Bokas forord og innledning

DET ER VANSKELIG Å FORSTÅ SEG RETT PÅ MENNESKER, HVEM SOM ER GAL OG HVEM SOM ER KLOK. GUD HJELPE OSS ALLE FOR Å BLI GJENNOMSKUET.
Knut Hamsun

Forord
Ved å fortelle min historie håper jeg å gi en stemme og et bidrag til større åpenhet når det gjelder manisk-depressiv lidelse spesielt og psykiske lidelser generelt. Jeg har selv en manisk-depressiv lidelse også kalt bipolar lidelse, og da jeg begynte å lete etter litteratur skrevet av mennesker med samme diagnose fant jeg svært lite. Selv har jeg blant annet opplevd den nedbrytende skamfølelsen, som særlig var knyttet til psykoser eller ting jeg har gjort eller sagt i manisk tilstand, men ikke bare i forhold til det. Ubearbeidede opplevelser i forbindelse med tvangsbruk gjorde også sitt til at skamfølelsen ble langvarig. Men etter hvert har jeg også opplevd at det er frigjørende å se det komiske i situasjoner jeg har vært oppe i. For meg ble galgenhumoren eller selvironien noe av det jeg har lært å bruke, for å akseptere meg selv slik jeg er.
For meg er det også nærliggende å henvende meg til mennesker som søker eller har søkt innenfor New-Age-spekteret. Dette fordi jeg selv brukte mye tid og penger på dette, uten at det førte til at jeg opplevde å få sjelefred.

Det er ganske selvklart, men jeg vil allikevel understreke at det jeg forteller om meg selv bare er et lite innblikk i deler av hva mitt liv har bestått av. Det er ikke noe poeng for meg å fortelle hele livshistorien min. Dessuten er det også slik at jeg ikke helt kjenner meg selv. Vi mennesker består av så mange lag; vi er så sammensatt. Vi har mange blinde flekker i forhold til hendelser i våre liv. Og vi har skygger i oss selv vi ikke klarer å se uten hjelp fra andre mennesker, og det er vanskelig nok da. Det å bli bevisst alt hva vi har lagret i underbevisstheten, er nok ganske umulig og sikkert heller ikke meningen, men jo flere blinde flekker vi klarer å få øye på jo større er muligheten for at vi kan ta tak i det som er mulig å endre i oss selv. Dess flere skygger vi får hjelp til å avdekke, jo større er muligheten for å bli et helt menneske. Det er først når vi blir bevisst våre skyggesider at vi kan velge om vi vil gjøre noe med dem. Eller for å si det med andre ord; det er først når det som ligger i det underbevisste kommer opp til bevisstheten, at vi kan ta tak i det. Med denne boka håper jeg å gi et innblikk i hvordan det kan oppleves å ha en manisk-depressiv lidelse til de som har interesse i denne retningen utover det faglitteraturen kan gi.

DET ER MEGET LETTERE Å SE TIL HØYRE OG VENSTRE ENN Å SE INN I SEG SELV. Søren Kierkegaard (1813-1855)


Innledning
I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.

Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen mest ut i fra egne erfaringer og noe ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet.