for psykisk helsevern som skal lage nasjonale retningslinjer for bruken av tvang med målsetting om å redusere tvangsbruk i psykiatrien.
4. Stortinget ber Regjeringen legge frem en plan for videre satsing etter opptrappingsplanen for psykisk helse, der kapasitet, videre omstilling og organisering av tjenestene er konkretisert.
5. Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre øremerking av midler til psykiatrien slik at målsettingen i opptrappingsplanen kan nås.
6. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en nasjonal minstestandard for skolehelsetjenesten og styrke det psykiske helseverntilbudet knyttet til studenthelsetjenesten.
7. Stortinget ber Regjeringen sikre økonomisk finansiering av sosiale lavterskeltilbud.
8. Stortinget ber Regjeringen vurdere opprettelsen av ambulante team i det psykiske helsevernet, for eksempel i tilknytning til de distriktsmedisinske sentrene som kan dekke hele Norge
"Er tvangsbruken i norsk psykiatri under kontroll?
Nei, må svaret bli.
Det finnes for mange vitnesbyrd om tvangsinngrep som har fortont seg som overgrep. Myndighetene erkjenner å ha sviktet sitt mål om å få ned tvangsbruken og har samtidig for dårlig oversikt over omfanget av tvangsbruk, de geografiske forskjellene i bruk av tvang er for store - og man vet knapt noe om effekt og skadevirkninger.
Den siste tiden har noen av menneskene som mener seg utsatt for feilaktig bruk av tvang fortalt sine historier i TV 2 Nyhetene."
Les mer her
Det er veldig bra at TV2 har brukt plass i nyhetene flere dager etter hverandre for å sette søkelyset på den høye tvangsbruken i Norge.
Krf har et saksframlegg til Stortinget om tvangsproblematikken, den finner du her.
Eksempel fra Krfs saksframlegg:
"Økt kunnskap om bruk av tvang
Kunnskap er en svært viktig faktor, skal en klare å få løst utfordringene i det psykiske helsevernet. Forslagsstillerne mener det ikke er holdbart at en vet for lite om konsekvensene av bruk av tvang spesielt knyttet til tvangsmedisinering. Det er derfor nødvendig å sette i gang en kartlegging av konsekvensene av tvangsbruk og i hvor stor utstrekning tvang egentlig har blitt brukt de siste årene og blir brukt i dag."
På forslagslisten sin har Krf følgende punkter:
1. Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om bruk av tvang i det psykiske helsevernet, som skal bidra til å redusere tvangsbehandling og tvangsmedisinering og som vurderer å fjerne bedringskriteriet (kalt behandlingskriteriet).
2. Stortinget ber Regjeringen sette i gang en kartlegging av konsekvensene ved bruk av tvang i psykisk helsevern.
3. Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt råd for psykisk helsevern som skal lage nasjonale retningslinjer for bruken av tvang med målsetting om å redusere tvangsbruk i psykiatrien.
4. Stortinget ber Regjeringen legge frem en plan for videre satsing etter opptrappingsplanen for psykisk helse, der kapasitet, videre omstilling og organisering av tjenestene er konkretisert.
5. Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre øremerking av midler til psykiatrien slik at målsettingen i opptrappingsplanen kan nås.
6. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en nasjonal minstestandard for skolehelsetjenesten og styrke det psykiske helseverntilbudet knyttet til studenthelsetjenesten.
7. Stortinget ber Regjeringen sikre økonomisk finansiering av sosiale lavterskeltilbud.
8. Stortinget ber Regjeringen vurdere opprettelsen av ambulante team i det psykiske helsevernet, for eksempel i tilknytning til de distriktsmedisinske sentrene som kan dekke hele Norge
TV2-nyhetene 14.02.2010 Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd
Sitat fra TV2s nettside:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne.
Hvert år blir flere tusen mennesker tvangsinnlagt og behandlet med ulike typer tvang i psykiatrien. Mens de aller fleste pasienter med fysiske helseproblemer selv kan bestemme om de ønsker behandling eller ikke, kan personer med psykiske lidelser underlegges tvang. Psykisk helsevernloven gir rom for tvangsbruk."
Se reportasje og les mer her
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne.
Hvert år blir flere tusen mennesker tvangsinnlagt og behandlet med ulike typer tvang i psykiatrien. Mens de aller fleste pasienter med fysiske helseproblemer selv kan bestemme om de ønsker behandling eller ikke, kan personer med psykiske lidelser underlegges tvang. Psykisk helsevernloven gir rom for tvangsbruk."
Se reportasje og les mer her
søndag 14. februar 2010
Helseministeren vil rydde opp i tvangsbruk
TV2s sending 13. februar. TV-innslag og artikkel kan du se og lese her
På Facebook er det nå såkalt micro-blogging i gang om tvang, og jeg har lagt ut følgende i dag:
"Endelig full dekning fra TV2 om tvangsproblematikken. Jeg er lei av å høre: Ja, men hva med de som er helt "rabiate"?
Hva gjør man da? Det er en forestilling blant mange mennesker at de av oss som har vært/blir innlagt på tvang er helt "rabiate", og det er jo slett ikke sant.
Men forståelig at det er det folk tror siden det anvendes så mye tvang. Vi må greie å snu den forestilling. Mange opplever å bli tauet inn av politiet som forbrytere.
Jeg har sjøl opplevd det uten å ha vært "rabiat". Og jeg kjenner flere som blir lagt i belter og tvangsmedisinert inne på institusjonene uten at de har vært "rabiate". De har motsatt seg å ta medisiner, og i det øyeblikket de tok meg med fysisk makt protesterte jeg fysisk, men selvsagt hadde jeg ingen muligheter mot 7-8 personer som tok meg med makt.
Jeg protesterte i to uker i strekk i 1992, og da ble jeg lagt i reimer og de sprøytet inn nevroleptika/anti-psykotisk medisin (Cisordinol). Det er en "hestemedisin" som jeg fikk store bivirkninger av.
Og de brukte sine tre dager til observasjon før de satte i gang med tvangsmedisinering.
I sin tid var det diskutert om det skulle brukes 14 dager til observasjon, men det ble hele tre dager. Vi er helt forsvarsløse i psykiatriens hender. Her er mitt foredrag til kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november 2009:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" har jeg beskrevet hvordan jeg opplevde tvangen. Den sendte jeg til alle i helse- og omsorgskomiteen pluss regjeringa, og alle partiledere i 2008 i håp om at noen ville lese den og begynne å forstå hvor feilslått tvangsbehandlings"politikken" er. Hvor feil det er å overlate til psykiatere å ha all makt..."
Opprett en Facebookprofil og bli med på diskusjonene:
Her er en av dem.
Jeg slår et slag for Facebook, som kan brukes på mange forsjellige måter, men en av måtene er å dele nyhetsartikler med hverandre og diskutere fortløpende. Det er svært nyttig! Det er også mange ulike grupper det går an å melde seg inn. Du kan også starte opp egne grupper, noe jeg har gjort. En av gruppe er "Grytelokk og roperprotestdager mot lov om psykisk helsevern", se her.
Ha en fin søndag med eller uten Facebook-tilgang!
På Facebook er det nå såkalt micro-blogging i gang om tvang, og jeg har lagt ut følgende i dag:
"Endelig full dekning fra TV2 om tvangsproblematikken. Jeg er lei av å høre: Ja, men hva med de som er helt "rabiate"?
Hva gjør man da? Det er en forestilling blant mange mennesker at de av oss som har vært/blir innlagt på tvang er helt "rabiate", og det er jo slett ikke sant.
Men forståelig at det er det folk tror siden det anvendes så mye tvang. Vi må greie å snu den forestilling. Mange opplever å bli tauet inn av politiet som forbrytere.
Jeg har sjøl opplevd det uten å ha vært "rabiat". Og jeg kjenner flere som blir lagt i belter og tvangsmedisinert inne på institusjonene uten at de har vært "rabiate". De har motsatt seg å ta medisiner, og i det øyeblikket de tok meg med fysisk makt protesterte jeg fysisk, men selvsagt hadde jeg ingen muligheter mot 7-8 personer som tok meg med makt.
Jeg protesterte i to uker i strekk i 1992, og da ble jeg lagt i reimer og de sprøytet inn nevroleptika/anti-psykotisk medisin (Cisordinol). Det er en "hestemedisin" som jeg fikk store bivirkninger av.
Og de brukte sine tre dager til observasjon før de satte i gang med tvangsmedisinering.
I sin tid var det diskutert om det skulle brukes 14 dager til observasjon, men det ble hele tre dager. Vi er helt forsvarsløse i psykiatriens hender. Her er mitt foredrag til kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november 2009:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" har jeg beskrevet hvordan jeg opplevde tvangen. Den sendte jeg til alle i helse- og omsorgskomiteen pluss regjeringa, og alle partiledere i 2008 i håp om at noen ville lese den og begynne å forstå hvor feilslått tvangsbehandlings"politikken" er. Hvor feil det er å overlate til psykiatere å ha all makt..."
Opprett en Facebookprofil og bli med på diskusjonene:
Her er en av dem.
Jeg slår et slag for Facebook, som kan brukes på mange forsjellige måter, men en av måtene er å dele nyhetsartikler med hverandre og diskutere fortløpende. Det er svært nyttig! Det er også mange ulike grupper det går an å melde seg inn. Du kan også starte opp egne grupper, noe jeg har gjort. En av gruppe er "Grytelokk og roperprotestdager mot lov om psykisk helsevern", se her.
Ha en fin søndag med eller uten Facebook-tilgang!
lørdag 13. februar 2010
TV2-innslag 12.02.2010 Ukjente konsekvenser av tvangsbruk i psykiatrien.
Se her
VIKTIG:
"Politikere tror loven brytes.
TV 2 har stilt alle politikere i helse- og omsorgskomiteen følgende spørsmål: «tror du at det blir foretatt lovbrudd i psykiatrien».
Alle politiske partier svarer ja på spørsmålet, utenom medlemmene fra Arbeiderpartiet som avstår fra å svare.
Høyesterettsdommer Ketil Lund den nåværende spesiallovgivning er grunnleggende utilfredsstillende."
Arbeiderpartiet, det størtste regjeringspartiet, avstår fra å svar. ELENDIG!!!
Det stiller Arbeiderpartiet på linje med Amnesty som ikke vil ta stilling til det som skjer i forbindeles med tvang i psykiatrien i Norge.
HALLO: Er det virkelig sånn at dere synes det er mye enklere å kommentere kritikkverdige forhold i andre land? Det skjer brudd på menneskerettighetene i norske psykiatriske sykehus!!!
VIKTIG:
"Politikere tror loven brytes.
TV 2 har stilt alle politikere i helse- og omsorgskomiteen følgende spørsmål: «tror du at det blir foretatt lovbrudd i psykiatrien».
Alle politiske partier svarer ja på spørsmålet, utenom medlemmene fra Arbeiderpartiet som avstår fra å svare.
Høyesterettsdommer Ketil Lund den nåværende spesiallovgivning er grunnleggende utilfredsstillende."
Arbeiderpartiet, det størtste regjeringspartiet, avstår fra å svar. ELENDIG!!!
Det stiller Arbeiderpartiet på linje med Amnesty som ikke vil ta stilling til det som skjer i forbindeles med tvang i psykiatrien i Norge.
HALLO: Er det virkelig sånn at dere synes det er mye enklere å kommentere kritikkverdige forhold i andre land? Det skjer brudd på menneskerettighetene i norske psykiatriske sykehus!!!
fredag 12. februar 2010
TV2 nyhetene 11. februar 2010 om tvang
Fra TV2's nettside:
"Anne Grethe ble lagt i belter og tvangsmedisinert.
Nå advarer hun mot uriktig bruk av tvang i psykiatrien.
De siste årene er det foretatt mellom 6000 og 9000 tvangsinnleggelser årlig i Norge. Bruk av belter, isolasjon og tvangsmedisinering kjenner ingen omfanget av. Myndighetene har i mange år sagt at tvangsbruken skal ned, men erkjenner å ha sviktet.
Anne Grethe Teien er en av mange som har dårlige erfaringer med tvangsinnleggelse og tvangsbruk i psykiatrien. Hun mener hun ble feilbehandlet.
– Opplevelsen når man blir lagt i belter er absurd, det er en sånn «ut av deg selv»-opplevelse. Fire til seks personer kan holde deg nede, og så kommer de med en belteseng og får deg over dit. Du har jo ikke sjanse i havet til å stå imot, det er jo bare å bli med på det, sier hun til TV 2 Nyhetene."
Klikk her for komme videre til TV2's nettside hvor du kan se innslaget som ble sendt på TV pluss at du finner nettdebatten som gikk 12.02.2010
Sjøl greide jeg ikke å fatte meg i korthet eller stille gode spørsmål... Her er mine kommentarer:
Jeg så TV 2 sitt innslag om tvang i psykiatrien i går, og jeg synes rett og slett det er trist at ikke leder av Norsk Psykiatrisk Forening er mer offensiv med tanke på reduksjon av tvangsinnleggelser og tvangsbehandling, og forferdelig trist at han ikke har mer innsikt i menneskesinnet.
Til hans kommentar om at han ikke vil kommentere om det begås overgrep i psykiatrien, og at han sier det er en subjektiv opplevelse, er det ikke et tilfredsstillende svar. Hvis det anses for å være subjektivt så gjelder det kanskje ikke for psykiater Johannessen? Det er på høy tid at han og hans medlemmer tar det innover seg at veldig mange blir utsatt for tvang, tvangsbehandling og overgrep i psykiatrien fordi det er en inngrodd måte å jobbe på.
Vi blir flere og flere som har opplevd denne ukulturen som står fram og forteller om det, og jeg synes det er merkelig at ikke det at det faktisk er så store geografiske forskjeller ved ulike institusjoner, gir grunn for at det må ringe mange bjeller¿ Er det først nå Johannessen ønsker å se på de forskjellene? Det har vært kjent lenge at forskjellene er store. Heldigvis sier Helsedirektoratet at de ikke er fornøyd med dagens tilstand, men jeg synes det er for svakt. Det er også kjent at det er svært mangelfull statistikk på dette viktige området.
At vi som ”subjektivt” sett har opplevd overgrep i psykiatrien står fram og forteller om brudd på menneskerettighetene, håper jeg får fortgang på det utvalget som skal nedsettes for å vurdere loven om psykisk helsevern. Det utvalget bør invitere inn folk som ”subjektivt” sett har opplevd overgrep for å få høre historiene til de enkeltpersonene som tør å stå fram. Jeg tror det er enkeltmenneskers beskrivelse av tvangen som kan gi endringer, og jeg takker derfor Anne Grethe som ga et ansikt og et navn på overgrep hun ble utsatt for. Statistisk materiale er også svært viktig, men statistikk endrer ikke holdninger på samme måte som enkelthistorier.
Et enkelt spørsmål: Kan ikke Rådet for psykisk helse etterlyse igangsetting av arbeidsutvalget som skal vurdere loven om psykisk helsevern. Det er vedtatt at utvalget skal i gang, men når?
Dette står å lese på Helse- og omsorgsdepartementets nettside om Lov om psykisk helsevern: ”Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.”
Utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet? DETTE ER DESSVERRE BARE FAGRE ORD FOR MANGE. Jeg er enig med Jan Olaf når han stiller sine spørsmål, og det er ganske merkelig at ikke seneffekten av overgrep har vært mer debattert og forsket på. Å si at overgrep er en ”subjektiv” opplevelse kan kjennes som nok et mentalt overgrep, og det forundrer meg at ikke en som er psykiater kan forstå det. Dessverre sier det kanskje mer om tingenes tilstand blant psykiatere siden Johannessen er valgt som leder av Norsk Psykiatrisk Forening?
Det må mye større grad av tverrfaglighet til for at det skal en bedre psykiatri her i landet. Hvorfor satses det ikke mer på bred tverrfaglighet?
Se andre kommentarer her
"Anne Grethe ble lagt i belter og tvangsmedisinert.
Nå advarer hun mot uriktig bruk av tvang i psykiatrien.
De siste årene er det foretatt mellom 6000 og 9000 tvangsinnleggelser årlig i Norge. Bruk av belter, isolasjon og tvangsmedisinering kjenner ingen omfanget av. Myndighetene har i mange år sagt at tvangsbruken skal ned, men erkjenner å ha sviktet.
Anne Grethe Teien er en av mange som har dårlige erfaringer med tvangsinnleggelse og tvangsbruk i psykiatrien. Hun mener hun ble feilbehandlet.
– Opplevelsen når man blir lagt i belter er absurd, det er en sånn «ut av deg selv»-opplevelse. Fire til seks personer kan holde deg nede, og så kommer de med en belteseng og får deg over dit. Du har jo ikke sjanse i havet til å stå imot, det er jo bare å bli med på det, sier hun til TV 2 Nyhetene."
Klikk her for komme videre til TV2's nettside hvor du kan se innslaget som ble sendt på TV pluss at du finner nettdebatten som gikk 12.02.2010
Sjøl greide jeg ikke å fatte meg i korthet eller stille gode spørsmål... Her er mine kommentarer:
Jeg så TV 2 sitt innslag om tvang i psykiatrien i går, og jeg synes rett og slett det er trist at ikke leder av Norsk Psykiatrisk Forening er mer offensiv med tanke på reduksjon av tvangsinnleggelser og tvangsbehandling, og forferdelig trist at han ikke har mer innsikt i menneskesinnet.
Til hans kommentar om at han ikke vil kommentere om det begås overgrep i psykiatrien, og at han sier det er en subjektiv opplevelse, er det ikke et tilfredsstillende svar. Hvis det anses for å være subjektivt så gjelder det kanskje ikke for psykiater Johannessen? Det er på høy tid at han og hans medlemmer tar det innover seg at veldig mange blir utsatt for tvang, tvangsbehandling og overgrep i psykiatrien fordi det er en inngrodd måte å jobbe på.
Vi blir flere og flere som har opplevd denne ukulturen som står fram og forteller om det, og jeg synes det er merkelig at ikke det at det faktisk er så store geografiske forskjeller ved ulike institusjoner, gir grunn for at det må ringe mange bjeller¿ Er det først nå Johannessen ønsker å se på de forskjellene? Det har vært kjent lenge at forskjellene er store. Heldigvis sier Helsedirektoratet at de ikke er fornøyd med dagens tilstand, men jeg synes det er for svakt. Det er også kjent at det er svært mangelfull statistikk på dette viktige området.
At vi som ”subjektivt” sett har opplevd overgrep i psykiatrien står fram og forteller om brudd på menneskerettighetene, håper jeg får fortgang på det utvalget som skal nedsettes for å vurdere loven om psykisk helsevern. Det utvalget bør invitere inn folk som ”subjektivt” sett har opplevd overgrep for å få høre historiene til de enkeltpersonene som tør å stå fram. Jeg tror det er enkeltmenneskers beskrivelse av tvangen som kan gi endringer, og jeg takker derfor Anne Grethe som ga et ansikt og et navn på overgrep hun ble utsatt for. Statistisk materiale er også svært viktig, men statistikk endrer ikke holdninger på samme måte som enkelthistorier.
Et enkelt spørsmål: Kan ikke Rådet for psykisk helse etterlyse igangsetting av arbeidsutvalget som skal vurdere loven om psykisk helsevern. Det er vedtatt at utvalget skal i gang, men når?
Dette står å lese på Helse- og omsorgsdepartementets nettside om Lov om psykisk helsevern: ”Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.”
Utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet? DETTE ER DESSVERRE BARE FAGRE ORD FOR MANGE. Jeg er enig med Jan Olaf når han stiller sine spørsmål, og det er ganske merkelig at ikke seneffekten av overgrep har vært mer debattert og forsket på. Å si at overgrep er en ”subjektiv” opplevelse kan kjennes som nok et mentalt overgrep, og det forundrer meg at ikke en som er psykiater kan forstå det. Dessverre sier det kanskje mer om tingenes tilstand blant psykiatere siden Johannessen er valgt som leder av Norsk Psykiatrisk Forening?
Det må mye større grad av tverrfaglighet til for at det skal en bedre psykiatri her i landet. Hvorfor satses det ikke mer på bred tverrfaglighet?
Se andre kommentarer her
søndag 7. februar 2010
Konferanse i Oslo "Tvangsforskningsnettverket" 22-23 mars 2010
Påmeldingsfrist 22. februar 2010
Brosjyre finner du her
Spørsmål jeg har stilt til Tvangsforskningsnettverket:
Brukernettverk?
I fjor deltok jeg også på konferansen i Oslo. Etter hvert er vi en del som har kommet i kontakt med hverandre som selv har opplevd på kroppen å bli utsatt for tvang, og jeg vet at flere av dem har meldt seg på konferansen.
Kanskje et brukernettverk eller lignende kan være en ide å få til? Jeg har dokumentert mine opplevelser i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og andre har dokumentert sine opplevelser igjennom artikler og blogger.
Et brukernettverk bør selvsagt styres og drives av brukere, men kan det tenkes at tvangsforskningsnettverkets konferanser og samlinger kunne vært en arena hvor vi som brukere kanskje kunne hatt våre møter i tilknytning til? Og at vi kunne sponses fra Tvangsforskningsnettverket?
Hvilke forskningsprosjekter er i gang og hvilke er planlagt? Og er det brukere med i prosjektene? Brukere som kan være opptatt av andre spørsmålsstillinger som er noe annerledes enn de som stilles av forskere som ikke selv har erfaring med å ha vært utsatt for tvang?
Brukerforskere, hvor er dere?
Brosjyre finner du her
Spørsmål jeg har stilt til Tvangsforskningsnettverket:
Brukernettverk?
I fjor deltok jeg også på konferansen i Oslo. Etter hvert er vi en del som har kommet i kontakt med hverandre som selv har opplevd på kroppen å bli utsatt for tvang, og jeg vet at flere av dem har meldt seg på konferansen.
Kanskje et brukernettverk eller lignende kan være en ide å få til? Jeg har dokumentert mine opplevelser i boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og andre har dokumentert sine opplevelser igjennom artikler og blogger.
Et brukernettverk bør selvsagt styres og drives av brukere, men kan det tenkes at tvangsforskningsnettverkets konferanser og samlinger kunne vært en arena hvor vi som brukere kanskje kunne hatt våre møter i tilknytning til? Og at vi kunne sponses fra Tvangsforskningsnettverket?
Hvilke forskningsprosjekter er i gang og hvilke er planlagt? Og er det brukere med i prosjektene? Brukere som kan være opptatt av andre spørsmålsstillinger som er noe annerledes enn de som stilles av forskere som ikke selv har erfaring med å ha vært utsatt for tvang?
Brukerforskere, hvor er dere?
torsdag 4. februar 2010
Mindre medisin, mer dialog...
Sitat fra forskning.no:
"- Hvis helsepersonell innen psykiatrien i større grad satser på dialog i behandlingen, og mindre bruk av medisiner, kan det lindre lidelsene for pasienter og gjøre dem bedre, mener førstelektor Toril Borch Terkelsen ved Universitetet i Agder.
Grunnlaget for doktorgradsavhandlingen hennes er et åtte måneders feltarbeid i en psykiatrisk rehabiliteringsavdeling med 10 plasser, der pasienter med diagnosen schizofreni ble behandlet over lang tid.
Terkelsen har blant annet undersøkt hvordan opplevelsene til pasienter diagnostisert med slik sykdom blir tolket og håndtert.
- Mennesker som befinner seg i en psykotisk tilstand opplever ofte andre virkeligheter enn flertallet i befolkningen, som å møte UFOer eller engler. I en psykiatrisk avdeling blir slike opplevelser som regel oppfattet som vrangforestillinger av helsepersonell, mens pasientene selv opplever disse som helt reelle, sier Terkelsen."
Les mer på nettsiden til forskning.no
"- Hvis helsepersonell innen psykiatrien i større grad satser på dialog i behandlingen, og mindre bruk av medisiner, kan det lindre lidelsene for pasienter og gjøre dem bedre, mener førstelektor Toril Borch Terkelsen ved Universitetet i Agder.
Grunnlaget for doktorgradsavhandlingen hennes er et åtte måneders feltarbeid i en psykiatrisk rehabiliteringsavdeling med 10 plasser, der pasienter med diagnosen schizofreni ble behandlet over lang tid.
Terkelsen har blant annet undersøkt hvordan opplevelsene til pasienter diagnostisert med slik sykdom blir tolket og håndtert.
- Mennesker som befinner seg i en psykotisk tilstand opplever ofte andre virkeligheter enn flertallet i befolkningen, som å møte UFOer eller engler. I en psykiatrisk avdeling blir slike opplevelser som regel oppfattet som vrangforestillinger av helsepersonell, mens pasientene selv opplever disse som helt reelle, sier Terkelsen."
Les mer på nettsiden til forskning.no
søndag 31. januar 2010
Ikke deprimert, bipolar!
Den nye folkesykdommen? Les mer på Dagbladets nettside her
Kanskje er mine tanker som oppstår ved å lese en sånn artikkel en spore til et eller annet treffende meningsfullt og/eller videre assosierende for andre? Hva vet jeg... uinteressant for de fleste, helt sikkert, men hvis en eller to kan ha nytte av det jeg skriver, så bør jeg kanskje skrive oftere... Psykoseopplevelser bør brukes aktivt for å hjelpe folk videre i utviklingsprosesser.
Det jeg skriver er ikke nødvendigvis noe enestående, men kanskje kan det bli treffende for noen få lesere? Ja, det er sånn jeg tenker, og derfor skriver jeg litt innimellom på egen blogg. Og så skriver jeg for min egen del, kanskje først og fremst det. Jeg kan anbefale andre å skrive også. Det kan være klargjørende for tankevirksomheten. Kanskje har jeg til og med skrevet noe lignende før? Men jeg ikke skrevet akkurat det samme i samme rekkefølge. I dag, som mange andre ganger, er jeg opptatt av psykisk lidelse eller psykiske helseproblemer faktisk kan gjøre livet mer innholdsrikt og interessant. Det vektlegges lite...
Jeg ville ikke vært foruten min psykiske lidelse. Jeg ville vært foruten en del av det jeg har opplevd fra det jeg vil kalle for det såkalte hjelpeapparatet i forbindelse med den psykiske lidelsen, men samtidig har det gitt meg en innsikt i hvor dårlig deler av helpeapparatet fungerer. Når det er sagt så har jeg hatt stort utbytte av å gå til psykolog (privatpraktiserende) og av å ha en kontakt ved kommunal psykisk helsetjeneste i Alta. Hun jeg der hadde kontakt med var også behjelpelig med å pushe meg videre i prosessen med å skrive boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Og det at jeg har opplevd det jeg har fordi jeg har vært innlagt på tvang, har gitt meg en kampånd som gjør at jeg vil være med å peke på urett som begås overfor mennesker med psykiske lidelser. Denne uretten begås hver dag hele året i Norge! Menneskerettighetene gjelder ikke for folk som er innlagt på tvang i psykiatrien i Norge. Menneskerettigheten ivaretas i større grad for folk som sitter i fengsel og er dømt for en forbrytelse.
Det er mange tanker jeg kan gjøre meg om akkurat det å ha en bipolar lidelse. For eksempel synes jeg det er greit å si at jeg har en bipolar lidelse, og ikke at "Jeg er bipolar". Men for all del for de som foretrekker å si "Jeg er bipolar", så er det også helt greit.
Jeg har en Bipolar 1-lidelse: Det vil si den alvorligste graden fordi det innebærer at psykose også kan oppstå. I forhold til psykose vil jeg si at det har vært av de mest skjellsettende opplevelsene jeg har hatt i livet; det å ha vært i en psykose. Og jeg kan av og til si at andre som ikke har opplevd det på noen måte faktisk kan misunne meg fordi jeg har opplevd det. Hmmmm... hva i alle dager, tenker du kanskje nå?
Mine psykoseopplevelser har vært så sterke og viktige for meg, og faktisk noe av det jeg husker mest detaljert i forhold til hendelser i livet. Aldri har jeg opplevd naturen så sterkt, så vakker, så unik, så talende etc. Aldri har jeg vært så i ett med naturen! Ja, selvsagt har jeg også hatt psykoseopplevelser som ikke kan beskrives som gode, men for meg har det overveidende vært opplevelser jeg ikke ville vært foruten.
Det jeg kan si om det å ha en bipolar 1-lidelse er at det vanskeligste var det å bli innlagt på tvang og tvangsmedisinert. Det var tempoet på sykehuset og den minimale medmenneskeligheten blant mange av de som jobbet der. Jeg har vært innlagt på tvang tre ganger og første gangen ble jeg tvangsmedisinert. De to påfølgende gangene tok jeg medisin frivillig. Om du spør: Ja, jeg bruker fortsatt medisiner og det er nå 12 år siden siste innleggelse, og heldigvis førte den siste innleggelsen til at jeg fikk medisiner jeg fungerer godt på. "Mine" svinginger innebar uendelige lange depressive faser,og det var det tyngste å komme seg igjennom.
Det interessante med psykoser, tenker jeg som ikke er fagperson, er at i psykosene kommer det opp noe som vanligvis ligger i underbevisstheten. Og hvorfor er ikke fagpersoner mer nysgjerrig på innholdet i psykosene? Mange av dem er nok mer interessert i drømmetydning, vil jeg tro. Og det tenker jeg på en måte er noe av det samme, bare det at i psykosen er det så uendelig mye mer å hente av informasjon som kan brukes i behandlingsøyemed. Psykoseterapi tror jeg det er mulig å drive helt fra ”dag en”. Ja, hvorfor ikke være mer nysgjerrig på psykoseinnholdet? Psykosebildene eller psykoseopplevelsene gir en helt unik mulighet til å nå inn i rom som vanligvis er stengt. Mitt inntrykk er dessverre at det i liten grad snakkes om psykoseopplevelser.
Hvorfor? Er det noen som har kommentarer til det?
Kanskje er mine tanker som oppstår ved å lese en sånn artikkel en spore til et eller annet treffende meningsfullt og/eller videre assosierende for andre? Hva vet jeg... uinteressant for de fleste, helt sikkert, men hvis en eller to kan ha nytte av det jeg skriver, så bør jeg kanskje skrive oftere... Psykoseopplevelser bør brukes aktivt for å hjelpe folk videre i utviklingsprosesser.
Det jeg skriver er ikke nødvendigvis noe enestående, men kanskje kan det bli treffende for noen få lesere? Ja, det er sånn jeg tenker, og derfor skriver jeg litt innimellom på egen blogg. Og så skriver jeg for min egen del, kanskje først og fremst det. Jeg kan anbefale andre å skrive også. Det kan være klargjørende for tankevirksomheten. Kanskje har jeg til og med skrevet noe lignende før? Men jeg ikke skrevet akkurat det samme i samme rekkefølge. I dag, som mange andre ganger, er jeg opptatt av psykisk lidelse eller psykiske helseproblemer faktisk kan gjøre livet mer innholdsrikt og interessant. Det vektlegges lite...
Jeg ville ikke vært foruten min psykiske lidelse. Jeg ville vært foruten en del av det jeg har opplevd fra det jeg vil kalle for det såkalte hjelpeapparatet i forbindelse med den psykiske lidelsen, men samtidig har det gitt meg en innsikt i hvor dårlig deler av helpeapparatet fungerer. Når det er sagt så har jeg hatt stort utbytte av å gå til psykolog (privatpraktiserende) og av å ha en kontakt ved kommunal psykisk helsetjeneste i Alta. Hun jeg der hadde kontakt med var også behjelpelig med å pushe meg videre i prosessen med å skrive boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Og det at jeg har opplevd det jeg har fordi jeg har vært innlagt på tvang, har gitt meg en kampånd som gjør at jeg vil være med å peke på urett som begås overfor mennesker med psykiske lidelser. Denne uretten begås hver dag hele året i Norge! Menneskerettighetene gjelder ikke for folk som er innlagt på tvang i psykiatrien i Norge. Menneskerettigheten ivaretas i større grad for folk som sitter i fengsel og er dømt for en forbrytelse.
Det er mange tanker jeg kan gjøre meg om akkurat det å ha en bipolar lidelse. For eksempel synes jeg det er greit å si at jeg har en bipolar lidelse, og ikke at "Jeg er bipolar". Men for all del for de som foretrekker å si "Jeg er bipolar", så er det også helt greit.
Jeg har en Bipolar 1-lidelse: Det vil si den alvorligste graden fordi det innebærer at psykose også kan oppstå. I forhold til psykose vil jeg si at det har vært av de mest skjellsettende opplevelsene jeg har hatt i livet; det å ha vært i en psykose. Og jeg kan av og til si at andre som ikke har opplevd det på noen måte faktisk kan misunne meg fordi jeg har opplevd det. Hmmmm... hva i alle dager, tenker du kanskje nå?
Mine psykoseopplevelser har vært så sterke og viktige for meg, og faktisk noe av det jeg husker mest detaljert i forhold til hendelser i livet. Aldri har jeg opplevd naturen så sterkt, så vakker, så unik, så talende etc. Aldri har jeg vært så i ett med naturen! Ja, selvsagt har jeg også hatt psykoseopplevelser som ikke kan beskrives som gode, men for meg har det overveidende vært opplevelser jeg ikke ville vært foruten.
Det jeg kan si om det å ha en bipolar 1-lidelse er at det vanskeligste var det å bli innlagt på tvang og tvangsmedisinert. Det var tempoet på sykehuset og den minimale medmenneskeligheten blant mange av de som jobbet der. Jeg har vært innlagt på tvang tre ganger og første gangen ble jeg tvangsmedisinert. De to påfølgende gangene tok jeg medisin frivillig. Om du spør: Ja, jeg bruker fortsatt medisiner og det er nå 12 år siden siste innleggelse, og heldigvis førte den siste innleggelsen til at jeg fikk medisiner jeg fungerer godt på. "Mine" svinginger innebar uendelige lange depressive faser,og det var det tyngste å komme seg igjennom.
Det interessante med psykoser, tenker jeg som ikke er fagperson, er at i psykosene kommer det opp noe som vanligvis ligger i underbevisstheten. Og hvorfor er ikke fagpersoner mer nysgjerrig på innholdet i psykosene? Mange av dem er nok mer interessert i drømmetydning, vil jeg tro. Og det tenker jeg på en måte er noe av det samme, bare det at i psykosen er det så uendelig mye mer å hente av informasjon som kan brukes i behandlingsøyemed. Psykoseterapi tror jeg det er mulig å drive helt fra ”dag en”. Ja, hvorfor ikke være mer nysgjerrig på psykoseinnholdet? Psykosebildene eller psykoseopplevelsene gir en helt unik mulighet til å nå inn i rom som vanligvis er stengt. Mitt inntrykk er dessverre at det i liten grad snakkes om psykoseopplevelser.
Hvorfor? Er det noen som har kommentarer til det?
søndag 17. januar 2010
Lovendring er nødvendig. (Lov om psykisk helsevern).
En artikkel i Klassekampen skrevet av Hege Orefellen, Mette Ellingsdalen og Bjørg Naa, står følgende:
"Undertegnede har sittet i Helsedirektoratets arbeidsgruppe for behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven. Rapport er levert Helse- og omsorgsdepartementet og ble offentliggjort 4. juni. Gruppens flertall har blant annet konkludert med at lovendringer er nødvendig, og innstiller på at det nedsettes et lovutvalg. Vi mener det også er behov for store og mer grunnleggende endringer, en ny modell,jamfør vår særuttalelse til rapporten.
Målsettingen om reduksjon i tvangsbruk i psykisk helsevern, blant annet i opptrappingsplanen for psykisk helse, har ikke vært fulgt opp med handling og egnede
virkemidler, verken politisk eller i tjenesteapparatet. Tvangsbruken har tvert imot økt på flere områder.
De mange historiene om tvang som overgrep, grove krenkelser, med langvarige skadelige og traumatiske konsekvenser, understreker behovet for grunnleggende endringer i dagens lovgivning og praksis."
Les mer i Klassekampen av 15. juni 2009.
"Undertegnede har sittet i Helsedirektoratets arbeidsgruppe for behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven. Rapport er levert Helse- og omsorgsdepartementet og ble offentliggjort 4. juni. Gruppens flertall har blant annet konkludert med at lovendringer er nødvendig, og innstiller på at det nedsettes et lovutvalg. Vi mener det også er behov for store og mer grunnleggende endringer, en ny modell,jamfør vår særuttalelse til rapporten.
Målsettingen om reduksjon i tvangsbruk i psykisk helsevern, blant annet i opptrappingsplanen for psykisk helse, har ikke vært fulgt opp med handling og egnede
virkemidler, verken politisk eller i tjenesteapparatet. Tvangsbruken har tvert imot økt på flere områder.
De mange historiene om tvang som overgrep, grove krenkelser, med langvarige skadelige og traumatiske konsekvenser, understreker behovet for grunnleggende endringer i dagens lovgivning og praksis."
Les mer i Klassekampen av 15. juni 2009.
Fra FB-gruppa "Grytelokk og ropertprotestdager mot lov om psykisk helsevern"
Her tar jeg inn helgas runde på FB-gruppa for de av dere som ikke er FB-brukere:
Siv Helen Rydheim: For dere som evt. tror at vi som ønsker lov om psykisk helsevern fjernet ikke ser at det av og til kan være behov for å ta hånd om mennesker i psykisk nød som enten er til fare for seg sjøl eller andre, så tar dere feil. Vi er fullstendig klar over det kan være nødvendig. Vi er i mot at det skal være en særlov for psykisk helsevern som dessverre gjør at flertallet av de som innlegges på tvang ikke er til fare for seg sjøl eller andre. Da blir vi innlagt etter det såkalte behandlingskriteriet. Kun tre dager til observasjon før tvangsmedisinering iverksettes, og det er en brutal virkelighet for mange.
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk: 40 medlemmer, sier mye, heldigvis! Og jeg er her kun for å spørre om dere egentlig vet hva dere demonstrerer mot??! Har noen av dere jobbet med psykisk syke??
Mitt svar:
Jeg har sjøl vært psykisk syk. Har du?
Og ikke minst jeg har opplevd tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering. Foredrag jeg holdt på landskonferansen for kontrollkommisjonene i Trondheim nov. 2009
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk:
Så du vil ofre andres liv fordi du føler deg krenket?
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk:
Takk for linken! Interessant, viktig og lærerikt.
Mitt svar:
http://www.mentalhelse.no/no/Dette_er_Mental_Helse/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=11403
Artikkel skrevet etter en konferanse på Hamar om tvangsproblematikk.
Ditt spørsmål om jeg vil ofre andres liv fordi jeg føler meg krenket... Jeg vet ikke om det er verd å bruke tid på å svare på akkurat det. Spørsmålet faller i grunn på sin egen urimelighet.
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk:
Det syns jeg faktisk ikke, useriøst svart. Jeg har en klar formening om at det som kalles "tvang" i psykiatrien hjelper mennesker mer enn det skader. Og det er formålet også!
Mitt svar:
At en del får god hjelp i dagens psykiatri har jeg aldri betvilt, men dessverre er det også altfor mange som opplever at de ikke får det. Det helhetlige tilbudet mangler mange steder. Det må bli bedre tjenester der folk bor.
Rådet for psykisk helse har lagt ut en del informasjon om tvangsproblematikk på sin nettside, og blant annet finner du en artikkel:
"Hva gjør de som tvangsinnlegger sjeldnere?
Med utgangspunkt i tvangsstatistikk kan vi finne helseforetak der tvangsinnleggelser sjeldnere blir nødvendig. Rådet for psykisk helse har besøkt noen av dem, og spurt noen ansatte, ledere, brukere, pårørende i psykisk helsevern og kommunene i opptaksområdet om hvordan det kan ha seg at det er registrert færre tvangsinnlagte i dette området."
Les mer her:
Jeg vet ikke hvor du har dine "referanser" fra, men jeg har mine fra Finnmark som er et stort fylke med store avstander. For meg som bor i Vadsø er det 90 mil til nærmeste sykehus som tar seg av tvangsinnleggelser. Vi har tre distrikts-psykiatriske sentre som igjen har tre døgnenheter (hvor ingen er innlagt på tvang) og til sammen 5-6 poliklinikker. I løpet av opptrappingsperioden har det helt klart skjedd en forbedring både fra spesialisthelsetjenesten og i kommunene, men dessverre så vi allerede i 2009 at nedskjæringene startet.
Slik tvangspsykiatrien fungerer mange steder i Norge blir mange ødelagt, og faktisk så er den "behandlingen" en del får i psykiatrien en medvirkende årsak til at noen tar sitt eget liv.
Det må være et mål at det skal være lavterskeltilbud i hele landet og større åpenhet om psykisk sykdom.
Det må jobbes på mange plan fra brukerorganisasjoner og fra hjelpeapparatet.
Det finnes ikke enkle svar, bare mange spørsmål. Og det er viktige spørsmål du stiller, men jeg synes du skal avstå fra i spørmåls for å beskylde meg for at jeg vil ofre andres liv fordi jeg selv føler meg krenket.
Om du ikke kjenner til mennskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune, så synes jeg du skal prøve å sette deg inn i hennes innvendinger.
Hun fikk prisen for fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern til Gro Hillestad Thune. Hvert år siden 2002 har Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern delt ut denne prisen.
Gro Hillestad Thune har sittet 15 år som norsk medlem i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Som forfatter, jurist og foredragholder har hun bidratt til å sette menneskerettighetene for personer med psykiske lidelser på dagsorden.
http://www.sykepleien.no/ikbViewer/page/sykepleien/vis/artikkel-nyhet?p_document_id=301864
Det er viktig at alle gode krefter jobber for at vi skal få et tilbud som gjør at tvang blir nesten unødvendig. Det vil alltid være noen som har behov for tvangsinnleggelser fordi de er til fare for seg sjøl eller andre, men det er ikke nødvendig med en egen særlov for å gjøre det.
Du takket for linken som førte til mitt foredrag for kontrollkommisjonene. Ja, jeg har valgt å være åpen om mine opplevelser i forhold til det å ha en psykisk lidelse, og jeg har skrevet ei bok som kan brukes i debatten om tvangspsykiatrien fordi det jeg opplevde var så skjellsettende at jeg ikke kunne la være å skrive om det.
Jeg har siden 2006 holdt en del foredrag der jeg deler mine erfaringer på høgskoler, konferanser, i lokallag av Mental Helse, i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse etc.
I forbindelse utgivelsen av boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og en konferansen arrangert av Bikuben i Tromsø i 2008, ble det gjort et intervju som fortsatt ligger ute på NRK Dagsrevyen. Du finner det via denne linken:
http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/148215
Holdningsendringer i befolkningen og ikke minst i de som jobber med psykisk helsearbeid/psykisk helsevern i tillegg til fjerning særloven er helt nødvendig!
Det er veldig bra at det de siste åra har blitt mye større fokus på hva tvangspsykiatrien gjør med den enkelte som opplever den negative siden ved tvang.
Siv Helen Rydheim: For dere som evt. tror at vi som ønsker lov om psykisk helsevern fjernet ikke ser at det av og til kan være behov for å ta hånd om mennesker i psykisk nød som enten er til fare for seg sjøl eller andre, så tar dere feil. Vi er fullstendig klar over det kan være nødvendig. Vi er i mot at det skal være en særlov for psykisk helsevern som dessverre gjør at flertallet av de som innlegges på tvang ikke er til fare for seg sjøl eller andre. Da blir vi innlagt etter det såkalte behandlingskriteriet. Kun tre dager til observasjon før tvangsmedisinering iverksettes, og det er en brutal virkelighet for mange.
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk: 40 medlemmer, sier mye, heldigvis! Og jeg er her kun for å spørre om dere egentlig vet hva dere demonstrerer mot??! Har noen av dere jobbet med psykisk syke??
Mitt svar:
Jeg har sjøl vært psykisk syk. Har du?
Og ikke minst jeg har opplevd tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering. Foredrag jeg holdt på landskonferansen for kontrollkommisjonene i Trondheim nov. 2009
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk:
Så du vil ofre andres liv fordi du føler deg krenket?
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk:
Takk for linken! Interessant, viktig og lærerikt.
Mitt svar:
http://www.mentalhelse.no/no/Dette_er_Mental_Helse/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=11403
Artikkel skrevet etter en konferanse på Hamar om tvangsproblematikk.
Ditt spørsmål om jeg vil ofre andres liv fordi jeg føler meg krenket... Jeg vet ikke om det er verd å bruke tid på å svare på akkurat det. Spørsmålet faller i grunn på sin egen urimelighet.
Monica Cecilie Ilyès Steinbakk:
Det syns jeg faktisk ikke, useriøst svart. Jeg har en klar formening om at det som kalles "tvang" i psykiatrien hjelper mennesker mer enn det skader. Og det er formålet også!
Mitt svar:
At en del får god hjelp i dagens psykiatri har jeg aldri betvilt, men dessverre er det også altfor mange som opplever at de ikke får det. Det helhetlige tilbudet mangler mange steder. Det må bli bedre tjenester der folk bor.
Rådet for psykisk helse har lagt ut en del informasjon om tvangsproblematikk på sin nettside, og blant annet finner du en artikkel:
"Hva gjør de som tvangsinnlegger sjeldnere?
Med utgangspunkt i tvangsstatistikk kan vi finne helseforetak der tvangsinnleggelser sjeldnere blir nødvendig. Rådet for psykisk helse har besøkt noen av dem, og spurt noen ansatte, ledere, brukere, pårørende i psykisk helsevern og kommunene i opptaksområdet om hvordan det kan ha seg at det er registrert færre tvangsinnlagte i dette området."
Les mer her:
Jeg vet ikke hvor du har dine "referanser" fra, men jeg har mine fra Finnmark som er et stort fylke med store avstander. For meg som bor i Vadsø er det 90 mil til nærmeste sykehus som tar seg av tvangsinnleggelser. Vi har tre distrikts-psykiatriske sentre som igjen har tre døgnenheter (hvor ingen er innlagt på tvang) og til sammen 5-6 poliklinikker. I løpet av opptrappingsperioden har det helt klart skjedd en forbedring både fra spesialisthelsetjenesten og i kommunene, men dessverre så vi allerede i 2009 at nedskjæringene startet.
Slik tvangspsykiatrien fungerer mange steder i Norge blir mange ødelagt, og faktisk så er den "behandlingen" en del får i psykiatrien en medvirkende årsak til at noen tar sitt eget liv.
Det må være et mål at det skal være lavterskeltilbud i hele landet og større åpenhet om psykisk sykdom.
Det må jobbes på mange plan fra brukerorganisasjoner og fra hjelpeapparatet.
Det finnes ikke enkle svar, bare mange spørsmål. Og det er viktige spørsmål du stiller, men jeg synes du skal avstå fra i spørmåls for å beskylde meg for at jeg vil ofre andres liv fordi jeg selv føler meg krenket.
Om du ikke kjenner til mennskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune, så synes jeg du skal prøve å sette deg inn i hennes innvendinger.
Hun fikk prisen for fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern til Gro Hillestad Thune. Hvert år siden 2002 har Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern delt ut denne prisen.
Gro Hillestad Thune har sittet 15 år som norsk medlem i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Som forfatter, jurist og foredragholder har hun bidratt til å sette menneskerettighetene for personer med psykiske lidelser på dagsorden.
http://www.sykepleien.no/ikbViewer/page/sykepleien/vis/artikkel-nyhet?p_document_id=301864
Det er viktig at alle gode krefter jobber for at vi skal få et tilbud som gjør at tvang blir nesten unødvendig. Det vil alltid være noen som har behov for tvangsinnleggelser fordi de er til fare for seg sjøl eller andre, men det er ikke nødvendig med en egen særlov for å gjøre det.
Du takket for linken som førte til mitt foredrag for kontrollkommisjonene. Ja, jeg har valgt å være åpen om mine opplevelser i forhold til det å ha en psykisk lidelse, og jeg har skrevet ei bok som kan brukes i debatten om tvangspsykiatrien fordi det jeg opplevde var så skjellsettende at jeg ikke kunne la være å skrive om det.
Jeg har siden 2006 holdt en del foredrag der jeg deler mine erfaringer på høgskoler, konferanser, i lokallag av Mental Helse, i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse etc.
I forbindelse utgivelsen av boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og en konferansen arrangert av Bikuben i Tromsø i 2008, ble det gjort et intervju som fortsatt ligger ute på NRK Dagsrevyen. Du finner det via denne linken:
http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/148215
Holdningsendringer i befolkningen og ikke minst i de som jobber med psykisk helsearbeid/psykisk helsevern i tillegg til fjerning særloven er helt nødvendig!
Det er veldig bra at det de siste åra har blitt mye større fokus på hva tvangspsykiatrien gjør med den enkelte som opplever den negative siden ved tvang.
lørdag 16. januar 2010
Uka som gikk...
var utrolig innholdsrik. Den starta med jobbing i Finnmarksnettverket og det vi hadde årets første telefonmøte om SELVHJELP, og det ble avtalt dager for videre arbeidsseminarer og åpent møte om selvhjelp i Alta 10-11 mars 2010. Knutepunkt for Selvhjelp bidrar, Bikuben bidrar, Link Lyngen med flere.
I løpet av dagene i Alta denne uka hadde jeg blant annet møte med igangsetterne i Alta. For å starte en selvhjelpsgruppe trenger vi igangsettere, og i Alta har vi det. Avtalen er gjort om at første gruppe startes opp 10. februar. Det skjer under forutsetning av at vi får minst fem som melder sin interesse for å delta i gruppe.
Tirsdag reiste jeg til Alta for å være på Kultursenteret Sisa. Det første som skjedde der var at Oslo-politikeren Rune Gerhardsen var innom Sisa på besøk for å høre om det arbeidet som drives på Sisa. Topp-politikere er travle mennesker og skal ha mye med seg fra mange ulike områder, så han fikk en halvtime på Sisa sammen med Altas ordfører, leder av Arbeiderpartiet og noen til.
Personlig tror jeg Rune Gerdhardsen kunne hatt nytte av å få mer tid på Sisa, men når det er sagt så kjenner jeg ikke til hans øvrige program i Alta. Sisaer en interessant plass på mange måter også å vise fram til politikere som besøker Alta. Jonas Gahr Støre har også besøkt Sisa. Men det viktigste med Sisa er ikke at det kommer polikere som sitter i regjering eller som har kjente navn til Sisa. Det viktigste med Sisa er alle andre hverdagslige menneskemøter som skjer på Sisa hver dag hele året rundt.
Til Sisa kom daglig leder ved Bikuben, Stig R. Moe, og medarbeider på Bikuben, Ann-Kirsti Brustad. Jeg også ansatt i 20 % stilling i Bikuben, som avd.leder for Finnmark.
Mitt arbeidsforhold på Sisa som prosjektutvikler ble avsluttet i desember 2009. Det er ikke midler til å ha meg ansatt lenger. Det har vært veldig spennende og lærerikt å være ansatt på Sisa, og det blir et framtidig samarbeid mellom Bikuben og Sisa. Med andre ord jeg "slipper ikke" helt i den Sisa-forbindelsen jeg har.
Batteriet Nord-Norges prosjektleder, Kurt Lyngved, kom til Alta og var i lag med oss på Sisa torsdag og fredag. I den forbindelsen arrangerte vi et møte der vi fikk høre om Batteriets oppgaver og mål med driften. Veldig interessant, og vi kom fram til at Sisa driver med mye av det samme som Batteriet gjør. Vi bruker kanskje ikke akkurat de samme ordene, men mye av det samme arbeidet som gjøres begge steder gir samme effekt.
I tillegg til å få høre om Batteriets måte å tenke på og å drive på, så fikk vi høre om den nasjonale satsingen i forhold til fattigdomsproblematikken. Det er flere måter å være fattig på: Man kan reint økonomisk ha problemer med å få endene til å møtes, og man kan være fattig på nettverk. Ofte kan det være en kombinasjon. Jeg har opplevd kombinasjonen, og vært heldig å få både bedre økonomi og nettverk. Dette takket være at jeg fikk anledning til å bidra skritt for skritt tilbake til samfunnet gjennom Gnisten og Sisa. Først ble jeg aktiv i Mental Helse Alta og deretter i styringsgruppa for Gnisten, som var et hjerteromsprosjekt med støtte fra Rådet for psykisk helse. Og de siste 2 1/2 årene har jeg fått bidra i Sisa-miljøet, siste år som ansatt. Ansettelsen har latt seg gjøre takket være lønnstilskudd fra NAV. Viktig at NAV har såkalte virkemidler de kan bruke for at sånne som meg kan få anledning til å komme tilbake til arbeidslivet etter å ha stått utenfor i omtrent 15 år. Jeg var i arbeid i 20 år før jeg ble uføretrygdet, og hadde derfor rettigheter til uførepensjon som har gjort det mulig å leve uten særlige økonomiske problemer. De som er dårligst stilt økonomisk er de som ikke har hatt opptjeningsmuligheter i forhold ytelser fra NAV. Regjering setter fattigdom på dagsorden i 2010.
Batteriet har gitt råd til regjeringen, og på deres nettside står blant annet dette:
"Råd til regjeringen
Anerkjenn brukernes ekspertise på egen situasjon.
Dere må anerkjenne den kompetansen som brukere og brukerorganisasjonene representerer på en mye tydeligere måte. Her er det ekspertise som verken forskere eller byråkrater sitter med. Brukerorganisasjonene ”har skoen på og vet hvor den trykker”, de vet om problemer og hvordan ordninger fungerer lenge før dette kan dokumenteres av utenforstående. De kan gi tilbakemelding, innspill og forslag som kan forebygge unødig lidelse og problemer."
Det var intense dager på Sisa, som det bruker å være. Det er liv på Sisa, og Sisa betyr mye for mange mennesker. For meg har Sisa betydd og betyr fortsatt at jeg blir kjent med mennesker. Det er et sted der mennesker møtes og får anledning til å bli kjent. Sisa inneholder så mye forskjellig, har mange ulike aktiviteter, og for de som har mye fritid er Sisa en flott plass å tilbringe tid, enten du er arbeidsledig, sykemeldt, uføretrygdet etc. så er Sisa en plass som f eks har møtestedet Gnisten, som drives av Mental Helse Alta. Gallery Alta er en avis som til nå har kommet ut med to nummer. Det neste kommer i løpet av et par uker. Gallery Alta - omtale i Altaposten 6. nov. 2009
Grethe Pedersen, som hadde sin studentpraksis, på Sisa uttalte dette til Altaposten før jul.
Det kan sies mye om Sisa, og jeg skal ikke si mer enn jeg har gjort i denne sammenhengen bortsett fra at jeg kommer til å savne menneskemøtene på Sisa, og de kollegaene jeg har hatt i Sisa-tida. Men heldig som jeg er, så kommer til å ha arbeidsoppdrag for Bikuben og Finnmarksnettverket med jevne mellomrom i Alta og for Sisa i framtida.
Jeg unner alle plasser i Norge og resten av verden et kultursenter som Sisa! Om ikke lenge så tror jeg at bevilgninger til Sisa vil komme inn på STATSBUDSJETTET. Sisa-modellen er unik og nyskapende.
I løpet av dagene i Alta denne uka hadde jeg blant annet møte med igangsetterne i Alta. For å starte en selvhjelpsgruppe trenger vi igangsettere, og i Alta har vi det. Avtalen er gjort om at første gruppe startes opp 10. februar. Det skjer under forutsetning av at vi får minst fem som melder sin interesse for å delta i gruppe.
Tirsdag reiste jeg til Alta for å være på Kultursenteret Sisa. Det første som skjedde der var at Oslo-politikeren Rune Gerhardsen var innom Sisa på besøk for å høre om det arbeidet som drives på Sisa. Topp-politikere er travle mennesker og skal ha mye med seg fra mange ulike områder, så han fikk en halvtime på Sisa sammen med Altas ordfører, leder av Arbeiderpartiet og noen til.
Personlig tror jeg Rune Gerdhardsen kunne hatt nytte av å få mer tid på Sisa, men når det er sagt så kjenner jeg ikke til hans øvrige program i Alta. Sisaer en interessant plass på mange måter også å vise fram til politikere som besøker Alta. Jonas Gahr Støre har også besøkt Sisa. Men det viktigste med Sisa er ikke at det kommer polikere som sitter i regjering eller som har kjente navn til Sisa. Det viktigste med Sisa er alle andre hverdagslige menneskemøter som skjer på Sisa hver dag hele året rundt.
Til Sisa kom daglig leder ved Bikuben, Stig R. Moe, og medarbeider på Bikuben, Ann-Kirsti Brustad. Jeg også ansatt i 20 % stilling i Bikuben, som avd.leder for Finnmark.
Mitt arbeidsforhold på Sisa som prosjektutvikler ble avsluttet i desember 2009. Det er ikke midler til å ha meg ansatt lenger. Det har vært veldig spennende og lærerikt å være ansatt på Sisa, og det blir et framtidig samarbeid mellom Bikuben og Sisa. Med andre ord jeg "slipper ikke" helt i den Sisa-forbindelsen jeg har.
Batteriet Nord-Norges prosjektleder, Kurt Lyngved, kom til Alta og var i lag med oss på Sisa torsdag og fredag. I den forbindelsen arrangerte vi et møte der vi fikk høre om Batteriets oppgaver og mål med driften. Veldig interessant, og vi kom fram til at Sisa driver med mye av det samme som Batteriet gjør. Vi bruker kanskje ikke akkurat de samme ordene, men mye av det samme arbeidet som gjøres begge steder gir samme effekt.
I tillegg til å få høre om Batteriets måte å tenke på og å drive på, så fikk vi høre om den nasjonale satsingen i forhold til fattigdomsproblematikken. Det er flere måter å være fattig på: Man kan reint økonomisk ha problemer med å få endene til å møtes, og man kan være fattig på nettverk. Ofte kan det være en kombinasjon. Jeg har opplevd kombinasjonen, og vært heldig å få både bedre økonomi og nettverk. Dette takket være at jeg fikk anledning til å bidra skritt for skritt tilbake til samfunnet gjennom Gnisten og Sisa. Først ble jeg aktiv i Mental Helse Alta og deretter i styringsgruppa for Gnisten, som var et hjerteromsprosjekt med støtte fra Rådet for psykisk helse. Og de siste 2 1/2 årene har jeg fått bidra i Sisa-miljøet, siste år som ansatt. Ansettelsen har latt seg gjøre takket være lønnstilskudd fra NAV. Viktig at NAV har såkalte virkemidler de kan bruke for at sånne som meg kan få anledning til å komme tilbake til arbeidslivet etter å ha stått utenfor i omtrent 15 år. Jeg var i arbeid i 20 år før jeg ble uføretrygdet, og hadde derfor rettigheter til uførepensjon som har gjort det mulig å leve uten særlige økonomiske problemer. De som er dårligst stilt økonomisk er de som ikke har hatt opptjeningsmuligheter i forhold ytelser fra NAV. Regjering setter fattigdom på dagsorden i 2010.
Batteriet har gitt råd til regjeringen, og på deres nettside står blant annet dette:
"Råd til regjeringen
Anerkjenn brukernes ekspertise på egen situasjon.
Dere må anerkjenne den kompetansen som brukere og brukerorganisasjonene representerer på en mye tydeligere måte. Her er det ekspertise som verken forskere eller byråkrater sitter med. Brukerorganisasjonene ”har skoen på og vet hvor den trykker”, de vet om problemer og hvordan ordninger fungerer lenge før dette kan dokumenteres av utenforstående. De kan gi tilbakemelding, innspill og forslag som kan forebygge unødig lidelse og problemer."
Det var intense dager på Sisa, som det bruker å være. Det er liv på Sisa, og Sisa betyr mye for mange mennesker. For meg har Sisa betydd og betyr fortsatt at jeg blir kjent med mennesker. Det er et sted der mennesker møtes og får anledning til å bli kjent. Sisa inneholder så mye forskjellig, har mange ulike aktiviteter, og for de som har mye fritid er Sisa en flott plass å tilbringe tid, enten du er arbeidsledig, sykemeldt, uføretrygdet etc. så er Sisa en plass som f eks har møtestedet Gnisten, som drives av Mental Helse Alta. Gallery Alta er en avis som til nå har kommet ut med to nummer. Det neste kommer i løpet av et par uker. Gallery Alta - omtale i Altaposten 6. nov. 2009
Grethe Pedersen, som hadde sin studentpraksis, på Sisa uttalte dette til Altaposten før jul.
Det kan sies mye om Sisa, og jeg skal ikke si mer enn jeg har gjort i denne sammenhengen bortsett fra at jeg kommer til å savne menneskemøtene på Sisa, og de kollegaene jeg har hatt i Sisa-tida. Men heldig som jeg er, så kommer til å ha arbeidsoppdrag for Bikuben og Finnmarksnettverket med jevne mellomrom i Alta og for Sisa i framtida.
Jeg unner alle plasser i Norge og resten av verden et kultursenter som Sisa! Om ikke lenge så tror jeg at bevilgninger til Sisa vil komme inn på STATSBUDSJETTET. Sisa-modellen er unik og nyskapende.
Er du en blogger? Test deg selv. Jeg har gjort det...
Bloggertype? Hvilken blogger er du?
Mitt resultat:
"Du er en autoritetsblogger.
Du blogger fordi du vil vise fram din kunnskap, din viten og om deg selv. Bloggen er først og fremst et verktøy for andre oppdrag og jobber."
Tja... jeg blogger for å spre en type kunnskap jeg sitter inne med, og jeg bruker i en del sammenhenger min personlige historie for å underbygge argumenter. Bloggen er nyttig i forhold til informasjon om f eks Face-bookgrupper jeg mer medlem evt. har opprettet selv. Disse gruppene handler foreløpig om forhold innenfor psykisk helse og psykiatri.
Mitt resultat:
"Du er en autoritetsblogger.
Du blogger fordi du vil vise fram din kunnskap, din viten og om deg selv. Bloggen er først og fremst et verktøy for andre oppdrag og jobber."
Tja... jeg blogger for å spre en type kunnskap jeg sitter inne med, og jeg bruker i en del sammenhenger min personlige historie for å underbygge argumenter. Bloggen er nyttig i forhold til informasjon om f eks Face-bookgrupper jeg mer medlem evt. har opprettet selv. Disse gruppene handler foreløpig om forhold innenfor psykisk helse og psykiatri.
tirsdag 12. januar 2010
Demonstrasjon mot lov om psykisk helsevern utenfor Stortinget hver fredag kl 1500
Flott tiltak! Takk til Jan Olaf Ellefsen for opplysning om denne demonstrasjonen som kommer til å pågå helt til tvangsloven faller.
Disse demonstrasjonene kan kanskje fremskynde oppnevnelsen av lovutvalget som skal starte sitt arbeid? La oss håpe det!
Minner om Face-bookgruppa:
Grytelokk og ropertprotestdager mot lov om psykisk helsevern
Gro Hillestad Thune i Aftenposten 291008
Pasienter ydmykes. Arroganse og ufølsomhet, håndjern og politi, isolasjon. Belter, nedverdigende situasjoner. Dette er smerten i møtet med norsk psykiatri.
Disse demonstrasjonene kan kanskje fremskynde oppnevnelsen av lovutvalget som skal starte sitt arbeid? La oss håpe det!
Minner om Face-bookgruppa:
Grytelokk og ropertprotestdager mot lov om psykisk helsevern
Gro Hillestad Thune i Aftenposten 291008
Pasienter ydmykes. Arroganse og ufølsomhet, håndjern og politi, isolasjon. Belter, nedverdigende situasjoner. Dette er smerten i møtet med norsk psykiatri.
mandag 11. januar 2010
Amnestys svar kom i dag (110110) som lovet.
Dessverre så lyder svaret slik:
"Av Kristin Rødland Buick
11. januar 2010 16.23
Det er ingen tvil om at bruk av tvang i psykiatrien er et viktig menneskerettstema. Hvis statlige aktører bruker tvang mot en person uten at det er strengt nødvendig av hensyn til f.eks. helse eller sikkerhet til enten vedkommende selv eller tredje personer, er det et menneskerettighetsbrudd. Brukes tvang på en måte som faller under FNs definisjon av tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (f.eks. som disiplineringstiltak), er det illegalt uansett.
Dessverre er det slik at dette er et tema som Amnesty International ikke prioriterer høyt per i dag. Hovedprioriteringene for 2010 er allerede avgjort på internasjonalt nivå. For at Amnesty skulle mene noe kompetent om bruken av tvang i psykiatrien i Norge, både når det gjelder form og omfang av tvang, tilstrekkelighet av eventuelle klage- og monitoreringsorganer og mulige alternativer som i mindre grad griper inn i rettighetene, måtte vi bruke mye tid og ressurser på å sette oss inn i problematikken. Våre kolleger i Amnesty Irland har valgt å sette i gang et større prosjekt om tvangsbruk. Her i Norge har vi valgt å prioritere annerledes og fokusere på andre problemområder, som f.eks. seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Men dette valget betyr på ingen måte at vi anser lidelsen til de som er eller har vært utsatt for tvang i den norske psykiatrien som mindre viktig."
Ja, jeg forstår at Amnesty Norge må prioritere, men jeg vet at det har vært tatt opp flere ganger med Amnesty om forholdene i psykiatrien i Norge, og kanskje er det for vanskelig for Amnesty Norge å gå i mot norske myndigheter? Jeg spør mer meg sjøl enn Amnesty... Norge skal jo være så korrekt i forhold til menneskerettigheter, og det er ikke vanskelig å finne land utenfor Norge med kritikkverdige forhold hva brudd på menneskerettighetene angår. Neste gang Amnesty Norge skal prioritere framtidige saker, så se på hva som skjer i Norge i psykiatrien.
Seksualisert vold og vold i nære relasjoner er selvsagt veldig viktig, og også ufarlig i forhold til å unngå å angripe staten Norge.
Vi begynner å bli noen som er både taleføre og skriveføre som har erfaringer med å bli svært brutalt behandlet i psykiatrien, så vi skal greie å få fram hvor ille det er.
Jeg personlig har stor tro på at det må bli lovendringer, at særloven om psykisk helsevern blir fjernet. Kanskje er det for optimisktisk, men jeg ønsker å leve i den trua at særloven forsvinner. Det skjer noe som Anmnesty Norge er stille i forhold til. Takk til Amnesty Irland som har valgt å sette igang et prosjekt om tvangsbruk! Bra at noen går foran!
Noen stortingspolitikere i Norge stiller også kritiske spørsmål i forbindelse med psykisk helsevern og tvangsproblematikken, og jeg takker dere for det fra Krf.
Laila Dåvøy i helse- og omsorgskomiteen (Krf) svarer i forbindelse med en henvendelse om kutt i psykiatrimidler følgende: "Jeg kan forøvrig nevne at jeg sammen med vår stortingsrepresentant Hans Olav Sybersen har sendt et omfattende skriftlig brev til helseministeren om bruk av psykiatrimidler. Det viser seg at helseforetak har brukt psykiatrimidler feilaktig, i følge enkelte har midler blitt overført somatikken. Vi avventer svar fra statsråden over nyttår."
Krf har 1. desember 2009 forelagt en sak for Stortinget som blant annet gjelder tvangsproblematikken.
Utdrag fra saksdokumenter(bakgrunn): "Mange hevder at behovet for akutt hjelp og tvang i det psykiske helsevernet egentlig er et konstruert behov, fordi helsevesenet ikke har klart å fange opp dem som trenger hjelp på et tidlig stadium og ikke klarer å gi oppfølging og behandling som unngår de store svingningene i lidelsene. Det er tankevekkende når det er store forskjeller i bruk av tvang fra institusjon til institusjon. Det kan handle om ressurser, bemanning og holdninger. Det viser seg at de som har jobbet bevisst med å redusere bruken av tvang, har klart å nå målsettingen og har mer dialog med sine pasienter og brukere."
Her finner du saksdokumenter fra Stortinget.
Kanskje blir valget av temaer Amnesty Norge gjør ved neste korsvei annerledes? Det er lov å håpe!
”Når motgangens vind blåser, går de fleste i skjul. Men noen få går ut og bygger vindmøller” Av Christoffer von Hamilton
Amnesty Norge er helt klart ikke med på vindmøllebyggingen... i denne omgangen.
"Av Kristin Rødland Buick
11. januar 2010 16.23
Det er ingen tvil om at bruk av tvang i psykiatrien er et viktig menneskerettstema. Hvis statlige aktører bruker tvang mot en person uten at det er strengt nødvendig av hensyn til f.eks. helse eller sikkerhet til enten vedkommende selv eller tredje personer, er det et menneskerettighetsbrudd. Brukes tvang på en måte som faller under FNs definisjon av tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (f.eks. som disiplineringstiltak), er det illegalt uansett.
Dessverre er det slik at dette er et tema som Amnesty International ikke prioriterer høyt per i dag. Hovedprioriteringene for 2010 er allerede avgjort på internasjonalt nivå. For at Amnesty skulle mene noe kompetent om bruken av tvang i psykiatrien i Norge, både når det gjelder form og omfang av tvang, tilstrekkelighet av eventuelle klage- og monitoreringsorganer og mulige alternativer som i mindre grad griper inn i rettighetene, måtte vi bruke mye tid og ressurser på å sette oss inn i problematikken. Våre kolleger i Amnesty Irland har valgt å sette i gang et større prosjekt om tvangsbruk. Her i Norge har vi valgt å prioritere annerledes og fokusere på andre problemområder, som f.eks. seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Men dette valget betyr på ingen måte at vi anser lidelsen til de som er eller har vært utsatt for tvang i den norske psykiatrien som mindre viktig."
Ja, jeg forstår at Amnesty Norge må prioritere, men jeg vet at det har vært tatt opp flere ganger med Amnesty om forholdene i psykiatrien i Norge, og kanskje er det for vanskelig for Amnesty Norge å gå i mot norske myndigheter? Jeg spør mer meg sjøl enn Amnesty... Norge skal jo være så korrekt i forhold til menneskerettigheter, og det er ikke vanskelig å finne land utenfor Norge med kritikkverdige forhold hva brudd på menneskerettighetene angår. Neste gang Amnesty Norge skal prioritere framtidige saker, så se på hva som skjer i Norge i psykiatrien.
Seksualisert vold og vold i nære relasjoner er selvsagt veldig viktig, og også ufarlig i forhold til å unngå å angripe staten Norge.
Vi begynner å bli noen som er både taleføre og skriveføre som har erfaringer med å bli svært brutalt behandlet i psykiatrien, så vi skal greie å få fram hvor ille det er.
Jeg personlig har stor tro på at det må bli lovendringer, at særloven om psykisk helsevern blir fjernet. Kanskje er det for optimisktisk, men jeg ønsker å leve i den trua at særloven forsvinner. Det skjer noe som Anmnesty Norge er stille i forhold til. Takk til Amnesty Irland som har valgt å sette igang et prosjekt om tvangsbruk! Bra at noen går foran!
Noen stortingspolitikere i Norge stiller også kritiske spørsmål i forbindelse med psykisk helsevern og tvangsproblematikken, og jeg takker dere for det fra Krf.
Laila Dåvøy i helse- og omsorgskomiteen (Krf) svarer i forbindelse med en henvendelse om kutt i psykiatrimidler følgende: "Jeg kan forøvrig nevne at jeg sammen med vår stortingsrepresentant Hans Olav Sybersen har sendt et omfattende skriftlig brev til helseministeren om bruk av psykiatrimidler. Det viser seg at helseforetak har brukt psykiatrimidler feilaktig, i følge enkelte har midler blitt overført somatikken. Vi avventer svar fra statsråden over nyttår."
Krf har 1. desember 2009 forelagt en sak for Stortinget som blant annet gjelder tvangsproblematikken.
Utdrag fra saksdokumenter(bakgrunn): "Mange hevder at behovet for akutt hjelp og tvang i det psykiske helsevernet egentlig er et konstruert behov, fordi helsevesenet ikke har klart å fange opp dem som trenger hjelp på et tidlig stadium og ikke klarer å gi oppfølging og behandling som unngår de store svingningene i lidelsene. Det er tankevekkende når det er store forskjeller i bruk av tvang fra institusjon til institusjon. Det kan handle om ressurser, bemanning og holdninger. Det viser seg at de som har jobbet bevisst med å redusere bruken av tvang, har klart å nå målsettingen og har mer dialog med sine pasienter og brukere."
Her finner du saksdokumenter fra Stortinget.
Kanskje blir valget av temaer Amnesty Norge gjør ved neste korsvei annerledes? Det er lov å håpe!
”Når motgangens vind blåser, går de fleste i skjul. Men noen få går ut og bygger vindmøller” Av Christoffer von Hamilton
Amnesty Norge er helt klart ikke med på vindmøllebyggingen... i denne omgangen.
søndag 10. januar 2010
Facebook-gruppe som drar i gang planlegging av protesttog på Karl Johan og foran Stortinget. Vi protesterer fredelig med grytelokk og roperter!
Særloven... Lov om psykisk helsevern står for fall. Det er det mange som jobber for. Det skal nedsettes ei arbeidsgruppe, og jeg foreslår at det som finnes av folk og organsiasjoner går sammen om et protesttog i forbindelse med oppstarten av arbeidsgruppa, slik at vi kan markere hvor viktig dette arbeidet er!
La det bli med lov om psykisk helsevern som det nå er med Kjølnes Fyr være et bilde på at vi ikke gir oss før lovendring er et faktum!
I meg er det et gryende ønske om å samle en del av de jeg etter hvert har fått kontakt med, og andre som kan tenke seg å møtes (du f eks?). Lage et ikke-voldelig protesttog med masse grytelokk-bråk, roperter, og jeg vet ikke hva...
DA SKAL VI PROTESTERE OG VI SKAL HA DET GØY SAMTIDIG OG DELE GLEDEN OVER AT VI HAR FUNNET "HVERANDRE"/FOLK MED SAMME ERFARINGER OG I FELLES GLEDE FORDI VI IKKE LAR OSS UNDERTRYKKE AV RIGIDE PSYKIATERE!!! (Jo, jeg vet også finnes noen få psykiatere som er godheta sjøl, og som virkelig hjelper folk...)
Ja, nokka sånt har begynt å fødes inni mæ. Blir du med på Karl Johan og foran Stortinget? Det kunne vært kjempeartig! Dette kan gjøres når komitearbeidet i forhold til lov om psykisk helsevern igangsettes?
Gravalvoret har jeg vært en stor del av veldig lenge, og det har vært all grunn til å være alvorlig, men alvoret går gjerne over til galgenhumor. Og nå tenker jeg at vi skal ha det gøy og demonstrere mot noe svært alvorlig samtidig!
Her finner du Facebook-gruppa!
La det bli med lov om psykisk helsevern som det nå er med Kjølnes Fyr være et bilde på at vi ikke gir oss før lovendring er et faktum!
I meg er det et gryende ønske om å samle en del av de jeg etter hvert har fått kontakt med, og andre som kan tenke seg å møtes (du f eks?). Lage et ikke-voldelig protesttog med masse grytelokk-bråk, roperter, og jeg vet ikke hva...
DA SKAL VI PROTESTERE OG VI SKAL HA DET GØY SAMTIDIG OG DELE GLEDEN OVER AT VI HAR FUNNET "HVERANDRE"/FOLK MED SAMME ERFARINGER OG I FELLES GLEDE FORDI VI IKKE LAR OSS UNDERTRYKKE AV RIGIDE PSYKIATERE!!! (Jo, jeg vet også finnes noen få psykiatere som er godheta sjøl, og som virkelig hjelper folk...)
Ja, nokka sånt har begynt å fødes inni mæ. Blir du med på Karl Johan og foran Stortinget? Det kunne vært kjempeartig! Dette kan gjøres når komitearbeidet i forhold til lov om psykisk helsevern igangsettes?
Gravalvoret har jeg vært en stor del av veldig lenge, og det har vært all grunn til å være alvorlig, men alvoret går gjerne over til galgenhumor. Og nå tenker jeg at vi skal ha det gøy og demonstrere mot noe svært alvorlig samtidig!
Her finner du Facebook-gruppa!
Abonner på:
Innlegg (Atom)