Trond F. Aarre: Manifest for psykisk helsevern

Det er noen progressive psykiatere her i landet, og Trond F. Aarre er så absolutt en av dem.

Fra Fjordabladet 14. januar 2011: "Eit manifest (av latin, manifestus) er ein tekst som dannar grunnlaget for ein ideologi gjennom å gjere greie for prinsippa og intensjonane som ligg til grunn. Det kommunistiske manifest er eit eksempel, og som aktiv politisk raud er det vel ikkje så unaturleg at Aarre har valt å bruke ord frå kjent vokabular i tittelen på boka si.

Bakgrunnen for boka er at Trond Aarre er blitt omvendt, det vil seie at han har endra syn på psykisk helsevern. Han har bevega seg bort frå den medisinske modellen i retning meir samhandling og brukarmedverknad med større vekt på kontekstuell behandling for å bidra til auka livskvalitet på pasienten sine premissar.

Aarre samanliknar sjølv boka med ei truvedkjenning.

– Dette er mitt psykiatriske credo, seier han til Fjordabladet."

Tre ganger hurra for Aarre og hans bevegelse bort fra den medisinske modellen i retning av mer samhandling og brukermedvirkning... Jeg skal helt klart kjøpe boka som er omtalt i Fjordabladet, og jeg burde lest boka og ikke bare omtalen før jeg skriver om den her på bloggen, kanskje... men det kommer mer når boka er lest :) Ut i fra hva som står i omtalen, så tror jeg dette er en bok det absolutt er verdt å lese.

Det står også i omtalen:

"Naturlege reaksjonar

I den medisinske modellen som er vanleg i psykiatrien, og som Aarre var flaska opp med i si utdanning, bruker ein i stor grad den same oppskrifta. Ein har eit sjukt individ som får ein diagnose utifrå symptoma og oppskriftsmessig behandling, gjerne i ein institusjon.

Aarre meiner at den medisinske modellen har mykje for seg når det gjeld alvorlege psykiske lidingar som alvorleg depresjon og schizofreni. Men mange av dei lettare psykiske problema er naturlege reaksjonar på påkjenningar. Likevel brukar ein den same oppskrifta for å kurere folk, i staden for å ta utgangspunkt i livssituasjon og sosiale relasjonar. Til dømes kan det å løyse konfliktar vere dramatisk effektiv behandling. Aarre sitt utgangspunkt er at den behandlinga som den institusjonaliserte psykiatrien tilbyr, kanskje ikkje er så effektiv som reklamen tilseier. Han har langt meir tru på distriktspsykiatriske senter som tek utgangspunkt i brukaren sin kvardag og samarbeider tett med kommunehelsetenesta. I ein del situasjonar kan heimebaserte tiltak i nært samarbeid med kommunehelsetenesta fungere vel så bra som innlegging."

Jeg skulle ønsket at Aarre kunne inkludere psykoselidelsene i sin anbefaling... men han tar for seg de som har "lettere psykiske problemer", og det er vel og bra. Jeg håper at hans neste steg blir at han også favner psykoselidelsene Schizofreni og Manisk-depressiv lidelse (bipolar 1), som jeg mener det må forskes og undersøkes om de kanskje blir "konservert" på grunn av medisinbruk. Medisinering gjør ikke folk friske. Medisiner kan sikkert være nødvendig for noen for en kortere periode, men jeg tviler på at så mange som faktisk får medisiner resten av livet - egentlig trenger det? Kanskje det blir neste skritt for Aarre også å inkludere de alvorlige psykoselidelsene i et neste manifest? Jeg håper det. Det finnes faktisk mange nok eksempler på at folk har blitt friske fra disse lidelsene. Og hva gjør at noen blir friske? Satses det nok i dagens psykiske helsevern på at de som ønsker det selv får muligheten til å bli medisinfrie? Jeg tror ikke det... Det er ikke det at jeg har alle svar, men jeg tror jeg har noen det er verdt å se mer på. Og det er slett ikke "mine" svar, men en oppsummering av manges spørsmål og svar som hovedsakelig har opplevd at det er medisiner som gjelder...
I denne forbindelsen viser jeg til tidligere blogginnlegg "Psykose kan være positivt". Se også "Ni diagnoser forsvant" og "Psykose er et potensial til utvikling!"

Når jeg har mine innsigelser, så er det fordi jeg har vært opptatt av psykoseproblematikk helt siden første gangen jeg selv opplevde en psykose i 1992, og jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" skriver jeg om psykoseopplevelsen og hvordan jeg reagerte på forskjellige medisiner. Og det aller beste med boka for min del er at jeg har kommet i kontakt med en del mennesker som har opplevd psykoser og sterk medisinering. Jeg ser på psykosen som en gyllen anledning for å få tak i opplevelser langt tilbake i tid. I psykose forsvinner noen filtre inn mot det som ligger gjemt i fortrengte opplevelser, og får man tak i disse opplevelsene som f eks kan dreie seg om traumer fra barndommen, så kan man komme et skritt videre. Men det betinger at de som arbeider i det psykiske helsevernet får en annen holdning til de som opplever psykoser. Det er nødvendig å bli møtt på en helt annen måte en hva som er tilfelle på de fleste steder i dag. Og en av veiene å gå tenker jeg er at det ansettes folk med psykoseerfaring, og da viser jeg til denne bloggartikkelen: "Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring."

Reportasjen i Fjordabladet om T.F. Aarres bok finner du her.

Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring

Sitat fra http://www.psykiskhelsearbeid.no:
"Medarbeidere med Brukererfaring (MB) i Bergen kommune
Erfaringene viser at å ansette MBere bidrar til å berike tjenestene og at mange av dem selv tar nye steg på veien mot tilfriskning og realisering av egne mål.
NAV og Senter for arbeidslivsforberedelse i Bergen, startet i 2006 opp MBprogrammet etter tett kontakt med Danmarks MBprogram i Århus. Helt fra starten har også Bergen kommune hatt en aktiv holdning til å ansette medarbeidere med brukererfaring."

Les hele artikkelen her.

MB-utdanning i Bergen.

Brukertilsetting som virkemiddel, evalueringsrapport. Helse Nord, Tromsø. Evalueringsrapporten fra ”Brukertilsetting som virkemiddel for å bringe inn brukerperspektiv i senterets virksomhet og en arbeidsmetode for kvalitetsheving og kvalitetssikring av tjenestene".

Evaluering av MB-utdanning i Drammen. (Etter et år.)

Jeg tror på at ansettelse av erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring er en måte å få inn brukerperspektivet i psykisk helsearbeid, og jeg har stor sans for utdanningen. Utdanningen gir et felles grunnlag, og det er viktig i denne sammenhengen.

Rådet for psykisk helse hadde et eget prosjekt angående medarbeidere med brukererfaring: "Med livet som kompetanse". Noen lenker og omtale finner du på Finnmarksnettverkets nettside her.

Si din mening om tvang til lovutvalget! På Sigruns blogg er det en

artikkel om lovutvalget som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern.

Sigrun Tømmerås oppfordrer folk om å si sin mening til lovutvalget.

Les hennes artikkel her.

Det er en god ide å sende inn din mening til dette viktige lovutvalget som ble nedsatt av regjeringen i juni i 2010. Om lovutvalget.

Artikler på min blogg:

Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.

Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.

Ni diagnoser forsvant... et tankekors for det første når et menneske kan få så mange diagnoser, og for det andre at det faktisk var forholdsvis enkle grep som skulle til for å bli frisk, og for det tredje at disse grepene slett ikke ble foretatt i den tradisjonelle psykiatrien, men utenfor. Hågen Haugrønningen er et eksempel på hvor ille folk kan bli "behandlet".

Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen.

Ni diagnoser forsvant,

og det ganske kjapt... men ikke uten innsats fra han som hadde blitt "smykket med" alle ni diagnosene.

I følge Mat og Helse: "Hågen Haugrønningen (39) kunne for ett år siden smykke seg med diagnosene: ADHD, bipolar, schizofreni, personlighets-forstyrrelse, paranoia, dystymi, syklotomi, angst, depresjon, og behandlingsresistens og på halvannet år var han lagt inn på psykiatrisk institusjon 50 ganger! I dag har Hågen «bare» ADHD, og lever et godt liv – uten medisiner."

Lavkarbomat var en nøkkel for å bli frisk. Hågen Haugrønningen har også kommet i kontakt med Hellinger Instituttet og utdanner seg nå for å bli Konstellatør, og du kan lese mer om det her.

Har har gjort noe veldig spennende og han har utstillinger som viser det han har gjort. Om dette skriver Mat og Helse følgende:
"Hågen Haugrønningens fotoutstilling har hittil vært utstilt på et titalls steder på østlandet, og flere står for tur. Dette er en lavbudsjetts salgsutstilling, produsert med enkle midler, men med en svært dyr humankapital som innsats. Utstillingen er eksperimentell fotokunst, bilder tatt inne på rommet på Sannerud sykehus da han var i psykose.

Bildene er redigert slik Hågen så og oppfattet omgivelsene. Det er sterke farger som viser abstrakte motiver. Noen klare, andre diffuse, de viser energiene han så. Hågen så ting som ikke er tilgjengelig for det sanseapparatet han besitter til daglig. Dette er tatt inne på lukket avdeling.
- Jeg så energier, følte el-strøm som svært ubehagelig og var livredd det meste av tiden. Dette er den jævligste perioden i mitt liv. Det å ta disse bildene, redigere dem og så stille de ut, har vært en terapeutisk prosess.

Bildene viser underlige motiver, nærbilder og abstrakter som flyter i hverandre, noe ser direkte ondt ut i all sin stirrende tilstedeværelse, noe er hjerteskjærende slik som bildet av speilet med tannbørsten, og et skilt med påskriften «Hjelp». Det var det ingen som hørte, sier Haugrønningen. «Konstellasjon 88» har åpnet nye dører i Hågens liv, men er like fullt også en minneutstilling for dem som ikke er her. De som ikke har overlevd i psykiatrien, de som ikke er hørt og forsøkt glemt."

Takk Hågen for at du deler med oss av din kunst og dine erfaringer på denne måten. Det er noe som gir håp til mange andre!

Brukerne er forandringenes løver

Duncan, Napah.no: "Han framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.

- Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.

Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Gjennom skrive-prosjektet håper vi å gi et viktig bidrag til forandringer i hvordan behandlingsapparatet innenfor psykiatrien kan møte mennesker som opplever psykoser. Følg også med på Facebook-gruppa Erfaringsnettverket, der det til tider er interessante debatter.

Erfaringskompetansen vi har fått gjennom møter med et behandlingsapparat som ofte overglorifiserer seg selv, må tas i bruk i mye større grad. Vi er mange som har vært klare lenge for å bidra i undervisningssammenheng både på høgskoleutdanninger og på universitetene. Heldigvis har noen utdanningsinstitusjoner sett nytten av å ha oss inn i utdanningene, men det bør åpne seg i mye større grad enn hva tilfelle har vært hittil.

Jeg er en av de brølende løvene som VIL HA FORANDRING!

Dugnad for frihet, et samarbeidsprosjekt

mellom flere bruker/interesse- pårørendeorganisasjoner. Om Dugnad for frihet kan du lese her.

Jeg siterer fra mål:

"- Å etablere et brukerstyrt senter

-for mennesker i livskriser,

-for mennesker som ønsker hjelp til å trappe ned på psykofarmaka,

-for mennesker som trenger langvarig omsorg etter mange år med bivirkninger og traumer.

Et senter

-hvor man får beskyttelse og oppleve trygghet uten å bli fratatt friheten

-hvor man møter aksept, forståelse og omsorg.

-hvor man får tilbud om ulike former for behandling og rådgivning, og muligheter til å velge.

Årsaker til psykiske lidelser er sammensatte. Den ensidige fokusering på diagnoser i psykiatrien fører til en altfor stor grad av sykeliggjøring av mennesker. Vi kan alle miste kontroll over tanker, følelser og adferd i livskriser. Vi trenger hvile, omsorg fra gode medmennesker, hjelp til god ernæring samt tilskudd av vitaminer og mineraler mm. Vi trenger muligheter til å velge terapier etter eget ønske mens vi er innlagt, enten det er medisiner, nettverksarbeid, familieterapi, psykoterapi/samtaleterapi, kroppsterapier, kunst og uttrykksterapi, ernæringsterapi, healing eller andre metoder.

Flere organisasjoner jobber for bedre tilbud og mer valgfrihet. Men for å få dette realisert i konkrete tlbud, er det nødvendig at vi samarbeider. Vi trenger å forene oss om et praktisk og konkret mål, uavhengig av ideologier og særinteresser for de enkelte gruppene.

Takket være det fantastiske internettet kan vi opprette et nettverk, en dugnadsgjeng, uten kostnader til papir og porto.

Vi er mange nok- hvis vi bare står sammen!

Å forene krefter og danne fellesskap er nødvendig!

Vi vet nok! Det er ikke mangel på kunnskap eller informasjon.

Vi vet nok om både hva som virker og hva som ikke virker!

Vi trenger ikke flere utredninger eller granskninger!
Det viktigste er at vi oppretter kontakt, samler oss og begynner å samarbeide for å realisere det vi alle drømmer om

Dette er et initiativ fra bruker- og pårørendeorganisasjonene Hvite Ørn, LPP- Oslo og We Shall Overcome. Men her trengs mange fler! Både andre organisasjoner og privatpersoner!"

Donasjoner kan gis til Kontonr.: 1105.26.46067

Jeg synes "Dugnad for frihet" er et godt utgangspunkt for et vidt samarbeidsprosjekt mellom alle organisasjonene innenfor psykisk helsearbeid, og selv om Helse og omsorgsdepartementet i sitt rundskriv i mars 2010 har skrevet til/om alle helseforetak:
"Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:

- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)

- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.

- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5)

- Forpliktende, løpende samarbeid mellom kommuner og helseforetak (jf pkt 3)

- Regelmessig dialog med lokale statlige og kommunale aktører

- Verdige og skånsomme transportordninger, herunder legge til rette for å redusere bruk av politiet til transportoppdrag

- God tilgjengelighet – også utover ordinære åpningstider, herunder vurdering av alternativer til legevakt for å møte behov

- Rutiner for kvalitetssikring av tvangsbruk

- Tiltak for å sikre at bruk av tvang ikke vedvarer lenger enn nødvendig

- Riktig og konsekvent dataregistrering

- Hensiktsmessig utforming av bygg som understøtter åpenhet og tillit mellom tjenesten og pasientene”

Dessverre stiller jeg meg noe tvilende til at helseforetak som har lang tradisjon for ikke å tenke alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud vil gi gode tilbud om dette. Derfor synes jeg "Dugnad for frihet" er viktig uansett. Et brukerstyrt behandlingssted som det tenkes, kan bli et eksempel til etterfølgelse.
Jeg går i hvert fall inn i 2011 med støtte til "Dugnad for frihet" i form av å informere om prosjektet.

Kronprinsesse Mette-Marit

fortsetter som Rådet for psykisk helses beskytter til utgangen av 2016. Det er et viktig signal fra de kongelige!

I følge NRKs nettside gis et kongelig beskytterskap for fem år av gangen. Hvis organisasjonene ønsker en forlengelse, så må de søke på nytt.

Om kongelig beskytterskap på kongehuset.no

Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd

i følge nettartikkel på TV2s nettside.

Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."

Les mer på TV2s nettside her.

Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:

– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.

Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."

Erfaringsnettverket og skrive-prosjekt

Da er vi i gang med et prosjekt som har egen nettside erfaringsnettverket.no
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted

Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:

"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."



Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":

"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.

Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!

«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”

Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.

Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.

Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.

Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.

Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."

Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.

Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!

Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.

Psykiatrien ser ut til å befinne seg i en permanent krise.

Dette skriver psykiater Dag Coucheron i en artikkel i Dagens medisin.

Du finner den her.

Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?

Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.

De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.

Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?

Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"

Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:

"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.

Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?

Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "

Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.

Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"

Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...

Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep

Forslag i følge Helsedirektoratet, se:
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)


"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)

Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):

Tid for endring og paradigmeskifte

Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.

Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse

Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.

Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.

"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient

NRK har oppdaget at Nord-Norge topper statistikken

på en negativ måte:

PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD


Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.

– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.

– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”

Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.

Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”

Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.

Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.

Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.

Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!

Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.


Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?

Fylkekommunens likestillings- og mangfoldspris

gikk i år til Kultursenteret Sisa i Alta. GLEDELIG!!! Og vel fortjent! GRATULERER!

Les mer her.

Alta kommune som ikke greier å ha lavterskeltilbud innenfor området psykisk helsearbeid.

Følgende sto i Altapostens leder 14. aug 2010: "Altaposten kunne nylig fortelle at hver helsearbeider i Alta kommune gjennomsnittlig må følge opp 40 pasienter. Tilsvarende tall for Hammerfest er åtte. Det betyr ikke annet enn at Alta-politikerne bør bruke tid og ressurser på å finne ut hvordan dette tilbudet skal forbedres, i tett dialog med fagfolkene på området. Det er nemlig lite som tyder på at behovet blir mindre i årene som kommer, både på grunn av at folketallet øker og at pasientene har svært forskjellige utfordringer."

Hvordan er det mulig at hver helsearbeider i snitt skal følge opp 40 pasienter i Alta og i Hammerfest har de 8 pasienter? Det er lenge siden det kom fram at de har en mye bedre satsing i Hammerfest enn i Alta. At ikke den største kommunen i Finnmark har et lavterskeltilbud til folk som har psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer er meg helt ubegripelig. Dette er noe som har pågått LENGE, så politikerne kan ikke si at de ikke kjenner til problemet. Det aner meg at politikerne trenger å lære om hva som er viktig for å forebygge og de trenger å lære om hva som er viktig i forhold til rehabilitering. Det er et politisk ansvar som IKKE kan sies å være dekket gjennom Gnisten. Det har aldri vært meningen at Gnisten skulle erstatte kontakten med helsearbeiderne. Gnisten kan være en del av en større helhet som kommunen har å tilby sin befolkning.

Forsker med "sosialantropologiske briller" på tvang!

Sitat fra avisa Fædrelandsvennen 14 aug 2010:

"– Pasientene sier mange ganger at ingen aner hvor mye overgrep som begås mot dem. Sykepleierne sier folk ikke forstår hvor dårlige pasientene er. Legene sier de noen ganger er nødt til å bruke tvang. Jeg ønsker å lære om forholdene de mener gjør tvang juridisk, etisk og medisinsk forsvarlig, forklarer Toril Borch Terkelsen, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).
I fire måneder fremover skal hun studere tvangsbruk ved en psykiatrisk institusjon på Sørlandet, ved å følge ansatte og pasienter i en sosialantropologisk studie.
Hun skal kunne komme og gå til alle døgnets tider og få et unikt innblikk i hva som skjer bak lukkede dører.
SELV UTØVD TVANG. Terkelsen er utdannet sykepleier, har jobbet på psykiatrisk avdeling, veiledet sykepleierstudenter i psykiatrien i femten år, og har dermed stadig vært på psykiatriske avdelinger.
– Jeg har sett mye tvang. Jeg har selv utøvd tvang som sykepleier for mange år siden. Det er ingen god opplevelse å holde pasienter fast og se dem bli bundet i reimer, sier Toril Borch Terkelsen." Les mer her.

I samme avis er det et intervju med en som har vært utsatt for tvang, som sier – SKAMMEN VAR VERST!
"TVANGSINNLAGT: – Behandlingene gjorde meg verre. Psykiaterne har så mye makt. Jeg ble rasende, og det tok de som bevis på hvor syk jeg var, sier Kristina Stenlund Larsen" Les mer her.

Psykiaterne har for mye makt, sier Elsa Almås,spesialist i klinisk psykologi. Les mer her.

Forskning på tvang gjennom "sosialantropologiske briller" har jeg tro på! Det er bra det kommer inn andre faggrupper for å se på hva som skjer.

24. august åpent seminar - bruk av tvang i psykisk helsevern

Den Internasjonale Juristkommisjonen, norsk avdeling inviterer til seminar 24. august

Den Internasjonale Juristkommisjonen – norsk avdeling (ICJ-Norge) v/Psykiatri- og rettsvernutvalget

Inviterer til åpent seminar tirsdag 24. august 2010

Bruk av tvang i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

Foredrag og debatt
Ingen påmelding, gratis inngang
Tid: Tirsdag 24. august, kl. 18-21
Sted: Uranienborgveien 2, Oslo (Fritt Ords lokaler)

Innledere:
Geir-Ketil Hansen, Stortingets Helse- og omsorgskomitè
Jim Gottstein (USA), advokat og menneskerettighetsforkjemper
György Könczei (Ungarn), medlem av FN-komitèen som overvåker konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komitèen)

Frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging mv.; den legale adgangen til bruk av tvang er omfattende i psykisk helsevern. Mange har erfaringer med tvangsinngrep som har vært krenkende, traumatisk og skadelig. Hvordan kan vi bedre menneskerettighetsvernet for mennesker med psykiske lidelser, og stanse overgrep? Og hvorfor har vi fortsatt en egen tvangs- og særlovgivning for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne/psykiske lidelser?"

Hentet fra Norsk forening for psykisk helsearbeid, og du kan lese mer her.

I dag kjenner jeg at det er vanskelig

å være optimistisk på vegne av alle de som daglig utsettes for tvang. Jeg kjenner det på hele kroppen... og jo mer jeg går inn i problematikken jo mer berører det meg. Er det sånn at folk flest sjøl eller en av deres nærmeste må ha opplevd tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering for i det hele tatt å fatte interesse for området? Ja, kanskje er det sånn... dessverre.

Det er en skam at vi i Norge ikke har kommet lenger enn det vi har i forståelsen av hva det gjør med et menneske å bli utsatt for massiv tvang med innesperring og tvangsmedisinering. Jeg kjenner til et tilfelle der en person ble utsatt for reiming en enkelt gang, og i den forbindelsen tvangsmedisinering. Det tok lang tid å jobbe seg igjennom angsten som oppsto som følge av den opplevelsen, og det behandlingsopplegget vedkommende hadde mottatt til da falt i grus. Resultatet ble lykkeligvis ikke uføretrygd, men en lengre sykemelding og etter et års tid tilbake i jobb.

Hvordan er det mulig at et sånt destruktivt system kan fortsette? Folk som blir friske blir det som oftest på tross av den "hjelpen" de får. Er det noen mening i at omtrent 80 % av det som bevilges til psykisk helsearbeid går til spesialisthelsetjenesten? Det er i kommunene der folk bor det virkelig trengs ressurser.

Enda er det f eks i Helse Nord sitt område kun ansatt en person med erfaringskompetanse. Det synes jeg temmelig bakstreversk. Få inn folk med erfaringskompetanse i alle ledd! Det såkalte brukermedvirkningen fungerer ikke! Eneste måten jeg kan se at det kan være mulig å øve innflytelse er ved å ansette folk som er erfaring fra selv å ha psykiske helseproblemer. Gi de av dem som kan tenke seg det en felles utdanning, slik de gjør i Bergen, Drammen og Asker/Bærum. Det viser seg at det fungerer godt!

Fra en pårørenderepresentant om tvang og medikamenter i psykiatrien

Berit Bryn-Jensen (Arendal): "Mens gjennomsnittlig levetid har økt for alle andre pasientgrupper, synker den for dem som behandles for psykiske lidelser."

Les artikkelen her.
Jeg gjengir de to siste avsnittene i artikkelen her:
"Whitakers bok stiller spørsmålet: Hvis medisinene hjelper og kurerer folk med psykiske lidelser, hvorfor har da antallet pasienter og kronikere økt dramatisk med økt medikamentforbruk? (Anatomy of an Epidemic, 2010).

Mange forskere har pekt på drivkraften i den enorme profitten til Big Pharma, den globale farmasøytiske industrien, med betalte stemmer i sykehus, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, forvaltning, media, lege- og advokatkontorer, pasient- og brukerorganisasjoner. Bare i Norge betaler legemiddelindustrien mer enn en milliard i året direkte til norske leger, mange av dem psykiatere som forsvarer dagens tvangssystem. Det er ikke tillitvekkende."
Les hele artikkelen, og bli med å stille de kritiske spørsmålene til den bestående psykiatrien.

Fra Sean Blackwells blogg

AGOSTO 07, 2010
Man, Norway is definitely waking up!
It seems like I get more e-mail from Norway than any other country outside the U.S.
Here´s Lil´s story...a classic case of a spiritual awakening that almost went badly. Thank God she had the sense to listen to her intuition and avoid the perils of psychiatry.
Les mer her.

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,
der elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg og drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Uändligt är vårt stora äventyr.

Karin Boye

Flere dikt, ordtak og sitater