Det er seks regionale brukerstyrte sentre med forskjellig fokusområder, som kommer inn under Helsedirektoratets finansiering. Sentrene har et samarbeidsforum og møtes to ganger årlig i regi av Erfaringskompetanse.
I Bikuben, som dekker hele Nord-Norge, er jeg ansatt som avdelingsleder i Finnmark. Bikuben er en yngleplass for læring, selvutvikling og livsglede. Bikuben eies av Mental Helse Finnmark, Troms og Nordland, Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien avd. Troms og ADHD Norge Troms.
Bikuben gir opplæringstilbud i Nord-Norge og den regionale funksjonen vektlegges. Bikuben bidrar til å bygge opp livskvalitet og livsglede med ansvar for egen helse og egen læring. Målgrupper er folk flest, brukere av offentlige tjenester, pårørende, skoler og tjenesteapparat. Brukerperspektivet er viktigst for Bikuben.
(...)
Det finnes mange faglige kompetansesentre bygd opp rundt feltet psykisk helse og rus, og det er selvsagt viktig, men er det skjevfordeling mellom fag og erfaring i forhold til bevilgning fra det offentlige? Jeg stiller spørsmål ved Regjeringen og Helsedirektoratets vektlegging av å ha brukerstyrte sentre, som Bikuben og andre som arbeider med styrking av brukere på ulike områder.
Les mer på Erfaringskompetanse.no
mandag 18. april 2011
onsdag 30. mars 2011
En lyttende tilnærming til psykosen
Ved Siv Helen Rydheim, Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter
Siv Helen Rydheim er erfaringsformidler og forfatter av boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”. Hun har fem års erfaring med undervisning om egne psykoseopplevelser og tvang, samt erfaring som brukermedvirker i ulike sammenhenger.
Gunn Helen Kristiansen er utdannet adjunkt og Medarbeider med brukererfaring. Hun er styremedlem i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag og tar oppdrag som erfaringskonsulent og brukermedvirker.
Inger Emilie Nitter er kunstner og foredragsholder.
Sammen har vi tre skrevet følgende artikkel som ble antatt av redaktør Anne Ek i Dialog. Den står på trykk i Dialog nr 1 Mars 2011, årg. 21. Bulletin for SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser). I artikkelen stiller vi en del spørsmål og ved dagens behandlingstilbud i forhold til alvorlige psykiske lidelser. Vi har skrevet artikkelen fordi vi lenge har ønsket en debatt om ulike sider ved dagens behandlingstilbud, og vi etterlyser et helhetssyn.
Omdefinering av psykisk lidelse
Vi er tre kvinner som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner er naturlige forsvarsmekanismer. De kraftigste reaksjonene, som gir utslag i mani og psykose, mener vi bør tolkes som mestringsforsøk fra en psykisk overbelastet hjerne. Vi har alle tre opplevd at psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss. Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskning på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose kan best formidle videre hva det innebærer. Vi forteller at psykosen kan være en ressurs. Gode hjelpere er mennesker som stiller seg lyttende til psykoseinnholdet.
Et kulturelt trykk
Gjennom tolkinger av psykosespråket tror vi det er mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende og usunne psykososiale forhold. Folk flest tror det er grunn til å være redd for mennesker som opplever psykose. De som opplever en psykose kan være plagsomme, og kan for eksempel skrike ut sin frustrasjon på gata. Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre.
En opplysningsprosess
Kanskje er det de mest følsomme som merker det kulturelle og psykososiale trykket først. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning. Vi valgte å ikke legge et lokk på våre psykoseerfaringer slik en del fagfolk mener vi bør gjøre. Vi valgte å foreta et dypdykk i våre egne psykosebilder og har forsøkt å analysere dem for bedre å forstå hva som var galt med de rammebetingelsene vi levde under. Både tillærte tankemønstre og psykososiale forhold er rammebetingelser som kan endres gjennom bevisstgjøring. Det har vært både helsefremmende og nyttig for oss å tolke psykosebildene og hva det var de forsøkte å si oss.
Et nytt grunnsyn på psykiske lidelser
I psykiatrien er psykose den faglige betegnelsen på alvorlig psykisk lidelse. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn, for så å medisinere bort disse symptomene. Mange pasienter opplever denne sykdomstolkingen som direkte feil. De vil ikke medisineres utfra et negativt biologisk syn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er. I mange gamle kulturer ble psykosen ansett som en livsviktig kilde til informasjon. Vi tror at den store økningen i antall personer som får psykiske reaksjoner er et varsel om at det kan være psykososiale forhold og regler i vår kultur som er for belastende.
Helhetssyn etterlyses
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Langsiktig psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. En måte å gjøre dette på er å lytte til det pasienten forteller om psykosebildene sine og skrive det ned i epikrisen. Da kan en behandler på poliklinikk eller DPS ta tak i dette billedspråket ved en senere anledning når pasienten igjen er stabil. Behandlere må tørre å spørre pasienten om hva han tror psykoseopplevelsene forsøker å fortelle. I tillegg til at vi tror at psykisk sykdom kan oppstå på grunn av usunne og belastende psykososiale forhold, tror vi også at det er en mulighet for at psykosebildene prøver å fortelle noe som har ligget i underbevisstheten, og som har vært fortrengt tidligere i livet. Kanskje har det vært traumatiske opplevelser som det er nødvendig å lytte til med varsomhet for å lokke fram opplevelser som har ligget i underbevisstheten. Psykosen kan være en mulighet til å få disse opplevelsene fram og gir en mulighet for å bearbeide det som har vært for traumatisk til å takle den gang da det skjedde. Å legge lokk på disse opplevelsene ved å medisinere bort symptomene uten å gripe anledningen som byr seg gjennom en psykose, mener vi er svært betenkelig. Som treet trenger røtter for å utvikle kronen, trenger mennesket kontakt med dypere sanser og følelser.
Naturens strategi
Vi tror også at psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Det er en grunn til at arten menneske har utviklet denne våkne drømmen. Da vi analyserte dette bildespråket viste det seg å være logisk. Vi opplevde at hjernen hjalp oss til å finne en løsning på undertrykkende forhold, fysiske og psykiske. De gode hjelperne er de som lytter og hjelper pasienten med å tolke psykosens uvante og rike bildespråk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Varslere og mulige ressurser
Kan det tenkes at vi kan anerkjenne folk som har opplevd psykose som varslere i vår vestlige kultur, slik de gjør i enkelte andre kulturer? Her sperres varslerne fortsatt inne i psykisk helsevern. Leger forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke. Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp betraktes problemet som en ressurs. Dersom psykiatriens tenkesett kan endres til å se på symptomene ikke bare som en lidelse, men også som en ressurs, vil det føre til en helt ny måte å behandle mennesker som opplever psykose. Dette tror vi kan løfte hele psykiatrien som fagfelt og skape større motivasjon for behandlingen både blant pasienter og personale. Vi har mistanke om at dagens system konserverer lidelsen, og dette skjer til tross for at mye annet kan gjøres for at mennesker som opplever psykose faktisk kan bli friske. I dag blir svært mange fortalt at de må bruke medisiner resten av livet. Vi ser at det i perioder kan være nødvendig med medisiner, men det kan ikke være noen mening i at de av oss som ønsker oss et liv uten medisiner ikke skal få et alternativ til den bestående medisintro behandlingen.
Medisinfrie behandlingstilbud og alternative metoder til tvang
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut rundskriv til alle helseforetak 19.03.2010, og der står det flere viktige minimumskrav til helseforetakene, men de aller viktigste er etter vår oppfatning innføring av:
Alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud.
Vi hilser dette velkommen, men vi stiller oss tvilende til at det kan opprettes innenfor det eksisterende psykiske helsevern. Det må etter vår oppfatning stor grad av tverrfaglighet inn i bildet i forhold til de som skal jobbe med alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Ikke bare tradisjonelle fagfolk i psykisk helsearbeid, men vi tenker at det også er helt nødvendig at det ansettes mennesker med psykoseerfaring som kan bidra i et fagteam. Kanskje må disse behandlingstilbudene opprettes utenfor de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene for at det skal bli helt frisk tankegang i forhold til nye typer behandlingsformer? Det skal bli interessant å se hvordan disse kravene blir fulgt opp med praksis, og om de i det hele tatt blir fulgt opp. Vi er også spent på i hvilken grad vi som har stått på barrikadene for å få gjennomslag for alternative metoder til tvang med medisinfrie behandlingstilbud, blir tatt med i det utviklingsarbeidet som nødvendigvis må skje for å få innført alternative metoder til tvang og derunder medisinfrie behandlingstilbud. Uansett vil det være viktig å se på psykose som en mulig ressurs som kan brukes positivt i behandlingsøyemed, og ikke bare for å diagnostisere og klassifisere folk. Dessverre vet vi at folk har slike erfaringer med det psykiske helsevern anno 2010.
Siv Helen Rydheim er erfaringsformidler og forfatter av boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”. Hun har fem års erfaring med undervisning om egne psykoseopplevelser og tvang, samt erfaring som brukermedvirker i ulike sammenhenger.
Gunn Helen Kristiansen er utdannet adjunkt og Medarbeider med brukererfaring. Hun er styremedlem i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag og tar oppdrag som erfaringskonsulent og brukermedvirker.
Inger Emilie Nitter er kunstner og foredragsholder.
Sammen har vi tre skrevet følgende artikkel som ble antatt av redaktør Anne Ek i Dialog. Den står på trykk i Dialog nr 1 Mars 2011, årg. 21. Bulletin for SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser). I artikkelen stiller vi en del spørsmål og ved dagens behandlingstilbud i forhold til alvorlige psykiske lidelser. Vi har skrevet artikkelen fordi vi lenge har ønsket en debatt om ulike sider ved dagens behandlingstilbud, og vi etterlyser et helhetssyn.
Omdefinering av psykisk lidelse
Vi er tre kvinner som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner er naturlige forsvarsmekanismer. De kraftigste reaksjonene, som gir utslag i mani og psykose, mener vi bør tolkes som mestringsforsøk fra en psykisk overbelastet hjerne. Vi har alle tre opplevd at psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss. Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskning på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose kan best formidle videre hva det innebærer. Vi forteller at psykosen kan være en ressurs. Gode hjelpere er mennesker som stiller seg lyttende til psykoseinnholdet.
Et kulturelt trykk
Gjennom tolkinger av psykosespråket tror vi det er mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende og usunne psykososiale forhold. Folk flest tror det er grunn til å være redd for mennesker som opplever psykose. De som opplever en psykose kan være plagsomme, og kan for eksempel skrike ut sin frustrasjon på gata. Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre.
En opplysningsprosess
Kanskje er det de mest følsomme som merker det kulturelle og psykososiale trykket først. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning. Vi valgte å ikke legge et lokk på våre psykoseerfaringer slik en del fagfolk mener vi bør gjøre. Vi valgte å foreta et dypdykk i våre egne psykosebilder og har forsøkt å analysere dem for bedre å forstå hva som var galt med de rammebetingelsene vi levde under. Både tillærte tankemønstre og psykososiale forhold er rammebetingelser som kan endres gjennom bevisstgjøring. Det har vært både helsefremmende og nyttig for oss å tolke psykosebildene og hva det var de forsøkte å si oss.
Et nytt grunnsyn på psykiske lidelser
I psykiatrien er psykose den faglige betegnelsen på alvorlig psykisk lidelse. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn, for så å medisinere bort disse symptomene. Mange pasienter opplever denne sykdomstolkingen som direkte feil. De vil ikke medisineres utfra et negativt biologisk syn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er. I mange gamle kulturer ble psykosen ansett som en livsviktig kilde til informasjon. Vi tror at den store økningen i antall personer som får psykiske reaksjoner er et varsel om at det kan være psykososiale forhold og regler i vår kultur som er for belastende.
Helhetssyn etterlyses
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Langsiktig psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. En måte å gjøre dette på er å lytte til det pasienten forteller om psykosebildene sine og skrive det ned i epikrisen. Da kan en behandler på poliklinikk eller DPS ta tak i dette billedspråket ved en senere anledning når pasienten igjen er stabil. Behandlere må tørre å spørre pasienten om hva han tror psykoseopplevelsene forsøker å fortelle. I tillegg til at vi tror at psykisk sykdom kan oppstå på grunn av usunne og belastende psykososiale forhold, tror vi også at det er en mulighet for at psykosebildene prøver å fortelle noe som har ligget i underbevisstheten, og som har vært fortrengt tidligere i livet. Kanskje har det vært traumatiske opplevelser som det er nødvendig å lytte til med varsomhet for å lokke fram opplevelser som har ligget i underbevisstheten. Psykosen kan være en mulighet til å få disse opplevelsene fram og gir en mulighet for å bearbeide det som har vært for traumatisk til å takle den gang da det skjedde. Å legge lokk på disse opplevelsene ved å medisinere bort symptomene uten å gripe anledningen som byr seg gjennom en psykose, mener vi er svært betenkelig. Som treet trenger røtter for å utvikle kronen, trenger mennesket kontakt med dypere sanser og følelser.
Naturens strategi
Vi tror også at psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Det er en grunn til at arten menneske har utviklet denne våkne drømmen. Da vi analyserte dette bildespråket viste det seg å være logisk. Vi opplevde at hjernen hjalp oss til å finne en løsning på undertrykkende forhold, fysiske og psykiske. De gode hjelperne er de som lytter og hjelper pasienten med å tolke psykosens uvante og rike bildespråk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Varslere og mulige ressurser
Kan det tenkes at vi kan anerkjenne folk som har opplevd psykose som varslere i vår vestlige kultur, slik de gjør i enkelte andre kulturer? Her sperres varslerne fortsatt inne i psykisk helsevern. Leger forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke. Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp betraktes problemet som en ressurs. Dersom psykiatriens tenkesett kan endres til å se på symptomene ikke bare som en lidelse, men også som en ressurs, vil det føre til en helt ny måte å behandle mennesker som opplever psykose. Dette tror vi kan løfte hele psykiatrien som fagfelt og skape større motivasjon for behandlingen både blant pasienter og personale. Vi har mistanke om at dagens system konserverer lidelsen, og dette skjer til tross for at mye annet kan gjøres for at mennesker som opplever psykose faktisk kan bli friske. I dag blir svært mange fortalt at de må bruke medisiner resten av livet. Vi ser at det i perioder kan være nødvendig med medisiner, men det kan ikke være noen mening i at de av oss som ønsker oss et liv uten medisiner ikke skal få et alternativ til den bestående medisintro behandlingen.
Medisinfrie behandlingstilbud og alternative metoder til tvang
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut rundskriv til alle helseforetak 19.03.2010, og der står det flere viktige minimumskrav til helseforetakene, men de aller viktigste er etter vår oppfatning innføring av:
Alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud.
Vi hilser dette velkommen, men vi stiller oss tvilende til at det kan opprettes innenfor det eksisterende psykiske helsevern. Det må etter vår oppfatning stor grad av tverrfaglighet inn i bildet i forhold til de som skal jobbe med alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Ikke bare tradisjonelle fagfolk i psykisk helsearbeid, men vi tenker at det også er helt nødvendig at det ansettes mennesker med psykoseerfaring som kan bidra i et fagteam. Kanskje må disse behandlingstilbudene opprettes utenfor de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene for at det skal bli helt frisk tankegang i forhold til nye typer behandlingsformer? Det skal bli interessant å se hvordan disse kravene blir fulgt opp med praksis, og om de i det hele tatt blir fulgt opp. Vi er også spent på i hvilken grad vi som har stått på barrikadene for å få gjennomslag for alternative metoder til tvang med medisinfrie behandlingstilbud, blir tatt med i det utviklingsarbeidet som nødvendigvis må skje for å få innført alternative metoder til tvang og derunder medisinfrie behandlingstilbud. Uansett vil det være viktig å se på psykose som en mulig ressurs som kan brukes positivt i behandlingsøyemed, og ikke bare for å diagnostisere og klassifisere folk. Dessverre vet vi at folk har slike erfaringer med det psykiske helsevern anno 2010.
torsdag 17. mars 2011
Hvorfor er Kultursenteret Sisa Altas beste lavterskeltilbud?
En bloggartikkel skrevet av meg er nå lagt ut på Erfaringskompetanse.no sin nettside.
I Alta er det beste og bredeste lavterskeltilbudet Kultursenteret Sisa. Lavterskeltilbud må ligge utenfor de etablerte helsetjenestene, som Sisa gjør. Har den politiske ledelsen i kommunen forstått rekkevidden og betydningen av dette? Sisa er viktig både med tanke på forebygging og rehabilitering.
Sisa er en selvstendig organisasjon og paraplyorganisasjon for ca 17 ulike grupper og foreninger. Sosialantropologisk tankegods er det bærende elementet, og kanskje er det derfor Sisa når mange grupper som er oppgitt over offentlige helse- og sosialtiltak. Nav og helsevesenet har for mange ført til så mange skuffelser at de ikke oppsøker disse etatene. Les om Sisa i Sinn og Samfunn, hvor daglig leder på Sisa, John-Tore Martinsen, blant annet sier dette: ”- Æ’ kan ingenting om sykdomma, men æ’ kan litt om samspell, sier han beskjedent. For det er nettopp samspill det dreier seg om.” Det at Sisa har en sosialantropolog som daglig leder tror jeg er noe av nøkkelen til at så mange forskjellige mennesker stikker innom der.
Sisa fungerer som brobygger til Nav og helsevesenet, og har også bidratt til motivering for videre skolegang og arbeid. I 2010 var det ti personer knyttet til Sisa som var arbeidsledige og som nå er ute i jobb, og to har startet egen virksomhet. For de som har behov for fritidstilbud er Sisa et godt sted å komme til, hvor det er mulig å være med på ulike aktiviteter eller rett og slett bare å være og å bli sett.
Sisa fungerer godt fordi alt er bygd opp rundt respekt og anerkjennelse. Troen på at alle er verdifulle og har noe å by på er viktig. Når folk føler seg anerkjent og respektert får de som trenger det gradvis bygd opp selvrespekten. Det er viktig i en rehabiliteringsfase.
På Sisa bidrar jevnlig 20 personer frivillig. Opp til 100 frivillige engasjeres på Sisa. Frivillighet er et viktig, men Sisa er avhengig av å ha fast ansatte til å koordinere alle de ulike aktivitetene og de frivillige. Folk som har vært avhengig av hjelp fra andre får muligheten til selv å bidra med hjelp. På den måten byttes roller. Alle kan bidra med noe! På Sisa er det mulig å bli sett og det er mulig å bidra i fellesskapet. Sisa blir gjerne med på skattejakt for å finne fram til akkurat det du kan være god på, hvis du ikke helt vet det selv.
Sisas hovedsatsingsområder er folkehelse og flerkulturalitet, og utmerker seg også som en uformell arbeidsmarkedsbedrift. Aksis er enerådende i Alta som arbeidsmarkedsbedrift. Kanskje fordi kommunen er hovedaksjonær? Er det uklokt av kommunen, eller av Nav som kjøper disse tjenestene? La Sisa bli en formell arbeidsmarkedsaktør! Sisa har vært gode på å bidra for folk som har hatt behov for noe annet enn det Aksis kan by på. Aksis passer ikke for alle, og noen av disse finner veien til Sisa.
Avslutningsvis er det hyggelig å si at Sisa har hatt celebert besøk av: Kronprinsen, Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen og Rune Gerhardsen.
I Alta er det beste og bredeste lavterskeltilbudet Kultursenteret Sisa. Lavterskeltilbud må ligge utenfor de etablerte helsetjenestene, som Sisa gjør. Har den politiske ledelsen i kommunen forstått rekkevidden og betydningen av dette? Sisa er viktig både med tanke på forebygging og rehabilitering.
Sisa er en selvstendig organisasjon og paraplyorganisasjon for ca 17 ulike grupper og foreninger. Sosialantropologisk tankegods er det bærende elementet, og kanskje er det derfor Sisa når mange grupper som er oppgitt over offentlige helse- og sosialtiltak. Nav og helsevesenet har for mange ført til så mange skuffelser at de ikke oppsøker disse etatene. Les om Sisa i Sinn og Samfunn, hvor daglig leder på Sisa, John-Tore Martinsen, blant annet sier dette: ”- Æ’ kan ingenting om sykdomma, men æ’ kan litt om samspell, sier han beskjedent. For det er nettopp samspill det dreier seg om.” Det at Sisa har en sosialantropolog som daglig leder tror jeg er noe av nøkkelen til at så mange forskjellige mennesker stikker innom der.
Sisa fungerer som brobygger til Nav og helsevesenet, og har også bidratt til motivering for videre skolegang og arbeid. I 2010 var det ti personer knyttet til Sisa som var arbeidsledige og som nå er ute i jobb, og to har startet egen virksomhet. For de som har behov for fritidstilbud er Sisa et godt sted å komme til, hvor det er mulig å være med på ulike aktiviteter eller rett og slett bare å være og å bli sett.
Sisa fungerer godt fordi alt er bygd opp rundt respekt og anerkjennelse. Troen på at alle er verdifulle og har noe å by på er viktig. Når folk føler seg anerkjent og respektert får de som trenger det gradvis bygd opp selvrespekten. Det er viktig i en rehabiliteringsfase.
På Sisa bidrar jevnlig 20 personer frivillig. Opp til 100 frivillige engasjeres på Sisa. Frivillighet er et viktig, men Sisa er avhengig av å ha fast ansatte til å koordinere alle de ulike aktivitetene og de frivillige. Folk som har vært avhengig av hjelp fra andre får muligheten til selv å bidra med hjelp. På den måten byttes roller. Alle kan bidra med noe! På Sisa er det mulig å bli sett og det er mulig å bidra i fellesskapet. Sisa blir gjerne med på skattejakt for å finne fram til akkurat det du kan være god på, hvis du ikke helt vet det selv.
Sisas hovedsatsingsområder er folkehelse og flerkulturalitet, og utmerker seg også som en uformell arbeidsmarkedsbedrift. Aksis er enerådende i Alta som arbeidsmarkedsbedrift. Kanskje fordi kommunen er hovedaksjonær? Er det uklokt av kommunen, eller av Nav som kjøper disse tjenestene? La Sisa bli en formell arbeidsmarkedsaktør! Sisa har vært gode på å bidra for folk som har hatt behov for noe annet enn det Aksis kan by på. Aksis passer ikke for alle, og noen av disse finner veien til Sisa.
Avslutningsvis er det hyggelig å si at Sisa har hatt celebert besøk av: Kronprinsen, Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen og Rune Gerhardsen.
tirsdag 15. mars 2011
Om psykoseopplevelser – et potensial til utvikling.
Nytt blogginnlegg på psykose.erfaringer. Du finner det her.
Jeg har i bloggartikkelen brukt ei trapp som ser noe endeløs ut som symbol... Kanskje er det mange trappetrinn å gå, men det ikke uoverkommelig å nå til topps, og det kan være mye interessant å se når man er underveis til toppen. Kanskje en del rasteplasser for refleksjon og føde, og utsiktspunkt fra hvor det er mulig både å se tilbake og framover. God tur på din livsreise!
På bloggen "endringer.blogspot.com" la jeg i går ut en bloggartikkel hvor jeg diskuterer litt med meg selv om mestringsbegrepet.
Jeg har i bloggartikkelen brukt ei trapp som ser noe endeløs ut som symbol... Kanskje er det mange trappetrinn å gå, men det ikke uoverkommelig å nå til topps, og det kan være mye interessant å se når man er underveis til toppen. Kanskje en del rasteplasser for refleksjon og føde, og utsiktspunkt fra hvor det er mulig både å se tilbake og framover. God tur på din livsreise!
På bloggen "endringer.blogspot.com" la jeg i går ut en bloggartikkel hvor jeg diskuterer litt med meg selv om mestringsbegrepet.
torsdag 10. mars 2011
Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern
Psykolog Eva Ramm har sendt inn et innspill til Paulsrud-utvalget, og du finner innspillet hennes her.
Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!
Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".
Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.
På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.
Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?
Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.
Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.
Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"
Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.
Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.
Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"
Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.
Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.
Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...
Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.
Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.
Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."
Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.
"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.
Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!
Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".
Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.
På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.
Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?
Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.
Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.
Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"
Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.
Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.
Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"
Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.
Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.
Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...
Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.
Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.
Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."
Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.
"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.
fredag 18. februar 2011
Styrt av ryggmargsreflekser, blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no
Styrt av ryggmargsreflekser.
En bevisstgjøringsprosess er noe jeg har hatt i det å være deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Jeg gikk inn i gruppa fordi jeg har problemer med grensesetting. Det å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe har for meg åpnet mine øyne for at jeg trenger terapi i tillegg til selvhjelpsgruppa.
Jeg fikk time hos privatpraktiserende psykolog og jeg meldte meg også på Hellingers familiekonstellasjon. Begge steder tok jeg opp mine ryggmargsreflekser og hvordan de påvirker mitt liv. Problemer knyttet til det jeg kaller ryggmargsreflekser er at jeg i nære relasjoner får panikk når det spisser seg til i konflikter. Det fører til at jeg blir sint og jeg rømmer unna. Jeg gjør det samme nå i en alder av 55 år, som jeg gjorde tidlig i tenårene. Et tankekors er at jeg har rømt så langt at jeg gikk inn en psykose (1992). Jeg er ikke redd for at det skal skje igjen, men jeg vil finne ut hvorfor ryggmargsrefleksen får styre livet mitt.
Det er på tide å komme videre. Heldigvis har jeg selvhjelpsgruppa, og vi møtes fast en gang hver uke. Psykologen har jeg møtt to ganger og skal møte han en gang til, kanskje flere. Familiekonstellasjonen ga meg så mye at jeg har bestemt meg for å delta flere ganger. Når det blir vet jeg ennå ikke, men jeg fikk ”ro i magen” etter at jeg var der. Før jeg tok steget for å være med på en helg med familiekonstellasjoner prøvde jeg å lese noe av det som står inne på Hellinger.no, men jeg fant ut at dette kan jeg ikke lese meg fram til, det må erfares. Etter at jeg har deltatt på en konstellasjonshelg leser jeg om det og har en større forståelse for det.
Jeg vil forsøke å forklare kort om konstellasjoner: Det er ikke bare meg som enkeltindivid som er i fokus, men hele min familie både de nålevende og de døde. De familiemedlemmene jeg selv ønsker settes det opp representanter for. Det at f eks min oldemors liv kan ha innvirkning på mitt liv i dag har vært noe ubegripelig, men i følge Hellingers og min egen erfaring med konstellasjoner, er det faktisk slik. Mine ryggmargsreflekser per i dag kan altså ha sammenheng med traumer som mine familiemedlemmer har opplevd gjennom generasjoner. Det blir etter denne oppdagelsen litt meningsløst å se isolert på hva jeg har opplevd i mitt liv. At jeg har hatt opplevelser som har ført til traumer er utvilsomt riktig. Jeg ble også retraumatisert på grunn av tvangsbehandling i psykisk helsevern. (BAT-rapport, Reidun Norvoll, Sintef: Se side 29, 3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”))
Les Marta Thorsheims (leder for Hellinger-instituttet i Oslo) bidrag i Mat og Helse: Løser traumer gjennom familiekonstellasjoner.
For de dette passer for har det vist seg å ha betydning for hvordan ryggmargsreflekser kan bli forstått og dermed også arbeides med. Hågen Haugrønningen er et eksempel på dette, som kan du lese om her.
Blogginnlegget på Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner blogginnlegg fra andre, kronikker og stoff fra feltet.
En bevisstgjøringsprosess er noe jeg har hatt i det å være deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Jeg gikk inn i gruppa fordi jeg har problemer med grensesetting. Det å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe har for meg åpnet mine øyne for at jeg trenger terapi i tillegg til selvhjelpsgruppa.
Jeg fikk time hos privatpraktiserende psykolog og jeg meldte meg også på Hellingers familiekonstellasjon. Begge steder tok jeg opp mine ryggmargsreflekser og hvordan de påvirker mitt liv. Problemer knyttet til det jeg kaller ryggmargsreflekser er at jeg i nære relasjoner får panikk når det spisser seg til i konflikter. Det fører til at jeg blir sint og jeg rømmer unna. Jeg gjør det samme nå i en alder av 55 år, som jeg gjorde tidlig i tenårene. Et tankekors er at jeg har rømt så langt at jeg gikk inn en psykose (1992). Jeg er ikke redd for at det skal skje igjen, men jeg vil finne ut hvorfor ryggmargsrefleksen får styre livet mitt.
Det er på tide å komme videre. Heldigvis har jeg selvhjelpsgruppa, og vi møtes fast en gang hver uke. Psykologen har jeg møtt to ganger og skal møte han en gang til, kanskje flere. Familiekonstellasjonen ga meg så mye at jeg har bestemt meg for å delta flere ganger. Når det blir vet jeg ennå ikke, men jeg fikk ”ro i magen” etter at jeg var der. Før jeg tok steget for å være med på en helg med familiekonstellasjoner prøvde jeg å lese noe av det som står inne på Hellinger.no, men jeg fant ut at dette kan jeg ikke lese meg fram til, det må erfares. Etter at jeg har deltatt på en konstellasjonshelg leser jeg om det og har en større forståelse for det.
Jeg vil forsøke å forklare kort om konstellasjoner: Det er ikke bare meg som enkeltindivid som er i fokus, men hele min familie både de nålevende og de døde. De familiemedlemmene jeg selv ønsker settes det opp representanter for. Det at f eks min oldemors liv kan ha innvirkning på mitt liv i dag har vært noe ubegripelig, men i følge Hellingers og min egen erfaring med konstellasjoner, er det faktisk slik. Mine ryggmargsreflekser per i dag kan altså ha sammenheng med traumer som mine familiemedlemmer har opplevd gjennom generasjoner. Det blir etter denne oppdagelsen litt meningsløst å se isolert på hva jeg har opplevd i mitt liv. At jeg har hatt opplevelser som har ført til traumer er utvilsomt riktig. Jeg ble også retraumatisert på grunn av tvangsbehandling i psykisk helsevern. (BAT-rapport, Reidun Norvoll, Sintef: Se side 29, 3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”))
Les Marta Thorsheims (leder for Hellinger-instituttet i Oslo) bidrag i Mat og Helse: Løser traumer gjennom familiekonstellasjoner.
For de dette passer for har det vist seg å ha betydning for hvordan ryggmargsreflekser kan bli forstått og dermed også arbeides med. Hågen Haugrønningen er et eksempel på dette, som kan du lese om her.
Blogginnlegget på Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner blogginnlegg fra andre, kronikker og stoff fra feltet.
torsdag 10. februar 2011
Alternativer til tvang
Her mitt blogginnlegg nr to på erfaringskompetanse.no
Alternative metoder til tvang er noe alle helseforetak skal innføre, i følge et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet datert mars 2010 .
Det var oppsiktsvekkende at Helse- og omsorgsdepartementet sendte rundskrivet der de kommer med minimumskrav til alle helseforetak, som eksempelvis skal sørge for:
”- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)
Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.”
Kanskje er det viktigste at det skal innføres alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud! Det er viktig at alle landsdekkende organisasjoner innfor feltet etterlyser planer om dette ved alle helseforetak.
Det er sterke motkrefter, og jeg vet ikke om departementet har noe ”ris bak speilet” til helseforetak som ikke gjennomfører dette? Lov om psykisk helsevern skal igjen under lupen i første omgang i lovutvalget som er oppnevnt av regjeringen. Kontrollkommisjonene som skal kontrollere at loven ikke brytes er ikke er der for de som utsettes for tvang. De er der for tvangsutøverne, og brudd på menneskerettighetene skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser. I 2009 var jeg invitert til Helsedirektoratets årlige kontrollkommisjonskonferanse, og jeg sa blant annet i foredraget at bare navnet ”kontrollkommisjon” høres ut som en etterlatenskap fra gamle Sovjetunionen. Kontrollkommisjonene er der for maktapparatet.
Opplæring i menneskerettigheter et også et viktig ”skal-punkt” fra departementet. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en artikkel med uttalelser fra advokat Gro Hillestad Thune, som var dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene. Hun presiserer også at det er viktig at de som arbeider i psykisk helsevern får opplæring i hva reglene gjelder, noe departementet har med som et av ”skal-punktene” i rundskrivet. Fra Sintefs BAT-rapport (side 144): ”Vi kan slå fast at politikerne og helsemyndighetene har sviktet grovt når det gjelder å ta i bruk målrettede virkemidler for å redusere tvangsbruken og sikre rettsvern og menneskerettigheter til dem som har psykiske lidelser.”
Det er gode grunner for å fjerne lov om psykisk helsevern samtidig som det savnes søkelys på at det faktisk skjer brudd på menneskerettighetene. Menneskerettigheter er lagt til Utenriksdepartementet, og Jonas Gar Støre mener det er gode nok klageinstanser i Norge, men der tar han grundig feil. Er det enklere å kritisere andre lands brudd på menneskerettighetene? Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd (NRK). Takk til TV2, som belyste dette området i februar 2010.
Er det for optimistisk å se fram til den dagen alle helseforetak er ferdig med sin planlegging av alternativer til tvang, og det er opprettet medisinfrie behandlingstilbud? Avslutningsvis tipser jeg om kortfilmen ”Stemmer fra innsiden” der det er innenifraperspektivet som gjelder. Perspektivet er levendegjort fra tre personer. De bidrar med sine erfaringer og meninger i filmen. Takk til dere og til regissør Madeleine Hagen. Filmen er et viktig bidrag i debatten om tvang.
Gå til erfaringskompetanse.no for å lese blogginnlegg fra flere bloggere på erfaringskompetanse.no
Alternative metoder til tvang er noe alle helseforetak skal innføre, i følge et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet datert mars 2010 .
Det var oppsiktsvekkende at Helse- og omsorgsdepartementet sendte rundskrivet der de kommer med minimumskrav til alle helseforetak, som eksempelvis skal sørge for:
”- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)
Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.”
Kanskje er det viktigste at det skal innføres alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud! Det er viktig at alle landsdekkende organisasjoner innfor feltet etterlyser planer om dette ved alle helseforetak.
Det er sterke motkrefter, og jeg vet ikke om departementet har noe ”ris bak speilet” til helseforetak som ikke gjennomfører dette? Lov om psykisk helsevern skal igjen under lupen i første omgang i lovutvalget som er oppnevnt av regjeringen. Kontrollkommisjonene som skal kontrollere at loven ikke brytes er ikke er der for de som utsettes for tvang. De er der for tvangsutøverne, og brudd på menneskerettighetene skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser. I 2009 var jeg invitert til Helsedirektoratets årlige kontrollkommisjonskonferanse, og jeg sa blant annet i foredraget at bare navnet ”kontrollkommisjon” høres ut som en etterlatenskap fra gamle Sovjetunionen. Kontrollkommisjonene er der for maktapparatet.
Opplæring i menneskerettigheter et også et viktig ”skal-punkt” fra departementet. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en artikkel med uttalelser fra advokat Gro Hillestad Thune, som var dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene. Hun presiserer også at det er viktig at de som arbeider i psykisk helsevern får opplæring i hva reglene gjelder, noe departementet har med som et av ”skal-punktene” i rundskrivet. Fra Sintefs BAT-rapport (side 144): ”Vi kan slå fast at politikerne og helsemyndighetene har sviktet grovt når det gjelder å ta i bruk målrettede virkemidler for å redusere tvangsbruken og sikre rettsvern og menneskerettigheter til dem som har psykiske lidelser.”
Det er gode grunner for å fjerne lov om psykisk helsevern samtidig som det savnes søkelys på at det faktisk skjer brudd på menneskerettighetene. Menneskerettigheter er lagt til Utenriksdepartementet, og Jonas Gar Støre mener det er gode nok klageinstanser i Norge, men der tar han grundig feil. Er det enklere å kritisere andre lands brudd på menneskerettighetene? Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd (NRK). Takk til TV2, som belyste dette området i februar 2010.
Er det for optimistisk å se fram til den dagen alle helseforetak er ferdig med sin planlegging av alternativer til tvang, og det er opprettet medisinfrie behandlingstilbud? Avslutningsvis tipser jeg om kortfilmen ”Stemmer fra innsiden” der det er innenifraperspektivet som gjelder. Perspektivet er levendegjort fra tre personer. De bidrar med sine erfaringer og meninger i filmen. Takk til dere og til regissør Madeleine Hagen. Filmen er et viktig bidrag i debatten om tvang.
Gå til erfaringskompetanse.no for å lese blogginnlegg fra flere bloggere på erfaringskompetanse.no
mandag 31. januar 2011
Blogging på Erfaringskompetanse sin blogg,
hvor min første artikkel er:
ERFARINGSKONSULENTER PÅ AKUTTEN
Psykoseinnhold og hva som skjedde i forkant og i etterkant bør kanskje ikke overlates til psykiatere alene å bedømme og behandle. De gjør det med et utenifraperspektiv, og det er rask diagnostisering som gjelder for så å forsøke å medisinere bort psykosen.
Skapes det svingdørspasienter fordi medisinering konserverer lidelsen? Jeg ble en overløper fordi jeg trodde at de som har menneskesinnet som fag visste hva de gjorde. I ettertid har jeg forstått at min egen intuisjon, når jeg protesterte mot medisiner, var helt riktig. Kan medisinene skade oss mer enn å hjelpe oss? Det er antagelig nødvendig for noen å bruke medisiner, men jeg tror behovet er fullstendig overdimensjonert. Det er ut i fra mine egne erfaringer med å bruke ulike typer antipsykotiske medisiner, og fra hva jeg hører fra andre med dyrekjøpt egenerfaring på området, at jeg har blitt kritisk til antipsykotisk medisin. Kan traumeterapi og/eller psykoseterapi bli alternativer til de som opplever psykoser?
Les resten av artikkelen på Erfaringskompetanse.no
ERFARINGSKONSULENTER PÅ AKUTTEN
Psykoseinnhold og hva som skjedde i forkant og i etterkant bør kanskje ikke overlates til psykiatere alene å bedømme og behandle. De gjør det med et utenifraperspektiv, og det er rask diagnostisering som gjelder for så å forsøke å medisinere bort psykosen.
Skapes det svingdørspasienter fordi medisinering konserverer lidelsen? Jeg ble en overløper fordi jeg trodde at de som har menneskesinnet som fag visste hva de gjorde. I ettertid har jeg forstått at min egen intuisjon, når jeg protesterte mot medisiner, var helt riktig. Kan medisinene skade oss mer enn å hjelpe oss? Det er antagelig nødvendig for noen å bruke medisiner, men jeg tror behovet er fullstendig overdimensjonert. Det er ut i fra mine egne erfaringer med å bruke ulike typer antipsykotiske medisiner, og fra hva jeg hører fra andre med dyrekjøpt egenerfaring på området, at jeg har blitt kritisk til antipsykotisk medisin. Kan traumeterapi og/eller psykoseterapi bli alternativer til de som opplever psykoser?
Les resten av artikkelen på Erfaringskompetanse.no
søndag 16. januar 2011
Trond F. Aarre: Manifest for psykisk helsevern
Det er noen progressive psykiatere her i landet, og Trond F. Aarre er så absolutt en av dem.
Fra Fjordabladet 14. januar 2011: "Eit manifest (av latin, manifestus) er ein tekst som dannar grunnlaget for ein ideologi gjennom å gjere greie for prinsippa og intensjonane som ligg til grunn. Det kommunistiske manifest er eit eksempel, og som aktiv politisk raud er det vel ikkje så unaturleg at Aarre har valt å bruke ord frå kjent vokabular i tittelen på boka si.
Bakgrunnen for boka er at Trond Aarre er blitt omvendt, det vil seie at han har endra syn på psykisk helsevern. Han har bevega seg bort frå den medisinske modellen i retning meir samhandling og brukarmedverknad med større vekt på kontekstuell behandling for å bidra til auka livskvalitet på pasienten sine premissar.
Aarre samanliknar sjølv boka med ei truvedkjenning.
– Dette er mitt psykiatriske credo, seier han til Fjordabladet."
Tre ganger hurra for Aarre og hans bevegelse bort fra den medisinske modellen i retning av mer samhandling og brukermedvirkning... Jeg skal helt klart kjøpe boka som er omtalt i Fjordabladet, og jeg burde lest boka og ikke bare omtalen før jeg skriver om den her på bloggen, kanskje... men det kommer mer når boka er lest :) Ut i fra hva som står i omtalen, så tror jeg dette er en bok det absolutt er verdt å lese.
Det står også i omtalen:
"Naturlege reaksjonar
I den medisinske modellen som er vanleg i psykiatrien, og som Aarre var flaska opp med i si utdanning, bruker ein i stor grad den same oppskrifta. Ein har eit sjukt individ som får ein diagnose utifrå symptoma og oppskriftsmessig behandling, gjerne i ein institusjon.
Aarre meiner at den medisinske modellen har mykje for seg når det gjeld alvorlege psykiske lidingar som alvorleg depresjon og schizofreni. Men mange av dei lettare psykiske problema er naturlege reaksjonar på påkjenningar. Likevel brukar ein den same oppskrifta for å kurere folk, i staden for å ta utgangspunkt i livssituasjon og sosiale relasjonar. Til dømes kan det å løyse konfliktar vere dramatisk effektiv behandling. Aarre sitt utgangspunkt er at den behandlinga som den institusjonaliserte psykiatrien tilbyr, kanskje ikkje er så effektiv som reklamen tilseier. Han har langt meir tru på distriktspsykiatriske senter som tek utgangspunkt i brukaren sin kvardag og samarbeider tett med kommunehelsetenesta. I ein del situasjonar kan heimebaserte tiltak i nært samarbeid med kommunehelsetenesta fungere vel så bra som innlegging."
Jeg skulle ønsket at Aarre kunne inkludere psykoselidelsene i sin anbefaling... men han tar for seg de som har "lettere psykiske problemer", og det er vel og bra. Jeg håper at hans neste steg blir at han også favner psykoselidelsene Schizofreni og Manisk-depressiv lidelse (bipolar 1), som jeg mener det må forskes og undersøkes om de kanskje blir "konservert" på grunn av medisinbruk. Medisinering gjør ikke folk friske. Medisiner kan sikkert være nødvendig for noen for en kortere periode, men jeg tviler på at så mange som faktisk får medisiner resten av livet - egentlig trenger det? Kanskje det blir neste skritt for Aarre også å inkludere de alvorlige psykoselidelsene i et neste manifest? Jeg håper det. Det finnes faktisk mange nok eksempler på at folk har blitt friske fra disse lidelsene. Og hva gjør at noen blir friske? Satses det nok i dagens psykiske helsevern på at de som ønsker det selv får muligheten til å bli medisinfrie? Jeg tror ikke det... Det er ikke det at jeg har alle svar, men jeg tror jeg har noen det er verdt å se mer på. Og det er slett ikke "mine" svar, men en oppsummering av manges spørsmål og svar som hovedsakelig har opplevd at det er medisiner som gjelder...
I denne forbindelsen viser jeg til tidligere blogginnlegg "Psykose kan være positivt". Se også "Ni diagnoser forsvant" og "Psykose er et potensial til utvikling!"
Når jeg har mine innsigelser, så er det fordi jeg har vært opptatt av psykoseproblematikk helt siden første gangen jeg selv opplevde en psykose i 1992, og jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" skriver jeg om psykoseopplevelsen og hvordan jeg reagerte på forskjellige medisiner. Og det aller beste med boka for min del er at jeg har kommet i kontakt med en del mennesker som har opplevd psykoser og sterk medisinering. Jeg ser på psykosen som en gyllen anledning for å få tak i opplevelser langt tilbake i tid. I psykose forsvinner noen filtre inn mot det som ligger gjemt i fortrengte opplevelser, og får man tak i disse opplevelsene som f eks kan dreie seg om traumer fra barndommen, så kan man komme et skritt videre. Men det betinger at de som arbeider i det psykiske helsevernet får en annen holdning til de som opplever psykoser. Det er nødvendig å bli møtt på en helt annen måte en hva som er tilfelle på de fleste steder i dag. Og en av veiene å gå tenker jeg er at det ansettes folk med psykoseerfaring, og da viser jeg til denne bloggartikkelen: "Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring."
Reportasjen i Fjordabladet om T.F. Aarres bok finner du her.
Fra Fjordabladet 14. januar 2011: "Eit manifest (av latin, manifestus) er ein tekst som dannar grunnlaget for ein ideologi gjennom å gjere greie for prinsippa og intensjonane som ligg til grunn. Det kommunistiske manifest er eit eksempel, og som aktiv politisk raud er det vel ikkje så unaturleg at Aarre har valt å bruke ord frå kjent vokabular i tittelen på boka si.
Bakgrunnen for boka er at Trond Aarre er blitt omvendt, det vil seie at han har endra syn på psykisk helsevern. Han har bevega seg bort frå den medisinske modellen i retning meir samhandling og brukarmedverknad med større vekt på kontekstuell behandling for å bidra til auka livskvalitet på pasienten sine premissar.
Aarre samanliknar sjølv boka med ei truvedkjenning.
– Dette er mitt psykiatriske credo, seier han til Fjordabladet."
Tre ganger hurra for Aarre og hans bevegelse bort fra den medisinske modellen i retning av mer samhandling og brukermedvirkning... Jeg skal helt klart kjøpe boka som er omtalt i Fjordabladet, og jeg burde lest boka og ikke bare omtalen før jeg skriver om den her på bloggen, kanskje... men det kommer mer når boka er lest :) Ut i fra hva som står i omtalen, så tror jeg dette er en bok det absolutt er verdt å lese.
Det står også i omtalen:
"Naturlege reaksjonar
I den medisinske modellen som er vanleg i psykiatrien, og som Aarre var flaska opp med i si utdanning, bruker ein i stor grad den same oppskrifta. Ein har eit sjukt individ som får ein diagnose utifrå symptoma og oppskriftsmessig behandling, gjerne i ein institusjon.
Aarre meiner at den medisinske modellen har mykje for seg når det gjeld alvorlege psykiske lidingar som alvorleg depresjon og schizofreni. Men mange av dei lettare psykiske problema er naturlege reaksjonar på påkjenningar. Likevel brukar ein den same oppskrifta for å kurere folk, i staden for å ta utgangspunkt i livssituasjon og sosiale relasjonar. Til dømes kan det å løyse konfliktar vere dramatisk effektiv behandling. Aarre sitt utgangspunkt er at den behandlinga som den institusjonaliserte psykiatrien tilbyr, kanskje ikkje er så effektiv som reklamen tilseier. Han har langt meir tru på distriktspsykiatriske senter som tek utgangspunkt i brukaren sin kvardag og samarbeider tett med kommunehelsetenesta. I ein del situasjonar kan heimebaserte tiltak i nært samarbeid med kommunehelsetenesta fungere vel så bra som innlegging."
Jeg skulle ønsket at Aarre kunne inkludere psykoselidelsene i sin anbefaling... men han tar for seg de som har "lettere psykiske problemer", og det er vel og bra. Jeg håper at hans neste steg blir at han også favner psykoselidelsene Schizofreni og Manisk-depressiv lidelse (bipolar 1), som jeg mener det må forskes og undersøkes om de kanskje blir "konservert" på grunn av medisinbruk. Medisinering gjør ikke folk friske. Medisiner kan sikkert være nødvendig for noen for en kortere periode, men jeg tviler på at så mange som faktisk får medisiner resten av livet - egentlig trenger det? Kanskje det blir neste skritt for Aarre også å inkludere de alvorlige psykoselidelsene i et neste manifest? Jeg håper det. Det finnes faktisk mange nok eksempler på at folk har blitt friske fra disse lidelsene. Og hva gjør at noen blir friske? Satses det nok i dagens psykiske helsevern på at de som ønsker det selv får muligheten til å bli medisinfrie? Jeg tror ikke det... Det er ikke det at jeg har alle svar, men jeg tror jeg har noen det er verdt å se mer på. Og det er slett ikke "mine" svar, men en oppsummering av manges spørsmål og svar som hovedsakelig har opplevd at det er medisiner som gjelder...
I denne forbindelsen viser jeg til tidligere blogginnlegg "Psykose kan være positivt". Se også "Ni diagnoser forsvant" og "Psykose er et potensial til utvikling!"
Når jeg har mine innsigelser, så er det fordi jeg har vært opptatt av psykoseproblematikk helt siden første gangen jeg selv opplevde en psykose i 1992, og jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" skriver jeg om psykoseopplevelsen og hvordan jeg reagerte på forskjellige medisiner. Og det aller beste med boka for min del er at jeg har kommet i kontakt med en del mennesker som har opplevd psykoser og sterk medisinering. Jeg ser på psykosen som en gyllen anledning for å få tak i opplevelser langt tilbake i tid. I psykose forsvinner noen filtre inn mot det som ligger gjemt i fortrengte opplevelser, og får man tak i disse opplevelsene som f eks kan dreie seg om traumer fra barndommen, så kan man komme et skritt videre. Men det betinger at de som arbeider i det psykiske helsevernet får en annen holdning til de som opplever psykoser. Det er nødvendig å bli møtt på en helt annen måte en hva som er tilfelle på de fleste steder i dag. Og en av veiene å gå tenker jeg er at det ansettes folk med psykoseerfaring, og da viser jeg til denne bloggartikkelen: "Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring."
Reportasjen i Fjordabladet om T.F. Aarres bok finner du her.
tirsdag 11. januar 2011
Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring
Sitat fra http://www.psykiskhelsearbeid.no:
"Medarbeidere med Brukererfaring (MB) i Bergen kommune
Erfaringene viser at å ansette MBere bidrar til å berike tjenestene og at mange av dem selv tar nye steg på veien mot tilfriskning og realisering av egne mål.
NAV og Senter for arbeidslivsforberedelse i Bergen, startet i 2006 opp MBprogrammet etter tett kontakt med Danmarks MBprogram i Århus. Helt fra starten har også Bergen kommune hatt en aktiv holdning til å ansette medarbeidere med brukererfaring."
Les hele artikkelen her.
MB-utdanning i Bergen.
Brukertilsetting som virkemiddel, evalueringsrapport. Helse Nord, Tromsø. Evalueringsrapporten fra ”Brukertilsetting som virkemiddel for å bringe inn brukerperspektiv i senterets virksomhet og en arbeidsmetode for kvalitetsheving og kvalitetssikring av tjenestene".
Evaluering av MB-utdanning i Drammen. (Etter et år.)
Jeg tror på at ansettelse av erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring er en måte å få inn brukerperspektivet i psykisk helsearbeid, og jeg har stor sans for utdanningen. Utdanningen gir et felles grunnlag, og det er viktig i denne sammenhengen.
Rådet for psykisk helse hadde et eget prosjekt angående medarbeidere med brukererfaring: "Med livet som kompetanse". Noen lenker og omtale finner du på Finnmarksnettverkets nettside her.
"Medarbeidere med Brukererfaring (MB) i Bergen kommune
Erfaringene viser at å ansette MBere bidrar til å berike tjenestene og at mange av dem selv tar nye steg på veien mot tilfriskning og realisering av egne mål.
NAV og Senter for arbeidslivsforberedelse i Bergen, startet i 2006 opp MBprogrammet etter tett kontakt med Danmarks MBprogram i Århus. Helt fra starten har også Bergen kommune hatt en aktiv holdning til å ansette medarbeidere med brukererfaring."
Les hele artikkelen her.
MB-utdanning i Bergen.
Brukertilsetting som virkemiddel, evalueringsrapport. Helse Nord, Tromsø. Evalueringsrapporten fra ”Brukertilsetting som virkemiddel for å bringe inn brukerperspektiv i senterets virksomhet og en arbeidsmetode for kvalitetsheving og kvalitetssikring av tjenestene".
Evaluering av MB-utdanning i Drammen. (Etter et år.)
Jeg tror på at ansettelse av erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring er en måte å få inn brukerperspektivet i psykisk helsearbeid, og jeg har stor sans for utdanningen. Utdanningen gir et felles grunnlag, og det er viktig i denne sammenhengen.
Rådet for psykisk helse hadde et eget prosjekt angående medarbeidere med brukererfaring: "Med livet som kompetanse". Noen lenker og omtale finner du på Finnmarksnettverkets nettside her.
Si din mening om tvang til lovutvalget! På Sigruns blogg er det en
artikkel om lovutvalget som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern.
Sigrun Tømmerås oppfordrer folk om å si sin mening til lovutvalget.
Les hennes artikkel her.
Det er en god ide å sende inn din mening til dette viktige lovutvalget som ble nedsatt av regjeringen i juni i 2010. Om lovutvalget.
Artikler på min blogg:
Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.
Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.
Ni diagnoser forsvant... et tankekors for det første når et menneske kan få så mange diagnoser, og for det andre at det faktisk var forholdsvis enkle grep som skulle til for å bli frisk, og for det tredje at disse grepene slett ikke ble foretatt i den tradisjonelle psykiatrien, men utenfor. Hågen Haugrønningen er et eksempel på hvor ille folk kan bli "behandlet".
Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen.
Sigrun Tømmerås oppfordrer folk om å si sin mening til lovutvalget.
Les hennes artikkel her.
Det er en god ide å sende inn din mening til dette viktige lovutvalget som ble nedsatt av regjeringen i juni i 2010. Om lovutvalget.
Artikler på min blogg:
Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.
Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.
Ni diagnoser forsvant... et tankekors for det første når et menneske kan få så mange diagnoser, og for det andre at det faktisk var forholdsvis enkle grep som skulle til for å bli frisk, og for det tredje at disse grepene slett ikke ble foretatt i den tradisjonelle psykiatrien, men utenfor. Hågen Haugrønningen er et eksempel på hvor ille folk kan bli "behandlet".
Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen.
søndag 2. januar 2011
Ni diagnoser forsvant,
og det ganske kjapt... men ikke uten innsats fra han som hadde blitt "smykket med" alle ni diagnosene.
I følge Mat og Helse: "Hågen Haugrønningen (39) kunne for ett år siden smykke seg med diagnosene: ADHD, bipolar, schizofreni, personlighets-forstyrrelse, paranoia, dystymi, syklotomi, angst, depresjon, og behandlingsresistens og på halvannet år var han lagt inn på psykiatrisk institusjon 50 ganger! I dag har Hågen «bare» ADHD, og lever et godt liv – uten medisiner."
Lavkarbomat var en nøkkel for å bli frisk. Hågen Haugrønningen har også kommet i kontakt med Hellinger Instituttet og utdanner seg nå for å bli Konstellatør, og du kan lese mer om det her.
Har har gjort noe veldig spennende og han har utstillinger som viser det han har gjort. Om dette skriver Mat og Helse følgende:
"Hågen Haugrønningens fotoutstilling har hittil vært utstilt på et titalls steder på østlandet, og flere står for tur. Dette er en lavbudsjetts salgsutstilling, produsert med enkle midler, men med en svært dyr humankapital som innsats. Utstillingen er eksperimentell fotokunst, bilder tatt inne på rommet på Sannerud sykehus da han var i psykose.
Bildene er redigert slik Hågen så og oppfattet omgivelsene. Det er sterke farger som viser abstrakte motiver. Noen klare, andre diffuse, de viser energiene han så. Hågen så ting som ikke er tilgjengelig for det sanseapparatet han besitter til daglig. Dette er tatt inne på lukket avdeling.
- Jeg så energier, følte el-strøm som svært ubehagelig og var livredd det meste av tiden. Dette er den jævligste perioden i mitt liv. Det å ta disse bildene, redigere dem og så stille de ut, har vært en terapeutisk prosess.
Bildene viser underlige motiver, nærbilder og abstrakter som flyter i hverandre, noe ser direkte ondt ut i all sin stirrende tilstedeværelse, noe er hjerteskjærende slik som bildet av speilet med tannbørsten, og et skilt med påskriften «Hjelp». Det var det ingen som hørte, sier Haugrønningen. «Konstellasjon 88» har åpnet nye dører i Hågens liv, men er like fullt også en minneutstilling for dem som ikke er her. De som ikke har overlevd i psykiatrien, de som ikke er hørt og forsøkt glemt."
Takk Hågen for at du deler med oss av din kunst og dine erfaringer på denne måten. Det er noe som gir håp til mange andre!
I følge Mat og Helse: "Hågen Haugrønningen (39) kunne for ett år siden smykke seg med diagnosene: ADHD, bipolar, schizofreni, personlighets-forstyrrelse, paranoia, dystymi, syklotomi, angst, depresjon, og behandlingsresistens og på halvannet år var han lagt inn på psykiatrisk institusjon 50 ganger! I dag har Hågen «bare» ADHD, og lever et godt liv – uten medisiner."
Lavkarbomat var en nøkkel for å bli frisk. Hågen Haugrønningen har også kommet i kontakt med Hellinger Instituttet og utdanner seg nå for å bli Konstellatør, og du kan lese mer om det her.
Har har gjort noe veldig spennende og han har utstillinger som viser det han har gjort. Om dette skriver Mat og Helse følgende:
"Hågen Haugrønningens fotoutstilling har hittil vært utstilt på et titalls steder på østlandet, og flere står for tur. Dette er en lavbudsjetts salgsutstilling, produsert med enkle midler, men med en svært dyr humankapital som innsats. Utstillingen er eksperimentell fotokunst, bilder tatt inne på rommet på Sannerud sykehus da han var i psykose.
Bildene er redigert slik Hågen så og oppfattet omgivelsene. Det er sterke farger som viser abstrakte motiver. Noen klare, andre diffuse, de viser energiene han så. Hågen så ting som ikke er tilgjengelig for det sanseapparatet han besitter til daglig. Dette er tatt inne på lukket avdeling.
- Jeg så energier, følte el-strøm som svært ubehagelig og var livredd det meste av tiden. Dette er den jævligste perioden i mitt liv. Det å ta disse bildene, redigere dem og så stille de ut, har vært en terapeutisk prosess.
Bildene viser underlige motiver, nærbilder og abstrakter som flyter i hverandre, noe ser direkte ondt ut i all sin stirrende tilstedeværelse, noe er hjerteskjærende slik som bildet av speilet med tannbørsten, og et skilt med påskriften «Hjelp». Det var det ingen som hørte, sier Haugrønningen. «Konstellasjon 88» har åpnet nye dører i Hågens liv, men er like fullt også en minneutstilling for dem som ikke er her. De som ikke har overlevd i psykiatrien, de som ikke er hørt og forsøkt glemt."
Takk Hågen for at du deler med oss av din kunst og dine erfaringer på denne måten. Det er noe som gir håp til mange andre!
Brukerne er forandringenes løver
Duncan, Napah.no: "Han framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.
- Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.
Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."
Gjennom skrive-prosjektet håper vi å gi et viktig bidrag til forandringer i hvordan behandlingsapparatet innenfor psykiatrien kan møte mennesker som opplever psykoser. Følg også med på Facebook-gruppa Erfaringsnettverket, der det til tider er interessante debatter.
Erfaringskompetansen vi har fått gjennom møter med et behandlingsapparat som ofte overglorifiserer seg selv, må tas i bruk i mye større grad. Vi er mange som har vært klare lenge for å bidra i undervisningssammenheng både på høgskoleutdanninger og på universitetene. Heldigvis har noen utdanningsinstitusjoner sett nytten av å ha oss inn i utdanningene, men det bør åpne seg i mye større grad enn hva tilfelle har vært hittil.
Jeg er en av de brølende løvene som VIL HA FORANDRING!
- Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.
Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."
Gjennom skrive-prosjektet håper vi å gi et viktig bidrag til forandringer i hvordan behandlingsapparatet innenfor psykiatrien kan møte mennesker som opplever psykoser. Følg også med på Facebook-gruppa Erfaringsnettverket, der det til tider er interessante debatter.
Erfaringskompetansen vi har fått gjennom møter med et behandlingsapparat som ofte overglorifiserer seg selv, må tas i bruk i mye større grad. Vi er mange som har vært klare lenge for å bidra i undervisningssammenheng både på høgskoleutdanninger og på universitetene. Heldigvis har noen utdanningsinstitusjoner sett nytten av å ha oss inn i utdanningene, men det bør åpne seg i mye større grad enn hva tilfelle har vært hittil.
Jeg er en av de brølende løvene som VIL HA FORANDRING!
lørdag 1. januar 2011
Dugnad for frihet, et samarbeidsprosjekt
mellom flere bruker/interesse- pårørendeorganisasjoner. Om Dugnad for frihet kan du lese her.
Jeg siterer fra mål:
"- Å etablere et brukerstyrt senter
-for mennesker i livskriser,
-for mennesker som ønsker hjelp til å trappe ned på psykofarmaka,
-for mennesker som trenger langvarig omsorg etter mange år med bivirkninger og traumer.
Et senter
-hvor man får beskyttelse og oppleve trygghet uten å bli fratatt friheten
-hvor man møter aksept, forståelse og omsorg.
-hvor man får tilbud om ulike former for behandling og rådgivning, og muligheter til å velge.
Årsaker til psykiske lidelser er sammensatte. Den ensidige fokusering på diagnoser i psykiatrien fører til en altfor stor grad av sykeliggjøring av mennesker. Vi kan alle miste kontroll over tanker, følelser og adferd i livskriser. Vi trenger hvile, omsorg fra gode medmennesker, hjelp til god ernæring samt tilskudd av vitaminer og mineraler mm. Vi trenger muligheter til å velge terapier etter eget ønske mens vi er innlagt, enten det er medisiner, nettverksarbeid, familieterapi, psykoterapi/samtaleterapi, kroppsterapier, kunst og uttrykksterapi, ernæringsterapi, healing eller andre metoder.
Flere organisasjoner jobber for bedre tilbud og mer valgfrihet. Men for å få dette realisert i konkrete tlbud, er det nødvendig at vi samarbeider. Vi trenger å forene oss om et praktisk og konkret mål, uavhengig av ideologier og særinteresser for de enkelte gruppene.
Takket være det fantastiske internettet kan vi opprette et nettverk, en dugnadsgjeng, uten kostnader til papir og porto.
Vi er mange nok- hvis vi bare står sammen!
Å forene krefter og danne fellesskap er nødvendig!
Vi vet nok! Det er ikke mangel på kunnskap eller informasjon.
Vi vet nok om både hva som virker og hva som ikke virker!
Vi trenger ikke flere utredninger eller granskninger!
Det viktigste er at vi oppretter kontakt, samler oss og begynner å samarbeide for å realisere det vi alle drømmer om
Dette er et initiativ fra bruker- og pårørendeorganisasjonene Hvite Ørn, LPP- Oslo og We Shall Overcome. Men her trengs mange fler! Både andre organisasjoner og privatpersoner!"
Donasjoner kan gis til Kontonr.: 1105.26.46067
Jeg synes "Dugnad for frihet" er et godt utgangspunkt for et vidt samarbeidsprosjekt mellom alle organisasjonene innenfor psykisk helsearbeid, og selv om Helse og omsorgsdepartementet i sitt rundskriv i mars 2010 har skrevet til/om alle helseforetak:
"Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:
- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)
- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.
- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5)
- Forpliktende, løpende samarbeid mellom kommuner og helseforetak (jf pkt 3)
- Regelmessig dialog med lokale statlige og kommunale aktører
- Verdige og skånsomme transportordninger, herunder legge til rette for å redusere bruk av politiet til transportoppdrag
- God tilgjengelighet – også utover ordinære åpningstider, herunder vurdering av alternativer til legevakt for å møte behov
- Rutiner for kvalitetssikring av tvangsbruk
- Tiltak for å sikre at bruk av tvang ikke vedvarer lenger enn nødvendig
- Riktig og konsekvent dataregistrering
- Hensiktsmessig utforming av bygg som understøtter åpenhet og tillit mellom tjenesten og pasientene”
Dessverre stiller jeg meg noe tvilende til at helseforetak som har lang tradisjon for ikke å tenke alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud vil gi gode tilbud om dette. Derfor synes jeg "Dugnad for frihet" er viktig uansett. Et brukerstyrt behandlingssted som det tenkes, kan bli et eksempel til etterfølgelse.
Jeg går i hvert fall inn i 2011 med støtte til "Dugnad for frihet" i form av å informere om prosjektet.
Jeg siterer fra mål:
"- Å etablere et brukerstyrt senter
-for mennesker i livskriser,
-for mennesker som ønsker hjelp til å trappe ned på psykofarmaka,
-for mennesker som trenger langvarig omsorg etter mange år med bivirkninger og traumer.
Et senter
-hvor man får beskyttelse og oppleve trygghet uten å bli fratatt friheten
-hvor man møter aksept, forståelse og omsorg.
-hvor man får tilbud om ulike former for behandling og rådgivning, og muligheter til å velge.
Årsaker til psykiske lidelser er sammensatte. Den ensidige fokusering på diagnoser i psykiatrien fører til en altfor stor grad av sykeliggjøring av mennesker. Vi kan alle miste kontroll over tanker, følelser og adferd i livskriser. Vi trenger hvile, omsorg fra gode medmennesker, hjelp til god ernæring samt tilskudd av vitaminer og mineraler mm. Vi trenger muligheter til å velge terapier etter eget ønske mens vi er innlagt, enten det er medisiner, nettverksarbeid, familieterapi, psykoterapi/samtaleterapi, kroppsterapier, kunst og uttrykksterapi, ernæringsterapi, healing eller andre metoder.
Flere organisasjoner jobber for bedre tilbud og mer valgfrihet. Men for å få dette realisert i konkrete tlbud, er det nødvendig at vi samarbeider. Vi trenger å forene oss om et praktisk og konkret mål, uavhengig av ideologier og særinteresser for de enkelte gruppene.
Takket være det fantastiske internettet kan vi opprette et nettverk, en dugnadsgjeng, uten kostnader til papir og porto.
Vi er mange nok- hvis vi bare står sammen!
Å forene krefter og danne fellesskap er nødvendig!
Vi vet nok! Det er ikke mangel på kunnskap eller informasjon.
Vi vet nok om både hva som virker og hva som ikke virker!
Vi trenger ikke flere utredninger eller granskninger!
Det viktigste er at vi oppretter kontakt, samler oss og begynner å samarbeide for å realisere det vi alle drømmer om
Dette er et initiativ fra bruker- og pårørendeorganisasjonene Hvite Ørn, LPP- Oslo og We Shall Overcome. Men her trengs mange fler! Både andre organisasjoner og privatpersoner!"
Donasjoner kan gis til Kontonr.: 1105.26.46067
Jeg synes "Dugnad for frihet" er et godt utgangspunkt for et vidt samarbeidsprosjekt mellom alle organisasjonene innenfor psykisk helsearbeid, og selv om Helse og omsorgsdepartementet i sitt rundskriv i mars 2010 har skrevet til/om alle helseforetak:
"Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:
- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)
- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.
- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5)
- Forpliktende, løpende samarbeid mellom kommuner og helseforetak (jf pkt 3)
- Regelmessig dialog med lokale statlige og kommunale aktører
- Verdige og skånsomme transportordninger, herunder legge til rette for å redusere bruk av politiet til transportoppdrag
- God tilgjengelighet – også utover ordinære åpningstider, herunder vurdering av alternativer til legevakt for å møte behov
- Rutiner for kvalitetssikring av tvangsbruk
- Tiltak for å sikre at bruk av tvang ikke vedvarer lenger enn nødvendig
- Riktig og konsekvent dataregistrering
- Hensiktsmessig utforming av bygg som understøtter åpenhet og tillit mellom tjenesten og pasientene”
Dessverre stiller jeg meg noe tvilende til at helseforetak som har lang tradisjon for ikke å tenke alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud vil gi gode tilbud om dette. Derfor synes jeg "Dugnad for frihet" er viktig uansett. Et brukerstyrt behandlingssted som det tenkes, kan bli et eksempel til etterfølgelse.
Jeg går i hvert fall inn i 2011 med støtte til "Dugnad for frihet" i form av å informere om prosjektet.
lørdag 25. desember 2010
Kronprinsesse Mette-Marit
fortsetter som Rådet for psykisk helses beskytter til utgangen av 2016. Det er et viktig signal fra de kongelige!
I følge NRKs nettside gis et kongelig beskytterskap for fem år av gangen. Hvis organisasjonene ønsker en forlengelse, så må de søke på nytt.
Om kongelig beskytterskap på kongehuset.no
I følge NRKs nettside gis et kongelig beskytterskap for fem år av gangen. Hvis organisasjonene ønsker en forlengelse, så må de søke på nytt.
Om kongelig beskytterskap på kongehuset.no
lørdag 18. desember 2010
Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd
i følge nettartikkel på TV2s nettside.
Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."
Les mer på TV2s nettside her.
Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:
– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.
Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."
Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."
Les mer på TV2s nettside her.
Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:
– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.
Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."
lørdag 11. desember 2010
Erfaringsnettverket og skrive-prosjekt
Da er vi i gang med et prosjekt som har egen nettside erfaringsnettverket.no
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted
Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:
"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."
Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":
"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.
Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."
Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.
Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!
Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted
Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:
"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."
Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":
"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.
Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."
Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.
Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!
Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.
mandag 29. november 2010
Psykiatrien ser ut til å befinne seg i en permanent krise.
Dette skriver psykiater Dag Coucheron i en artikkel i Dagens medisin.
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
søndag 28. november 2010
Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep
Forslag i følge Helsedirektoratet, se:
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
lørdag 27. november 2010
NRK har oppdaget at Nord-Norge topper statistikken
på en negativ måte:
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
Abonner på:
Innlegg (Atom)