søndag 23. desember 2012

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette


Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette
Tvangsinnleggelser kan ikke kalles behandling. Det er et paradoks at lov om psykisk helsevern misbrukes i stor grad. Det er ikke allment kjent at størsteparten av de som innlegges på tvang i psykisk helsevern ikke er til fare for seg selv eller andre, men tvangsinnlegges med begrunnelse etter det såkalte behandlingskriteriet.
Ofte blir opprettholdelsen av lov om psykisk helsevern fordi det er en utbredt misforståelse som gjør at folk flest tror at samfunnet på den måten kan beskyttes mot at folk begår selvmord eller dreper andre. Når man ser på farlighetskriteriet og hvor mange som innlegges i forhold til det, er det litt ulike tall, men det oppgis at 10-15 % innlegges på tvang i henhold til farlighetskriteriet, og resterende 85-90 % tvangsinnleggelse med begrunnelse i behandlingskriteriet.

Årsaksforhold mellom psykiske kriser og livsbetingelser
Ofte kan årsaken til den psykiske krisen enkeltmennesker har, være at de er arbeidsledige, opplever tap i nære relasjoner, er bostedsløse etc. Med lavterskeltilbud på plass for å forebygge og med gode rehabiliteringstilbud kan mange av disse krisene avhjelpes i mye større grad og på bedre måter enn hva som er tilfelle i dag. De aller fleste ønsker seg tilbud, men ikke de behandlingstilbudene som finnes per i dag, hvor tvangsmedisinering som oftest inngår som en del av den såkalte behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Som leder i WSO, Mette Ellingsdalen, sier i videoen om Alternativer til tvang ønsker vi rett til å velge:
     1) Medisinfrie tilbud handler om valgfrihet
     2)    Et tilbud til de som ikke har et tilbud i dag

Dette handler ikke om å være for eller i mot medisiner generelt, men at det enkelte menneske må få retten til å velge bort medisiner. Det handler om at en del mennesker har erfart at de greier seg uten medisiner, og at de blir helt satt ut av spill når de blir tvangsmedisinert. Krenkelsesproblematikken gjør at mange skyr helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fordi den eneste hjelpen de har mottatt er tvangsbehandling. Det finnes gode alternativer til tvang, og det er nødvendig å få i gang disse i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementets krav om medisinfrie behandlingstilbud
Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til helseforetakene i mars 2010, hvor de blant annet stiller krav om at skal opprettes tilbud om alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Rundskrivet ble sendt ut fordi regjeringen var bekymret for at tvangstallene ikke gikk rette veien. Norge har i mange år ligget på topp i antall tvangsinnleggelser, og nå har det også kommet fram at Norge er på topp i forhold til antall reinnleggelser også.
Fra rundskrivet:
«Krav til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang
Den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene skal etableres i 2010. Den vil erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”( IS-1370, juni 2006). Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet. Det er et mål at helseforetakene sammen med kommunene i opptaksområdet etablerer lokale tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom HF og kommune.»

Jeg siterer her punkt 9 i rundskrivet:
«Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:
- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og husordensregler mv.(jf pkt 2)
- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.
- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5).»



Mulige sanksjoner
Når det gjelder Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv og andre krav eller henstillinger fra myndighetene til helseforetak, så er det ingen tvil om at det stilles krav om både statistikker og gjennomføring av tiltak, som kan føre til reduksjon av antall tvangsinnleggelser. Hovedproblemet med dette er at det ikke fører til negative konsekvenser for helseforetakene om de ikke gjennomfører det departementet og Helsedirektorat ber de om å gjøre. Hva kan innføres for å øve press på helseforetakene? Tidsfrister er et eksempel, dagbøter når tidsfristene overskrides eller kutt i overføringer fra staten.

Farlig for seg selv og/eller andre – argument for opprettholdelse av dagens tvangssystem
Vi vet at de fleste drap skjer i ruspåvirket tilstand og at de fleste skjer innenfor kjente relasjoner enten det er innen familie eller omgangskrets. I denne forbindelsen tar jeg her med noen poeng fra Olsen-utvalget, som gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden 2004-2009, og konklusjonene i rapporten var at det ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Dette i følge NOU 2010: 3 - Drap i Norge i perioden 2004 – 2009
Sitat fra rapporten:
«I rapporten angis det at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse er svært liten. ”Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse er personer med psykisk lidelse ikke lengre overrepresentert” heter det i rapporten.» (…)
«Av de undersøkte var 61 % påvirket av rusmidler i gjerningsøyeblikket (herav 30 % alkohol alene, 11 % andre rusmidler og 20 % blanding av alkohol og andre rusmidler). Gjennomsnittsdrapspersonen er en 38 år gammel arbeidsløs mann som under påvirkning av alkohol dreper en person i omgangskretsen med kniv.»
Sitat fra sammendraget i rapporten:
«Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.
Aggresjon er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er derfor viet stor plass i denne rapporten.»

Å bidra i tvangsfeltet – for oss med egenerfaring
Det er utvilsomt helt nødvendig at de av oss som har kapasitet til å stå i feltet i ulike sammenhenger gjør det. Til tider der det tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror for egen del at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi akkurat mine personlige erfaringer er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder for bearbeiding som har fungert for meg. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder folk tilbake fra å være den viktigste aktøren i eget liv.

Reinnleggelser
Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er krenkende, uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser.


Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken: Helt på topp!

Manglende rehabiliteringstilbud
Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer til det bedre. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som «bare enkelthistorier». Men, det går framover, ganske enkelt fordi det ikke kan fortsette på samme måte. Eksempelvis oppfordrer Forskningsrådet til brukermedvirkning, og de hevder at brukermedvirkning som regel bidrar til bedre og mer relevant forskning.

Medforskere og håpsbærere
Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer!
Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning!



Hvilken kompetanse vektlegges
I denne sammenhengen er det takknemlighet jeg kjenner på fordi jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. Erfaringskompetanse.no har i dette prosjektet et tett samarbeid med WSO, og Mette Ellingsdalen bidrar inn i prosjektet med helt nødvendig kompetanse og nettverk.
For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode i tillegg bevilges penger som øremerkes prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisinfrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket.
Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og ikke minst til å peke på hvilke endringer som er nødvendig.

Balanse mellom suksesshistorier og de faktiske forhold
Det er en god idé å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg forstår at suksesshistoriene også skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er de fleste steder fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Jeg meldte meg inn i WSO for noen år siden, og jeg støtter og bidrar inn i WSOs arbeid, noe også du kan gjøre ved å bli medlem. Informasjon om medlemskap finner du her


Relaterte saker:


Skrevet av:
Siv Helen Rydheim, 23. desember 2012

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar