Traumatisering

Foto: Siv Helen Rydheim fra Indre Troms 2010.

Det er godt at jeg kan skrive meg ut av min egen skoddeheim. Skriving er en livsviktig ventil for meg.

Traumatisering skjer når folk innlegges på tvang. Det slås ikke bare fast at traumatisering skjer, men at folk utsettes for retraumatisering fordi forskning viser at opp mot 100 % av de som tvangsinnlegges er traumatisert fra før.
Se side 29 fra denne delrapporten i forbindelse med BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang). Forskningen viser altså at tvang retraumatiserer og kan gjøre at folk blir påført alvorlige ettervirkninger.

Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger med stor sannsynlighet fører til retraumatisering og/eller skaper nye traumer og derfor bør unngås.

Jeg tror at det er mye enklere å snakke om at folk som har opplevd krig som oftest har Posttraumatiske stressreaksjoner, enn det er å se at dette faktisk påføres mennesker som utsettes for tvang innenfor psykisk helsevern.

Hva skjer egentlig når mennesker blir traumatisert? Traumer oppstår blant annet når mennesker blir helt maktesløse i situasjoner, og ikke har muligheter for å rømme unna det som oppleves som en "frys-situasjon". Ødeleggende øyeblikk som "fryser til" kan skape ubalanse og gjøre sitt til at de som er traumatisert ikke greier å ta for seg av livet.

Kan vi virkelig godta at mennesker innlegges på tvang når de ikke er til fare for seg selv eller andre? Omtrent 90 % av alle som innlegges på tvang er IKKE til fare for seg selv eller andre. Prosentsatsen varier i ulike undersøkelser, men uansett er tallet ubegripelig høyt.

Hvorfor skriver jeg om dette akkurat i dag? Jo, jeg ble veldig opprørt av å svare på en spørreundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå... Er det mulig? Ja, det er mulig å bli opprørt av det, og jeg skal forklar hvorfor.

Spørsmål nr 26: "Har du i løpet av de siste 12 månedene opplevd at ubehagelige minner har trengt seg på og forstyrret deg uten at du har kunnet gjøre noe med det?"
Jeg svarte "av og til".

Spørsmål nr 27: "Har du i løpet av de siste 12 månedene bevisst unngått situasjoner for å slippe ubehagelige minner eller følelser, på en slik måte at det har hindret deg i å gjøre det du vil?"
Jeg svarte "ja, men sjelden".

Spørsmål med overskrift "VOLD OG OVERGREP".
Spørsmål nr 48: "Har du opplevd at noen systematisk og over lengre tid har forsøkt å kue, fornedre og ydmyke deg?"

Jeg svarte "ja, som voksen".
Hvis ja, av hvem?
Her laget jeg en egen svarrute og skrev ansatte i psykisk helsevern... Jeg kunne også svart at jeg har opplevd det i nære relasjoner, men det aller verste er at jeg har opplevd på et sykehus, hvor jeg før jeg kom dit selv virkelig trodde at det var behandling å få. Jeg og mange med meg har opplevd at det som kalles behandling (tvangsbehandling) = mishandling.

Spørsmål nr 49: "Er du blitt utsatt for fysiske overgrep/mishandling?
Jeg svarte "Ja, som voksen".

Hvis ja, av hvem?
Her laget jeg også en egen svarrute og skrev ansatte i psykisk helsevern. Også her kunne jeg svart at jeg har opplevd det i nære relasjoner, men det er faktisk ikke så viktig lenger. Det sitter ikke lenger så dypt. Hvorfor? Jeg har vært heldig fordi jeg har fått delta i Familiekonstellasjoner. Det er traumeterapi, og jeg må ta opp mitt traumatiserte forhold til psykiatrien ved neste korsvei. Jeg kan ikke fortsette å la meg "vippe av pinnen" når det pirkes borti det jeg har opplevd. "Sinnet kan brukes positivt" - bloggartikkel jeg skrev for ikke så lenge siden. Ja, det kan det, men er det slitsomt å bli brakt ut av en ganske grei sinnstilstand stadig vekk...

Ønsker alle en god kveld, og lykke til med skjemaet fra Statistisk sentralbyrå. Hadde jeg fått lov å være med å lage spørsmålene, så ville jeg antagelig brukt mindre plass til tannhelse og mer til psykisk helse.

Artikkel om Familiekonstellasjoner.
Mer om Familiekonstellasjoner: Hellinger.no

WSOs høringsuttalelse - ny bipolarveileder

Landsforeningen We Shall Overcome - (WSO) har sendt inn høringsuttalelse i forbindelse med den nye Bipolarveilederen som skal utgis av Helsedirektoratet i løpet av 2012.

Psykiatriens "borg" er kanskje sterkere enn dette gamle bygget, men jeg tenker at vi aldri kan gi opp å prøve å bidra til at erfaringskunnskapen får plass, og like stor plass, som fagfolk sin kunnskap.


De fire personene (Gunn Helen Kristiansen, Lasse Bøyum, Mette Ellingsdalen og Siv Helen Rydheim) som har jobbet med høringsinnspillet har til sammen over 50 års egenerfaring med bipolaritet.
Her vil jeg trekke fram følgende smakebit av høringsuttalelsen fra WSO ved å gjengi kapittelet "Forståelse av bipolare lidelser":

"Veilederen er bygget på en medisinsk forståelsesmodell av bipolar lidelse. Denne legger til grunn at Bipolar lidelse er en sykdom. Denne forståelsen er utfordret av både fagmiljøer og særskilt av mange brukere. Synet på hva bipolar lidelse er har store konsekvenser både for behandling og hvordan man forstår de som får diagnosen. I veilederen brukes begreper som eks. « manglende sykdomsinnsikt», og at mange avbryter medikamentell behandling forklares ved at «mange har vanskar med å akseptere at dei har ei bipolar liding» og «negative haldningar»(s 10) uten at dette overhodet problematiseres eller stilles spørsmål med. Sykeliggjøring av uenighet og snever definisjonsmakt mener vi ikke hører hjemme i en veileder i 2012. Dessverre er denne språkbruken og ensidige «fakta»- fremstillingen gjennomgående i deler av veilederen.

Det bør komme inn i veilederen at det er mange brukere som har en alternativ forståelse av bipolare lidelser. Mange oppfatter det ikke verken som sykdom eller lidelse, men at det oppstår en mestringsstrategi som kan innebære uheldige disposisjoner. Noen sier de oppfatter at det er et talent, noen sier det er en reaksjon på uheldige livsbetingelser eller store psykososiale belastninger som fører til bipolariteten. Uansett årsak, og uansett definisjon, så er det viktig at folk ikke blir så sykeliggjort at de aldri tror de kan bli friske uten å bruke medikamenter. Mange har erfaring med at medikamenter forverrer og konserverer tilstanden, og det kan også psykoterapi gjøre fordi enkelte psykologer har klokketro på medikamenter nesten på linje med psykiatere.
Mange har erfaring med at de har fått et rikere liv fordi de fikk opp øynene for at de mestringsstrategiene de hadde tatt i bruk ikke førte til et rikere liv, men tvert i mot hold dem fast i et mønster de endelig kom seg ut av nettopp på grunn av ”lidelsen” som oppsto.

Vi mener at det tradisjonelle hjelpeapparatet delvis er med på knuge mennesker mer enn å løfte dem, og vi kan dessverre ikke se at veilederen i særlig grad kan være med på å endre dette. Det er faktisk mange som opplever bivirkninger som er svært ødeleggende både av medikamenter og også fra samtaleterapi.

Skal hjelpeapparatets tjenesteutøvere gi gode tjenester som tjener de som har behov for tjenester, så må synet på mennesker med bipolare ”lidelser” endres fra å være mennesker som ”helst skal bruke medikamenter hele livet” til å bli mennesker som kanskje kan ha nytte av å bruke medikamenter, men som siste utvei og uansett må det være en valgfri mulighet, også i akutte situasjoner.
Gruppeterapi: Vi savner en type gruppeterapi som innebærer at brukere får møte andre brukere med erfaring fra å bli friske. Det er i det hele tatt lite fokus på at det er mulig å bli frisk uten medikamenter.

WSO reagerer svært negativt på betegnelser som at «Bipolare lidingar er tilbakefallssjukdomar som ein sjeldan kan bli heilt frisk av. Behandlinga er difor langvarig, ofte livslang. s 47»
Denne typen uttalelser er svært dogmatiske, og stemmer ikke med våre erfaringer. Når man ser på utviklingen for mennesker med schizofrenidiagnose har den gått fra å ha vært at 100 % ble regnet for å bli kronikere til at 1/3 blir helt friske, 1/3 vil bli godt fungerende og 1/3 blir kronikere. Hvordan kan det ha seg at det skal være så mye vanskelige for de som ha fått en bipolar diagnose å få et håp om at det faktisk er mulig å bli frisk uten medisiner?"

Trond F. Aarre har vært en av de som har ført i pennen Høringsforslaget fra Helsedirektoratet. En av 11 deltakere i arbeidsutalget hadde brukererfaring. Snakk om skjevfordeling. I en artikkel i Dagens Medisin i 2004: Bipolaritet: Hyppig lidelse - sparsom forskning Medikamentell forebygging ved bipolar sykdom er både en velsignelse og en svøpe." Se nederst i artikkelens kommentarfelt, en kommentar fra Trond F. Aaare.

Det er svært sparsom forskning på bipolaritet. Av en eller annen grunn har det vært forsket mye mer på schizofreni. Uansett ikke nok på noen av delene.

Fra Høringsuttalelsen gjengis her videre:
"Tilrådinger, Side 33 – 3.6
Aktuelle livshendelser bør etter vår oppfatning vektlegges i mye større grad, og sammen med aktuelle livshendelser må det også tas hensyn til de livshendelsene som ligger lenger bak i tid. Ofte er det slik at et menneske kan ha en forholdvis tung bagasje helt fra fødsel av, og på et eller annet tidspunkt blir bagasjen totalt sett for tung å bære. Da er det ikke nok å finne ut av ”aktuelle livshendelser”, men det er vel så viktig å være behjelpelig med å åpne opp hele bagasjen. BAT-prosjektet (SINTEF rapport A4572) innebar å ta for seg forskning som viser at ”opp mot 98 % av de som blir innlagt på sykehus viser at det finnes en stor forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon”.
Vi vet at svært mange utsettes for tvang, og da særlig den fattigste delen av befolkningen. I følge en SINTEF-rapport er en stor del av pasientene som er innlagt under tvungent psykisk helsevern bostedsløse (43 %). Når prosentandelen er så stor, så er ikke vanskelig å trekke konklusjonen om at de som opplever dette heller ikke har økonomi til å kjøpe de beste tjenestene som ligger utenfor de offentlige helsetjenestene."

Du finner høringsuttalelsen i sin helhet her.

Helsedirektoratets høringsutkast.

Dette er en av de stedene jeg kom til under min reise når jeg hadde min psykoseopplevelse i 1992. Endelig i 2010 fikk jeg komme til samme sted igjen. Når jeg da i 1992 spurte en mann om hvor jeg var, svarte han "Bak Vårherres rygg"... Tenk om de som jobbet i psykiatrien kunne vært litt nysgjerrig på hva jeg opplevde før jeg kom til sykehuset og ble utsatt for tvangsregimet der? Jeg ser det som en av mine oppgaver i undervisningssammenheng å fortelle de som er studenter om at det folk opplever i psykose og i forbindelse med tvang er det antagelig veldig sunt å snakke om for de fleste. Er det ikke vakkert "Bak Vårherres rygg"? Jeg ønsker at det vakre vi opplever skal bli verdsatt... Når jeg leser om psykoser, enten det dreier seg om schizofreni eller bipolaritet, så virker det så traurig det som er beskrevet av fagfolk. Eksempel på det er denne. Det er ikke bare traurig... og tenk: Det kan føre til personlig utvikling...

Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape...

Det har John McCarthy sagt. Han døde nylig, og det er et tap for alle. Les på Mindfreedoms nettside, hvor du også finner lenker til diverse videoer som er lagt ut på Youtube, og et minneord om John McCarthy fra David Oaks.

John McCarthy var grunnleggeren av MAD PRIDE i Irland. Dette kan du lese om han i Cork Independent.

Se hans video hvor han forteller om sin bakgrunn for sitt engasjement og for å starte Mad Pride.

Han sier: "De endret diagnosene, og endret medisinene - og til slutt vandret jeg rundt som en zombie (apatisk). Jeg begynte å spørre ut min behandler, som skrev et notat til min psykiater om at jeg hadde begynte å utvikle paranoia." John ble kastet ut av psykiatrien fordi han ikke ville samarbeide.

Merk dere måten han har jobbet i samfunnet (med kunst og kultur som virkemiddel) -Og det han sier til slutt: "Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape..." Ja, en stor kjempe er død... La oss håpe at hans arbeid videreføres.

Året som gikk - blogger for Erfaringskompetanse.no

Her er mitt siste blogginnlegg "Et begivenhetsrikt år" for Erfaringskomptanse.no, hvor jeg sier litt om hvilke muligheter jeg ble gitt i 2011.

"Jeg har blitt gitt mange muligheter til å delta i ulike sammenhenger i 2011.

Det nye dette året er at jeg har bidratt som:

Erfaringskonsulent i et skriveprosjekt (2011-2012) og som bieffekt førte prosjektet til opprettelse av en Facebook-gruppe: Erfaringsnettverket. Gruppa har kommet opp i 274 medlemmer. Med mange aktive deltakere er det en fornøyelse å følge gruppa.

Fra januar 2011 har jeg bidratt med blogginnlegg til Erfaringskompetanse. Det gleder meg å se at Linda Persen (også fra Finnmark) er ny blogger for Erfaringskompetanse.

Konsulentoppdrag for Erfaringskompetanse.no i høst. Jeg har bidratt blant annet med å søke opp masteroppgaver der også brukere av tjenester har blitt intervjuet. I mange masteroppgaver intervjues ikke brukerne av de ulike tjenestene, men studentene intervjuer tjenesteutøverne. Et tankekors, synes jeg.

I september bidro jeg med praktisk tilrettelegging for Familiekonstellasjoner i Finnmark.

Jeg jobber fortsatt som prosjektleder for Finnmarksnettverket (2009-2012), og er spent på det siste prosjektåret, om det er liv laga for å få til varig drift.

Mitt nyttårsønske er at alle gode krefter innenfor rus- og psykisk helsefeltet blir større ved å se på fyrlyktene vi har rundt om i Norge og verden forøvrig. Det skjer mye god kunnskapsutvikling. Det gjelder at de som holder på med “brannslukking” får tid til å speide etter fyrlyktene og sette seg inn i hva som skjer utenfor eget område.


I Finnmark kan vi vokse mye med å følge med på hva de gjør ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, som har flere interessante prosjekter. Et av disse har gått over i varig drift: Brukerstyrte senger. De mottok en kvalitetspris for prosjektet. De var også framsynte nok til at de ansatte en erfaringskonsulent i et prosjekt. Stillingen er nå over i vanlig drift. Prosjekttittel: ”Brukertilsetting som virkemiddel for å bringe inn brukerperspektiv i senterets virksomhet og en arbeidsmetode for kvalitetsheving og kvalitetssikring av tjenestene”. Sluttrapport.

Det finnes mange fyrlykter, og jeg anbefaler folk til å følge med på Erfaringskompetanse.no og NAPHA.no, hvor det presenteres mange gode fyrlykter!

I 2011 ble jeg valgt inn i We Shall Overcome (WSO)sitt sentralstyre. Kamporganisasjonen WSO har til og med nådd fram i Menneskerettskomiteen i FN! Dette takket være innsatsen fra Mette Ellingsdalen og Hege Orefellen, som begge har mottatt ytringsfrihetsprisen, hhv. i 2006 og 2010.

I år gikk ytringsfrihetsprisen til to nominerte; Hvite Ørn og psykiater Trond F. Aarre. Hvite Ørn evner å peke på alternativer til tvang og tvangsmedisinering. Trond F. Aarre (Nordfjord DPS). I boka ”Manifest for psykisk helsevern” tar han til orde for å lytte til brukerne. Ingen selvfølge det. Aarre viser til at helsetjenesten i for stor grad selv har definert hva de skal drive med og tar til orde for å ta mer hensyn til hva brukerne, brukerorganisasjonene og politiske myndigheter ønsker, når tjenestetilbud planlegges.

I 2011 mottok jeg skrivestipend fra SEPREP, og i DIALOG nr 4 2011 utlyses stipend for 2012.

Takk til alle som har fulgt oss som blogger for Erfaringskompetanse.no i 2011! Jeg takker av som blogger for Erfaringskompetanse, og håper flere kommer til. Godt nytt år!

Se her, hvor du nederst i blogginnlegget finner relaterte saker.

Publisert: 14:08 - 03. januar 2012
Sist oppdatert: 14:10 - 03. januar 2012

Sinne kan brukes positivt...

På hvilken måte kan JEG bruke mitt sinne positivt? Jo, jeg kan skrive om det som opprører meg. Det som opprørte meg i dag var faktisk slutten av statsministerens tale, og umiddelbart etterpå skrev jeg følgende på min Facebook-status:
"Hørte på Jens Stoltenberg sin nyttårstale og hans stolthet i forbindelse med polfarere fra svunden tid, det norske flagg etc... og jeg ble rett og slett sinna. Hvorfor? Jo, regjeringen har bevilget 24 mill ekstra til Menneskerettighetssenteret http://www.regjeringen.no/nn/dep/ud/Aktuelt/Nyheiter/2011/avtale_nordem.html?id=667797 - og hva med menneskerettighetene til folk som er innlagt på tvang i norsk psykiatri eller underlagt såkalt "tvang uten døgn". Fanger i norske fengsler blir mer hegnet om i forhold til menneskerettigheter enn de som er underlagt tvungent psykisk helsevern!"

og videre la jeg til følgende kommentar:
"http://sivhelenrydheim.blogspot.com/2011/11/legemiddelfrie-behandlingstilbud-ma-pa.html -norske politikere svikter hvis ikke legemiddelfrie behandlingstilbud innføres!"


Les her - om Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.

Når jeg for noen dager siden så at regjeringen hadde bevilget kr 24 mill ekstra til Menneskerettighetssenteret så var det første jeg tenkte på menneskerettighetsbrudd I NORGE... og i forhold til pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern.

Gro Hillestad Thune er en av de som har etterlyst Norges manglende fokus på brudd på menneskerettigheter i NORGE, og jeg siterer fra blogginnlegget:
" I nyhetsmorgen på P2 i dag så sa du at Utenriksminister Støre ikke snakker sant når han sier at de har full trykk på dette arbeidet også i Norge.



Hva slags erfaringer er det du sitter med når du kan si dette?

GHT: Jeg får henvendelser nesten daglig fra mennesker rundt i landet som etterlyser sine menneskerettigheter. Det de forteller er sånt som de har opplevd. Mest brukere av helse- og omsorgstjenester og deres pårørende. De etterlyser respekt for sine grunnleggende rettigheter og lurer på om det de forteller at de har opplevd kan være brudd på menneskerettighetene." Les mer her.

Gro Hillestad Thune stiller i særklasse for å bry seg! De aller fleste andre jurister i Norge sover...

WSO -We shall overcome- som eneste brukerorganisasjon var tilstede når Norge ble hørt i Menneskerettskomiteen i FN. En organisasjon, som er Norges eldste, men en av de med færrest medlemmer. Det burde jammen snu. Det er plass til flere! Støtter du WSOs arbeid i forhold til dette? Meld deg inn! Her kan du lese om hva WSO jobber for og om medlemskap. Hvite Ørn, som ble stiftet for få år siden, er også en viktig organisasjon i forhold til å peke på nye måter å tenke på og mulige andre måter å jobbe på enn dagens tvangsregime. Følg med på Hvite Ørns hjemmeside! -Og gratulerer til Hvite Ørn som sammen med Trond F. Aarre mottok Ytringsfrihetsprisen i 2011!!!

Gro Hillestad Thune er for at brukerorganisasjonene engasjerer seg, og for noen år siden gjorde jeg sammen med et medlem til et forsøk med Mental Helse, men vi lyktes ikke i vårt forsøk.

Andre politikere enn Støre har skjønt at ikke alt er bare fryd i Norge. Se her.

Godt nytt år, og husk å bry deg! Det er ikke farlig å være sint. Bare bruk sinnet konstruktivt!

Godt nytt år med nye muligheter

ønskes alle som er innom for å lese bloggen min.

Krukker kan være så forskjellig. Jeg tenker på det nye året som en krukke som skal fylles med nye erfaringer, og jeg ser fram til å gjøre meg erfaringer som kan foredles.

Jeg har lagt ut noe nytt på begge de andre bloggene mine, om du er interessert:

http://sivryd.wordpress.com/

http://endringer.blogspot.com/

Takk til alle dere som titter innom, og riktig godt nytt år!

Med beste hilse fra Siv

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Felles aksjon for legemiddelfrie behandlingsforløp i psykiske helsetjenester. En aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Blogginnlegg: Alternativer til tvang av 10. februar 2011.

Det er ingen overraskelse når Helsedirektoratet presenterer sin rapport om Tvang i psykisk helsevern for voksne i 2010, så uttrykker de bekymring for at de ikke ser noen nedgang i bruken av tvang. Fortsatt er det store ulikheter fra sted til sted.

Jeg trekker ut noen av opplysningene som kommer fram:

"– Vi fant videre at det er store forskjeller mellom kontrollkommisjonene; mens de i enkelte områder gir 1 % prosent av klagerne medhold, er tallet andre steder 11 %, opplyser Johannesen."

"– Noe kan komme av tilfeldige variasjoner fra ett år til et annet, men det kan også være uttrykk for at kommisjonene praktiserer psykisk helsevernloven forskjellig. Vi ser et behov for å følge opp dette tettere, sier Johannessen."

"- Det var store variasjoner helseforetakene imellom når det gjaldt bruk av både tvangsmidler og skjerming."

Så ulik praktisering i forhold antall tvangsinnleggelser og likedan ulik praktisering kontrollkommisjonene i mellom burde i seg selv ha ført til mye større engasjement fra helseforetakene selv, der de ser at de kommer statistisk dårlig ut. Om tvangstoppen i nord. Jeg savner også engasjement fra politikere, og skrev et blogginnlegg 24. mai 2011: Etterlyser politisk vilje.

Psykisk Helse har en nettartikkel om rapporten, og den finner du her. De konkluderer at det er ingen nedgang i tvangsinnleggelser.

Dagens Medisin har også kommentert rapporten i en nettartikkel, som du finner her. Dagens Medisin: "Det er like mye tvangsbruk som før."

Stemmer fra innsiden. Kortfilm om tvang.

Jeg har mottatt skrivestipend fra SEPREP i 2011.

For Erfaringskompetanse.no leverer jeg jevnlig blogginnlegg.

Jeg har også to andre blogger: Endringer og psykoseerfaringer.

Sterke reaksjoner

på Paulsrudutvalgets NOU. Hege Orefellens dissens er meget god og den er viktig for et videre arbeid i kampen for å få fjernet lov om psykisk helsevern. Det var sjokkerende at Mental Helses representant var med på å undertegne en merknad til dissensen. Dette har jeg uttrykt i et intervju med Erfaringskompetanse.no

I dag har det vært nettmøte med Kari Paulsrud. Mange interessante spørsmål. Jeg stilte følgende spørsmål:
Spørsmål: Tvangsmedisinering: Hva tenker du om at pasienter i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortere enn folk flest? Noe som kan forklares fysiologisk med skadevirkninger fra medisiner?

"Psykiater Astrid B. Birkenæs si doktoravhandling dokumenterte i 2008 at pasientar i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortare enn folk gjer elles, der vart det særleg lagt vekt på at desse pasientane er særleg utsette for hjarte- og karsjukdommar, og kvinner meir enn menn.

- Dette er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.

- Det er underleg kor lite vekt som blir lagt på at medikamenta som blir brukt overfor desse pasientane er bevisstheitsendrande stoff som blir tvinga inn i kroppen, og kor krenkjande dette er. Dei tar frå personen all makt og evne til å styra eige liv, seier forskaren."

(Kilde: http://www.klassekampen.no/58968/article/item/null/lever-10-til-30-aar-kortare )

Svar fra Kari Paulsrud:
"Det knytter seg også særskilte utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget innenfor psykisk helsevernområdet. Dette skyldes blant annet at tvangsbegrepet er sammensatt og at det er vanskelig å finne et godt mål for tvang sett i forhold til behandlingsresultat. Det er forsket lite på bruk av tvang i Norge, og internasjonal forskning er av varierende kvalitet og ikke alltid overførbar til norske forhold. Utvalgets flertall er klar over at det er bivirkninger og komplikasjoner ved bruk av antipsykotika. Det er en kjent overdødelighet blant personer med alvorlige psykiske lidelser, men det er usikkert om dette skyldes lidelsene i seg selv, ledsagende problemer eller behandlingen. Utvalgets flertall har lagt til grunn at ulike typer behandling også med antipsykotika, har en positiv og avgjørende betydning for bedring ved alvorlige psykiske lidelser . Flertallet har lagt avgjørende vekt på at konsekvensene av manglende behandling kan bli svært alvorlige for mennesker med alvorlige psykiske lidelser uten beslutningskompetanse."

Psykiatere har hevdet/hevder at det er skadelig for hjernen å gå igjennom en psykose uten antipsykotiske medisiner. Jeg tror det kan være mer skadelig å bli tvangsmedisinert, og tror det konserverer lidelsen og dermed skaper svingdørspasienter. Det blir ofte livsvarige "kunder" til psykiatrien og det samme hos legemiddelindustrien. Norge må være et drømmeland for legemiddelindustrien.

Se til Finland: Åpen dialog eller reflekterende team for å unngå medisinering. Dette fungerer i 85 % av tilfellene. Se Jaakko Seikkula sin bok "Nettverksdialoger".

Paulsrudutvalgets begrep "beslutningskompetanse" som er fremhevet som noe positivt, er ikke noen forbedring så vidt jeg greier å se. For hvem skal vurdere hvorvidt vi har beslutningskompetanse? Det blir de samme som i dag setter i verk tvangsmedisinering fordi utsiktene til bedring anses å bli forspilt uten medisinering. Igjen: Hvordan kan de i Finland og andre steder (Soteria House) greie å gi behandling og omsorg til et så stort antall (i prosenter) uten at de medisineres?

Dette står i NOU'en:
"Åpen dialog i nettverksmøter er blitt evaluert i en avgrenset undersøkelse på 1990-tallet, og denne er kritisert og omstridt, både på grunn av forskningsdesign og de konklusjonene forfatterne har trukket av materialet. 10 Knapt 80 pasienter kom inn i behandlingsopplegget, og flertallet av disse hadde alvorlige diagnoser i schizofrenispekteret. I løpet av de neste fem årene fikk omtrent en tredel et eller flere tilbakefall, mens det ikke var registrert tilbakefall for de øvrige to tredelene. Omtrent 80 prosent var uten symptomer ved femårsundersøkelsen, og 73 prosent var tilbake i arbeid eller studier. 15 prosent var uføretrygdet. Omtrent to tredeler hadde ikke brukt antipsykotika på noe tidspunkt i denne femårsperioden. 11 Det finnes enkelte behandlingsmiljøer i Norge som følger deler av en slik tilnærming, og nettverksmøter i Valdres ble for eksempel vurdert positivt av brukere, ansatte og andre møtedeltagere, 12 men disse undersøkelsene er prospektive og uten kontrollgrupper, og kan ikke si noe om effekt."

Og ser dere på svaret Paulsrud ga meg, så sier hun at det er forsket lite på tvang i Norge. Ja, det er helt riktig, men kan tvang forsvares fordi det er forsket for lite på tvang? Tvangsforskningsnettverket ble startet for å få mer fokus på tvangsforskning, men det mangler midler og kanskje også en interesse innenfor feltet for å forske på tvang. Tvangsforskningsnettverket burde, i tillegg til stillinger, fått hånd om mer midler, slik at forskning på tvang lett kunne iverksettes.

Kanskje om 10-20 år vil også Paulsrud forstå at det perspektivet vi med erfaring fra tvang er viktig å ivareta i større grad enn hva Paulsrudutvalget faktisk har gjort. Hege Orefellen ble stående alene med sitt perspektiv og sin dissens. Mental Helses representant unnlot ikke en gang å underskrive på utvalgets merknad til dissensen. (To andre medlemmer i utvalget underskrev ikke på denne.) Jeg har ennå ikke kommet over akkurat det... Kanskje gjør jeg det aldri. Og jeg tok konsekvensen av det ved å melde meg ut av Mental Helse etter å ha vært medlem fra 2004 og aktivt med som tillitsvalgt fra 2005. Jeg har vervet rundt 100 medlemmer i disse årene.

Godt psykisk helsearbeid?

Hva er godt psykisk helsearbeid?
I denne fortellingen beskriver jeg egne erfaringer som pasient- og/eller bruker av tjenester fra psykisk helsearbeid. Det er en beskrivelse av hva jeg har opplevd som godt psykisk helsearbeid, eksempler på psykisk helsearbeid jeg mener ikke er godt, og hva jeg drømmer om som godt psykisk helsearbeid. Det jeg skriver om er hovedsakelig ut i fra egne erfaringer. Jeg berører spesielt psykoseopplevelser og mine funderinger rundt hva jeg savner av tjenestetilbud per i dag, og jeg berører generelle skjevheter innenfor feltet.”

I Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr 2/2011 har jeg bidratt med en fortelling. Den kan ikke spres uten nærmere avtale med Universitetsforlaget. Les fortellingen på min blogg her. Gledelig er det å lese om Paul Møllers foredrag for Landskonferansen for psykiatriske sykepleiere. Overskriften er "Forstå psykoselidelse. - Behandlere må være interessert i pasientenes indre verden og forsøke å forstå ved å lytte." Referet til på NAPHAs nettside. Klapper for den! Og viser samtidig til en artikkel som sto i SEPREPs DIALOG i februar 2011. "En lyttende tilnærming til psykosen". Artikkelen er forfattet av Inger Emilie Nitter, Gunn Helen Kristiansen og meg.
Se også Åpen dialog ved psykoser.

Og har du behov for å lese en velskrevet historie fra Stockholm av Jakob Arvola, så finner du hans blogg her. Kapteinen på ICA. Fin inngang til helga :) GOD HELG!

og snart sommerblomster her i Finnmark også :)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for 2011 for å skrive, og er veldig takknemlig for det.

Etterlyser politisk vilje

Blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no

Etterlyser politisk vilje.

Tre dager etter hverandre var det fokus på tvang i dagens Norge denne uka som har gått, og det på selveste Dagsrevyen. Mandag 16. mai om Legemiddelverkts bekymring over de store forskjellene i Norge. Om tvang til og med på 17. mai både på Dagsrevyen og på Kveldsnytt. Det noen ekstra ”Hurra”, rett og slett for at NRK tar dette opp og med anser det for å være så viktig at de bringer det opp på nasjonaldagen.

Olav Elvemo fra Rådet for psykisk helse uttalte:

”Rådet for psykisk helse har gjennom flere år jobbet regionalt for å bidra til å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern. Gjennom møter der fagfolk og brukere snakker sammen om både utfordringene og de gode løsningene har vi bidratt til at flere nå jobber på andre måter, med økt frivillighet.

- Rådet for psykisk helse mener de som har høye tall for tvangsbruk må lære av måten det jobbes der det brukes lite tvang, sier Olav Elvemo.”

Beklager Olav Elvemo. Dette er ikke nok! Mange av de som opplever krenkelser forteller aldri andre om krenkelsene de utsettes for. Hvorfor? Blant annet fordi det medfører skam å bli utsatt for tvang. Og skammen påføres av helsevesenet i tillegg til alt det andre som skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser.

Les resten av blogginnlegget her.

Karin Yrvin

er min kandidat til Tabuprisen. Hun er stortingsrepresentant, og var Ukas profil i Rådet for psykisk helse. Jeg håper hun vil gå inn for å få full trøkk på det som har tvangsbruk i Norge å gjøre.

På Finnmarksenettverkets nettside skrev jeg i går om Karin Yrvin og hennes engasjement vist gjennom en interpellasjon på Stortinget for Arbeid og psykisk helse.

I intervjuet med Psykisk Helse svarer hun på spørsmålet:

"Hva er den største utfordringen på psykisk helsefeltet sett fra ditt ståsted?

Det er mange utfordringer: men jeg vil ta tak i dette med å ha arbeid, og at vi må satse på arbeidsrettet rehabilitering. Og så vil jeg poengtere det absurde i at psykisk syke kan bli avvist når de trenger hjelp. Jeg har nesten ikke ord på hvor ille jeg synes det er. Ellers er jeg åpen for alle innspill i forholdt til hva folk synes det er viktig å arbeide med."

Menneskerettigheter! Det er mitt svar... Brudd på menneskerettigheten foregår ofte for de som innlegges på tvang i psykisk helsevern i Norge.

Jeg har sendt mitt forslag på kandidat til Tabuprisen, synes at Karin Yrvin er en god kandidat. Se hennes kronikk i Aftenposten "Tenk å få våkne", og det er med bakgrunn i den jeg mener at hun er en god kandidat.

SEPREP har gitt meg skrive-stipend, og om det kan lese her.

Sosiale medier

Nå har jeg også begynte å ta i bruk Twitter, og har etter kort tid fått 81 følgere. Det er enkelte ting jeg ikke helt forstår ennå med Twitter, men det kommer vel etter hvert. Å venne seg til korte innlegg er kanskje den største utfordringen for meg. Jeg anser Twitter som et forsøk fra min side, så får jeg se om det kan føre til at jeg får et utvidet nettverk. sivrydheim er mitt "Twitternavn" hvis du er interessert og er på Twitter. Alt jeg legger ut på Twitter går automatisk inn på min Facebook-profil. Det tok lang tid før jeg ble aktiv på Facebook, og nå er det vel nesten ikke en dag uten at jeg "stikker innom" på Facebook.

Sosiale medier er nyttig fordi det er vi som setter dagsorden for det vi mener viktig. Der foregår meningsutveksling og der deles nettartikler, blogginnlegg etc. Vi tipser hverandre, og for meg er det svært nyttig. Mange er gode på å legge ut stoff som er av interesse for mange.

Fra jeg ble forespurt om å være med å blogge på Erfaringskompetanse sin blogg har jeg bidratt med seks bloggartikler så langt. Jeg har også skrevet et par artikler til NAPAHs kunnskapsbase, psykiskhelsearbeid.no. NAPHAs kunnskapsbase kan hvem som helst legge inn artikler i. Man logger seg inn, registrer seg, får seg et brukernavn, og så kan du gå i gang. Les mer om det her.
Erfaringskompetanse har også en kunnskapsbase, og det er mulig å sende inn stoff til den. For mer informasjon se her.

Begge disse gir oss med erfaringskunnskap anledning å skrive og sende inn artikler og historier. Jeg synes det er viktig å bruke den muligheten. Vi kan ikke overlate historiebeskrivelsene til fagfolk. Vi må ta ansvar for å formidler historien sett fra vårt ståsted, og nå er muligheten der. Grip den! Brukerne er forandrings løver Dette sa Barry Duncan på Erfaringskonferansen 2010, og han sa videre:
"Løve

Han framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.

- Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.

Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Er det noe å vente på? Kom igjen ta i bruk det som nå ligger til rette for oss, enten det er Twitter, Facebook, NAHAPs kunnskapsbase eller Erfaringskompetanse sin kunnskapsbase.

Bildet ble tatt i vårløsningen i Skallelva i 2010. Jeg tenker på oss som sitter inne med mye kunnskap som vi har tilegnet oss gjennom dyrekjøpt erfaring, og kanskje står vi foran en felles vårløsning? Jeg tror det!

Egne blogger er også viktig. Antall treff viser at det er stor interesse for mine reklamefrie blogger. Et nytt blogginnlegg i dag er "Våg å ha drømmer" og på psykose.erfaringer er mitt siste innlegg "Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien."

SEPREP har gitt meg skrive-stipend, og om det kan lese her.

Hvordan ivaretas menneskerettighetene

innenfor psykisk helsevern? Dessverre tyder det på at det ofte forekommer brudd på menneskerettighetene, og mangelfull opplæring i hva menneskerettighetene faktisk går ut på blant de som jobber innenfor psykisk helsevern, er med å bidra negativt til menneskerettighetsbrudd.
Jeg snakker om Norge! Ikke om et land lang der borte. Dessverre har ikke Amnesty tatt av på å undersøke hva som egentlig skjer innenfor psykisk helsevern. Lovutvalget - Paulsrudutvalget - skal levere sin NOU 30. juni. Jeg blir temmelig forskrekket om de foreslår radikale endringer i Lov om psykisk helsevern, langt mindre at de foreslår å fjerne den.

Visste du at de som er underlagt tvungent psykisk helsevern kan klage til en kontrollkommisjon, og som oftest får de vite at hvis de ikke får medhold, så må de vente 6 måneder til neste gang de kan klage? Og skal du klage både på at du blir tvangsmedisinert og lagt i belter, så må du klage til kontrollkommisjonen på beltebruken og til fylkeslegen på tvangsmedisineringen. De fleste greier ikke å klage mens de er underlagt tvungent psykisk helsevern. Når de ikke lenger er det har de ingen rett på fri rettshjelp. Mens folk er underlagt tvungent psykisk helsevern har de rett på fri rettshjelp helt uavhengig av inntekt. Det opphører den dagen du skrives ut.

Det er to psykologer jeg kjenner til som har skrevet inn til Paulsrudutvalget, og det som er spesielt med disse to er at de begge er kritiske til den eksisterende loven. Eva Ramm sitt har jeg omtalt her. Og Reidun Ueland sitt ligger her.

Menneskrettighetsjuristen Gro Hillestad Thune bør alle som mener de er opptatt av menneskerettigheter lytte til.

Om lov om psykisk helsevern.

30. juni 2011 blir det pressekonferanse med Paulsrudutvalget, hvor de skal legge fram sitt arbeid. Det er lov å håpe ennå, men jeg er redd det ikke blir noen store endringer. Ingen endringer som virkelig monner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" beskriver jeg psykoseopplevelser, men jeg beskriver også inngående hvor ille jeg opplevde "behandlingsapparatet". Om boka, se her. Før jul i 2008 ga jeg boka til alle i regjeringen, alle i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og til alle partilederne pluss Kronprinsesse Mette-Marit. (Fordi hun er Rådet for psykisk helses høyeste beskytter, og for hennes engasjement).

Det har sittet langt inne å få anmeldt boka, men en anmeldelse har stått i SINN og SAMFUNN, Søkelyset tok inn en gratis annonse og det var det. Rådet for psykisk helses "Psykisk Helse" fant ikke boka verdig (?) for å bli anmeldt, og jeg var heller ikke verdig et svar eller en beskjed om at den ikke ble funnet verdig. Jeg har purret flere ganger, fordi jeg i det minste syntes at de kunne gitt meg et svar. Nei, ingenting... Etter å ha abonnert på Psykisk Helse i mange år har jeg hatt mest lyst til å si opp abonnementet mitt, men så langt har jeg ikke latt den sårede følelsen få styre meg. For "Psykisk helse" kan det virke som det er viktigere å anmelde bøker fra forfattere som allerede er kjent. Det er "Banker's"... Føler meg ikke noe særlig i forhold til å publisere denne bloggartikkelen, men jeg kjenner at jeg vil gjøre det. Hvorfor? Ikke for at jeg vil "rakke ned på" de som jobber i "Psykisk helse". De har sikkert noen retningslinjer å gå ut i fra, men hvorfor ikke svare når jeg pent har bedt om å få svar om boka vil bli anmeldt eller ikke? Det er dårlig!

Og hva har det med innledningen å gjøre? Jo, i min bok har jeg beskrevet hva jeg opplevde som svært krenkende når jeg var innlagt på tvang i fire sommeruker i 1992. Det er ikke mange som har greid å beskrive så sammenhengene som jeg har gjort, og derfor tenker jeg at det er ekstra viktig at de som ikke har peiling på hva som foregår i tvangsbehandlingen i psykisk helsevern, som f eks våre myndigheter, faktisk får tips om hvordan de kan innhente førstehånds informasjon fra OSS SOM HAR KJENT TVANGEN PÅ KROPPEN... De kan møte oss, snakke med oss, noe de også delvis gjør i ny og ne, og de kan lese det vi skriver. Eller er det for mye forlangt? Jeg får heldigvis svar fra en av politikerne i Helse- og omsorgskomiteen: Laila Dåvøy! Takk for det finnes noen få politikere som svarer, og som viser at de er oppriktig interessert. Men dere er så altfor få, tror jeg... Kanskje det blir flere før neste Stortingsvalg. Ennå mer enn 4 år igjen til det. Vi har noen år å jobbe på for å få fram hva som faktisk skjer med mange som opplever tvang.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak, og du finner det her. To organisasjoner, Hvite Ørn og We Shall Overcome, har sammen sendt forespørsel til alle helseforetak: Vi vil vite hvor langt de har kommet med planleggingen som ble uttrykkelig beskrevet fra departementet i mars 2010. Min erfaring som brukerrepresentant er at mye går v e l d i g sakte, og det som har med forbedringer når det gjelder tvang, alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud som departementet har sagt at ALLE helseforetak skal planlegge i forhold til... Jeg har mer tro på Dugnad for frihet enn på at alle helseforetak skal greie å gjøre det stikk motsatte av det de har gjort i minst et halvt århundre, kanskje et helt århundre... Det er vi som er FORANDRINGENS LØVER. Det er IKKE de som jobber i tralten eller var det omvendt, tralter i jobben?

We shall overcome (WSO) har krevd at det skal komme et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.

Om bare litt over halvparten av de som jobber innenfor systemet kunne lest boka "Manifest for psykisk helsevern" av Trond F. Aarre, så kanskje ville mange institusjoner greid å snu om slik de har gjort i Nordfjord. Ja, som sagt... det er mer enn fire år til neste Stortingsvalg. Vi har litt tid ennå. Vi må bli bedre på "korridorpolitikk", og tips mottas med takk! Boka er anmeldt av leder av SEPREP, Gunnar Brox, og ligger på NAPHAs nettside.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend 2011, og er svært takknemlig for det.

Erfaringskompetanse.no artikkel om brukerstyrte sentre

Det er seks regionale brukerstyrte sentre med forskjellig fokusområder, som kommer inn under Helsedirektoratets finansiering. Sentrene har et samarbeidsforum og møtes to ganger årlig i regi av Erfaringskompetanse.
I Bikuben, som dekker hele Nord-Norge, er jeg ansatt som avdelingsleder i Finnmark. Bikuben er en yngleplass for læring, selvutvikling og livsglede. Bikuben eies av Mental Helse Finnmark, Troms og Nordland, Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien avd. Troms og ADHD Norge Troms.

Bikuben gir opplæringstilbud i Nord-Norge og den regionale funksjonen vektlegges. Bikuben bidrar til å bygge opp livskvalitet og livsglede med ansvar for egen helse og egen læring. Målgrupper er folk flest, brukere av offentlige tjenester, pårørende, skoler og tjenesteapparat. Brukerperspektivet er viktigst for Bikuben.

(...)

Det finnes mange faglige kompetansesentre bygd opp rundt feltet psykisk helse og rus, og det er selvsagt viktig, men er det skjevfordeling mellom fag og erfaring i forhold til bevilgning fra det offentlige? Jeg stiller spørsmål ved Regjeringen og Helsedirektoratets vektlegging av å ha brukerstyrte sentre, som Bikuben og andre som arbeider med styrking av brukere på ulike områder.

Les mer på Erfaringskompetanse.no

En lyttende tilnærming til psykosen

Ved Siv Helen Rydheim, Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter

Siv Helen Rydheim er erfaringsformidler og forfatter av boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”. Hun har fem års erfaring med undervisning om egne psykoseopplevelser og tvang, samt erfaring som brukermedvirker i ulike sammenhenger.

Gunn Helen Kristiansen er utdannet adjunkt og Medarbeider med brukererfaring. Hun er styremedlem i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag og tar oppdrag som erfaringskonsulent og brukermedvirker.

Inger Emilie Nitter er kunstner og foredragsholder.

Sammen har vi tre skrevet følgende artikkel som ble antatt av redaktør Anne Ek i Dialog. Den står på trykk i Dialog nr 1 Mars 2011, årg. 21. Bulletin for SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser). I artikkelen stiller vi en del spørsmål og ved dagens behandlingstilbud i forhold til alvorlige psykiske lidelser. Vi har skrevet artikkelen fordi vi lenge har ønsket en debatt om ulike sider ved dagens behandlingstilbud, og vi etterlyser et helhetssyn.

Omdefinering av psykisk lidelse

Vi er tre kvinner som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner er naturlige forsvarsmekanismer. De kraftigste reaksjonene, som gir utslag i mani og psykose, mener vi bør tolkes som mestringsforsøk fra en psykisk overbelastet hjerne. Vi har alle tre opplevd at psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss. Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskning på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose kan best formidle videre hva det innebærer. Vi forteller at psykosen kan være en ressurs. Gode hjelpere er mennesker som stiller seg lyttende til psykoseinnholdet.

Et kulturelt trykk

Gjennom tolkinger av psykosespråket tror vi det er mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende og usunne psykososiale forhold. Folk flest tror det er grunn til å være redd for mennesker som opplever psykose. De som opplever en psykose kan være plagsomme, og kan for eksempel skrike ut sin frustrasjon på gata. Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre.



En opplysningsprosess

Kanskje er det de mest følsomme som merker det kulturelle og psykososiale trykket først. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning. Vi valgte å ikke legge et lokk på våre psykoseerfaringer slik en del fagfolk mener vi bør gjøre. Vi valgte å foreta et dypdykk i våre egne psykosebilder og har forsøkt å analysere dem for bedre å forstå hva som var galt med de rammebetingelsene vi levde under. Både tillærte tankemønstre og psykososiale forhold er rammebetingelser som kan endres gjennom bevisstgjøring. Det har vært både helsefremmende og nyttig for oss å tolke psykosebildene og hva det var de forsøkte å si oss.

Et nytt grunnsyn på psykiske lidelser

I psykiatrien er psykose den faglige betegnelsen på alvorlig psykisk lidelse. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn, for så å medisinere bort disse symptomene. Mange pasienter opplever denne sykdomstolkingen som direkte feil. De vil ikke medisineres utfra et negativt biologisk syn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er. I mange gamle kulturer ble psykosen ansett som en livsviktig kilde til informasjon. Vi tror at den store økningen i antall personer som får psykiske reaksjoner er et varsel om at det kan være psykososiale forhold og regler i vår kultur som er for belastende.

Helhetssyn etterlyses

Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Langsiktig psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. En måte å gjøre dette på er å lytte til det pasienten forteller om psykosebildene sine og skrive det ned i epikrisen. Da kan en behandler på poliklinikk eller DPS ta tak i dette billedspråket ved en senere anledning når pasienten igjen er stabil. Behandlere må tørre å spørre pasienten om hva han tror psykoseopplevelsene forsøker å fortelle. I tillegg til at vi tror at psykisk sykdom kan oppstå på grunn av usunne og belastende psykososiale forhold, tror vi også at det er en mulighet for at psykosebildene prøver å fortelle noe som har ligget i underbevisstheten, og som har vært fortrengt tidligere i livet. Kanskje har det vært traumatiske opplevelser som det er nødvendig å lytte til med varsomhet for å lokke fram opplevelser som har ligget i underbevisstheten. Psykosen kan være en mulighet til å få disse opplevelsene fram og gir en mulighet for å bearbeide det som har vært for traumatisk til å takle den gang da det skjedde. Å legge lokk på disse opplevelsene ved å medisinere bort symptomene uten å gripe anledningen som byr seg gjennom en psykose, mener vi er svært betenkelig. Som treet trenger røtter for å utvikle kronen, trenger mennesket kontakt med dypere sanser og følelser.

Naturens strategi

Vi tror også at psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Det er en grunn til at arten menneske har utviklet denne våkne drømmen. Da vi analyserte dette bildespråket viste det seg å være logisk. Vi opplevde at hjernen hjalp oss til å finne en løsning på undertrykkende forhold, fysiske og psykiske. De gode hjelperne er de som lytter og hjelper pasienten med å tolke psykosens uvante og rike bildespråk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?

Varslere og mulige ressurser

Kan det tenkes at vi kan anerkjenne folk som har opplevd psykose som varslere i vår vestlige kultur, slik de gjør i enkelte andre kulturer? Her sperres varslerne fortsatt inne i psykisk helsevern. Leger forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke. Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp betraktes problemet som en ressurs. Dersom psykiatriens tenkesett kan endres til å se på symptomene ikke bare som en lidelse, men også som en ressurs, vil det føre til en helt ny måte å behandle mennesker som opplever psykose. Dette tror vi kan løfte hele psykiatrien som fagfelt og skape større motivasjon for behandlingen både blant pasienter og personale. Vi har mistanke om at dagens system konserverer lidelsen, og dette skjer til tross for at mye annet kan gjøres for at mennesker som opplever psykose faktisk kan bli friske. I dag blir svært mange fortalt at de må bruke medisiner resten av livet. Vi ser at det i perioder kan være nødvendig med medisiner, men det kan ikke være noen mening i at de av oss som ønsker oss et liv uten medisiner ikke skal få et alternativ til den bestående medisintro behandlingen.


Medisinfrie behandlingstilbud og alternative metoder til tvang

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut rundskriv til alle helseforetak 19.03.2010, og der står det flere viktige minimumskrav til helseforetakene, men de aller viktigste er etter vår oppfatning innføring av:

Alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud.

Vi hilser dette velkommen, men vi stiller oss tvilende til at det kan opprettes innenfor det eksisterende psykiske helsevern. Det må etter vår oppfatning stor grad av tverrfaglighet inn i bildet i forhold til de som skal jobbe med alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Ikke bare tradisjonelle fagfolk i psykisk helsearbeid, men vi tenker at det også er helt nødvendig at det ansettes mennesker med psykoseerfaring som kan bidra i et fagteam. Kanskje må disse behandlingstilbudene opprettes utenfor de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene for at det skal bli helt frisk tankegang i forhold til nye typer behandlingsformer? Det skal bli interessant å se hvordan disse kravene blir fulgt opp med praksis, og om de i det hele tatt blir fulgt opp. Vi er også spent på i hvilken grad vi som har stått på barrikadene for å få gjennomslag for alternative metoder til tvang med medisinfrie behandlingstilbud, blir tatt med i det utviklingsarbeidet som nødvendigvis må skje for å få innført alternative metoder til tvang og derunder medisinfrie behandlingstilbud. Uansett vil det være viktig å se på psykose som en mulig ressurs som kan brukes positivt i behandlingsøyemed, og ikke bare for å diagnostisere og klassifisere folk. Dessverre vet vi at folk har slike erfaringer med det psykiske helsevern anno 2010.

Hvorfor er Kultursenteret Sisa Altas beste lavterskeltilbud?

En bloggartikkel skrevet av meg er nå lagt ut på Erfaringskompetanse.no sin nettside.
I Alta er det beste og bredeste lavterskeltilbudet Kultursenteret Sisa. Lavterskeltilbud må ligge utenfor de etablerte helsetjenestene, som Sisa gjør. Har den politiske ledelsen i kommunen forstått rekkevidden og betydningen av dette? Sisa er viktig både med tanke på forebygging og rehabilitering.

Sisa er en selvstendig organisasjon og paraplyorganisasjon for ca 17 ulike grupper og foreninger. Sosialantropologisk tankegods er det bærende elementet, og kanskje er det derfor Sisa når mange grupper som er oppgitt over offentlige helse- og sosialtiltak. Nav og helsevesenet har for mange ført til så mange skuffelser at de ikke oppsøker disse etatene. Les om Sisa i Sinn og Samfunn, hvor daglig leder på Sisa, John-Tore Martinsen, blant annet sier dette: ”- Æ’ kan ingenting om sykdomma, men æ’ kan litt om samspell, sier han beskjedent. For det er nettopp samspill det dreier seg om.” Det at Sisa har en sosialantropolog som daglig leder tror jeg er noe av nøkkelen til at så mange forskjellige mennesker stikker innom der.

Sisa fungerer som brobygger til Nav og helsevesenet, og har også bidratt til motivering for videre skolegang og arbeid. I 2010 var det ti personer knyttet til Sisa som var arbeidsledige og som nå er ute i jobb, og to har startet egen virksomhet. For de som har behov for fritidstilbud er Sisa et godt sted å komme til, hvor det er mulig å være med på ulike aktiviteter eller rett og slett bare å være og å bli sett.

Sisa fungerer godt fordi alt er bygd opp rundt respekt og anerkjennelse. Troen på at alle er verdifulle og har noe å by på er viktig. Når folk føler seg anerkjent og respektert får de som trenger det gradvis bygd opp selvrespekten. Det er viktig i en rehabiliteringsfase.

På Sisa bidrar jevnlig 20 personer frivillig. Opp til 100 frivillige engasjeres på Sisa. Frivillighet er et viktig, men Sisa er avhengig av å ha fast ansatte til å koordinere alle de ulike aktivitetene og de frivillige. Folk som har vært avhengig av hjelp fra andre får muligheten til selv å bidra med hjelp. På den måten byttes roller. Alle kan bidra med noe! På Sisa er det mulig å bli sett og det er mulig å bidra i fellesskapet. Sisa blir gjerne med på skattejakt for å finne fram til akkurat det du kan være god på, hvis du ikke helt vet det selv.

Sisas hovedsatsingsområder er folkehelse og flerkulturalitet, og utmerker seg også som en uformell arbeidsmarkedsbedrift. Aksis er enerådende i Alta som arbeidsmarkedsbedrift. Kanskje fordi kommunen er hovedaksjonær? Er det uklokt av kommunen, eller av Nav som kjøper disse tjenestene? La Sisa bli en formell arbeidsmarkedsaktør! Sisa har vært gode på å bidra for folk som har hatt behov for noe annet enn det Aksis kan by på. Aksis passer ikke for alle, og noen av disse finner veien til Sisa.

Avslutningsvis er det hyggelig å si at Sisa har hatt celebert besøk av: Kronprinsen, Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen og Rune Gerhardsen.

Om psykoseopplevelser – et potensial til utvikling.

Nytt blogginnlegg på psykose.erfaringer. Du finner det her.

Jeg har i bloggartikkelen brukt ei trapp som ser noe endeløs ut som symbol... Kanskje er det mange trappetrinn å gå, men det ikke uoverkommelig å nå til topps, og det kan være mye interessant å se når man er underveis til toppen. Kanskje en del rasteplasser for refleksjon og føde, og utsiktspunkt fra hvor det er mulig både å se tilbake og framover. God tur på din livsreise!

På bloggen "endringer.blogspot.com" la jeg i går ut en bloggartikkel hvor jeg diskuterer litt med meg selv om mestringsbegrepet.

Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern

Psykolog Eva Ramm har sendt inn et innspill til Paulsrud-utvalget, og du finner innspillet hennes her.

Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!

Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.

På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.

Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?

Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.

Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.

Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"

Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.

Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.

Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"

Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.

Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.

Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...

Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.

Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.

Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."

Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.

"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.

Styrt av ryggmargsreflekser, blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no

Styrt av ryggmargsreflekser.
En bevisstgjøringsprosess er noe jeg har hatt i det å være deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Jeg gikk inn i gruppa fordi jeg har problemer med grensesetting. Det å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe har for meg åpnet mine øyne for at jeg trenger terapi i tillegg til selvhjelpsgruppa.

Jeg fikk time hos privatpraktiserende psykolog og jeg meldte meg også på Hellingers familiekonstellasjon. Begge steder tok jeg opp mine ryggmargsreflekser og hvordan de påvirker mitt liv. Problemer knyttet til det jeg kaller ryggmargsreflekser er at jeg i nære relasjoner får panikk når det spisser seg til i konflikter. Det fører til at jeg blir sint og jeg rømmer unna. Jeg gjør det samme nå i en alder av 55 år, som jeg gjorde tidlig i tenårene. Et tankekors er at jeg har rømt så langt at jeg gikk inn en psykose (1992). Jeg er ikke redd for at det skal skje igjen, men jeg vil finne ut hvorfor ryggmargsrefleksen får styre livet mitt.

Det er på tide å komme videre. Heldigvis har jeg selvhjelpsgruppa, og vi møtes fast en gang hver uke. Psykologen har jeg møtt to ganger og skal møte han en gang til, kanskje flere. Familiekonstellasjonen ga meg så mye at jeg har bestemt meg for å delta flere ganger. Når det blir vet jeg ennå ikke, men jeg fikk ”ro i magen” etter at jeg var der. Før jeg tok steget for å være med på en helg med familiekonstellasjoner prøvde jeg å lese noe av det som står inne på Hellinger.no, men jeg fant ut at dette kan jeg ikke lese meg fram til, det må erfares. Etter at jeg har deltatt på en konstellasjonshelg leser jeg om det og har en større forståelse for det.

Jeg vil forsøke å forklare kort om konstellasjoner: Det er ikke bare meg som enkeltindivid som er i fokus, men hele min familie både de nålevende og de døde. De familiemedlemmene jeg selv ønsker settes det opp representanter for. Det at f eks min oldemors liv kan ha innvirkning på mitt liv i dag har vært noe ubegripelig, men i følge Hellingers og min egen erfaring med konstellasjoner, er det faktisk slik. Mine ryggmargsreflekser per i dag kan altså ha sammenheng med traumer som mine familiemedlemmer har opplevd gjennom generasjoner. Det blir etter denne oppdagelsen litt meningsløst å se isolert på hva jeg har opplevd i mitt liv. At jeg har hatt opplevelser som har ført til traumer er utvilsomt riktig. Jeg ble også retraumatisert på grunn av tvangsbehandling i psykisk helsevern. (BAT-rapport, Reidun Norvoll, Sintef: Se side 29, 3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”))

Les Marta Thorsheims (leder for Hellinger-instituttet i Oslo) bidrag i Mat og Helse: Løser traumer gjennom familiekonstellasjoner.
For de dette passer for har det vist seg å ha betydning for hvordan ryggmargsreflekser kan bli forstått og dermed også arbeides med. Hågen Haugrønningen er et eksempel på dette, som kan du lese om her.

Blogginnlegget på Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner blogginnlegg fra andre, kronikker og stoff fra feltet.

Alternativer til tvang

Her mitt blogginnlegg nr to på erfaringskompetanse.no

Alternative metoder til tvang er noe alle helseforetak skal innføre, i følge et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet datert mars 2010 .

Det var oppsiktsvekkende at Helse- og omsorgsdepartementet sendte rundskrivet der de kommer med minimumskrav til alle helseforetak, som eksempelvis skal sørge for:

”- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)

Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.”

Kanskje er det viktigste at det skal innføres alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud! Det er viktig at alle landsdekkende organisasjoner innfor feltet etterlyser planer om dette ved alle helseforetak.

Det er sterke motkrefter, og jeg vet ikke om departementet har noe ”ris bak speilet” til helseforetak som ikke gjennomfører dette? Lov om psykisk helsevern skal igjen under lupen i første omgang i lovutvalget som er oppnevnt av regjeringen. Kontrollkommisjonene som skal kontrollere at loven ikke brytes er ikke er der for de som utsettes for tvang. De er der for tvangsutøverne, og brudd på menneskerettighetene skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser. I 2009 var jeg invitert til Helsedirektoratets årlige kontrollkommisjonskonferanse, og jeg sa blant annet i foredraget at bare navnet ”kontrollkommisjon” høres ut som en etterlatenskap fra gamle Sovjetunionen. Kontrollkommisjonene er der for maktapparatet.

Opplæring i menneskerettigheter et også et viktig ”skal-punkt” fra departementet. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en artikkel med uttalelser fra advokat Gro Hillestad Thune, som var dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene. Hun presiserer også at det er viktig at de som arbeider i psykisk helsevern får opplæring i hva reglene gjelder, noe departementet har med som et av ”skal-punktene” i rundskrivet. Fra Sintefs BAT-rapport (side 144): ”Vi kan slå fast at politikerne og helsemyndighetene har sviktet grovt når det gjelder å ta i bruk målrettede virkemidler for å redusere tvangsbruken og sikre rettsvern og menneskerettigheter til dem som har psykiske lidelser.”

Det er gode grunner for å fjerne lov om psykisk helsevern samtidig som det savnes søkelys på at det faktisk skjer brudd på menneskerettighetene. Menneskerettigheter er lagt til Utenriksdepartementet, og Jonas Gar Støre mener det er gode nok klageinstanser i Norge, men der tar han grundig feil. Er det enklere å kritisere andre lands brudd på menneskerettighetene? Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd (NRK). Takk til TV2, som belyste dette området i februar 2010.

Er det for optimistisk å se fram til den dagen alle helseforetak er ferdig med sin planlegging av alternativer til tvang, og det er opprettet medisinfrie behandlingstilbud? Avslutningsvis tipser jeg om kortfilmen ”Stemmer fra innsiden” der det er innenifraperspektivet som gjelder. Perspektivet er levendegjort fra tre personer. De bidrar med sine erfaringer og meninger i filmen. Takk til dere og til regissør Madeleine Hagen. Filmen er et viktig bidrag i debatten om tvang.

Gå til erfaringskompetanse.no for å lese blogginnlegg fra flere bloggere på erfaringskompetanse.no