søndag 1. februar 2015

Nettavhengighet? Tidstyv... Sosiale medier til glede eller?

12-trinnsgruppe, kanskje? Finnes 12-trinnsgrupper for forskjellige problemer. Kanskje kan selvorganisert selvhjelpsgruppe på tvers av problemer være noe å satse på for at jeg kan løsrive meg fra daglig og som oftest mange ganger om dagen være innom på Facebook og diverse andre steder?

Jeg har gjennom ganske mange år brukt sosiale medier og internett daglig, både i jobbsammenheng og privat. Veldig mye bra med det! Men, det er også en tidstyv. Nå som jeg ikke lenger skal jobbe er det heller ikke noe poeng i å fortsette på samme måten som før. Jeg prøver å venne meg av med å lese artikler, se på filmer etc. som deles på sosiale medier. Litt har jeg greid å kutte, men kan med fordel kutte mye mer, og kanskje ha noen uker innimellom der jeg ikke er innom sosiale medier? Er det med dette som med røyk at det er enten eller? Usikker på det...

Det har, for meg som bor alene, blitt en måte å snakke med andre på... Vel og bra det, men faren er at det blir mindre viktig å møte mennesker i det faktiske liv.

Jeg hadde et par uker for halvannet år siden da jeg nesten helt kuttet å bruke facebook.  Det å være med i ulike grupper som har med rus- og psykisk helsefeltet å gjøre har vært interessant, men det er altså en tidstyv. Til tider kan det også være deprimerende fordi så mye av det som ikke fungerer på feltet blir presentert. Kanskje jeg skal bli slik at jeg ikke lenger skal bry meg? Jeg har allerede kuttet flesteparten av de gruppene som har å gjøre med rus- og psykisk helsefeltet, men saker deler jeg ennå. Hvordan blir det å slutte med det også, og hvis jeg skal bruke Facebook i fortsettelsen er det andre saker jeg skal dele? Jeg er litt usikker på om det er mulig... men jeg må gå i gang å prøve å få det til.



Hallo... det går vel an å bry seg om urettferdighet uten at det skjer via sosiale medier, eller? Joda, jeg kjenner flere som gjør det, og som på sin måte faktisk gjør mye for en av det som har vært mine kjernesaker.

Av og til har jeg stilt meg spørsmålet om det å bruke sosiale medier, dele saker og kommentere kanskje kan bli en unnskyldning for ikke å bry seg i det virkelige liv? Og jeg er vel strengt tatt en del av en viss krets som leser hverandres saker og kommentarer? Til hvilken nytte, egentlig? Det er mange nok der ute som deler og sprer saker, og som jeg håper fortsetter med det, men jeg? Nei, jeg tror jeg skal forsøke å tenke på det som at jeg er ferdig med min "tjeneste". Men avhengighet er ikke til å kimse av, så jeg har en jobb å gjøre for å komme løs.

Uansett er det ikke mindre viktig å bry seg nå enn det var i  1937, slik vår verden ser ut. Arnulf Øverland fikk sagt det uten bruk av internett og sosiale medier med dette diktet:


Du må ikke sove


Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!



Arnulf Øverland
-1937-


fredag 9. januar 2015

Svakere stilt eller de svake i samfunnet?

Bildet lastet ned fra Pusterommet på Facebook. Ukjent opprinnelse.

En ny følger på Twitter ”Radikal portal” skriver ”Vi vil stå sammen med de svake i samfunnet”. Det har blitt vanligere og vanligere å bruke begrepet ”de svake i samfunnet”, hvis min observasjon stemmer. Jeg er vel selv av de som ofte betraktes som ”de svake i samfunnet”, men liker jeg å bli omtalt slik?

Språk definerer oss. Språk definerer meg. Hvem er du og hvem er jeg. Hva sier jeg om deg, og hva sier du om meg? Hva sier vi om hverandre?

Om Radikal Portal står det at de ”er et partipolitisk uavhengig nettsted drevet av personer som ønsker et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn, både i Norge og verden. Vårt mål er å skape et forum for debatt og samtale, der analyser, historier og nyheter som ellers får lite plass på nettet kan bli løftet fram." Så langt interessant.

Men de skriver:

"Vi arbeider etter fire prinsipper:

Vi vil ha mot til å søke sannheten, også når denne er upopulær

Vi vil være maktkritiske

Vi vil stå sammen med de svake i samfunnet

Vi vil knytte an til pågående kamper og folkelig engasjement for rettferdighet og utvikling"

Alt godt ment, selvfølgelig. Jeg er lei av å bli "plassert" på denne måten. Er jeg kanskje for hårsår? Men vil jeg stå sammen med ”de”? Tja… jeg vet sannelig ikke. Kanskje kunne jeg stått sammen med dem som et talerør for urettferdighet f eks når det gjelder manglende fokus på menneskerettigheter i Norge. Om hvordan det norske helsevesenet stort sett neglisjerer de behovene traumatiserte mennesker har, om hvordan politikere og samfunnets mangel på forståelse av problematikk rundt tidlige traumer/komplekse traumer fører til at riktig behandling ikke gis? Til tross for at dagens kunnskap om dette er stor, satser f eks ikke Helse Nord på riktig behandling for mennesker med problematikk rundt komplekse traumer.

Hadde begrepsbruken vært enestående for Radikal portal, så hadde jeg ikke brydd meg noe om det, men begrepet ”de svake i samfunnet” brukes ofte av politikere og av folk flest.

Ulike livshendelser kan oppstå i alle menneskers liv. Hendelser som kan føre til at folk blir svakere stilt på grunn av ulike former for tap, eller? Noen er også født inn i familier som er svakere stilt i forhold til familie og nettverk, og i forhold til økonomi. Noen forblir svakere stilt hele livet, men de kan likevel være sterke på mange områder. 
Før i tida brukte vi begrepet å være fattig når det gjaldt økonomiske forhold. ”De svake i samfunnet” oppfatter jeg er et begrep som brukes i en mer utvidet forstand, men jeg opplever at det er noe ullent og nedlatende.

Er det solidarisk å være disse ”vi” som støtter ”de”? Hmm... jeg vet sannelig ikke. Jeg er for eksempel langt svakere økonomisk stilt enn mange jeg kjenner, og jeg har en svekket helse, men jeg er også bedre økonomisk stilt enn andre jeg kjenner, og jeg tror jeg har bedre helse enn mange jeg kjenner. Det er med andre ord noe relativt det hele.

Ellers tenker jeg at jeg er sterk fordi jeg stort sett har integrert mine mindre sterke sider ("mine svakheter"). Når vi snakker om å være svak eller sterk, tenker jeg vi skal være varsomme med å snakke om ”de svake i samfunnet”. Ingen er bare det ene eller det andre. Ved å snakke om ”de svake i samfunnet” mener jeg også at det konstrueres en offerrolle. Er det ok?

Det finnes sikkert et bedre begrep enn ”de svake i samfunnet” eller ”å være svakere stilt”. Hva mener du? 

Et bilde av "Min villeste venn" (En oppgave i nålefilting på Høgskolen i Finnmark i 2004/2005)

Min villeste venn
Speilet gir aldri slipp på bildet
av henne min villeste venn
med sol i håret og natt i øynene
havet fråder rundt munnen og
raser innbitt mot livet
drømmen er en spinkel flåte
men jeg tror vi skal rekke frem til sommeren
og et større hjerte en løslatt sjel
skjønt jeg venter i skyggene med min skam
og de halvhjertede forsøk på å sprenge
det fengsel som jeg er
men hun min utemmelige fugl flyr så altfor høyt på altfor sterke
vinger og ser en større himmel enn jeg gjør
hun lærer nok sier livsbitre menn
det gjør hun aldri min villeste venn
Ukens dikter i Aftenposten 1983, Henning Kramer Dahl
Det er ikke mye jeg har igjen av jordisk gods og gull fra første halvdel av 80-tallet, men diktet "Min villeste venn" har jeg fortsatt i meg og med meg, og jeg kan fortsatt rase innbitt mot livet :) 

Skrevet av Siv Helen Rydheim, 9. januar 2015




onsdag 31. desember 2014

Ingen andre har prøvd å gå i mine sko

Å gi råd til folk, uten at de spør om det, prøver jeg å unngå. Året 2014 ble et år jeg selv spurte flere om råd. Det er ekstra godt at noen stiller seg til disposisjon og ber for meg. Noen gir praktisk hjelp, og andre låner meg sine ører. Likevel ble dette et år jeg valgte å be om profesjonell hjelp. Når det oppstår situasjoner som krever mer enn jeg kan forvente at venner og familie kan stille opp på, er det godt at det finnes profesjonell hjelp. 

Takk til dere som på ulike måter har bidratt til at det siste halvåret har endt godt for meg.

Det er viktig for meg å snakke sant om livet. Kan jeg ikke det, blir det problematisk å leve. Denne høsten var det vanskelig å omgås andre mennesker, og min lengsel nordover ble ytterligere forsterket. 



Psykolog gjennom Rask psykisk helsehjelp ble en god støtte, og jeg ble kjent med hva selvmedfølelse innebærer. Pusterommet, som drives av konstellatør/traumeterapeut Marit Bekkestad Jensen, innbyr til fri pust. Der fikk jeg satt opp intensjonskonstellasjoner, og har jeg prøvd ut ulike tanker. Blant annet jobbet jeg med dette å bidra, og det å flytte nordover igjen.

Hos psykologen har jeg arbeidet med noe av det samme. Jeg kom heller ikke utenom å trekke pusten der, slik at jeg måtte kjenne på de kroppslige reaksjonene og følelsene bak ordene. Det er lettere å bedrive intellektualisering enn å kjenne på følelsene og det som skjer i kroppen. Jeg kavet en periode med å finne "noe" jeg kan bidra med.

Gjennom konstellasjoner kom jeg fram til at jeg måtte gi slipp på det å skulle bidra... "Styrke og utvikling gjennom anerkjennelse av det som er", som Marta Thorsheim sa, da jeg tok grunnutdanningen i Flergenerasjonell PsykotraumatologiDet er gjennom det å anerkjenne det som er jeg greier å gå videre. Akkurat nå er det ikke viktig å bidra slik jeg har gjort før. Jeg kan ikke drukne det lille barnet i meg. 

Viktig å bidra?
På min 59-årsdag sendte jeg oppsigelse. Tanken på at jeg ikke skal bidra gjør noe med selvtilliten, igjen... Hva er det egentlig som gjør at det å bidra er så viktig. Skam over ikke å ha en jobb gjør seg gjeldende, men legen har rådet meg til å si opp, og det rådet har jeg valgt å følge.

Livets alkymi  dreier seg vel om å bearbeide dritten, før gullet kan hentes ut? Jeg møter mine livsproblemer med ulike tilnærmingsmåter. Intellektualiseringen er en overlevelsesmekanisme, og ingen god mestringsstrategi. Om jeg skal finne gullet må jeg inkludere følelsene. 
Kunstnere hjelper meg å finne ord... og  høsten 2014 har jeg hatt både glede og nytte av kunst. Livet er noen ganger urettferdig. Jeg kan ikke leve uten å risikere å oppleve urettferdighet, men jeg kan unngå å bli oppspist. Jeg har nytte av at jeg tidligere har jobbet med grensesetting i selvorganiserte selvhjelpsgrupper.

Jeg har brukt mange år av livet mitt til å grave innover i meg selv, lett etter ord og mening i det som har vært vanskelig. Det samme har jeg gjort denne høsten. Det er ikke alt det finnes mening i. Takket være gode mestringsstrategier, som blant annet går ut på å be om hjelp, har jeg kommet meg ut av handlingslammelsen. Året 2014 er snart over. Kan hende skal jeg skrive mer som blir publisert i 2015.  I høst har jeg brukt skriving som ren egenterapi.


For noen år siden fikk jeg diktet "Privat huskeregel" av Kolbein Falkeid

Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet har deg på mannskapslista.



Arrete hverdager kommer igjen, men kan jeg ta bedre vare på fine øyeblikk? Kanskje er det nødvendig for meg å finne mer ut av problematikk rundt projeksjoner? Er det mitt eller ditt? Er jeg god nok som jeg er? Er jeg fanget i egne tanker om at jeg hele tiden må grave i mitt eget indre for at relasjoner til andre skal bli bedre? Jeg har flere spørsmål enn svar jeg går inn i det nye året med. Erfaringen min er at det etter kaos kommer orden. noen spørsmål dunster bort, og de det er viktig å få svar på, kommer det et svar på. Det gode på slutten av året er at jeg merker at det nytter å ta dypdykk. De ulike mestringsstrategiene mine utfyller hverandre.

Det gjør meg så utrolig glad å lese hva noen av de samfunnsengasjerte menneskene jeg har kontakt med skriver i forbindelse med årsskiftet. Da er det håp, tenker jeg. Det er mange nok som ikke opp!

I 2015 vil jeg omgi meg med livgivende mennesker, som ikke har vært redd for å bruke spett på seg selv. Øyeblikkene sammen med min lille hund er noe av det mest livgivende jeg kan tenke meg. Hans utgangspunkt var en tilværelse som gatehund i Romania. Bestisen, Båti, og jeg skal vandre nordaførr igjen. Jeg kjenner på en boblende glede når jeg vet at jeg neste år skal vandre langs strender, samle på sjøglass, rekved og steiner. For en frihetsfølelse det gir meg å tenke på det!  



Godt nytt år med en av våre nord-norske artister: 
Maria Haukaas Mittet: Heim 



Fra Facebooksiden Quote Cafe



Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 31.12.2014


Andre blogginnlegg i desember:

Øvelse gjør mester publisert på bloggen http://sivryd.wordpress.com/


tirsdag 15. april 2014

We Shall Overcome (WSO)

er en organisasjon jeg har vært tillitsvalgt i tre år. WSO har i stor grad spisset sitt arbeid med fokus på menneskerettigheter, og det er fortsatt nødvendig å holde fokus nettopp på det. Fra 1. august 2014 blir jeg ansatt i 50 % stilling som organisasjonssekretær. Det ser jeg fram til!

Om WSO

Bruker- og interesseorganisasjonen for menneskerettigheter, selvbestemmelse og verdighet innen psykisk helse, We Shall Overcome (WSO), ble stiftet i 1968.

WSO vektlegger erfaringsbasert kunnskap og brukerstyring, og har fokus på å endre mentalitet og praksis i det psykiske helsetilbudet.

WSO representerer en tradisjonelt lite maktsterk gruppe, som har opplevd tvang, overgrep og skadende behandling i psykiatrien. Vårt hovedmål er å sørge for at vår stemme blir hørt og får betydning i alle sammenhenger som angår oss og våre liv.

Utdrag fra prinsipprogrammet

WSO jobber for at forståelsen av menneskerettighetskonvensjonenes betydning skal økes og utvikles, både i forhold til myndigheter, samfunn og FN-systemet.


WSO jobber for å fjerne lov om psykisk helsevern, og erstatte den med et allment,  ikke-diskriminerende lovverk. Fare for liv og helse vil ivaretas av allmenn lovgivning, ikke med særregler for mennesker med psykiske problemer.

WSO jobber for et forbud mot tvangsmedisinering og annen tvangsbehandling. 


Lovarbeid

Hege Orefellen var WSOs representant i Paulsrudutvalget/lovutvalget, som gjennomgikk særloven om psykisk helsevern, og hun leverte dissens


Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingstilbud 

er et annet område WSO har valgt å arbeide med. I denne videoen med Mette Ellingsdalen kan du høre om medisinfrie behandlingstilbud. Fellesaksjonen er et samarbeid mellom fem organisasjoner. Mer om aksjonen her.


Medlemskap i WSO? Meld deg inn via denne lenka.


Relaterte saker

Likestillings- og diskrimineringsombudets innspill til norske myndigheter (november 2013) CRPD: Rett til frihet, personlig sikkerhet og likeverdige helsetjenester for personer med psykososiale funksjonsnedsettelser 


torsdag 4. juli 2013

Ulike kunnskapssyn - Debatt i Morgenbladet

Ulike kunnskapssyn
Av Siv Helen Rydheim

Tor-Johan Ekeland skrev kronikken «Kampen om kunnskapen» i Morgenbladet. (14.06.13). Sigmund Karterud sitt tilsvar 21.06.2013 "Dørene er for lengst åpnet", fikk i gang min adrenalinpumpe. Tor-Johan Ekeland kommenterte med "Psykiatriens hus" 28.06.2013

Mine refleksjoner etter å ha lest Karteruds tilsvar kan du lese her.

I tillegg sendte jeg inn det som står nedenfor til Morgenbladet, men siden de ikke svarte innen en uke, betyr det at de ikke har funnet plass til å ta det inn.

Rådende kunnskapssyn
Splittelsen, når det gjelder kunnskapssyn, er som en dyp kløft hvor det kreves akrobatiske øvelser på toppnivå for å gå i mellom. Kanskje Karterud beveger seg lite utenfor «egne kretser», siden oppfatningen er så ulik?  Det var ikke en innrømmelse om dagens nesten totalt rådende kunnskapssyn og “behandling” (ofte på tvang) av psykoseutsatte. Diagnose og passende antipsykotiske medikamenter for “å lindre symptomer”?

Fremragende forskning?
Er den enkeltes hjerne og gener interessant, og er det kanskje mest interessant fordi man kan måle og telle forskningsresultater? Hvor blir det av det viktigste? Hvilken betydning det har for meg hvordan samfunnet rundt meg fungerer? Blir min familie og mitt nettverk trukket inn?  Hva slags oppvekst jeg har hatt? Hva bærer mine foreldre og beste- og oldeforeldre av erfaringer og eventuelle traumer? Erfaringene er vel så viktig som genmaterialet.  (Jfr epigenetikk). Det fremragende forskningssenteret med psykiatriprofessor Ole A. Andreassan i spissen er mest opptatt av genforskning i følge artikkelen "Målet er å løse schizofrenigåten". Hva med forskning på bedringsprosesser (recovery)? Andreassen slår fast i intervjuet: «I dag kan vi redusere og lindre symptomene, men ikke kurere sykdommene.»
«Vi» forstår jeg som leger som tilbyr og ofte tvinger i de psykoseutsatte medikamenter, og da har Andreassen noe å lære fra alle de som har blitt helt kvitt sine symptomer eller som har lært seg å mestre symptomene uten medikamenter.  To eksempler: Undersøk arbeidet «Hearing voices» gjør, og hva som skjer når flertallet av de psykoseutsatte i «Open dialog» i Finland greier seg uten medikamenter. Medikamenter må bli sjeldne unntak og ikke regelen. Å ha det som eneste «kur» er svært bakstreversk. Medikamenter konserverer problemene.
Dagens praksis fungerer omtrent som å stå med en stjernekikkert hvor de ser ut over en enorm uoversiktlig stjernehimmel og fester blikket på en liten stjerne. De sier seg fornøyd med den lille stjerna. Det er komplisert å se hele stjernehimmelen som åpner opp for andre perspektiver og det er komplisert å ha forlatt dagverden til fordel for å drømme i våken tilstand.


Siv Helen Rydheim,  tvangs- og psykoseerfarer

Relaterte saker
Anmeldelse av Drøm i våken tilstand av erfaringskonsulent Astrid Weber ved UNN
Menneskerettigheter: Se kronikk i Fontene 3/13 av leder i We Shall Overcome, Mette Ellingsdalen
Psykiatrien mellom reduksjonisme og biopsykososial helhetstekning Tidsskrift for norske legeforening, H. M. Solli

Sak publisert på NTB Info: Ny bok som utfordrer psykiatrien

Saker på Erfaringskompetanse.no 
Tvang i psykisk helsevern – som Natt og Dag

Sak på Finnmarksnettverket.no

onsdag 1. mai 2013

Har du en helårsparole? Jeg har skrevet om min.


Min helårsparole er: Reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ 

Hei, og god 1. mai - uansett hvordan du velger å bruke dagen. 


Stemorsblomster er noe av det vakreste jeg vet. Noen steder i det langstrakte landet vårt er det allerede gode vilkår for at de skal trives ute. Andre, som her jeg bor, er det ennå en stund igjen før vi kan plante disse ut. Nesten som innenfor psykisk helsevern. Noen steder har de kommet langt med å møte folk på gode måter, mens andre har de kommet svært kort... 

En hel arbeidsøkt har jeg brukt i dag på å sende e-post og å lage dette blogginnlegget. -Ikke betalt arbeid, selvsagt. Denne type arbeid er ikke betalt med penger, og derfor kan jeg vel tillate meg det selv på 1. mai? Jeg må gjøre det jeg brenner for, og det gjør jeg. Å gjøre helt det jeg gjør er viktig for meg. Halvhjertede "oppdrag" er ikke noe godt.

1. maitog og paroler

Jeg har ikke gått i 1. maitog på mange år. Kanskje fordi min kamp ble en helt annen enn det jeg har registrert at kampparolene er på 1. mai. Min kamp ble en "privatisert kamp" de første årene etter at jeg var innlagt på tvang i psykisk helsevern. (1992-1994-1996) De siste 7-8 årene har min kamp vært en offentlig kamp, og jeg har i disse årene møtt mange mennesker som har vært utsatt for det samme som meg. Jeg vrir mitt engasjement over og bort fra tvangsfeltet stadig vekk fordi det koster meg noe å formidle hva tvang kan rive ned. Men jeg ble igjen innhentet av mine egne erfaringer når Dagbladet har rullet opp saker om unge mennesker som har vært utsatt for tvang og bruk reimseng. Det er smertefullt å lese om det, og det er dager jeg kjenner det beste at jeg skjermer meg selv for ikke å ta det meg inn i natta når jeg skal sove. Med andre ord er dette en balansegang for meg selv over 20 år etter at jeg selv ble lagt i reimer. MEN jeg vet jeg kan ikke stenge helt av fordi dag står jeg i fare for å bli likegyldig. Da svikter jeg både meg selv og andre.

Mye av "redskapen" og regelverk som gjelder for psykisk helsevern i 2013 har gått ut på dato for lenge siden. De nye redskapene må få plass. Verktøykassa må utvides.


Ikke bare er det svært ubehagelig å bli utsatt for tvang når det skjer, men det får for de aller fleste store negative konsekvenser etter at vi har kommet hjem og fri fra den formelle tvangen. For mange blir dette til en større belastning enn det den krisen var som faktisk førte til innleggelse...  

For en del fører det til så store endringer i kurs i livet at vi må snu opp ned på alle steiner som til da var lagt. Nye grunnmurer må bygges. Det skal mot og vilje til å ta fatt på redesign i eget livet. Jeg anser meg selv som en av de heldige som har greid å komme på sporet igjen og inn i meningsfylt arbeid, studier og aktivitet. 

Det er et faktum at langt fra alle greier det, og det er mange ulike årsaker til det. Jeg vet det finnes god hjelp innenfor offentlige tjenester, men mesteparten av den gode hjelpen jeg selv fikk lå utenfor det offentlige. Noe som fortsatt er undervurdert er at det er mye god hjelp i arbeid og aktivitet. Når det gjelder behandling er det gjennom forskning pekt på at det er ikke selve behandingsmetoden som er viktigst, men hvilken relasjon man får med behandleren. Den terapeutiske effekten av  arbeid og aktiviteter, som selvsagt ikke er behandling, er dessuten undervurdert. 

Selv har jeg i dag et rikt liv, og jeg synes mange, mange flere fortjener å få det. Den hjelpen som skal til for å komme inn i gode bedringsprosesser. Mange jeg har kontakt med er gode kjemper, som kjemper for at det skal bli endringer som virkelig vil utgjøre en forskjell for mennesker som er tvangsutsatt.

Jeg kunne lagt alt bak meg, men inntil det skjer større endringer føler jeg på et foreløpig livskall for å være med å bidra til folkeopplysning om de faktiske forhold og om at det også er mulig å endre disse til det bedre. 

Likegyldighet gjør meg trist. Det forteller meg også at vi må finne flere former å presentere budskapet på som treffer hjertet til folk.  Det er mange flotte folk som bidrar til folkeopplysning, til å spre egenerfaring, til forskning, til god fagutvikling og alle er like viktige. Det finnes mange gode fagpersoner som jeg ser kjemper en kamp inne i og utenfor systemene. Det er også svært viktig, og vi må alle stå sammen når vi ser vi har et felles mål. Regjeringen har som mål å redusere tvangen, men jeg tror mange politikere vet for lite om de faktiske forhold. Derfor folkeopplysning og i folkeopplysning ligger også opplysning ut til politikere. Og fortsatt tror det er slik at det er brukernes som er forandringens løver. (Barry Duncan framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.)

"Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.
Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Fortsatt er det som oftest andre som skriver historiene våre, men det begynner å hjelpe... blant annet ved at det nå også utdannes medforskere ved videreutdanning på samarbeidsbasert forskning innen psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud, noe jeg også har vært med på å etterlyse mer forpliktende satsing på


Dagens anbefaling

9,116,321 har sett videoen og det er ikke fordi hun selger et "glatt budskap"...     
Brene Brown studerer de menneskelige relasjoner - både vår evne til å føle empati, tilhørighet og kjærlighet. I et gripende og morsomt innlegg ved TEDxHouston deler hun en innsikt fra sin forskning som ikke bare fikk henne til å forstå seg selv bedre, men også menneskeheten. Et innlegg som er ment til å deles.

En forsker som har budskap jeg tror alle kan ha nytte av å lytte til uansett om du er et menneske med egenerfaring, fagperson, leder innenfor rus- eller psykiske helsetjenester eller rett og slett bare interessert i å vite litt om hva integrering av vår egen sårbarhet har å si for vår utvikling som menneske og medmenneske. 


1. mai - arbeidernes dag
Jeg har noe i ryggmargen med tanke på kamp for arbeideres rettigheter, og synes det er viktig å ha denne dagen selv om jeg selv ikke har hatt den tilhørigheten etter at jeg ble satt utenfor arbeidslivet i 1992. Det ble helt andre kamper for meg.

Sett i lys av den situasjonen vi er i Europa har Arbeidernes dag større internasjonal betydning enn den har hatt på lang tid. Det er mange som står utenfor arbeidslivet, og det er særlig mange unge mennesker. Dette er dypt tragisk, og jeg håper den internasjonale solidariteten strekker langt og at den blir synlig i alle 1. maitog i Norge. På 80-tallet arbeidet jeg som sekretær i Landsorganisasjonen i Norge, og hadde absolutt ingen anelse om hvor avspist og isolert mennesker med psykiske helseproblemer var i samfunnet vårt. Jeg måtte selv erfare å bli satt helt utenfor "det gode selskap" før jeg startet på min private kamp. Først ved å bidra til å belyse galskapen i det bestående system og de siste årene komme med konkrete forslag til tiltak som kan gjøre situasjonen for tvangsutsatte bedre. Mitt første store skritt var å gi ut boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", hvor jeg beskriver mine psykoseopplevelser og tvangsopplevelser, men jeg var ikke kritisk nok til det bestående system, og jeg hadde heller ikke gode nok forslag til forbedringer.

12. juni 2013 blir boka "Drøm i våken tilstand" lansert på et fagseminar på Litteraturhuset. Det er ei bok jeg hadde ideen til, og som Gunn Helen Kristiansen som prosjektleder påtok seg ansvaret for å føre videre fra ide til ferdig produkt. Hun har gjort en fabelaktig jobb, og jeg er svært takknemlig for det arbeidet hun har gjort. Foruten oss to er det fem andre bidragsytere med egenerfaring. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, Merete Morken Andersen. Ei bok som har en mye bedre kvalitet enn hva min første bok (nevnt over her) hadde. 

Er du interessert i fagseminaret og boka kan du kontakte forlaget:

Telefon:  23 31 12 20
E-post:   abstrakt@abstrakt.no


Boka kommer for salg på lanseringsseminaret og etter det. 

Det kan hende noen synes det er drøyt at jeg selv på 1. mai setter fokus på den høye tvangsbruken i Norge, men jeg gjør det allikevel. Det er en internasjonal bevegelse innenfor brukerbevegelsen, og i Norge har fem brukerorganisasjoner samlet seg om en fellesaksjon med krav om medikamentfrie behandlingstilbud. En valgmulighet vi ikke har i dag. 

Regjeringen har som mål å redusere tvangen, men det er ikke mange konkrete tiltak de kan vise til. Det er noe ullent vil jeg si, og når jeg ser på bevilgninger til prosjekter som har som mål å redusere tvang, så kan dere lese nedenfor at disse bevilgningen som fra før var minimale har blitt ytterligere redusert.

Min 1. maiparole skrev jeg på søndag, og det som utløste det jeg skrev var alle delingene på Facebook av opprullingene Dagbladet har av unge mennesker der psykisk helsevern ikke har hatt bedre metoder enn bruk av reimseng. Noe som er forkastelig, og ulovlig. Dette er en del av tvangsproblematikken.

Litt til, før du får informasjon om selve underskriftskampanjen...



Ja, som barn hadde også jeg mange drømmer, og jeg var nok allerede da en liten opprører. Medfødt vil noen kanskje si... Avhengig av erfaringer man gjør seg i livet? Ikke så viktig å finne ut hvorfor, men jeg vet at når noe banker veldig i hjertet mitt, så er det også viktig at jeg gjøre noe med det. Jeg drømmer om et samfunn med rom for større åpenhet om den sårbarheten vi bærer med oss, om raushet for hverandre, om at flere med innflytelse og makt virkelig setter seg ned for å lytte til menneskers erfaringer.

Det er ikke våre gener som har mest å si for vår utvikling, men heller hva våre forfedre faktisk har opplevd. Forskning på epigenetikk viser at geners egenskaper "slår seg av og på". Selv om vi aldri har fått høre våre forfedres historie vil de erfaringene de har virke inn på oss. Vi bærer det med oss, og jeg har lært at det er viktig å ha respekt for mine forfedre. Det får vi ikke uten videre når det har vært krenkelser i familiesystemet. Som meg hadde de sine smertefulle, sine vakre og sine gode og dårlige erfaringer, sitt eget livspuslespill de gjorde det beste ut av. Ikke alle "lyktes" like godt, men alle gjorde sitt beste ut i fra de forutsetningene de hadde i sin mentale bagasje og de livsbetingelsene de levde under. En dag håper jeg hjelpeapparatet kommer dithen at den enkelte som ønsker det får muligheten til å se tilbake for å nøste i hva som kanskje kan ligge som årsak lenger bak i familiesystemet eller for den saks skyld samfunnssystemet og ikke bare har diagnosebrille på og pillene klar... Nettverksmøter og relasjonskompetanse kan med fordel få mye plass og rom i det offentlige hjelpeapparat. 

Ja, så var det underskriftskampanjen...

Hittil er det 87 underskrifter.

Bli med!

Underskriv, og del videre!

Underskriftskampanje til Helse- og omsorgsdepartementet, se mer på følgende lenke:


Siv Helen Rydheim

mandag 31. desember 2012

Så er alt blått og stille...

og det er nyttårsaften 2012. Det bølger litt på sjøen, og et tynt teppe med  fersk snø ligger på bakken, noe som gjør at ser rent og fint ut. Et godt utgangspunkt for å ta i mot et nytt år senere i kveld.

2012 var et år som på mange områder ga meg ulike begivenheter jeg ikke greide å forutse og heller ikke hadde drømt om i min villeste fantasi. Uansett ble året totalt sett et år med overveiende positive overraskelser. Mange har jeg møtt i løpet av året, og jeg vil takke alle dere jeg på en eller annen måte har samarbeidet med.

I blåtimen er det fint å fabulere om et rikt og spennende godt nytt år for deg som leser dette og for meg som skriver. For meg ble et av årets høydepunkter utdeling av Finnmarksprisene 5. desember 2012, som du kan se på video her.

Foto av et av mine keramikkarbeider med tittel Mørketidslys (2006)

søndag 23. desember 2012

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette


Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette
Tvangsinnleggelser kan ikke kalles behandling. Det er et paradoks at lov om psykisk helsevern misbrukes i stor grad. Det er ikke allment kjent at størsteparten av de som innlegges på tvang i psykisk helsevern ikke er til fare for seg selv eller andre, men tvangsinnlegges med begrunnelse etter det såkalte behandlingskriteriet.
Ofte blir opprettholdelsen av lov om psykisk helsevern fordi det er en utbredt misforståelse som gjør at folk flest tror at samfunnet på den måten kan beskyttes mot at folk begår selvmord eller dreper andre. Når man ser på farlighetskriteriet og hvor mange som innlegges i forhold til det, er det litt ulike tall, men det oppgis at 10-15 % innlegges på tvang i henhold til farlighetskriteriet, og resterende 85-90 % tvangsinnleggelse med begrunnelse i behandlingskriteriet.

Årsaksforhold mellom psykiske kriser og livsbetingelser
Ofte kan årsaken til den psykiske krisen enkeltmennesker har, være at de er arbeidsledige, opplever tap i nære relasjoner, er bostedsløse etc. Med lavterskeltilbud på plass for å forebygge og med gode rehabiliteringstilbud kan mange av disse krisene avhjelpes i mye større grad og på bedre måter enn hva som er tilfelle i dag. De aller fleste ønsker seg tilbud, men ikke de behandlingstilbudene som finnes per i dag, hvor tvangsmedisinering som oftest inngår som en del av den såkalte behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Som leder i WSO, Mette Ellingsdalen, sier i videoen om Alternativer til tvang ønsker vi rett til å velge:
     1) Medisinfrie tilbud handler om valgfrihet
     2)    Et tilbud til de som ikke har et tilbud i dag

Dette handler ikke om å være for eller i mot medisiner generelt, men at det enkelte menneske må få retten til å velge bort medisiner. Det handler om at en del mennesker har erfart at de greier seg uten medisiner, og at de blir helt satt ut av spill når de blir tvangsmedisinert. Krenkelsesproblematikken gjør at mange skyr helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fordi den eneste hjelpen de har mottatt er tvangsbehandling. Det finnes gode alternativer til tvang, og det er nødvendig å få i gang disse i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementets krav om medisinfrie behandlingstilbud
Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til helseforetakene i mars 2010, hvor de blant annet stiller krav om at skal opprettes tilbud om alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Rundskrivet ble sendt ut fordi regjeringen var bekymret for at tvangstallene ikke gikk rette veien. Norge har i mange år ligget på topp i antall tvangsinnleggelser, og nå har det også kommet fram at Norge er på topp i forhold til antall reinnleggelser også.
Fra rundskrivet:
«Krav til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang
Den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene skal etableres i 2010. Den vil erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”( IS-1370, juni 2006). Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet. Det er et mål at helseforetakene sammen med kommunene i opptaksområdet etablerer lokale tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom HF og kommune.»

Jeg siterer her punkt 9 i rundskrivet:
«Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:
- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og husordensregler mv.(jf pkt 2)
- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.
- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5).»



Mulige sanksjoner
Når det gjelder Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv og andre krav eller henstillinger fra myndighetene til helseforetak, så er det ingen tvil om at det stilles krav om både statistikker og gjennomføring av tiltak, som kan føre til reduksjon av antall tvangsinnleggelser. Hovedproblemet med dette er at det ikke fører til negative konsekvenser for helseforetakene om de ikke gjennomfører det departementet og Helsedirektorat ber de om å gjøre. Hva kan innføres for å øve press på helseforetakene? Tidsfrister er et eksempel, dagbøter når tidsfristene overskrides eller kutt i overføringer fra staten.

Farlig for seg selv og/eller andre – argument for opprettholdelse av dagens tvangssystem
Vi vet at de fleste drap skjer i ruspåvirket tilstand og at de fleste skjer innenfor kjente relasjoner enten det er innen familie eller omgangskrets. I denne forbindelsen tar jeg her med noen poeng fra Olsen-utvalget, som gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden 2004-2009, og konklusjonene i rapporten var at det ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Dette i følge NOU 2010: 3 - Drap i Norge i perioden 2004 – 2009
Sitat fra rapporten:
«I rapporten angis det at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse er svært liten. ”Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse er personer med psykisk lidelse ikke lengre overrepresentert” heter det i rapporten.» (…)
«Av de undersøkte var 61 % påvirket av rusmidler i gjerningsøyeblikket (herav 30 % alkohol alene, 11 % andre rusmidler og 20 % blanding av alkohol og andre rusmidler). Gjennomsnittsdrapspersonen er en 38 år gammel arbeidsløs mann som under påvirkning av alkohol dreper en person i omgangskretsen med kniv.»
Sitat fra sammendraget i rapporten:
«Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.
Aggresjon er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er derfor viet stor plass i denne rapporten.»

Å bidra i tvangsfeltet – for oss med egenerfaring
Det er utvilsomt helt nødvendig at de av oss som har kapasitet til å stå i feltet i ulike sammenhenger gjør det. Til tider der det tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror for egen del at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi akkurat mine personlige erfaringer er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder for bearbeiding som har fungert for meg. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder folk tilbake fra å være den viktigste aktøren i eget liv.

Reinnleggelser
Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er krenkende, uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser.


Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken: Helt på topp!

Manglende rehabiliteringstilbud
Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer til det bedre. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som «bare enkelthistorier». Men, det går framover, ganske enkelt fordi det ikke kan fortsette på samme måte. Eksempelvis oppfordrer Forskningsrådet til brukermedvirkning, og de hevder at brukermedvirkning som regel bidrar til bedre og mer relevant forskning.

Medforskere og håpsbærere
Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer!
Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning!



Hvilken kompetanse vektlegges
I denne sammenhengen er det takknemlighet jeg kjenner på fordi jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. Erfaringskompetanse.no har i dette prosjektet et tett samarbeid med WSO, og Mette Ellingsdalen bidrar inn i prosjektet med helt nødvendig kompetanse og nettverk.
For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode i tillegg bevilges penger som øremerkes prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisinfrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket.
Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og ikke minst til å peke på hvilke endringer som er nødvendig.

Balanse mellom suksesshistorier og de faktiske forhold
Det er en god idé å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg forstår at suksesshistoriene også skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er de fleste steder fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Jeg meldte meg inn i WSO for noen år siden, og jeg støtter og bidrar inn i WSOs arbeid, noe også du kan gjøre ved å bli medlem. Informasjon om medlemskap finner du her


Relaterte saker:


Skrevet av:
Siv Helen Rydheim, 23. desember 2012