Ulike kunnskapssyn - Debatt i Morgenbladet

Ulike kunnskapssyn

Av Siv Helen Rydheim

Tor-Johan Ekeland skrev kronikken «Kampen om kunnskapen» i Morgenbladet. (14.06.13). Sigmund Karterud sitt tilsvar 21.06.2013 "Dørene er for lengst åpnet", fikk i gang min adrenalinpumpe. Tor-Johan Ekeland kommenterte med "Psykiatriens hus" 28.06.2013

Mine refleksjoner etter å ha lest Karteruds tilsvar kan du lese her.

I tillegg sendte jeg inn det som står nedenfor til Morgenbladet, men siden de ikke svarte innen en uke, betyr det at de ikke har funnet plass til å ta det inn.

Rådende kunnskapssyn

Splittelsen, når det gjelder kunnskapssyn, er som en dyp kløft hvor det kreves akrobatiske øvelser på toppnivå for å gå i mellom. Kanskje Karterud beveger seg lite utenfor «egne kretser», siden oppfatningen er så ulik?  Det var ikke en innrømmelse om dagens nesten totalt rådende kunnskapssyn og “behandling” (ofte på tvang) av psykoseutsatte. Diagnose og passende antipsykotiske medikamenter for “å lindre symptomer”?

Fremragende forskning?

Er den enkeltes hjerne og gener interessant, og er det kanskje mest interessant fordi man kan måle og telle forskningsresultater? Hvor blir det av det viktigste? Hvilken betydning det har for meg hvordan samfunnet rundt meg fungerer? Blir min familie og mitt nettverk trukket inn?  Hva slags oppvekst jeg har hatt? Hva bærer mine foreldre og beste- og oldeforeldre av erfaringer og eventuelle traumer? Erfaringene er vel så viktig som genmaterialet.  (Jfr epigenetikk). Det fremragende forskningssenteret med psykiatriprofessor Ole A. Andreassan i spissen er mest opptatt av genforskning i følge artikkelen "Målet er å løse schizofrenigåten". Hva med forskning på bedringsprosesser (recovery)? Andreassen slår fast i intervjuet: «I dag kan vi redusere og lindre symptomene, men ikke kurere sykdommene.»

«Vi» forstår jeg som leger som tilbyr og ofte tvinger i de psykoseutsatte medikamenter, og da har Andreassen noe å lære fra alle de som har blitt helt kvitt sine symptomer eller som har lært seg å mestre symptomene uten medikamenter.  To eksempler: Undersøk arbeidet «Hearing voices» gjør, og hva som skjer når flertallet av de psykoseutsatte i «Open dialog» i Finland greier seg uten medikamenter. Medikamenter må bli sjeldne unntak og ikke regelen. Å ha det som eneste «kur» er svært bakstreversk. Medikamenter konserverer problemene.

Dagens praksis fungerer omtrent som å stå med en stjernekikkert hvor de ser ut over en enorm uoversiktlig stjernehimmel og fester blikket på en liten stjerne. De sier seg fornøyd med den lille stjerna. Det er komplisert å se hele stjernehimmelen som åpner opp for andre perspektiver og det er komplisert å ha forlatt dagverden til fordel for å drømme i våken tilstand.

Siv Helen Rydheim,  tvangs- og psykoseerfarer

Relaterte saker

Anmeldelse av Drøm i våken tilstand av erfaringskonsulent Astrid Weber ved UNN

Ekeland, Tor-Johans Power-point fra lanseringen 12.06.2013 

Fellesaksjon om medisinfrie behandlingstilbud

Gir færre tilbakefall av psykose

Impuls – Temanummer om tvang

Intervju med en av forfatterne i boka, Maria Nerem Notø.

Menneskerettigheter: Se kronikk i Fontene 3/13 av leder i We Shall Overcome, Mette Ellingsdalen

Psykiatrien mellom reduksjonisme og biopsykososial helhetstekning Tidsskrift for norske legeforening, H. M. Solli

Sak publisert på NTB Info: Ny bok som utfordrer psykiatrien

Saker på Erfaringskompetanse.no 

Erfaringer kan bli verdifull kunnskap

Ny kunnskap – Ny praksis

Psykose som mestringsstrategi

Realiserte bokdrømmen

Tiden er overmoden for endring

Trengs nytenkning

Tvang i psykisk helsevern – som Natt og Dag

Viktige stemmer

Sak på Finnmarksnettverket.no

Samhandlingsprosjekt – tvang uten døgn

Har du en helårsparole? Jeg har skrevet om min.

Min helårsparole er: Reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ 

Hei, og god 1. mai - uansett hvordan du velger å bruke dagen. 

Stemorsblomster er noe av det vakreste jeg vet. Noen steder i det langstrakte landet vårt er det allerede gode vilkår for at de skal trives ute. Andre, som her jeg bor, er det ennå en stund igjen før vi kan plante disse ut. Nesten som innenfor psykisk helsevern. Noen steder har de kommet langt med å møte folk på gode måter, mens andre har de kommet svært kort... 

En hel arbeidsøkt har jeg brukt i dag på å sende e-post og å lage dette blogginnlegget. -Ikke betalt arbeid, selvsagt. Denne type arbeid er ikke betalt med penger, og derfor kan jeg vel tillate meg det selv på 1. mai? Jeg må gjøre det jeg brenner for, og det gjør jeg. Å gjøre helt det jeg gjør er viktig for meg. Halvhjertede "oppdrag" er ikke noe godt.

1. maitog og paroler

Jeg har ikke gått i 1. maitog på mange år. Kanskje fordi min kamp ble en helt annen enn det jeg har registrert at kampparolene er på 1. mai. Min kamp ble en "privatisert kamp" de første årene etter at jeg var innlagt på tvang i psykisk helsevern. (1992-1994-1996) De siste 7-8 årene har min kamp vært en offentlig kamp, og jeg har i disse årene møtt mange mennesker som har vært utsatt for det samme som meg. Jeg vrir mitt engasjement over og bort fra tvangsfeltet stadig vekk fordi det koster meg noe å formidle hva tvang kan rive ned. Men jeg ble igjen innhentet av mine egne erfaringer når Dagbladet har rullet opp saker om unge mennesker som har vært utsatt for tvang og bruk reimseng. Det er smertefullt å lese om det, og det er dager jeg kjenner det beste at jeg skjermer meg selv for ikke å ta det meg inn i natta når jeg skal sove. Med andre ord er dette en balansegang for meg selv over 20 år etter at jeg selv ble lagt i reimer. MEN jeg vet jeg kan ikke stenge helt av fordi dag står jeg i fare for å bli likegyldig. Da svikter jeg både meg selv og andre.

Mye av "redskapen" og regelverk som gjelder for psykisk helsevern i 2013 har gått ut på dato for lenge siden. De nye redskapene må få plass. Verktøykassa må utvides.

Ikke bare er det svært ubehagelig å bli utsatt for tvang når det skjer, men det får for de aller fleste store negative konsekvenser etter at vi har kommet hjem og fri fra den formelle tvangen. For mange blir dette til en større belastning enn det den krisen var som faktisk førte til innleggelse...  

For en del fører det til så store endringer i kurs i livet at vi må snu opp ned på alle steiner som til da var lagt. Nye grunnmurer må bygges. Det skal mot og vilje til å ta fatt på redesign i eget livet. Jeg anser meg selv som en av de heldige som har greid å komme på sporet igjen og inn i meningsfylt arbeid, studier og aktivitet. 

Det er et faktum at langt fra alle greier det, og det er mange ulike årsaker til det. Jeg vet det finnes god hjelp innenfor offentlige tjenester, men mesteparten av den gode hjelpen jeg selv fikk lå utenfor det offentlige. Noe som fortsatt er undervurdert er at det er mye god hjelp i arbeid og aktivitet. Når det gjelder behandling er det gjennom forskning pekt på at det er ikke selve behandingsmetoden som er viktigst, men hvilken relasjon man får med behandleren. Den terapeutiske effekten av  arbeid og aktiviteter, som selvsagt ikke er behandling, er dessuten undervurdert. 

Selv har jeg i dag et rikt liv, og jeg synes mange, mange flere fortjener å få det. Den hjelpen som skal til for å komme inn i gode bedringsprosesser. Mange jeg har kontakt med er gode kjemper, som kjemper for at det skal bli endringer som virkelig vil utgjøre en forskjell for mennesker som er tvangsutsatt.

Jeg kunne lagt alt bak meg, men inntil det skjer større endringer føler jeg på et foreløpig livskall for å være med å bidra til folkeopplysning om de faktiske forhold og om at det også er mulig å endre disse til det bedre. 

Likegyldighet gjør meg trist. Det forteller meg også at vi må finne flere former å presentere budskapet på som treffer hjertet til folk.  Det er mange flotte folk som bidrar til folkeopplysning, til å spre egenerfaring, til forskning, til god fagutvikling og alle er like viktige. Det finnes mange gode fagpersoner som jeg ser kjemper en kamp inne i og utenfor systemene. Det er også svært viktig, og vi må alle stå sammen når vi ser vi har et felles mål. Regjeringen har som mål å redusere tvangen, men jeg tror mange politikere vet for lite om de faktiske forhold. Derfor folkeopplysning og i folkeopplysning ligger også opplysning ut til politikere. Og fortsatt tror det er slik at det er brukernes som er forandringens løver. (Barry Duncan framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.)

"Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.

Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Fortsatt er det som oftest andre som skriver historiene våre, men det begynner å hjelpe... blant annet ved at det nå også utdannes medforskere ved videreutdanning på samarbeidsbasert forskning innen psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud, noe jeg også har vært med på å etterlyse mer forpliktende satsing på. 

Dagens anbefaling

9,116,321 har sett videoen og det er ikke fordi hun selger et "glatt budskap"...     

Brene Brown studerer de menneskelige relasjoner - både vår evne til å føle empati, tilhørighet og kjærlighet. I et gripende og morsomt innlegg ved TEDxHouston deler hun en innsikt fra sin forskning som ikke bare fikk henne til å forstå seg selv bedre, men også menneskeheten. Et innlegg som er ment til å deles.

http://www.ted.com/talks/lang/nb/brene_brown_on_vulnerability.html

En forsker som har budskap jeg tror alle kan ha nytte av å lytte til uansett om du er et menneske med egenerfaring, fagperson, leder innenfor rus- eller psykiske helsetjenester eller rett og slett bare interessert i å vite litt om hva integrering av vår egen sårbarhet har å si for vår utvikling som menneske og medmenneske. 

1. mai - arbeidernes dag

Jeg har noe i ryggmargen med tanke på kamp for arbeideres rettigheter, og synes det er viktig å ha denne dagen selv om jeg selv ikke har hatt den tilhørigheten etter at jeg ble satt utenfor arbeidslivet i 1992. Det ble helt andre kamper for meg.

Sett i lys av den situasjonen vi er i Europa har Arbeidernes dag større internasjonal betydning enn den har hatt på lang tid. Det er mange som står utenfor arbeidslivet, og det er særlig mange unge mennesker. Dette er dypt tragisk, og jeg håper den internasjonale solidariteten strekker langt og at den blir synlig i alle 1. maitog i Norge. På 80-tallet arbeidet jeg som sekretær i Landsorganisasjonen i Norge, og hadde absolutt ingen anelse om hvor avspist og isolert mennesker med psykiske helseproblemer var i samfunnet vårt. Jeg måtte selv erfare å bli satt helt utenfor "det gode selskap" før jeg startet på min private kamp. Først ved å bidra til å belyse galskapen i det bestående system og de siste årene komme med konkrete forslag til tiltak som kan gjøre situasjonen for tvangsutsatte bedre. Mitt første store skritt var å gi ut boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", hvor jeg beskriver mine psykoseopplevelser og tvangsopplevelser, men jeg var ikke kritisk nok til det bestående system, og jeg hadde heller ikke gode nok forslag til forbedringer.

12. juni 2013 blir boka "Drøm i våken tilstand" lansert på et fagseminar på Litteraturhuset. Det er ei bok jeg hadde ideen til, og som Gunn Helen Kristiansen som prosjektleder påtok seg ansvaret for å føre videre fra ide til ferdig produkt. Hun har gjort en fabelaktig jobb, og jeg er svært takknemlig for det arbeidet hun har gjort. Foruten oss to er det fem andre bidragsytere med egenerfaring. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, Merete Morken Andersen. Ei bok som har en mye bedre kvalitet enn hva min første bok (nevnt over her) hadde. 

Er du interessert i fagseminaret og boka kan du kontakte forlaget:

Telefon:  23 31 12 20

E-post:   abstrakt@abstrakt.no

http://www.abstrakt.no

Boka kommer for salg på lanseringsseminaret og etter det. 

Det kan hende noen synes det er drøyt at jeg selv på 1. mai setter fokus på den høye tvangsbruken i Norge, men jeg gjør det allikevel. Det er en internasjonal bevegelse innenfor brukerbevegelsen, og i Norge har fem brukerorganisasjoner samlet seg om en fellesaksjon med krav om medikamentfrie behandlingstilbud. En valgmulighet vi ikke har i dag. 

Regjeringen har som mål å redusere tvangen, men det er ikke mange konkrete tiltak de kan vise til. Det er noe ullent vil jeg si, og når jeg ser på bevilgninger til prosjekter som har som mål å redusere tvang, så kan dere lese nedenfor at disse bevilgningen som fra før var minimale har blitt ytterligere redusert.

Min 1. maiparole skrev jeg på søndag, og det som utløste det jeg skrev var alle delingene på Facebook av opprullingene Dagbladet har av unge mennesker der psykisk helsevern ikke har hatt bedre metoder enn bruk av reimseng. Noe som er forkastelig, og ulovlig. Dette er en del av tvangsproblematikken.

Litt til, før du får informasjon om selve underskriftskampanjen...

Ja, som barn hadde også jeg mange drømmer, og jeg var nok allerede da en liten opprører. Medfødt vil noen kanskje si... Avhengig av erfaringer man gjør seg i livet? Ikke så viktig å finne ut hvorfor, men jeg vet at når noe banker veldig i hjertet mitt, så er det også viktig at jeg gjøre noe med det. Jeg drømmer om et samfunn med rom for større åpenhet om den sårbarheten vi bærer med oss, om raushet for hverandre, om at flere med innflytelse og makt virkelig setter seg ned for å lytte til menneskers erfaringer.

Det er ikke våre gener som har mest å si for vår utvikling, men heller hva våre forfedre faktisk har opplevd. Forskning på epigenetikk viser at geners egenskaper "slår seg av og på". Selv om vi aldri har fått høre våre forfedres historie vil de erfaringene de har virke inn på oss. Vi bærer det med oss, og jeg har lært at det er viktig å ha respekt for mine forfedre. Det får vi ikke uten videre når det har vært krenkelser i familiesystemet. Som meg hadde de sine smertefulle, sine vakre og sine gode og dårlige erfaringer, sitt eget livspuslespill de gjorde det beste ut av. Ikke alle "lyktes" like godt, men alle gjorde sitt beste ut i fra de forutsetningene de hadde i sin mentale bagasje og de livsbetingelsene de levde under. En dag håper jeg hjelpeapparatet kommer dithen at den enkelte som ønsker det får muligheten til å se tilbake for å nøste i hva som kanskje kan ligge som årsak lenger bak i familiesystemet eller for den saks skyld samfunnssystemet og ikke bare har diagnosebrille på og pillene klar... Nettverksmøter og relasjonskompetanse kan med fordel få mye plass og rom i det offentlige hjelpeapparat. 

Ja, så var det underskriftskampanjen...

Hittil er det 87 underskrifter.

Bli med!

Underskriv, og del videre!

Underskriftskampanje til Helse- og omsorgsdepartementet, se mer på følgende lenke:

http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=4640

Siv Helen Rydheim

Så er alt blått og stille...

og det er nyttårsaften 2012. Det bølger litt på sjøen, og et tynt teppe med  fersk snø ligger på bakken, noe som gjør at ser rent og fint ut. Et godt utgangspunkt for å ta i mot et nytt år senere i kveld.

2012 var et år som på mange områder ga meg ulike begivenheter jeg ikke greide å forutse og heller ikke hadde drømt om i min villeste fantasi. Uansett ble året totalt sett et år med overveiende positive overraskelser. Mange har jeg møtt i løpet av året, og jeg vil takke alle dere jeg på en eller annen måte har samarbeidet med.

I blåtimen er det fint å fabulere om et rikt og spennende godt nytt år for deg som leser dette og for meg som skriver. For meg ble et av årets høydepunkter utdeling av Finnmarksprisene 5. desember 2012, som du kan se på video her.

Foto av et av mine keramikkarbeider med tittel Mørketidslys (2006)

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsinnleggelser kan ikke kalles behandling. Det er et paradoks at lov om psykisk helsevern misbrukes i stor grad. Det er ikke allment kjent at størsteparten av de som innlegges på tvang i psykisk helsevern ikke er til fare for seg selv eller andre, men tvangsinnlegges med begrunnelse etter det såkalte behandlingskriteriet.

Ofte blir opprettholdelsen av lov om psykisk helsevern fordi det er en utbredt misforståelse som gjør at folk flest tror at samfunnet på den måten kan beskyttes mot at folk begår selvmord eller dreper andre. Når man ser på farlighetskriteriet og hvor mange som innlegges i forhold til det, er det litt ulike tall, men det oppgis at 10-15 % innlegges på tvang i henhold til farlighetskriteriet, og resterende 85-90 % tvangsinnleggelse med begrunnelse i behandlingskriteriet.

Årsaksforhold mellom psykiske kriser og livsbetingelser

Ofte kan årsaken til den psykiske krisen enkeltmennesker har, være at de er arbeidsledige, opplever tap i nære relasjoner, er bostedsløse etc. Med lavterskeltilbud på plass for å forebygge og med gode rehabiliteringstilbud kan mange av disse krisene avhjelpes i mye større grad og på bedre måter enn hva som er tilfelle i dag. De aller fleste ønsker seg tilbud, men ikke de behandlingstilbudene som finnes per i dag, hvor tvangsmedisinering som oftest inngår som en del av den såkalte behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Som leder i WSO, Mette Ellingsdalen, sier i videoen om Alternativer til tvang ønsker vi rett til å velge:

     1) Medisinfrie tilbud handler om valgfrihet

     2)    Et tilbud til de som ikke har et tilbud i dag

Dette handler ikke om å være for eller i mot medisiner generelt, men at det enkelte menneske må få retten til å velge bort medisiner. Det handler om at en del mennesker har erfart at de greier seg uten medisiner, og at de blir helt satt ut av spill når de blir tvangsmedisinert. Krenkelsesproblematikken gjør at mange skyr helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fordi den eneste hjelpen de har mottatt er tvangsbehandling. Det finnes gode alternativer til tvang, og det er nødvendig å få i gang disse i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementets krav om medisinfrie behandlingstilbud

Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til helseforetakene i mars 2010, hvor de blant annet stiller krav om at skal opprettes tilbud om alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Rundskrivet ble sendt ut fordi regjeringen var bekymret for at tvangstallene ikke gikk rette veien. Norge har i mange år ligget på topp i antall tvangsinnleggelser, og nå har det også kommet fram at Norge er på topp i forhold til antall reinnleggelser også.

Fra rundskrivet:

«Krav til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang

Den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene skal etableres i 2010. Den vil erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”( IS-1370, juni 2006). Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet. Det er et mål at helseforetakene sammen med kommunene i opptaksområdet etablerer lokale tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom HF og kommune.»

Jeg siterer her punkt 9 i rundskrivet:

«Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:

- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og husordensregler mv.(jf pkt 2)

- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.

- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5).»

Mulige sanksjoner

Når det gjelder Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv og andre krav eller henstillinger fra myndighetene til helseforetak, så er det ingen tvil om at det stilles krav om både statistikker og gjennomføring av tiltak, som kan føre til reduksjon av antall tvangsinnleggelser. Hovedproblemet med dette er at det ikke fører til negative konsekvenser for helseforetakene om de ikke gjennomfører det departementet og Helsedirektorat ber de om å gjøre. Hva kan innføres for å øve press på helseforetakene? Tidsfrister er et eksempel, dagbøter når tidsfristene overskrides eller kutt i overføringer fra staten.

Farlig for seg selv og/eller andre – argument for opprettholdelse av dagens tvangssystem

Vi vet at de fleste drap skjer i ruspåvirket tilstand og at de fleste skjer innenfor kjente relasjoner enten det er innen familie eller omgangskrets. I denne forbindelsen tar jeg her med noen poeng fra Olsen-utvalget, som gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden 2004-2009, og konklusjonene i rapporten var at det ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Dette i følge NOU 2010: 3 - Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Sitat fra rapporten:

«I rapporten angis det at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse er svært liten. ”Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse er personer med psykisk lidelse ikke lengre overrepresentert” heter det i rapporten.» (…)

«Av de undersøkte var 61 % påvirket av rusmidler i gjerningsøyeblikket (herav 30 % alkohol alene, 11 % andre rusmidler og 20 % blanding av alkohol og andre rusmidler). Gjennomsnittsdrapspersonen er en 38 år gammel arbeidsløs mann som under påvirkning av alkohol dreper en person i omgangskretsen med kniv.»

Sitat fra sammendraget i rapporten:

«Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Aggresjon er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er derfor viet stor plass i denne rapporten.»

Å bidra i tvangsfeltet – for oss med egenerfaring

Det er utvilsomt helt nødvendig at de av oss som har kapasitet til å stå i feltet i ulike sammenhenger gjør det. Til tider der det tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror for egen del at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi akkurat mine personlige erfaringer er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder for bearbeiding som har fungert for meg. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder folk tilbake fra å være den viktigste aktøren i eget liv.

Reinnleggelser

Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er krenkende, uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser.

Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken: Helt på topp!

Manglende rehabiliteringstilbud

Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer til det bedre. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som «bare enkelthistorier». Men, det går framover, ganske enkelt fordi det ikke kan fortsette på samme måte. Eksempelvis oppfordrer Forskningsrådet til brukermedvirkning, og de hevder at brukermedvirkning som regel bidrar til bedre og mer relevant forskning.

Medforskere og håpsbærere

Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer!

Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning!

Hvilken kompetanse vektlegges

I denne sammenhengen er det takknemlighet jeg kjenner på fordi jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. Erfaringskompetanse.no har i dette prosjektet et tett samarbeid med WSO, og Mette Ellingsdalen bidrar inn i prosjektet med helt nødvendig kompetanse og nettverk.

For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode i tillegg bevilges penger som øremerkes prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisinfrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket.

Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og ikke minst til å peke på hvilke endringer som er nødvendig.

Balanse mellom suksesshistorier og de faktiske forhold

Det er en god idé å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg forstår at suksesshistoriene også skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er de fleste steder fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Jeg meldte meg inn i WSO for noen år siden, og jeg støtter og bidrar inn i WSOs arbeid, noe også du kan gjøre ved å bli medlem. Informasjon om medlemskap finner du her. 

Relaterte saker:

Akuttnettverket mai 2012

Ikke politiets oppgave

Mindre medisiner, mer medmenneskelighet

Nødvendig, men vanskelig åpenhet om tvang

Olsen-utvalgets rapport

Som natt og dag

Suksesshistorier om samhandling

Søker forslag til alternativer til tvang

Tvang, piller og diagnoser
Vestfold: Politipsykiatrirapport (2010)

Valgfrihet – en selvfølge

Viktige stemmer

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, 23. desember 2012

Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep II

«Overgrepene i psykiatrien kan oppleves like sterkt som en voldtekt. Det blir også et dobbelt overgrep fordi systemet støtter overgriperen.» Olav Gunnar Ballo

«Det er for enkelt i ettertid å beklage at man «ikke visste bedre på det tidspunktet» da overgrepene skjedde.» Mette Ellingsdalen

Begge disse sitatene står på WSO-bloggen.

Det har kommet forslag om jobbe mot å få opprettet en "HAVARIKOMMISJON FOR PSYKIATRI", og det er et godt forslag.

Mitt spørsmål er: Hvordan kan vi slå sammen to forslag? Det ene med HAVARIKOMMISJON og det andre med DOKUMENTASJONSSENTER. Jeg ser en del like linjer med begge deler.

Jeg skrev en sak om dette i 28. november 2010. Nå er det på høy tid å skrive igjen for å få ut trykket som sitter i kroppen, som blir sittende hvis jeg ikke skriver om det. Om ingen leser dette, så har det uansett en funksjon for meg. Det å skrive er ren egenterapi!

Har det skjedd noe etter at forslaget ble fremmet av WSO i forbindelse med særuttalelsen i Bernt-utvalget? Ikke som jeg har greid å få oversikt over. Lenka til Helsedirektoratet er dessuten brutt. Direktoratet bygger om på sin nettside, og veldig mange saker finnes ikke lenger tilgjengelig på nettsiden. Meget beklagelig at det ikke er tatt høyde for det ved ombygging av nettsiden.

Siden det har vært foreslått å opprette et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep, og det ikke skjer noe mer med det så vidt meg bekjent, så tenker jeg at studien "Som natt og dag" er interessant i sammenheng med et evt. dokumentasjonssenter.

Til saken: Krenkelser og overgrep er det mange som opplever i forbindelse med at de blir ivaretatt på tvang innenfor psykisk helsevern.

Når jeg søker på "overgrep" inne på regjeringens nettside på saker f eks Prop. 1 S - (2010–2011) - Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak)
Det kommer flere treff i forhold til "overgrep" når det gjelder "forhold i nære relasjoner og/eller seksuelle overgrep" og "odontofobi/tannbehandlingsskrekk". Ingen steder finner jeg overgrep knyttet til de som faktisk opplever overgrep gjort av ansatte i psykisk helsevern, så da ligger det i tilfelle godt skjult inne i forslaget til budsjett/stortingsvedtak. Eller kan jeg håpe i et helt annet budsjett? Noen som har tips, så send meg en e-post: sivryd@gmail.com

Kanskje kommer det en dag en budsjettpost for å starte opp et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep. Det sitter veldig langt inn, men kravet om dette forsvinner ikke! "Vold og traumer 2009-2010" og når jeg søker på "traumer" i regjeringens dokument tilsvarende for 2010-2011 kommer dette opp.

Hva med traumatiseringen og retraumatiseringen som mennesker som utsettes for tvang i psykisk helsevern opplever? Når skal dokumentasjon av dette komme på plass i regjeringens budsjettforslag? Kunnskap om traumer og retraumatisering kan helt sikkert bli mye bedre, men det er også ganske logiske sammenhenger.

Det å bli utsatt for overgrep i nære relasjoner er selvsagt svært krenkende og kan være traumefremkallende. Men jeg tror ikke det er mindre krenkende eller potensielt traumefremkallende å bli utsatt for overgrep for mennesker som er innlagt i psykisk helsevern. I nære relasjoner skal det være trygt, men skal det ikke også det i utgangspunktet når vi tror vi får hjelp fra ansatte i psykisk helsevern?

Jeg kjenner mange som har vært utsatt for overgrep og krenkelser, og de fleste retraumatiseres når de prøver å beskrive det de har opplevd. Det er en av grunnene til at ikke mange flere dokumenterer det som har skjedd med dem. Jeg dokumenterte grundig hva som skjedde med meg i forbindelse med innleggelse på tvang i 1992, og tilbakemeldingen fra andre jeg har kommet i kontakt med etter at boka kom ut, er at mange har opplevd lignende situasjoner.

Det er en stor skam at ikke Norge som er forkjemper for menneskerettigheter i mange andre land ser sine egne svin på skogen.

SÅ OVER TIL "SOM NATT OG DAG"

Som natt og dag peker på hvor ulikt tvang oppleves av de som utsettes for det og de som utøver tvangen. Det er bare toppen av et isfjell, tør jeg å påstå!

Rapporten som heter "Som natt og dag" er en dokumentasjon på hvor forskjellig opplevelsene faktisk er blant ansatte som utfører tvangen og brukere som opplever tvangen. Rapporten bygger på litteraturstudier foretatt av Reidun Norvoll og Tonje Lossius Husum på oppdrag via: "Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og SINTEF Teknologi og Samfunn i oppdrag å gjennomføre en litteraturstudie for å kartlegge hva som er blitt skrevet om hvorvidt ansatte og brukere vurderer tvang forskjellig. Norvoll og Husum undersøker litteraturen om hva forståelseskløften mellom ansatte og misfornøyde brukere består av, hvorfor misnøyen oppstår, og hvordan man kan minske den og bedre dialogen mellom behandler og pasient."

Leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Bent Høye (H). Jeg referer fra mentalhelse.no: "Avgjørende informasjon

Innledningsvis sa leder av Stortingets Helse- og omsorgskomite Bent Høie at bruken av tvang kan stride mot grunnleggende menneskerettigheter. Han viste også til store forskjeller i bruk av tvang i Norge.

-Hvor du bor i landet er avgjørende for hvor mye tvang som anvendes. Sånn bør det ikke være. Det er en politisk målsetting av tvang skal ned, slo han fast.

Høie mener at rapporten gir avgjørende informasjon om vi er på rett vei i forhold til tvang i psykisk helsevern."

Fra Erfaringskompetanse.no: "Sammen med seksjonsoverlege Færden fra akuttpsykiatrisk avdeling ved Ullevål og Ellingsdalen fra We Shall Overcome, satt Odd Volden fra Mental Helse, seksjonsleder ved Blakstad sykehus, Håkon Johansen og generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse, i panelet."

Jeg siterer det Rådet for psykisk helse har referert fra Mette Ellingsdalen:
"- Det har blitt lettere å få fram pasientstemmen i debatten om tvang. Vi er med og kommer til orde i debatten, men vi blir ikke lyttet til når konklusjonene trekkes, mener Mette Ellingsdalen i brukerorganisasjonen We Shall Overcome (WSO).

Hun mener pasientene blir møtt med krav om hvorfor tvang må brukes, og at man må akseptere hvorfor det skjer.

- Det er én av virkelighetsforståelsene som alltid vinner - og det er ikke pasientens, sier Ellingsdalen.

- Vi opplever ikke at psykiatrien vil at vi skal få makten over våre liv. Vi opplever at det er større motsetninger mellom pasientene og de ansatte enn det kan virke som dersom man bare hører på retorikken, som da man for noen år siden begynte man å snakke om god tvang og kvalitetssikret tvang. Vi vil ha rett til å si nei til en behandling og heller velge en behandling som vi har tro på selv. Vi vil ikke lære å akseptere det vi ellers ville fått ved tvang. Og gå med på at dét er frivillighet, sa Mette Ellingsdalen.

- Alt som har skjedd i psykiatrien har skjedd med gode intensjoner - jeg er bare så kritisk til resultatene, sier Ellingsdalen."

Odd Volden refereres også (fra mentalhelse.no):
Savner medforskningsperspektivet
Også Odd Volden viste til Bent Høies innlegg. Han er faglig rådgiver i nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, i panelsamtalen representerte gjennom Mental Helse.

- Hvorfor er det ingen som reagerer på de politiske føringene i forhold til den høye trangsbruken i Norge, spurte han.

- Jeg savner medforskningsperspektivet i rapporten. Mennesker med egenerfaring med psykisk lidelse burde også ha bidratt i forskningsprosessen. Særlig når det foreslås hva som kan gjøres i tiden som kommer, lider rapporten under mangelen på medforskning.

-En annen svakhet ved rapporten er at det ser ut som om reduksjon av tvang utelukkende er noe som kan finne sted i sengeposter. Men det er vel mangelen på godt psykisk helsearbeid utenfor institusjonene som er hovedproblemet, sa Volden."

Arrangementet var felles for Rådet for psykisk helse og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Tilhørende artikler/publikasjoner:

Leder i WSO, Mette Ellingsdalen, som var med i panelet, fikk publisert en artikkel i forkant, som heter "Mye makt, liten ære"

Ta tilbake makten over eget liv. Erfaringskompetanse.no

En kamp om virkelighetsforståelse. Rådet for psykisk helse.

Opplevelser av tvang ved Hilde Hem, daglig leder, Erfaringskompetanse.no

Sak "Som natt og dag" på Erfaringskompetanse.no i forkant av seminaret

Reportasje på Erfaringkompetanse.no etter seminaret

"Høy temperatur og i debatt om tvang i psykisk helsevern". Mentalhelse.no

Rapporten i kortversjon på Erfaringskompetanse.no

"Tvang oppleves ulikt". Napha.no

Hovedrapporten finner du her.

Samling av diverse publiserte artikler o.l.

På bloggen "psykose.erfaringer", som jeg opprettet i juli 2010, har jeg nå samlet en del av det jeg har publisert på egne blogger eller andre steder fra og med 2008 til d.d. Noen få av mine foredrag ligger det også lenker til på samme side.

Du finner oversikten her. (Artikler og foredrag, egne)

Jeg ønsker alle en riktig god påske med et foto tatt 3. april 2012 av min lille hund Båti-vennen (i farta).

Troverdig forskning?

Jeg stiller stadig spørsmål om hvor troverdig forskning er... Hvem spør og hvilke interesser ligger bak?
Jeg er meget skeptisk til denne type forskning:
Forskning fra Taiwan publisert i Norge på PsykNytt: "Dårlig respons på antidepressiva kan bety bipolar lidelse (BJPsych) - Det er klar sammenheng mellom en alvorlig depresjon som ikke lar seg behandle med antidepressiva, og senere utvikling av bipolar lidelse, fastslår taiwanske forskere i en ny studie."
- I og med at forskning også viser at 1 av 10 resoponerer på Antidepressiva, så må det bli veldig mange som vil risikere en bipolar diagnose... Diagnoser og legemidler? Pass opp dere der ute for å bli testet, veid og målt på denne måten. I say no more. Se videre på blogginnlegget:

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien? Et blogginnlegg hos Erfaringskompetanse 9. mai 2011. Det som med fordel kunne vært med i blogginnlegget er Schrødingers katt sine programmer, men innlegget ble skrevet før disse programmene kom på TV. Se programmene? Dessverre. Vår rikskringkaster har store begrensninger på hvor lenge man kan se programmer. De ble vist 28.04.2011 og 05.05.2011 -hvis du tilfeldigvis har sett dem.

Foto: Siv Helen Rydheim, Øst-Finnmark 2009

Her har det vandret folk og fe etter at istiden begynte å slippe taket for 10 000 år siden, minst... og i 100 av de 10 000 årene har psykiatrien gjort mye stygt med mennesker, men en dag må den tiden komme at det blir en folkeopinion for å ta makta tilbake i eget liv, som når isen sakte trakk seg tilbake, er en motstandsbevegelse mot medisiner og diagnoser, som startet for noen 10-år siden, i ferd med å vinne terreng mot den etablerte psykiatritenkingen med tvang, diagnostisering og medisiner. Vi blir flere og flere som gjennomskuer det etablerte, og heldigvis har vi etter hvert også mange fagpersoner som står på vår side. Vi når fram - slik at en opinion kan skapes. Jeg ser for meg at som når isen begynte å smelte, kom stadig mer av landet til syne. Dette skjer også når vi blir mer og mer samlet mot psykiatriens makt som også innebærer brudd på menneskerettigheter. Empowerment - vi styrker oss selv og hverandre, slik at vi tar tilbake makta i eget liv. Som etter istiden, som etter smeltingen ble den tunge isen til slutt borte. Psykiatriens feilbehandling og feilvurderinger vil også bli borte.