I en e-post til regjerings lovutvalg spør Jan Olaf Ellefsen om de kan tenke seg å ha dialog via e-post omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien?
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar