fortsetter som Rådet for psykisk helses beskytter til utgangen av 2016. Det er et viktig signal fra de kongelige!
I følge NRKs nettside gis et kongelig beskytterskap for fem år av gangen. Hvis organisasjonene ønsker en forlengelse, så må de søke på nytt.
Om kongelig beskytterskap på kongehuset.no
lørdag 25. desember 2010
lørdag 18. desember 2010
Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd
i følge nettartikkel på TV2s nettside.
Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."
Les mer på TV2s nettside her.
Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:
– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.
Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."
Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."
Les mer på TV2s nettside her.
Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:
– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.
Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."
lørdag 11. desember 2010
Erfaringsnettverket og skrive-prosjekt
Da er vi i gang med et prosjekt som har egen nettside erfaringsnettverket.no
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted
Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:
"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."
Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":
"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.
Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."
Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.
Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!
Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted
Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:
"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."
Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":
"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.
Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."
Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.
Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!
Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.
mandag 29. november 2010
Psykiatrien ser ut til å befinne seg i en permanent krise.
Dette skriver psykiater Dag Coucheron i en artikkel i Dagens medisin.
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
søndag 28. november 2010
Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep
Forslag i følge Helsedirektoratet, se:
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
lørdag 27. november 2010
NRK har oppdaget at Nord-Norge topper statistikken
på en negativ måte:
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
tirsdag 14. september 2010
tirsdag 24. august 2010
Alta kommune som ikke greier å ha lavterskeltilbud innenfor området psykisk helsearbeid.
Følgende sto i Altapostens leder 14. aug 2010: "Altaposten kunne nylig fortelle at hver helsearbeider i Alta kommune gjennomsnittlig må følge opp 40 pasienter. Tilsvarende tall for Hammerfest er åtte. Det betyr ikke annet enn at Alta-politikerne bør bruke tid og ressurser på å finne ut hvordan dette tilbudet skal forbedres, i tett dialog med fagfolkene på området. Det er nemlig lite som tyder på at behovet blir mindre i årene som kommer, både på grunn av at folketallet øker og at pasientene har svært forskjellige utfordringer."
Hvordan er det mulig at hver helsearbeider i snitt skal følge opp 40 pasienter i Alta og i Hammerfest har de 8 pasienter? Det er lenge siden det kom fram at de har en mye bedre satsing i Hammerfest enn i Alta. At ikke den største kommunen i Finnmark har et lavterskeltilbud til folk som har psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer er meg helt ubegripelig. Dette er noe som har pågått LENGE, så politikerne kan ikke si at de ikke kjenner til problemet. Det aner meg at politikerne trenger å lære om hva som er viktig for å forebygge og de trenger å lære om hva som er viktig i forhold til rehabilitering. Det er et politisk ansvar som IKKE kan sies å være dekket gjennom Gnisten. Det har aldri vært meningen at Gnisten skulle erstatte kontakten med helsearbeiderne. Gnisten kan være en del av en større helhet som kommunen har å tilby sin befolkning.
Hvordan er det mulig at hver helsearbeider i snitt skal følge opp 40 pasienter i Alta og i Hammerfest har de 8 pasienter? Det er lenge siden det kom fram at de har en mye bedre satsing i Hammerfest enn i Alta. At ikke den største kommunen i Finnmark har et lavterskeltilbud til folk som har psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer er meg helt ubegripelig. Dette er noe som har pågått LENGE, så politikerne kan ikke si at de ikke kjenner til problemet. Det aner meg at politikerne trenger å lære om hva som er viktig for å forebygge og de trenger å lære om hva som er viktig i forhold til rehabilitering. Det er et politisk ansvar som IKKE kan sies å være dekket gjennom Gnisten. Det har aldri vært meningen at Gnisten skulle erstatte kontakten med helsearbeiderne. Gnisten kan være en del av en større helhet som kommunen har å tilby sin befolkning.
lørdag 14. august 2010
Forsker med "sosialantropologiske briller" på tvang!
Sitat fra avisa Fædrelandsvennen 14 aug 2010:
"– Pasientene sier mange ganger at ingen aner hvor mye overgrep som begås mot dem. Sykepleierne sier folk ikke forstår hvor dårlige pasientene er. Legene sier de noen ganger er nødt til å bruke tvang. Jeg ønsker å lære om forholdene de mener gjør tvang juridisk, etisk og medisinsk forsvarlig, forklarer Toril Borch Terkelsen, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).
I fire måneder fremover skal hun studere tvangsbruk ved en psykiatrisk institusjon på Sørlandet, ved å følge ansatte og pasienter i en sosialantropologisk studie.
Hun skal kunne komme og gå til alle døgnets tider og få et unikt innblikk i hva som skjer bak lukkede dører.
SELV UTØVD TVANG. Terkelsen er utdannet sykepleier, har jobbet på psykiatrisk avdeling, veiledet sykepleierstudenter i psykiatrien i femten år, og har dermed stadig vært på psykiatriske avdelinger.
– Jeg har sett mye tvang. Jeg har selv utøvd tvang som sykepleier for mange år siden. Det er ingen god opplevelse å holde pasienter fast og se dem bli bundet i reimer, sier Toril Borch Terkelsen." Les mer her.
I samme avis er det et intervju med en som har vært utsatt for tvang, som sier – SKAMMEN VAR VERST!
"TVANGSINNLAGT: – Behandlingene gjorde meg verre. Psykiaterne har så mye makt. Jeg ble rasende, og det tok de som bevis på hvor syk jeg var, sier Kristina Stenlund Larsen" Les mer her.
Psykiaterne har for mye makt, sier Elsa Almås,spesialist i klinisk psykologi. Les mer her.
Forskning på tvang gjennom "sosialantropologiske briller" har jeg tro på! Det er bra det kommer inn andre faggrupper for å se på hva som skjer.
"– Pasientene sier mange ganger at ingen aner hvor mye overgrep som begås mot dem. Sykepleierne sier folk ikke forstår hvor dårlige pasientene er. Legene sier de noen ganger er nødt til å bruke tvang. Jeg ønsker å lære om forholdene de mener gjør tvang juridisk, etisk og medisinsk forsvarlig, forklarer Toril Borch Terkelsen, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).
I fire måneder fremover skal hun studere tvangsbruk ved en psykiatrisk institusjon på Sørlandet, ved å følge ansatte og pasienter i en sosialantropologisk studie.
Hun skal kunne komme og gå til alle døgnets tider og få et unikt innblikk i hva som skjer bak lukkede dører.
SELV UTØVD TVANG. Terkelsen er utdannet sykepleier, har jobbet på psykiatrisk avdeling, veiledet sykepleierstudenter i psykiatrien i femten år, og har dermed stadig vært på psykiatriske avdelinger.
– Jeg har sett mye tvang. Jeg har selv utøvd tvang som sykepleier for mange år siden. Det er ingen god opplevelse å holde pasienter fast og se dem bli bundet i reimer, sier Toril Borch Terkelsen." Les mer her.
I samme avis er det et intervju med en som har vært utsatt for tvang, som sier – SKAMMEN VAR VERST!
"TVANGSINNLAGT: – Behandlingene gjorde meg verre. Psykiaterne har så mye makt. Jeg ble rasende, og det tok de som bevis på hvor syk jeg var, sier Kristina Stenlund Larsen" Les mer her.
Psykiaterne har for mye makt, sier Elsa Almås,spesialist i klinisk psykologi. Les mer her.
Forskning på tvang gjennom "sosialantropologiske briller" har jeg tro på! Det er bra det kommer inn andre faggrupper for å se på hva som skjer.
torsdag 12. august 2010
24. august åpent seminar - bruk av tvang i psykisk helsevern
Den Internasjonale Juristkommisjonen, norsk avdeling inviterer til seminar 24. august
Den Internasjonale Juristkommisjonen – norsk avdeling (ICJ-Norge) v/Psykiatri- og rettsvernutvalget
Inviterer til åpent seminar tirsdag 24. august 2010
Bruk av tvang i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Foredrag og debatt
Ingen påmelding, gratis inngang
Tid: Tirsdag 24. august, kl. 18-21
Sted: Uranienborgveien 2, Oslo (Fritt Ords lokaler)
Innledere:
Geir-Ketil Hansen, Stortingets Helse- og omsorgskomitè
Jim Gottstein (USA), advokat og menneskerettighetsforkjemper
György Könczei (Ungarn), medlem av FN-komitèen som overvåker konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komitèen)
Frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging mv.; den legale adgangen til bruk av tvang er omfattende i psykisk helsevern. Mange har erfaringer med tvangsinngrep som har vært krenkende, traumatisk og skadelig. Hvordan kan vi bedre menneskerettighetsvernet for mennesker med psykiske lidelser, og stanse overgrep? Og hvorfor har vi fortsatt en egen tvangs- og særlovgivning for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne/psykiske lidelser?"
Hentet fra Norsk forening for psykisk helsearbeid, og du kan lese mer her.
Den Internasjonale Juristkommisjonen – norsk avdeling (ICJ-Norge) v/Psykiatri- og rettsvernutvalget
Inviterer til åpent seminar tirsdag 24. august 2010
Bruk av tvang i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Foredrag og debatt
Ingen påmelding, gratis inngang
Tid: Tirsdag 24. august, kl. 18-21
Sted: Uranienborgveien 2, Oslo (Fritt Ords lokaler)
Innledere:
Geir-Ketil Hansen, Stortingets Helse- og omsorgskomitè
Jim Gottstein (USA), advokat og menneskerettighetsforkjemper
György Könczei (Ungarn), medlem av FN-komitèen som overvåker konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komitèen)
Frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging mv.; den legale adgangen til bruk av tvang er omfattende i psykisk helsevern. Mange har erfaringer med tvangsinngrep som har vært krenkende, traumatisk og skadelig. Hvordan kan vi bedre menneskerettighetsvernet for mennesker med psykiske lidelser, og stanse overgrep? Og hvorfor har vi fortsatt en egen tvangs- og særlovgivning for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne/psykiske lidelser?"
Hentet fra Norsk forening for psykisk helsearbeid, og du kan lese mer her.
onsdag 11. august 2010
I dag kjenner jeg at det er vanskelig
å være optimistisk på vegne av alle de som daglig utsettes for tvang. Jeg kjenner det på hele kroppen... og jo mer jeg går inn i problematikken jo mer berører det meg. Er det sånn at folk flest sjøl eller en av deres nærmeste må ha opplevd tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering for i det hele tatt å fatte interesse for området? Ja, kanskje er det sånn... dessverre.
Det er en skam at vi i Norge ikke har kommet lenger enn det vi har i forståelsen av hva det gjør med et menneske å bli utsatt for massiv tvang med innesperring og tvangsmedisinering. Jeg kjenner til et tilfelle der en person ble utsatt for reiming en enkelt gang, og i den forbindelsen tvangsmedisinering. Det tok lang tid å jobbe seg igjennom angsten som oppsto som følge av den opplevelsen, og det behandlingsopplegget vedkommende hadde mottatt til da falt i grus. Resultatet ble lykkeligvis ikke uføretrygd, men en lengre sykemelding og etter et års tid tilbake i jobb.
Hvordan er det mulig at et sånt destruktivt system kan fortsette? Folk som blir friske blir det som oftest på tross av den "hjelpen" de får. Er det noen mening i at omtrent 80 % av det som bevilges til psykisk helsearbeid går til spesialisthelsetjenesten? Det er i kommunene der folk bor det virkelig trengs ressurser.
Enda er det f eks i Helse Nord sitt område kun ansatt en person med erfaringskompetanse. Det synes jeg temmelig bakstreversk. Få inn folk med erfaringskompetanse i alle ledd! Det såkalte brukermedvirkningen fungerer ikke! Eneste måten jeg kan se at det kan være mulig å øve innflytelse er ved å ansette folk som er erfaring fra selv å ha psykiske helseproblemer. Gi de av dem som kan tenke seg det en felles utdanning, slik de gjør i Bergen, Drammen og Asker/Bærum. Det viser seg at det fungerer godt!
Det er en skam at vi i Norge ikke har kommet lenger enn det vi har i forståelsen av hva det gjør med et menneske å bli utsatt for massiv tvang med innesperring og tvangsmedisinering. Jeg kjenner til et tilfelle der en person ble utsatt for reiming en enkelt gang, og i den forbindelsen tvangsmedisinering. Det tok lang tid å jobbe seg igjennom angsten som oppsto som følge av den opplevelsen, og det behandlingsopplegget vedkommende hadde mottatt til da falt i grus. Resultatet ble lykkeligvis ikke uføretrygd, men en lengre sykemelding og etter et års tid tilbake i jobb.
Hvordan er det mulig at et sånt destruktivt system kan fortsette? Folk som blir friske blir det som oftest på tross av den "hjelpen" de får. Er det noen mening i at omtrent 80 % av det som bevilges til psykisk helsearbeid går til spesialisthelsetjenesten? Det er i kommunene der folk bor det virkelig trengs ressurser.
Enda er det f eks i Helse Nord sitt område kun ansatt en person med erfaringskompetanse. Det synes jeg temmelig bakstreversk. Få inn folk med erfaringskompetanse i alle ledd! Det såkalte brukermedvirkningen fungerer ikke! Eneste måten jeg kan se at det kan være mulig å øve innflytelse er ved å ansette folk som er erfaring fra selv å ha psykiske helseproblemer. Gi de av dem som kan tenke seg det en felles utdanning, slik de gjør i Bergen, Drammen og Asker/Bærum. Det viser seg at det fungerer godt!
tirsdag 10. august 2010
Fra en pårørenderepresentant om tvang og medikamenter i psykiatrien
Berit Bryn-Jensen (Arendal): "Mens gjennomsnittlig levetid har økt for alle andre pasientgrupper, synker den for dem som behandles for psykiske lidelser."
Les artikkelen her.
Jeg gjengir de to siste avsnittene i artikkelen her:
"Whitakers bok stiller spørsmålet: Hvis medisinene hjelper og kurerer folk med psykiske lidelser, hvorfor har da antallet pasienter og kronikere økt dramatisk med økt medikamentforbruk? (Anatomy of an Epidemic, 2010).
Mange forskere har pekt på drivkraften i den enorme profitten til Big Pharma, den globale farmasøytiske industrien, med betalte stemmer i sykehus, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, forvaltning, media, lege- og advokatkontorer, pasient- og brukerorganisasjoner. Bare i Norge betaler legemiddelindustrien mer enn en milliard i året direkte til norske leger, mange av dem psykiatere som forsvarer dagens tvangssystem. Det er ikke tillitvekkende."
Les hele artikkelen, og bli med å stille de kritiske spørsmålene til den bestående psykiatrien.
Les artikkelen her.
Jeg gjengir de to siste avsnittene i artikkelen her:
"Whitakers bok stiller spørsmålet: Hvis medisinene hjelper og kurerer folk med psykiske lidelser, hvorfor har da antallet pasienter og kronikere økt dramatisk med økt medikamentforbruk? (Anatomy of an Epidemic, 2010).
Mange forskere har pekt på drivkraften i den enorme profitten til Big Pharma, den globale farmasøytiske industrien, med betalte stemmer i sykehus, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, forvaltning, media, lege- og advokatkontorer, pasient- og brukerorganisasjoner. Bare i Norge betaler legemiddelindustrien mer enn en milliard i året direkte til norske leger, mange av dem psykiatere som forsvarer dagens tvangssystem. Det er ikke tillitvekkende."
Les hele artikkelen, og bli med å stille de kritiske spørsmålene til den bestående psykiatrien.
mandag 9. august 2010
Fra Sean Blackwells blogg
AGOSTO 07, 2010
Man, Norway is definitely waking up!
It seems like I get more e-mail from Norway than any other country outside the U.S.
Here´s Lil´s story...a classic case of a spiritual awakening that almost went badly. Thank God she had the sense to listen to her intuition and avoid the perils of psychiatry.
Les mer her.
Man, Norway is definitely waking up!
It seems like I get more e-mail from Norway than any other country outside the U.S.
Here´s Lil´s story...a classic case of a spiritual awakening that almost went badly. Thank God she had the sense to listen to her intuition and avoid the perils of psychiatry.
Les mer her.
torsdag 5. august 2010
I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
der elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg og drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Uändligt är vårt stora äventyr.
Karin Boye
Flere dikt, ordtak og sitater
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
der elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg og drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Uändligt är vårt stora äventyr.
Karin Boye
Flere dikt, ordtak og sitater
mandag 26. juli 2010
Menneskerettigheter
I dag har jeg skrevet og sendt inn følgende til NRK-torget og tre ulike grupper på Origo.
Menneskerettigheter kommer vi ikke bort fra å snakke om. Det er et alvorlig tema nå i "agurksesongen". Menneskerettigheter er tema på min nye blogg om psykoseerfaringer.
Bloggen “trengte seg fram” i ferien. Jeg har gått med tanker om å skrive bok nr 2 etter at jeg ga ut “Kjærligheten spør ikke, den bare er” i 2008.
Bok nr 2 har fortsatt tittelen “David mot Goliat”. Tittelen sier en hel del fordi det å nå igjennom til psykiatere, leger og ansatte forøvrig innenfor psykisk helsevern er ingen lett sak. Jeg har prøvd i snart fem år nå på ulike måter ved å formidle mine erfaringer med psykose og tvangsinnleggelser gjennom foredrag.
For eksempel var jeg på kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november i fjor. Det foredraget har følgende lenke:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Det viser seg at blogg kan være effektivt. Min første blogg, som jeg startet i årsskiftet 2008/2009, har fra 2. juli til i dag over 500 treff. Inntil 2. juli hadde jeg ingen treffteller eller statistikkmulighet på bloggen, og jeg har fått meg noen overraskelser for ca 30 av treffene er fra USA og nesten like mange fra Danmark. Det synes jeg er morsomt.
Vi snakker om “et smalt og alvorlig” tema, så ut i fra det synes jeg det er svært bra. Den nye bloggen “psykoseerfaringer” har allerede over 300 treff. Jeg startet arbeidet med den onsdag 21. juli 2010 om ettermiddagen og den ble åpnet sent om kvelden.
Min første blogg har adressen http://sivhelenrydheim.blogspot.com/
og min nye blogg har adressen: http://sivryd.wordpress.com/david-mot-goliat/
Hvorfor jeg formidler det jeg har erfart som svært tvilsom “behandling” innenfor psykisk helsevern? Jo, det gjør jeg fordi mange steder har det ikke blitt det spøtt bedre siden 1992. Jeg formidler mine erfaringer og prøver å si noe om hvor lang tid det har tatt å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Å bli en samfunnsdeltaker, slik jeg var før jeg ble psykisk syk i 1992, det er viktig.
Ja, det var først i fjor at jeg fikk jobb, og det takket være at NAV stiller med lønnstilskudd.
Jeg formidler mine erfaringer fordi jeg tenker at det kan gå an å lære av de feilene som åpenbart gjøres av de som en ansatt i psykisk helsevern. Og jeg snakker om den feilslåtte tvangen og tvangsmedisinering.
Jeg mener at psykose kan være positivt om det bare ikke blir medisinert bort slik det som oftest blir i dag. Psykiatriske sykehus er et regime som ikke er verdig Norge å fortsette å ha.
Da håper jeg at noen av dere tar dere tid til å sjekke ut mine blogger og andre blogger jeg har henvisninger til fra min. Det er menneskerettigheter vi snakker om.
Facebook er et flott sted for å dele og motta tips om artikler, blogger og nettsider, og jeg bruker Facebook for å spre informasjon om min nye blogg.
I solskinn fra Øst-Finnmark 26. juli 2010
Med vennlig hilsen fra
Siv Helen Rydheim
Forfatter og erfaringsformidler
sivryd@gmail.com
Menneskerettigheter kommer vi ikke bort fra å snakke om. Det er et alvorlig tema nå i "agurksesongen". Menneskerettigheter er tema på min nye blogg om psykoseerfaringer.
Bloggen “trengte seg fram” i ferien. Jeg har gått med tanker om å skrive bok nr 2 etter at jeg ga ut “Kjærligheten spør ikke, den bare er” i 2008.
Bok nr 2 har fortsatt tittelen “David mot Goliat”. Tittelen sier en hel del fordi det å nå igjennom til psykiatere, leger og ansatte forøvrig innenfor psykisk helsevern er ingen lett sak. Jeg har prøvd i snart fem år nå på ulike måter ved å formidle mine erfaringer med psykose og tvangsinnleggelser gjennom foredrag.
For eksempel var jeg på kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november i fjor. Det foredraget har følgende lenke:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Det viser seg at blogg kan være effektivt. Min første blogg, som jeg startet i årsskiftet 2008/2009, har fra 2. juli til i dag over 500 treff. Inntil 2. juli hadde jeg ingen treffteller eller statistikkmulighet på bloggen, og jeg har fått meg noen overraskelser for ca 30 av treffene er fra USA og nesten like mange fra Danmark. Det synes jeg er morsomt.
Vi snakker om “et smalt og alvorlig” tema, så ut i fra det synes jeg det er svært bra. Den nye bloggen “psykoseerfaringer” har allerede over 300 treff. Jeg startet arbeidet med den onsdag 21. juli 2010 om ettermiddagen og den ble åpnet sent om kvelden.
Min første blogg har adressen http://sivhelenrydheim.blogspot.com/
og min nye blogg har adressen: http://sivryd.wordpress.com/david-mot-goliat/
Hvorfor jeg formidler det jeg har erfart som svært tvilsom “behandling” innenfor psykisk helsevern? Jo, det gjør jeg fordi mange steder har det ikke blitt det spøtt bedre siden 1992. Jeg formidler mine erfaringer og prøver å si noe om hvor lang tid det har tatt å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Å bli en samfunnsdeltaker, slik jeg var før jeg ble psykisk syk i 1992, det er viktig.
Ja, det var først i fjor at jeg fikk jobb, og det takket være at NAV stiller med lønnstilskudd.
Jeg formidler mine erfaringer fordi jeg tenker at det kan gå an å lære av de feilene som åpenbart gjøres av de som en ansatt i psykisk helsevern. Og jeg snakker om den feilslåtte tvangen og tvangsmedisinering.
Jeg mener at psykose kan være positivt om det bare ikke blir medisinert bort slik det som oftest blir i dag. Psykiatriske sykehus er et regime som ikke er verdig Norge å fortsette å ha.
Da håper jeg at noen av dere tar dere tid til å sjekke ut mine blogger og andre blogger jeg har henvisninger til fra min. Det er menneskerettigheter vi snakker om.
Facebook er et flott sted for å dele og motta tips om artikler, blogger og nettsider, og jeg bruker Facebook for å spre informasjon om min nye blogg.
I solskinn fra Øst-Finnmark 26. juli 2010
Med vennlig hilsen fra
Siv Helen Rydheim
Forfatter og erfaringsformidler
sivryd@gmail.com
søndag 25. juli 2010
Sidesprangene
har det blitt mange (26) av på den nye bloggen om psykoseerfaringer.
Følgende kategorier finner du på toppen under bildet:
Hjem
Alternative behandlingssteder
Andres psykoseerfaringer
Artikler og foredrag
Åpent for innspill
Barbent
Bøker
Blogger
David mot Goliat
Dikt, ordtak, sitater
Drømmer
English
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Forvandling
Lov om psykisk helsevern
Menneskerettigheter
Min frihet
Musikk
Nettsteder
Om du kommer
Om meg
Pårørendeerfaringer
Stemmer fra innsiden
Takk til
YouTube-undervisning
Det blir særlig under kategoriene Barbent, David mot Goliat, Min frihet, Om meg, at jeg kommer til å skrive mine personlige meninger og tanker. Og i tillegg på hovedsiden, selvsagt.
Jeg er ennå litt forvirret når jeg prøver å finne ut av diverse finesser på den nye bloggen som er "wordpress", men det begynner å komme seg.
Skriv gjerne kommentarer på bloggen, og om du ønsker å bidra under for eksempel:
Andres psykoseerfaringer
Åpent for innspill
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Pårørendeerfaringer
eller du har tips om bøker, filmer, nettsider, blogger etc så ta gjerne kontakt: sivryd@gmail.com
Et lite OPS til slutt: Jeg skriver om noe av det samme på i de ulike kategoriene. Bloggen var egentlig en ide om å skrive en bok, og det kan hende det blir det også. Hvis jeg skal greie å være litt kreativ, så kan jeg ikke sjekke hvor jeg skriver hva. Men uansett blir det ut i fra litt ulike vinklinger (håper jeg...).
Følgende kategorier finner du på toppen under bildet:
Hjem
Alternative behandlingssteder
Andres psykoseerfaringer
Artikler og foredrag
Åpent for innspill
Barbent
Bøker
Blogger
David mot Goliat
Dikt, ordtak, sitater
Drømmer
English
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Forvandling
Lov om psykisk helsevern
Menneskerettigheter
Min frihet
Musikk
Nettsteder
Om du kommer
Om meg
Pårørendeerfaringer
Stemmer fra innsiden
Takk til
YouTube-undervisning
Det blir særlig under kategoriene Barbent, David mot Goliat, Min frihet, Om meg, at jeg kommer til å skrive mine personlige meninger og tanker. Og i tillegg på hovedsiden, selvsagt.
Jeg er ennå litt forvirret når jeg prøver å finne ut av diverse finesser på den nye bloggen som er "wordpress", men det begynner å komme seg.
Skriv gjerne kommentarer på bloggen, og om du ønsker å bidra under for eksempel:
Andres psykoseerfaringer
Åpent for innspill
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Pårørendeerfaringer
eller du har tips om bøker, filmer, nettsider, blogger etc så ta gjerne kontakt: sivryd@gmail.com
Et lite OPS til slutt: Jeg skriver om noe av det samme på i de ulike kategoriene. Bloggen var egentlig en ide om å skrive en bok, og det kan hende det blir det også. Hvis jeg skal greie å være litt kreativ, så kan jeg ikke sjekke hvor jeg skriver hva. Men uansett blir det ut i fra litt ulike vinklinger (håper jeg...).
lørdag 24. juli 2010
Ny blogg om psykoseerfaringer.
Erfaringsbasert kunnskap om psykose. Forsøk på å nå ut til folk for å få en opinion for alternative behandlingssteder som ikke baseres på medisiner. Jeg ønsker frihet til å velge bort medisiner. Det vil også bli argumentert for at særloven om psykisk helsevern skal fjernes, menneskerettigheter etc
En blogg der erfaringsbasert kunnskap om psykose skal være gjennomgående tema, men det blir nok også noen sidesprang... Sjekk ut hva jeg har skrevet på bloggen så langt om menneskerettigheter her.
En blogg der erfaringsbasert kunnskap om psykose skal være gjennomgående tema, men det blir nok også noen sidesprang... Sjekk ut hva jeg har skrevet på bloggen så langt om menneskerettigheter her.
mandag 5. juli 2010
Oppfordring om å legge inn kommentarer og spørsmål
Via Facebook har jeg oppfordret folk til å stille spørsmål og eller kommentere i bloggen. Det kan være kommentarer eller spørsmål flere kan ha nytte av å lese, og da er det bedre å få det på bloggen enn at jeg svarer enkeltvis.
Jeg blir uten nettforbindelse inneværende uke, men så snart jeg er "på nett igjen" vil eventuelle kommentarer og svar på spørsmål bli lagt ut fortløpende.
God sommer!
Jeg blir uten nettforbindelse inneværende uke, men så snart jeg er "på nett igjen" vil eventuelle kommentarer og svar på spørsmål bli lagt ut fortløpende.
God sommer!
fredag 2. juli 2010
Psykose kan være positivt
En kronikk i VG i dag 2. juli 2010 er en milepæl... så på fredag var det himmelsk champagne som gjaldt :)))
Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)
Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):
Psykose kan være positivt
- Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.
- Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
- Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.
Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.
Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.
Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.
Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke.
Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Den finnes også i notatform på Facebook, for de som har profiler der.
Er det noen som har kommentarer eller spørsmål, så oppfordrer jeg dere til å legge det inn i kommentarfeltet her på min blogg. Dere trenger ikke å oppgi navnet deres, om dere ikke ønsker det.
Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)
Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):
Psykose kan være positivt
- Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.
- Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
- Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.
Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.
Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.
Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.
Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke.
Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Den finnes også i notatform på Facebook, for de som har profiler der.
Er det noen som har kommentarer eller spørsmål, så oppfordrer jeg dere til å legge det inn i kommentarfeltet her på min blogg. Dere trenger ikke å oppgi navnet deres, om dere ikke ønsker det.
Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen
I en e-post til regjerings lovutvalg spør Jan Olaf Ellefsen om de kan tenke seg å ha dialog via e-post omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien?
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
onsdag 30. juni 2010
Stemmer fra innsiden - kortfilm om tvang
På YouTube kan du se kortfilmen om tvang her.
Kortfilm om tvang i psykiatrien. I følge Sintef er mer enn 80 % av de som er innlagt på tvang, innlagt i hht det såkalte "behandlingskriteriet". Resterende er innlagt fordi de ansees for å være til fare for seg selv eller andre.
Jeg deler muligheten til å se filmen, og for dere som ikke har sett den ennå. Ta dere litt tid til å se en meningsfull film!!! ANBEFALES for å få et lite innblikk i hvor lite hensiktsmessig det er for folk å være innlagt på tvang. Det at selve tvangsbehandlingen ikke er god behandling er vel ikke så vanskelig å forstå, men det er kanskje ikke så mange som tenker over at det faktisk er så belastende at det kan være vanskelig å få et fullverdig liv etter tvangsbehandling. Jeg mener det ofte kan sammenlignes med mishandling og ikke behandling å være innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert. (Ut fra egne erfaringer). Tusen takk til Madeleine Hagen som er regissør og de andre som har vært med på å lage filmen, og ikke minst tusen takk til dere tre som har bidratt med deres stemmer! Uten deres innsats ville det ikke blitt noen film :)
Jeg setter utrolig stor pris på at dette blir belyst på en så tydelig måte. Og jeg håper virkelig at Madeleine Hagen fortsetter med å belyse denne problematikken. Jeg tror det er denne type film som kan være med å føre til at tvangsbehandling vil ta slutt, og at særloven om psykisk helsevern blir fjernet.
B I sier i filmen blant annet dette:
Jeg beskylder dem ikke for å være onde mennesker, men de burde ivareta og hjelpe folk med å bruke de ressursene vi allerede har, synes jeg.
Tettere oppfølging med samtaler og man bør få lov til å være ekspert i eget liv.
Man bør ha rettigheter på lik linje med alle andre borgere i Norge – ikke minst slutte å bli mistenkeliggjort.
J O sier blant annet dette:
Når du får medisin inn i hjernen din mot din vilje... tanken blir bundet fast... som et kjemisk fengsel...
Får ikke fram den smerten... hvordan det faktisk føltes når jeg var innesperret... blir bare mange ord som ikke blir forstått. Man forstår de enkelte ordene ...men ikke at det er følelser som ligger bak ordene, følelsene som ligger bak historiene... som egentlig er høye rop… AUAUAU kunne alle ordene blitt erstattet med…
T M sier blant annet dette:
Det har vært så mye fokus på det alt man ser fysisk, at jeg ikke spiser, selvskading etc – men det som har vært inni, det har liksom blitt helt glemt…
Å klare hverdagen – å mestre hverdagen – å føle meg verdt noe – føle meg verdt kjærlighet og livet og etter det kommer … skole, utdanning og livet generelt – at jeg har klart å mestre livet… jeg er på god vei…
(Tilgi meg om jeg ikke har sitert helt korrekt, og om kanskje dere ville hatt andre sitater... Ta gjerne kontakt hvis så er tilfelle: sivryd@live.no)
Det er en trend som råder at vi som har ulike negative erfaringer med psykiatrien skal belyse hva det var som hjalp... hva har ført oss videre... Det er i noen miljøer en unnvikenhet mot "å tråkke fagmiljøene på tærne", som ikke er akseptabel, etter min mening. Vi må få fram alt det uakseptable med tvangsbehandling og gjerne si samtidig hva vi kan tenke oss alternativ til det. Og det alternativet må sannsynligvis bygges opp utenfor det de statlige spesialisthelsetjeneste-institusjonene byr på per i dag veldig mange steder i landet vårt. Se her jobbes det for å opprette et alternativ til det bestående.
Takk igjen til Jan Olaf, Bjørn Ingar og Thea Marie som gir sine bidrag med sine erfaringer "STEMMER FRA INNSIDEN".
Kortfilm om tvang i psykiatrien. I følge Sintef er mer enn 80 % av de som er innlagt på tvang, innlagt i hht det såkalte "behandlingskriteriet". Resterende er innlagt fordi de ansees for å være til fare for seg selv eller andre.
Jeg deler muligheten til å se filmen, og for dere som ikke har sett den ennå. Ta dere litt tid til å se en meningsfull film!!! ANBEFALES for å få et lite innblikk i hvor lite hensiktsmessig det er for folk å være innlagt på tvang. Det at selve tvangsbehandlingen ikke er god behandling er vel ikke så vanskelig å forstå, men det er kanskje ikke så mange som tenker over at det faktisk er så belastende at det kan være vanskelig å få et fullverdig liv etter tvangsbehandling. Jeg mener det ofte kan sammenlignes med mishandling og ikke behandling å være innlagt på tvang og bli tvangsmedisinert. (Ut fra egne erfaringer). Tusen takk til Madeleine Hagen som er regissør og de andre som har vært med på å lage filmen, og ikke minst tusen takk til dere tre som har bidratt med deres stemmer! Uten deres innsats ville det ikke blitt noen film :)
Jeg setter utrolig stor pris på at dette blir belyst på en så tydelig måte. Og jeg håper virkelig at Madeleine Hagen fortsetter med å belyse denne problematikken. Jeg tror det er denne type film som kan være med å føre til at tvangsbehandling vil ta slutt, og at særloven om psykisk helsevern blir fjernet.
B I sier i filmen blant annet dette:
Jeg beskylder dem ikke for å være onde mennesker, men de burde ivareta og hjelpe folk med å bruke de ressursene vi allerede har, synes jeg.
Tettere oppfølging med samtaler og man bør få lov til å være ekspert i eget liv.
Man bør ha rettigheter på lik linje med alle andre borgere i Norge – ikke minst slutte å bli mistenkeliggjort.
J O sier blant annet dette:
Når du får medisin inn i hjernen din mot din vilje... tanken blir bundet fast... som et kjemisk fengsel...
Får ikke fram den smerten... hvordan det faktisk føltes når jeg var innesperret... blir bare mange ord som ikke blir forstått. Man forstår de enkelte ordene ...men ikke at det er følelser som ligger bak ordene, følelsene som ligger bak historiene... som egentlig er høye rop… AUAUAU kunne alle ordene blitt erstattet med…
T M sier blant annet dette:
Det har vært så mye fokus på det alt man ser fysisk, at jeg ikke spiser, selvskading etc – men det som har vært inni, det har liksom blitt helt glemt…
Å klare hverdagen – å mestre hverdagen – å føle meg verdt noe – føle meg verdt kjærlighet og livet og etter det kommer … skole, utdanning og livet generelt – at jeg har klart å mestre livet… jeg er på god vei…
(Tilgi meg om jeg ikke har sitert helt korrekt, og om kanskje dere ville hatt andre sitater... Ta gjerne kontakt hvis så er tilfelle: sivryd@live.no)
Det er en trend som råder at vi som har ulike negative erfaringer med psykiatrien skal belyse hva det var som hjalp... hva har ført oss videre... Det er i noen miljøer en unnvikenhet mot "å tråkke fagmiljøene på tærne", som ikke er akseptabel, etter min mening. Vi må få fram alt det uakseptable med tvangsbehandling og gjerne si samtidig hva vi kan tenke oss alternativ til det. Og det alternativet må sannsynligvis bygges opp utenfor det de statlige spesialisthelsetjeneste-institusjonene byr på per i dag veldig mange steder i landet vårt. Se her jobbes det for å opprette et alternativ til det bestående.
Takk igjen til Jan Olaf, Bjørn Ingar og Thea Marie som gir sine bidrag med sine erfaringer "STEMMER FRA INNSIDEN".
Om å være i 150 i motsetning til 110...
når jeg skal ha ferie fra mandag. Ja, og hvorfor jeg er i 150. Jo, hvis du ser på den forrige artikkelen min her bloggen, så forstår du kanskje det. Og enda mer når jeg nå tar ferie, så kan jeg faktisk konsentrere meg om å skrive på bokmanus. Det kjennes så godt at det har løsnet i forhold til å starte opp med en ny bok :)
Jeg har funnet ut at jeg ikke kommer utenom engelsk når jeg skal jobbe med dette bokmanuset, og for dere som kanskje ikke er klar over en google-mulighet om oversettelse, så kan jeg herved tipse dere, se her
Det blir langt fra perfekte oversettelser, men hvis noe er vanskelig å forstå på engelsk, kan den brukes som et hjelpemiddel.
Ny bok? Den presser seg fram helt av seg sjøl akkurat nå. Jeg fikk den i tankene bare noen måneder etter at jeg ga ut min første bok. Hmmm... uten å tenke veldig nøye over at jeg sa: Dette er "min første bok" og at det skapte forventninger om flere bøker, så har det vært med på at jeg har samlet stoff og tanker til bok nr 2.
”David mot Goliat” er den foreløpige tittelen.
Til dere som eventuelt kan tenke dere å bidra med et og annet i boka:
Gjennom arbeid med en skulptur i 2007 fikk jeg kontakt med min trassige tenåring igjen, og den krafta som ligger i det har ført meg videre i å finne ut av hva mine psykoseopplevelser betyr. I kjølvannet av at jeg ga ut boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”, har jeg kommet i kontakt med en del mennesker som har psykoseerfaring og erfaring med tvangsinnleggelser. Det har gitt meg en del nye tanker og nyttige innspill til egenutvikling, og nå tenker jeg at tiden er inne for å samle dette. I tillegg inviterer jeg noen andre inn som kan bidra. (Det kan være folk som sjøl har psykoseerfaring, pårørende, fagfolk).
Det siste som fikk meg i gang med skriving igjen er min oppdagelse av SEAN BLACKWELL, som både bekrefter en del av de tankene og erfaringene jeg har, og han har i tillegg gitt meg nye innfallsvinkler.
På det tidspunktet jeg ga ut ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” var jeg fortsatt en overløper. Jeg hadde adoptert mye av det psykiatrisk tenkning står for, og jeg har en mye mer kritisk holdning til medisiner enn det jeg hadde da nevnte bok ble utgitt i 2008.
Selvhjelp har også ført meg et skritt videre i min utvikling. Det å bli bevisst på å ta i bruk problemet som ressurs, har vært styrkende. En bevisstgjøringsprosess i forhold til at jeg i mange år faktisk har brukt selvhjelpsprinsipper uten å være klar over det, er også interessant. Selvhjelpsarbeid i gruppe, som jeg har deltatt i, er også noe som har gjort at jeg har blitt bedre på å være tilstede "her og nå", bli tydeligere på hva som berører meg og å si noe om det i ulike sammenhenger.
Jeg sendte et gratis eksemplar av ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” til regjeringsmedlemmene, helse- og omsorgskomiteen og partilederne. Hvor mange som leste boka, og om noen i det hele tatt - det vet jeg ikke. Et fåtall svarte og takket for boka og sa de skulle lese den, men ingen har gitt en tilbakemelding på boka etter å ha lest den.
Målgruppe(r) for ”David mot Goliat”:
Lovutvalget som er nedsatt av regjeringen
Politikere
Kontrollkommisjoner (Foredrag jeg holdt på kontrollkommisjonskonferansen i november 2009
Ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid
Andre med psykoseerfaring og pårørende
Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" som handler om egne erfaringer med å ha psykose, å bli tvangsinnlagt og tvangsmedisinert. I tillegg tar jeg for meg veien videre. Jeg kommer til å bruke eksempler fra den psykosen jeg beskriver i den nye boka også.
Når det gjelder innhold i den neste boka vil forsøke å begrunne hvorfor det er viktig å få hjelp til å tyde psykoseinnholdet (som ikke i alle tilfeller bør stoppes med nevroleptika, slik det skjer i dag for de som blir innlagt på tvang) og jeg vil begrunne hvorfor jeg har blitt kritisk til medisiner. Jeg var altfor lenge lydhør til legers meninger om medisiner, men særlig det siste året har jeg lyttet til folk med erfaring fra ikke å bruke medisiner og folk som er svært kritiske til medisiner. Disse erfaringene vil jeg bringe videre i boka. Det er ikke sånn at jeg vil anbefale noen å slutte uten videre med medisiner, og det vil jeg også komme nærmere inn på i boka. Sean Blackwell sier at hvis en psykose har blitt stoppet med nevroleptika vil den som har blitt utsatt for det mest sannsynlig oppleve å komme i psykose igjen hvis personen slutter med medisiner. Det tror jeg også kan være tilfelle, og derfor drømmer jeg for min egen del om "Friskhus" som har vært lansert av andre. Første gangen jeg var borti begrepet, var det Maja Thune som snakket om det. Jeg drømmer om Friskhus der jeg komme og der jeg kan være en periode jeg har behov for det for å trappe ned og til slutt å slutte å ta medisiner. Foreløpig finnes ikke det stedet, men jeg har tro på at det kommer. Noen jobber for det. Se her. Når mange nok har tenkt og drømt lenge nok, så vil det til slutt manifesteres. Neste år? Ja, jeg anser det ikke for å være umulig.
Jeg har hørt på Sean Blackwell sine undervisningsvideoer på YouTube. Anbefales!
http://www.youtube.com/watch?v=Az9SCgaeKdc&feature=related 1-5
http://www.youtube.com/watch?v=aqZ53swGdgg&feature=related 2 av 5
http://www.youtube.com/watch?v=RGZ00M9hwoY&feature=related 3 av 5
http://www.youtube.com/watch?v=vFxmCBHffII&feature=related 4 av 5
http://www.youtube.com/watch?v=cJg87mLn4EI&feature=relatedn 5
Jeg er interessert i bidrag folk med psykoseerfaring sjøl eller som pårørende til noen med det, som kan være med å belyse:
- Psykoseerfaringer som et varsel og som en mulighet til utvikling. En friskmeldelse av psykosen.
- Som kan beskrive hva du tenker vil være god behandling/hjelp (Jeg anser tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering mer som mishandling enn behandling).
- Brudd på menneskrettigheter i psykisk helsevern
- Andre tema som kan viktig for deg som bidragsyter
Jeg håper på bidrag fra 4-5 personer i tillegg til meg selv, og har antagelig fått med 2 allerede som selv har psykoseerfaringer.
2 med psykoseerfaring som jeg regner som sikre
1 fagperson (sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid) som er sterkt kritisk til det bestående systemet.
Noen med pårørendeerfaring som kan tenke seg å bidra?
Hvis du tror dette kan være interessant for deg, så gi meg beskjed innen 1. august. Jeg ønsker å få boka ut før 1. desember i år. Det har med at arbeidet i lovutvalget da har pågått i ca 6 av 12 måneder. Pluss at det kanskje blir mulig å selge noen bøker før jul.
Min første bok har jeg utgitt gjennom Licentia, men er ikke sikker på om det blir aktuelt med denne. Jeg regner med å ta kostnadene ved å trykke boka selv, som man også må gjøre hos Licentia. Licentia tar i tillegg 20 % av salgsummen for hver bok. Og det koster en startpris på kr 7500. Kostnaden på 7500 og 20 % av salgssummen kan unngås ved å utgi på eget forlag. Noen som har gode tips i forhold til dette, så ta kontakt! (sivryd@live.no)
Stoff har jeg allerede samlet ganske mye av. En del på norsk, men også en del på engelsk.
GOD SOMMER HVOR ENN DU BEFINNER DEG I NORGE ELLER ANDRE LAND!
Jeg vet i hvert fall hva jeg skal gjøre... Fiskestang til avkopling og bokmanus, besøke familie og venner, og det gleder jeg meg til :)
Jeg er bare aktiv blogger i perioder på bloggen siden jeg har jobb jeg må prioritere aller først. Facebook synes jeg er veldig bra i forhold til det å dele artikler og annet stoff som gjelder psykisk helse og andre interessante områder. "Kjærligheten spør ikke, den bare er" er også en egen gruppe på FaceBook. Godt og vel 500 medlemmer i løpet av drøyt to måneder. Takk til Jan Olaf Ellefsen, som tipset meg om å lage en egen FB-gruppe. Han har en egen blogg som heter Ettertid. Den finner du her.
Jeg har funnet ut at jeg ikke kommer utenom engelsk når jeg skal jobbe med dette bokmanuset, og for dere som kanskje ikke er klar over en google-mulighet om oversettelse, så kan jeg herved tipse dere, se her
Det blir langt fra perfekte oversettelser, men hvis noe er vanskelig å forstå på engelsk, kan den brukes som et hjelpemiddel.
Ny bok? Den presser seg fram helt av seg sjøl akkurat nå. Jeg fikk den i tankene bare noen måneder etter at jeg ga ut min første bok. Hmmm... uten å tenke veldig nøye over at jeg sa: Dette er "min første bok" og at det skapte forventninger om flere bøker, så har det vært med på at jeg har samlet stoff og tanker til bok nr 2.
”David mot Goliat” er den foreløpige tittelen.
Til dere som eventuelt kan tenke dere å bidra med et og annet i boka:
Gjennom arbeid med en skulptur i 2007 fikk jeg kontakt med min trassige tenåring igjen, og den krafta som ligger i det har ført meg videre i å finne ut av hva mine psykoseopplevelser betyr. I kjølvannet av at jeg ga ut boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”, har jeg kommet i kontakt med en del mennesker som har psykoseerfaring og erfaring med tvangsinnleggelser. Det har gitt meg en del nye tanker og nyttige innspill til egenutvikling, og nå tenker jeg at tiden er inne for å samle dette. I tillegg inviterer jeg noen andre inn som kan bidra. (Det kan være folk som sjøl har psykoseerfaring, pårørende, fagfolk).
Det siste som fikk meg i gang med skriving igjen er min oppdagelse av SEAN BLACKWELL, som både bekrefter en del av de tankene og erfaringene jeg har, og han har i tillegg gitt meg nye innfallsvinkler.
På det tidspunktet jeg ga ut ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” var jeg fortsatt en overløper. Jeg hadde adoptert mye av det psykiatrisk tenkning står for, og jeg har en mye mer kritisk holdning til medisiner enn det jeg hadde da nevnte bok ble utgitt i 2008.
Selvhjelp har også ført meg et skritt videre i min utvikling. Det å bli bevisst på å ta i bruk problemet som ressurs, har vært styrkende. En bevisstgjøringsprosess i forhold til at jeg i mange år faktisk har brukt selvhjelpsprinsipper uten å være klar over det, er også interessant. Selvhjelpsarbeid i gruppe, som jeg har deltatt i, er også noe som har gjort at jeg har blitt bedre på å være tilstede "her og nå", bli tydeligere på hva som berører meg og å si noe om det i ulike sammenhenger.
Jeg sendte et gratis eksemplar av ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” til regjeringsmedlemmene, helse- og omsorgskomiteen og partilederne. Hvor mange som leste boka, og om noen i det hele tatt - det vet jeg ikke. Et fåtall svarte og takket for boka og sa de skulle lese den, men ingen har gitt en tilbakemelding på boka etter å ha lest den.
Målgruppe(r) for ”David mot Goliat”:
Lovutvalget som er nedsatt av regjeringen
Politikere
Kontrollkommisjoner (Foredrag jeg holdt på kontrollkommisjonskonferansen i november 2009
Ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid
Andre med psykoseerfaring og pårørende
Boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" som handler om egne erfaringer med å ha psykose, å bli tvangsinnlagt og tvangsmedisinert. I tillegg tar jeg for meg veien videre. Jeg kommer til å bruke eksempler fra den psykosen jeg beskriver i den nye boka også.
Når det gjelder innhold i den neste boka vil forsøke å begrunne hvorfor det er viktig å få hjelp til å tyde psykoseinnholdet (som ikke i alle tilfeller bør stoppes med nevroleptika, slik det skjer i dag for de som blir innlagt på tvang) og jeg vil begrunne hvorfor jeg har blitt kritisk til medisiner. Jeg var altfor lenge lydhør til legers meninger om medisiner, men særlig det siste året har jeg lyttet til folk med erfaring fra ikke å bruke medisiner og folk som er svært kritiske til medisiner. Disse erfaringene vil jeg bringe videre i boka. Det er ikke sånn at jeg vil anbefale noen å slutte uten videre med medisiner, og det vil jeg også komme nærmere inn på i boka. Sean Blackwell sier at hvis en psykose har blitt stoppet med nevroleptika vil den som har blitt utsatt for det mest sannsynlig oppleve å komme i psykose igjen hvis personen slutter med medisiner. Det tror jeg også kan være tilfelle, og derfor drømmer jeg for min egen del om "Friskhus" som har vært lansert av andre. Første gangen jeg var borti begrepet, var det Maja Thune som snakket om det. Jeg drømmer om Friskhus der jeg komme og der jeg kan være en periode jeg har behov for det for å trappe ned og til slutt å slutte å ta medisiner. Foreløpig finnes ikke det stedet, men jeg har tro på at det kommer. Noen jobber for det. Se her. Når mange nok har tenkt og drømt lenge nok, så vil det til slutt manifesteres. Neste år? Ja, jeg anser det ikke for å være umulig.
Jeg har hørt på Sean Blackwell sine undervisningsvideoer på YouTube. Anbefales!
http://www.youtube.com/watch?v=Az9SCgaeKdc&feature=related 1-5
http://www.youtube.com/watch?v=aqZ53swGdgg&feature=related 2 av 5
http://www.youtube.com/watch?v=RGZ00M9hwoY&feature=related 3 av 5
http://www.youtube.com/watch?v=vFxmCBHffII&feature=related 4 av 5
http://www.youtube.com/watch?v=cJg87mLn4EI&feature=relatedn 5
Jeg er interessert i bidrag folk med psykoseerfaring sjøl eller som pårørende til noen med det, som kan være med å belyse:
- Psykoseerfaringer som et varsel og som en mulighet til utvikling. En friskmeldelse av psykosen.
- Som kan beskrive hva du tenker vil være god behandling/hjelp (Jeg anser tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering mer som mishandling enn behandling).
- Brudd på menneskrettigheter i psykisk helsevern
- Andre tema som kan viktig for deg som bidragsyter
Jeg håper på bidrag fra 4-5 personer i tillegg til meg selv, og har antagelig fått med 2 allerede som selv har psykoseerfaringer.
2 med psykoseerfaring som jeg regner som sikre
1 fagperson (sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid) som er sterkt kritisk til det bestående systemet.
Noen med pårørendeerfaring som kan tenke seg å bidra?
Hvis du tror dette kan være interessant for deg, så gi meg beskjed innen 1. august. Jeg ønsker å få boka ut før 1. desember i år. Det har med at arbeidet i lovutvalget da har pågått i ca 6 av 12 måneder. Pluss at det kanskje blir mulig å selge noen bøker før jul.
Min første bok har jeg utgitt gjennom Licentia, men er ikke sikker på om det blir aktuelt med denne. Jeg regner med å ta kostnadene ved å trykke boka selv, som man også må gjøre hos Licentia. Licentia tar i tillegg 20 % av salgsummen for hver bok. Og det koster en startpris på kr 7500. Kostnaden på 7500 og 20 % av salgssummen kan unngås ved å utgi på eget forlag. Noen som har gode tips i forhold til dette, så ta kontakt! (sivryd@live.no)
Stoff har jeg allerede samlet ganske mye av. En del på norsk, men også en del på engelsk.
GOD SOMMER HVOR ENN DU BEFINNER DEG I NORGE ELLER ANDRE LAND!
Jeg vet i hvert fall hva jeg skal gjøre... Fiskestang til avkopling og bokmanus, besøke familie og venner, og det gleder jeg meg til :)
Jeg er bare aktiv blogger i perioder på bloggen siden jeg har jobb jeg må prioritere aller først. Facebook synes jeg er veldig bra i forhold til det å dele artikler og annet stoff som gjelder psykisk helse og andre interessante områder. "Kjærligheten spør ikke, den bare er" er også en egen gruppe på FaceBook. Godt og vel 500 medlemmer i løpet av drøyt to måneder. Takk til Jan Olaf Ellefsen, som tipset meg om å lage en egen FB-gruppe. Han har en egen blogg som heter Ettertid. Den finner du her.
søndag 27. juni 2010
Psykose er et potensial til utvikling!
Endelig har jeg funnet noen som til de grader bekrefter det jeg mener om at psykosens innhold er viktig, og at det å medisinere vekk psykoser er helt feilaktig. Da stanses den mulige utviklingsprosessen. Dette som Sean Blackwell hevder er helt eller delvis sammenfallende med noe av det jeg mener... og som sitter på en type erfaringskompetanse det er stort behov for å få fram.
Jeg har gjennom dette "møtet" greid å få ord på noe som hittil delvis har vært følelser og litt uklare tanker. Endelig løsnet noe som jeg ikke helt hadde greid å få satt de "rette ordene på" enda. Men i sommer blir det å gå i gang med et nytt prosjekt, som har ligget på vent lenge... Ei bok som er planlagt, blir foreløpig en ny blogg om psykoseerfaringer.
Jan Magne Sørensen, leder av interesse og brukerorganisasjonen for psykisk helse Hvite Ørn, ser også på psykosen en utviklingsvei.
På YouTube ligger det ute en del undervisningsmateriale som er bygd på egne erfaringer: ERFARINGSKOMPETANSEN KOMMER STERKERE OG STERKERE FRAM, BLANT ANNET GJENNOM DET SEAN BLACKWELL BIDRAR MED HER.
Tittel: Am I Bipolar or Waking Up? My story of healing 1 of 5 (Spirituality)v/Sean Blackwell (Brasil)
Se her for å finne YouTube-undervisningen.
Hans blogg finner du her.
Jeg har gjennom dette "møtet" greid å få ord på noe som hittil delvis har vært følelser og litt uklare tanker. Endelig løsnet noe som jeg ikke helt hadde greid å få satt de "rette ordene på" enda. Men i sommer blir det å gå i gang med et nytt prosjekt, som har ligget på vent lenge... Ei bok som er planlagt, blir foreløpig en ny blogg om psykoseerfaringer.
Jan Magne Sørensen, leder av interesse og brukerorganisasjonen for psykisk helse Hvite Ørn, ser også på psykosen en utviklingsvei.
På YouTube ligger det ute en del undervisningsmateriale som er bygd på egne erfaringer: ERFARINGSKOMPETANSEN KOMMER STERKERE OG STERKERE FRAM, BLANT ANNET GJENNOM DET SEAN BLACKWELL BIDRAR MED HER.
Tittel: Am I Bipolar or Waking Up? My story of healing 1 of 5 (Spirituality)v/Sean Blackwell (Brasil)
Se her for å finne YouTube-undervisningen.
Hans blogg finner du her.
torsdag 24. juni 2010
Erfaringskompetanse og fag sammen i forskning, pilotstudium
Fra høsten 2010 startes det opp et nytt studium ved Høgskolen i Buskerud: Videreutdanning i samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid.
"Opptakskrav
Studiet henvender seg til forskningsinteresserte personer med egenerfaring innen psykisk helse, og klinikere eller forskere. Det vil være en fordel om søkere har ideer eller planer for et samarbeidsbasert forskningsprosjekt.
Personer som er i startfasen av et samarbeidsbasert forskningsprosjekt er også aktuelle søkere. For å kunne avlegge studiepoenggivende eksamen må søkeren ha utdanning på bachelornivå.
Det er også mulig å søke på grunnlag av realkompetanse. Søkere som ikke fyller opptakskravet om bachelorutdanning vil kunne delta i studiet og få utstedt et kursbevis.
Studiets innhold
Tema 1: Samarbeidsbasert forskning - sentrale forutsetninger og prosesser
Vitenskapsteori
Forskningsetiske retningslinjer og praktisk forskningsetikk
Ulike former for samarbeidsbasert forskning
Forskningsprosess, design og metode
Litteratursøk og kildekritikk
Tema 2: Forskningsdesign og metoder. Prosjektutvikling.
Kvalitative metoder
Kvantitative metoder
Prosjektarbeid
Problemstillinger knyttet til samarbeidsbasert forskning
Utarbeide plan for samarbeidsbasert forskningsprosjekt og/eller gjennomføre deler av prosjekt." Mer informasjon finner du her.
Jeg håper virkelig at dette blir et godt studium og det fører til at erfaringskompetansen får plass i forskningen. Jeg er overbevist om at de som har erfaringskompetanse fra psykisk helsefelt vil stille andre spørsmål og være opptatt av andre problemstillinger enn en del av de som ikke har denne erfaringen. Hvis jeg hadde hatt tid og anledning å delta, så ville jeg vurdert det sterkt. Men fra høsten 2010 skal jeg igjen jobbe med leire. Jeg har kommet inn på keramikk 5 på Høgskolen i Finnmark, så det blir nok mange kvelder på skolens keramikkverksted til høsten. Jeg gleder meg virkelig til å jobbe kreativt med leire igjen. De prosessene som skjer når jeg jobber med leire er kjempespennende fordi jeg ofte samtidig bearbeider følelser som ikke nødvendigvis ligger helt opp i dagen. Hender og leire går foran tankeprosessen, som forfattere som sier "skikkelsene og deres tanker og følelser kommer til meg". Sånn er det av og til med leire og meg, og det har jeg ikke jobba med siden våren 2007, så nå er det visst på tide å gjøre det igjen.
"Opptakskrav
Studiet henvender seg til forskningsinteresserte personer med egenerfaring innen psykisk helse, og klinikere eller forskere. Det vil være en fordel om søkere har ideer eller planer for et samarbeidsbasert forskningsprosjekt.
Personer som er i startfasen av et samarbeidsbasert forskningsprosjekt er også aktuelle søkere. For å kunne avlegge studiepoenggivende eksamen må søkeren ha utdanning på bachelornivå.
Det er også mulig å søke på grunnlag av realkompetanse. Søkere som ikke fyller opptakskravet om bachelorutdanning vil kunne delta i studiet og få utstedt et kursbevis.
Studiets innhold
Tema 1: Samarbeidsbasert forskning - sentrale forutsetninger og prosesser
Vitenskapsteori
Forskningsetiske retningslinjer og praktisk forskningsetikk
Ulike former for samarbeidsbasert forskning
Forskningsprosess, design og metode
Litteratursøk og kildekritikk
Tema 2: Forskningsdesign og metoder. Prosjektutvikling.
Kvalitative metoder
Kvantitative metoder
Prosjektarbeid
Problemstillinger knyttet til samarbeidsbasert forskning
Utarbeide plan for samarbeidsbasert forskningsprosjekt og/eller gjennomføre deler av prosjekt." Mer informasjon finner du her.
Jeg håper virkelig at dette blir et godt studium og det fører til at erfaringskompetansen får plass i forskningen. Jeg er overbevist om at de som har erfaringskompetanse fra psykisk helsefelt vil stille andre spørsmål og være opptatt av andre problemstillinger enn en del av de som ikke har denne erfaringen. Hvis jeg hadde hatt tid og anledning å delta, så ville jeg vurdert det sterkt. Men fra høsten 2010 skal jeg igjen jobbe med leire. Jeg har kommet inn på keramikk 5 på Høgskolen i Finnmark, så det blir nok mange kvelder på skolens keramikkverksted til høsten. Jeg gleder meg virkelig til å jobbe kreativt med leire igjen. De prosessene som skjer når jeg jobber med leire er kjempespennende fordi jeg ofte samtidig bearbeider følelser som ikke nødvendigvis ligger helt opp i dagen. Hender og leire går foran tankeprosessen, som forfattere som sier "skikkelsene og deres tanker og følelser kommer til meg". Sånn er det av og til med leire og meg, og det har jeg ikke jobba med siden våren 2007, så nå er det visst på tide å gjøre det igjen.
mandag 21. juni 2010
Jeg slår litt stort på det i dag med å si at vi går inn i en ny æra!
Vi er i ferd med å gå inn en ny epoke folkens. Jeg tror vi går i riktig retning for å få til endringer i synet på psykiske lidelser/helseproblemer. Joda, det er fortsatt langt igjen, men når vi samler kreftene vi som har ulike erfaringer og sammenholder opplevelser, så viser det seg at vi kan stå sterkt bare vi greier å samle oss om det som er viktigst. Det greier vi faktisk!
Jeg vil takke alle dere som har meldt dere inn i Facebook-gruppa. Høsten 2008 ble boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” utgitt, og bare noen måneder etter utgivelsen så jeg på et stykke arbeid jeg ville gjort annerledes, og det viktigste jeg ville gjort annerledes er å ha en bredere drøfting særlig i forhold til psykose og medisinering.
Jeg får diverse henvendelser fra folk som har lest boka, og en av de siste jeg fikk e-post fra sa blant annet dette: "Alt vondt kan omdannes til noe vakkert og konstruktivt, tror jeg!" Og da må jeg i "selvhjelpens ånd" bare understreke at jeg har greid å snu det som var et problem til å bli en ressurs for meg. Og jeg tror på at alle mennesker kan greie det.
Dessverre er det ikke det fokuset psykiatere har på psykose. Det store flertallet av psykiatere ser på psykose som noe som skal medisineres bort. Jeg ser fram til den dagen erfaringskompetansen blir likestilt med fagkompetansen. Da vil også synet på psykiske lidelser virkelig bli endret. Det er et stykke igjen å gå, men jeg tenker at vi går i riktig retning.
Psykosens innhold må tas på alvor og sees på som en ressurs til en mulig endring. For meg som har opplevd å være i psykose, vil jeg hevde at den var et varsel og en mulig ressurs for positiv endring. Endringsprosessen kan riktignok være smertefull og til tider uoversiktlig, men jeg og flere med meg har et håp om at mennesker som opplever psykose kan bli sett på som mulige varslere. Det er mye i vår kultur som med fordel kan endres, og kanskje er de mest følsomme som blir i psykisk ubalanse på grunn av at vår kultur er belastende. Varslerne reagerer på det usunne i oss selv, i nære relasjoner og i samfunnet rundt oss med å bli i psykisk ubalanse. Det problematiske i oss selv og rundt oss er det muligheter for å ta tak i når psykosen blir omdefinert fra å være ”sykt og dermed noe som skal medisineres bort” til å være et varsel på at livsbetingelsene ikke er gode. Med et sånt syn er det mulig å gå inn i endrings-prosesser. Psykosens innhold er interessant! Det viktig å få tak i psykosebildene og se på innholdet som en drøm i våken tilstand.
Det må ansettes folk med erfaringskompetanse inne i behandlingsapparatet. Det må bli en felles utdanning over hele landet for folk som kan tenke seg å gå den veien. "Erfaringsombud" må ansattes ved alle institusjoner der det begås tvang.
Jeg kan blant annet takke Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter for at jeg har fått inn nye tanker om psykose og medisiner. Etter at de hadde lest boka for godt og vel et år siden fikk vi kontakt, og vi har laget en nettside sammen: www.lysfest.no Lysfest er ikke helt ferdig, og vi jobber med å forbedre den.
Som Lysfest framstår i dag vil jeg særlig anbefale dere å lese dialogen, og den finner du her.
Facebook-gruppa, med 535 medlemmer per 21. juni 2010, for "Kjærligheten spør ikke, den bare er", den finner du her.
Er det noen som gjør seg tanker om det jeg har skrevet, så send meg gjerne en melding om det. Jo flere som tenker sammen, jo bedre kan det bli. E-post: sivryd@gmail.com
Jeg vil takke alle dere som har meldt dere inn i Facebook-gruppa. Høsten 2008 ble boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” utgitt, og bare noen måneder etter utgivelsen så jeg på et stykke arbeid jeg ville gjort annerledes, og det viktigste jeg ville gjort annerledes er å ha en bredere drøfting særlig i forhold til psykose og medisinering.
Jeg får diverse henvendelser fra folk som har lest boka, og en av de siste jeg fikk e-post fra sa blant annet dette: "Alt vondt kan omdannes til noe vakkert og konstruktivt, tror jeg!" Og da må jeg i "selvhjelpens ånd" bare understreke at jeg har greid å snu det som var et problem til å bli en ressurs for meg. Og jeg tror på at alle mennesker kan greie det.
Dessverre er det ikke det fokuset psykiatere har på psykose. Det store flertallet av psykiatere ser på psykose som noe som skal medisineres bort. Jeg ser fram til den dagen erfaringskompetansen blir likestilt med fagkompetansen. Da vil også synet på psykiske lidelser virkelig bli endret. Det er et stykke igjen å gå, men jeg tenker at vi går i riktig retning.
Psykosens innhold må tas på alvor og sees på som en ressurs til en mulig endring. For meg som har opplevd å være i psykose, vil jeg hevde at den var et varsel og en mulig ressurs for positiv endring. Endringsprosessen kan riktignok være smertefull og til tider uoversiktlig, men jeg og flere med meg har et håp om at mennesker som opplever psykose kan bli sett på som mulige varslere. Det er mye i vår kultur som med fordel kan endres, og kanskje er de mest følsomme som blir i psykisk ubalanse på grunn av at vår kultur er belastende. Varslerne reagerer på det usunne i oss selv, i nære relasjoner og i samfunnet rundt oss med å bli i psykisk ubalanse. Det problematiske i oss selv og rundt oss er det muligheter for å ta tak i når psykosen blir omdefinert fra å være ”sykt og dermed noe som skal medisineres bort” til å være et varsel på at livsbetingelsene ikke er gode. Med et sånt syn er det mulig å gå inn i endrings-prosesser. Psykosens innhold er interessant! Det viktig å få tak i psykosebildene og se på innholdet som en drøm i våken tilstand.
Det må ansettes folk med erfaringskompetanse inne i behandlingsapparatet. Det må bli en felles utdanning over hele landet for folk som kan tenke seg å gå den veien. "Erfaringsombud" må ansattes ved alle institusjoner der det begås tvang.
Jeg kan blant annet takke Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter for at jeg har fått inn nye tanker om psykose og medisiner. Etter at de hadde lest boka for godt og vel et år siden fikk vi kontakt, og vi har laget en nettside sammen: www.lysfest.no Lysfest er ikke helt ferdig, og vi jobber med å forbedre den.
Som Lysfest framstår i dag vil jeg særlig anbefale dere å lese dialogen, og den finner du her.
Facebook-gruppa, med 535 medlemmer per 21. juni 2010, for "Kjærligheten spør ikke, den bare er", den finner du her.
Er det noen som gjør seg tanker om det jeg har skrevet, så send meg gjerne en melding om det. Jo flere som tenker sammen, jo bedre kan det bli. E-post: sivryd@gmail.com
Lovutvalg for vurdering tvang mv. innen psykisk helsevern
Et lovutvalg, som ble oppnevnt i statsråd 28. mai 2010, skal ledes av advokat Kari Paulsrud. Det skal levere en offentlig utredning innen ett år. Lovutvalget er nedsatt for å vurdere om lov om psykisk helsevern kan kasseres, for å si det veldig enkelt. Jeg håper på at det vil skje. Mange med den loven i hånd har voldt mye smerte, skam og ulykke overfor enkeltskjebner som trenger en helt annen form for hjelp en det tvangsbehandlingen gir.
Mandatet finner du her.
I norsk tidsskrift for psykisk helsearbeid er det en leder med overskriften:
Tvang og tilgjengelighet
Her er en del av konklusjonen:
Vi støtter derfor kravet om at «behandlingskriteriet» må fjernes fra dagens lovgivning. Det er på sin plass å følge med helse- myndighetene og se om de følger opp sine mål om å redusere bruk av tvang. Det er kanskje enklere å begynne på nytt enn å endre på gammel kultur og gamle strukturer.
Les hele artikkelen her.
Mandatet finner du her.
I norsk tidsskrift for psykisk helsearbeid er det en leder med overskriften:
Tvang og tilgjengelighet
Her er en del av konklusjonen:
Vi støtter derfor kravet om at «behandlingskriteriet» må fjernes fra dagens lovgivning. Det er på sin plass å følge med helse- myndighetene og se om de følger opp sine mål om å redusere bruk av tvang. Det er kanskje enklere å begynne på nytt enn å endre på gammel kultur og gamle strukturer.
Les hele artikkelen her.
tirsdag 11. mai 2010
"Kjærligheten spør ikke, den bare er" har egen Facebook-side
Får med jevne mellomrom henvendelser fra folk som har lest boka, og som gir gode tilbakemeldinger. Har lyst å sitere et par av dem her:
Gunn-Marit skrev dette for et par dager siden:
"Takk for at du tør, Siv Helen !! Verden trenger slike som deg, uansett diagnose eller ikke. Dette er ei bok jeg anbefaler alle og lese - sjølerkjennelse, humor og forslag til endring som fenger. Løp og kjøp...." Hun hadde fått låne boka hos Erfaringskompetanse.no
Og Inger Emilie ba meg sitere henne på dette i dag:
"Tittelen på boka di står som et landemerke. For en ny og positiv oppfatning av sinnslidelse og psykose. Jeg blir glad når jeg tenker på boka di. Den har betydd mye for meg og vil alltid gjøre det."
Tusen takk til alle tilbakemeldinger jeg har fått i løpet av den tida som har gått fra høsten 2008. Og obs... det er mange bøker igjen.
Dagsrevyinnslag om boka 22.10.2008 finner du her.
Facebooksiden finner du ved å gå videre her.
Boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er» (2008)
Fra april 2013 selger Kultursenteret Sisa i Alta boka og inntekten fra salget går til Sisa.
Forfatters bemerkninger til boka
Heldigvis har mitt liv utviklet seg siden høsten 2008, og det har åpnet seg muligheter med tanke på arbeid og aktivitet jeg ikke kunne drømt i 2008. Jeg vil særlig bemerke at jeg har blitt svært kritisk til medikamentbruk, og om jeg skulle ønske meg noe er det at de som selv ønsker det kan få muligheten til medikamentfritt behandlingstilbud, hvis psykose oppstår. Jeg ser gode eksempler på mennesker som «var dømt til å spise medikamenter resten av livet» greier seg utmerket uten. Selv har jeg vært i en langsom nedtrappingsfase, og det første jeg greide å slutte med var antidepressiva. Per april 2013 er det snart 1 ½ år siden jeg sluttet helt med disse medikamentene, og jeg brukte like lang tid på nedtrapping. Jeg har fått tilbake en større følsomhet og blir dermed mye lettere rørt til tårer når noe treffer hjertet mitt. I tillegg vil jeg trekke fram at naturlig søvn er mye bedre regulert. En langsom nedtrapping på stemningsstabiliserende medikamenter er i gang, og jeg har lest en nedtrappingsveileder som jeg kan anbefale om andre ønsker å forsøke nedtrapping. Etter mange års medikamentbruk er det i hvert fall for meg svært viktig å gjøre dette i langsomt tempo.
Veilederen finnes på http://
Drøm i våken tilstand heter en ny bok jeg har bidratt i. Alle henvendelser om denne boka kan rettes til:
Abstrakt forlag AS
Oscars gate 35A
0258 Oslo
Telefon: 23 31 12 20
abstrakt@abstrakt.no
www.abstrakt.no
Den blir lansert på et fagseminar på Litteraturhuset i Oslo 12. juni 2013. Kontakt Abstrakt forlag for nærmere informasjon. Sju bidragsytere fra hele landet skriver om sine psykoseopplevelser, hva skjedde i forkant og hva har skjedd etterpå. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, Merete Morken Andersen.
Kultursenteret Sisa http://www.sisa.no/
Det er flere gode grunner til at de overtar salget og inntekten for boka Kjærligheten spør ikke, den bare er. Min kapasitet til å sende bøker og regninger er begrenset og derfor er det fordelaktig at noen andre gjør det. Kostnadene ved boka er dekket med de bøkene som er solgt så langt. For meg personlig har samarbeidet med Sisa, og de møtene jeg har hatt der i ulike sammenhenger bidratt til en god utvikling. Ikke minst har den jevnlige dialogen med daglig leder John-Tore Martinsen vært en av de faktorene som har ført meg dit jeg er i dag. Så hjertelig takk for all støtte til John-Tore og alle dere andre jeg har samarbeidet med på Sisa siden boka ble utgitt og før det.
Pris for deg som bestiller og får boka tilsendt i posten: Kr. 200
Kan bestilles på e-post til: post@sisa.no
Pris for deg som henter den på Kultursenteret Sisa: Kr. 150
Skal du kjøpe for å videreselge selv, så får du rabatt på kjøpet. Det avtaler du med Sisa. Minimum antall for å få rabatt er fem.
Med beste hilsen
Siv Helen Rydheim
Gunn-Marit skrev dette for et par dager siden:
"Takk for at du tør, Siv Helen !! Verden trenger slike som deg, uansett diagnose eller ikke. Dette er ei bok jeg anbefaler alle og lese - sjølerkjennelse, humor og forslag til endring som fenger. Løp og kjøp...." Hun hadde fått låne boka hos Erfaringskompetanse.no
Og Inger Emilie ba meg sitere henne på dette i dag:
"Tittelen på boka di står som et landemerke. For en ny og positiv oppfatning av sinnslidelse og psykose. Jeg blir glad når jeg tenker på boka di. Den har betydd mye for meg og vil alltid gjøre det."
Tusen takk til alle tilbakemeldinger jeg har fått i løpet av den tida som har gått fra høsten 2008. Og obs... det er mange bøker igjen.
Dagsrevyinnslag om boka 22.10.2008 finner du her.
Facebooksiden finner du ved å gå videre her.
Boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er» (2008)
Fra april 2013 selger Kultursenteret Sisa i Alta boka og inntekten fra salget går til Sisa.
Forfatters bemerkninger til boka
Heldigvis har mitt liv utviklet seg siden høsten 2008, og det har åpnet seg muligheter med tanke på arbeid og aktivitet jeg ikke kunne drømt i 2008. Jeg vil særlig bemerke at jeg har blitt svært kritisk til medikamentbruk, og om jeg skulle ønske meg noe er det at de som selv ønsker det kan få muligheten til medikamentfritt behandlingstilbud, hvis psykose oppstår. Jeg ser gode eksempler på mennesker som «var dømt til å spise medikamenter resten av livet» greier seg utmerket uten. Selv har jeg vært i en langsom nedtrappingsfase, og det første jeg greide å slutte med var antidepressiva. Per april 2013 er det snart 1 ½ år siden jeg sluttet helt med disse medikamentene, og jeg brukte like lang tid på nedtrapping. Jeg har fått tilbake en større følsomhet og blir dermed mye lettere rørt til tårer når noe treffer hjertet mitt. I tillegg vil jeg trekke fram at naturlig søvn er mye bedre regulert. En langsom nedtrapping på stemningsstabiliserende medikamenter er i gang, og jeg har lest en nedtrappingsveileder som jeg kan anbefale om andre ønsker å forsøke nedtrapping. Etter mange års medikamentbruk er det i hvert fall for meg svært viktig å gjøre dette i langsomt tempo.
Veilederen finnes på http://
Drøm i våken tilstand heter en ny bok jeg har bidratt i. Alle henvendelser om denne boka kan rettes til:
Abstrakt forlag AS
Oscars gate 35A
0258 Oslo
Telefon: 23 31 12 20
abstrakt@abstrakt.no
www.abstrakt.no
Den blir lansert på et fagseminar på Litteraturhuset i Oslo 12. juni 2013. Kontakt Abstrakt forlag for nærmere informasjon. Sju bidragsytere fra hele landet skriver om sine psykoseopplevelser, hva skjedde i forkant og hva har skjedd etterpå. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, Merete Morken Andersen.
Kultursenteret Sisa http://www.sisa.no/
Det er flere gode grunner til at de overtar salget og inntekten for boka Kjærligheten spør ikke, den bare er. Min kapasitet til å sende bøker og regninger er begrenset og derfor er det fordelaktig at noen andre gjør det. Kostnadene ved boka er dekket med de bøkene som er solgt så langt. For meg personlig har samarbeidet med Sisa, og de møtene jeg har hatt der i ulike sammenhenger bidratt til en god utvikling. Ikke minst har den jevnlige dialogen med daglig leder John-Tore Martinsen vært en av de faktorene som har ført meg dit jeg er i dag. Så hjertelig takk for all støtte til John-Tore og alle dere andre jeg har samarbeidet med på Sisa siden boka ble utgitt og før det.
Pris for deg som bestiller og får boka tilsendt i posten: Kr. 200
Kan bestilles på e-post til: post@sisa.no
Pris for deg som henter den på Kultursenteret Sisa: Kr. 150
Skal du kjøpe for å videreselge selv, så får du rabatt på kjøpet. Det avtaler du med Sisa. Minimum antall for å få rabatt er fem.
Med beste hilsen
Siv Helen Rydheim
mandag 29. mars 2010
Vendepunkt, en film fra erfaringskompetanse.no
Livsviktige vendepunkt
I alle liv, med eller uten diagnose eller medikamenter, finnes vendepunkt. På godt og vondt. Også når en først har møtt veggen. Det skriver Jan Odinsen i avisa Varden om filmlanseringen “Vendepunkt”.
Les mer her
I alle liv, med eller uten diagnose eller medikamenter, finnes vendepunkt. På godt og vondt. Også når en først har møtt veggen. Det skriver Jan Odinsen i avisa Varden om filmlanseringen “Vendepunkt”.
Les mer her
søndag 28. mars 2010
Nytt introduksjonshefte om menneskerettigheter og psykisk helsevern
Fra Erfaringskompetanse.no sin nettside:
Gro Hillestad Thune har skrevet et innholdsrikt og viktig introduksjonshefte om menneskerettigheter.
- Vi er stolte av å kunne publisere og formidle dette heftet videre til helsepersonell innen de psykiske helsetjenester, sier faglig rådgiver Eva Svendsen ved senteret.
Les mer her
Gro Hillestad Thune har skrevet et innholdsrikt og viktig introduksjonshefte om menneskerettigheter.
- Vi er stolte av å kunne publisere og formidle dette heftet videre til helsepersonell innen de psykiske helsetjenester, sier faglig rådgiver Eva Svendsen ved senteret.
Les mer her
Storingsdebatt om tvang 22. mars 2010
Jeg lenker til bloggen Ettertid der Jan Olaf Ellefesen har en inngående beskrivelse av debatten om tvang i Stortinget 22. mars 2010.
Les mer på Ettertid
Les mer på Ettertid
onsdag 10. mars 2010
mandag 1. mars 2010
Avsløringer: Undersøkelse om tvangsbruk helt misvisende
TV2s nyheter søndag 28. februar 2010.
Endelig kom avsløringen om undersøkelsen. Spørsmålene som ble stilt var ledende for at Norsk psykiatrisk forening skulle få medhold i å fortsette dagens praksis med tvangsinnleggelser.
Leder, Jan Olav Johannessen, i Norsk psykiatrisk forening (NPF), holder fortsatt fast ved undersøkelsen. Det er ikke overraskende fordi den misvisende undersøkelsen ble massivt i media presentert til det norske folk inkludert våre politikere for at NPF ikke ønsker å fjerne lov om psykisk helsevern.
Med denne loven i hånd kan de fortsette med dagens praksis som ikke tar hensyn til grunnleggende menneskerettigheter. Den gjør at det store flertallet av de som innlegges på tvang ikke er til fare for seg sjøl eller andre. De innlegges med begrunnelse i det såkalte behandlingskriteriet.
Undersøkelsen ble slaktet av Aarebrot, som sier at den ikke holder mål.
Ingen brukerorganisasjoner var med å lage undersøkelsen, noe som ikke er direkte overraskende.
Dette sier NPFs samarbeidspartnere om undersøkelsen i ettertid:
"– Tendensiøst og voldsomt
TV 2 kan avsløre at de to andre deltakerne bak undersøkelsen, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, føler misbrukt i en kampanje som har vært regissert at NPF. De mener undersøkelsen er tendensiøs og unyansert. Både Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund ønsket å endre på spørsmålene, men fikk ikke gjennomslag dette.
– Nå i ettertid ser vi både at brukerne burde vært tatt med på råd før undersøkelsen ble laget, vi burde arbeidet mer med spørsmålene og tatt forbehold når undersøkelsen ble presentert, sier Anders Skuterud, fagsjef i Psykologforeningen.
– Vi støtter Psykologforeningen. Dette var både tendensiøst, voldsomt og unyansert, sier Unn Hammervold som er leder i Sykepleierforbundets landsgruppe av psykiatriske sykepleier."
Det er å håpe at Psykologforeningen og Sykepleierforbundets landsgruppe av psykiatriske sykepleier nå har brutt med Norsk psykiatrisk forening, og at de heretter står på brukernes/pasientens side.
Les hele artikkelen på TVs nettside
Og på Sigruns blogg
Her er det som sto i sin helhet, som nå er fjernet.
"Misbrukt i undersøkelse om tvangsbruk
Norsk psykiatrisk forening hevder at nordmenn flest støtter tvangsbruken i Norge og viser til undersøkelse. – Et rent bestillingsverk, hevder ekspert som slakter undersøkelsen.
Tusenvis tvangsinnlegges i psykiatrien hvert år og tvangsbehandles uten at mange kjenner effekten eller konsekvensene. Omfanget av tvang er for høyt, fastslår helseministeren. Nå skal helsemyndighetene vurdere om dagens lovverk i for stor grad åpner for unødig tvangsbruk.
Norsk psykiatrisk forening ønsker ikke at loven endres, og sier nordmenn flest støtter dagens tvangsbruk. Foreningen viser til en landsomfattende spørreundersøkelse som brukt for å påvirke helsemyndighetene.
Les mer om tvangsinnleggelse her.
Det er likevel et faktum at mange, både brukere, fagfolk og politikere, er kritisk til mye av det som i dag skjer innenfor psykiatrien med hensyn til tvangsinnleggelser og tvangsbruk.
Massiv kritikk
– Om det er massiv kritikk kommer an på øynene som ser. Nå har vi gjort en befolkningsundersøkelse hvor en har intervjuet tusen individer i Norge i fjor, sammen med Psykologforeningen og Norsk Sykepleierforbund. Og hvis en ser på hva det egentlig er, så er det en ganske stor oppslutning om dagens praksis, sir Jan Olav Johannessen, leder i Norsk psykiatrisk forening (NPF) til TV 2 Nyhetene.
I dag tvangsinnlegges to av ti pasienter fordi de enten utgjør en fare for seg selv eller andre. Hele åtte av ti fordi leger og psykiatere mener de trenger behandling.
Les også: Anne Grethe ble lagt i belter og tvangsmedisinert
I undersøkelsen presenteres det flere spørsmål som gir inntrykk av at man kobler tvangsbruk opp mot pasienter som utgjør en fare for seg selv eller andre. I mindre grad at de oftest handler om det såkalte "behandlingskriteriet", som betyr at man mener pasienten trenger behandling.
Les også blogg om tvang i psykiatrien: Er «tvangstrøyen gått ut på dato?»
Holder ikke mål
– Men når en hele tiden presser på ved å snakke om selvmord og folk med alvorlige psykiske lidelser og spør om tvang skal brukes, så blir jo prosenten høy når det gjelder de som støtter dette. Det blir kort og godt som du roper i skogen får du svar, sier Aarebrot.
I undersøkelsen som NPF står bak, svarer svært mange at de støtter tvangsinnleggelser og bruk av isolasjon og tvangsmedisinering. Det er stilt en rekke spørsmål i undersøkelsen som professor Frank Aarebrot, ekspert på meningsundersøkelser, mener ikke holder mål. Årsaken er det er blitt stilt ledende og unyansert spørsmål.
Les hele undersøkelsen her.
– Den er jo preget av at oppdragsgiver har hatt veldig stor innflytelse på de spørsmålene som stilles. De har ikke vært nøye med å stille spørsmålene begge veier. Du må altså ha spørsmål som både går i retning av bruk av tvang, men du må også ha tilsvarene spørsmål som argumenterer for ikke bruk av tvang, for å få greie på hva folk mener, sier Aarebrot til TV 2 Nyhetene.
Bestillingsverk
Et rent bestillingsverk, mener Aarebrot om undersøkelsen.
– Ville du akseptert denne undersøkelsen som troverdig og grundig nok?
– Jeg ville ikke akseptert den som et uttrykt for hva det norske folk mener om tvang i psykiatrien. Det er ingen kunst å oppkonstruere en mening ved hjelp av ledende spørsmål. Det å bruke meningsmålinger i dag er jo en stadig viktigere måte å lansere synspunkter på, liksom via folket, sier Aarebrot.
Han presiserer at det er viktig å være årvåken, både som forsker og journalist når det gjelder denne typen undersøkelser og det er viktig å vurdere hvorvidt det ligger en hensikt bak undersøkelsen, sier Aarebrot.
– Tendensiøst og voldsomt
TV 2 kan avsløre at de to andre deltakerne bak undersøkelsen, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, føler misbrukt i en kampanje som har vært regissert at NPF. De mener undersøkelsen er tendensiøs og unyansert. Både Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund ønsket å endre på spørsmålene, men fikk ikke gjennomslag dette.
– Nå i ettertid ser vi både at brukerne burde vært tatt med på råd før undersøkelsen ble laget, vi burde arbeidet mer med spørsmålene og tatt forbehold når undersøkelsen ble presentert, sier Anders Skuterud, fagsjef i Psykologforeningen.
– Vi støtter Psykologforeningen. Dette var både tendensiøst, voldsomt og unyansert, sier Unn Hammervold som er leder i Sykepleierforbundets landsgruppe av psykiatriske sykepleier."
Endelig kom avsløringen om undersøkelsen. Spørsmålene som ble stilt var ledende for at Norsk psykiatrisk forening skulle få medhold i å fortsette dagens praksis med tvangsinnleggelser.
Leder, Jan Olav Johannessen, i Norsk psykiatrisk forening (NPF), holder fortsatt fast ved undersøkelsen. Det er ikke overraskende fordi den misvisende undersøkelsen ble massivt i media presentert til det norske folk inkludert våre politikere for at NPF ikke ønsker å fjerne lov om psykisk helsevern.
Med denne loven i hånd kan de fortsette med dagens praksis som ikke tar hensyn til grunnleggende menneskerettigheter. Den gjør at det store flertallet av de som innlegges på tvang ikke er til fare for seg sjøl eller andre. De innlegges med begrunnelse i det såkalte behandlingskriteriet.
Undersøkelsen ble slaktet av Aarebrot, som sier at den ikke holder mål.
Ingen brukerorganisasjoner var med å lage undersøkelsen, noe som ikke er direkte overraskende.
Dette sier NPFs samarbeidspartnere om undersøkelsen i ettertid:
"– Tendensiøst og voldsomt
TV 2 kan avsløre at de to andre deltakerne bak undersøkelsen, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, føler misbrukt i en kampanje som har vært regissert at NPF. De mener undersøkelsen er tendensiøs og unyansert. Både Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund ønsket å endre på spørsmålene, men fikk ikke gjennomslag dette.
– Nå i ettertid ser vi både at brukerne burde vært tatt med på råd før undersøkelsen ble laget, vi burde arbeidet mer med spørsmålene og tatt forbehold når undersøkelsen ble presentert, sier Anders Skuterud, fagsjef i Psykologforeningen.
– Vi støtter Psykologforeningen. Dette var både tendensiøst, voldsomt og unyansert, sier Unn Hammervold som er leder i Sykepleierforbundets landsgruppe av psykiatriske sykepleier."
Det er å håpe at Psykologforeningen og Sykepleierforbundets landsgruppe av psykiatriske sykepleier nå har brutt med Norsk psykiatrisk forening, og at de heretter står på brukernes/pasientens side.
Les hele artikkelen på TVs nettside
Og på Sigruns blogg
Her er det som sto i sin helhet, som nå er fjernet.
"Misbrukt i undersøkelse om tvangsbruk
Norsk psykiatrisk forening hevder at nordmenn flest støtter tvangsbruken i Norge og viser til undersøkelse. – Et rent bestillingsverk, hevder ekspert som slakter undersøkelsen.
Tusenvis tvangsinnlegges i psykiatrien hvert år og tvangsbehandles uten at mange kjenner effekten eller konsekvensene. Omfanget av tvang er for høyt, fastslår helseministeren. Nå skal helsemyndighetene vurdere om dagens lovverk i for stor grad åpner for unødig tvangsbruk.
Norsk psykiatrisk forening ønsker ikke at loven endres, og sier nordmenn flest støtter dagens tvangsbruk. Foreningen viser til en landsomfattende spørreundersøkelse som brukt for å påvirke helsemyndighetene.
Les mer om tvangsinnleggelse her.
Det er likevel et faktum at mange, både brukere, fagfolk og politikere, er kritisk til mye av det som i dag skjer innenfor psykiatrien med hensyn til tvangsinnleggelser og tvangsbruk.
Massiv kritikk
– Om det er massiv kritikk kommer an på øynene som ser. Nå har vi gjort en befolkningsundersøkelse hvor en har intervjuet tusen individer i Norge i fjor, sammen med Psykologforeningen og Norsk Sykepleierforbund. Og hvis en ser på hva det egentlig er, så er det en ganske stor oppslutning om dagens praksis, sir Jan Olav Johannessen, leder i Norsk psykiatrisk forening (NPF) til TV 2 Nyhetene.
I dag tvangsinnlegges to av ti pasienter fordi de enten utgjør en fare for seg selv eller andre. Hele åtte av ti fordi leger og psykiatere mener de trenger behandling.
Les også: Anne Grethe ble lagt i belter og tvangsmedisinert
I undersøkelsen presenteres det flere spørsmål som gir inntrykk av at man kobler tvangsbruk opp mot pasienter som utgjør en fare for seg selv eller andre. I mindre grad at de oftest handler om det såkalte "behandlingskriteriet", som betyr at man mener pasienten trenger behandling.
Les også blogg om tvang i psykiatrien: Er «tvangstrøyen gått ut på dato?»
Holder ikke mål
– Men når en hele tiden presser på ved å snakke om selvmord og folk med alvorlige psykiske lidelser og spør om tvang skal brukes, så blir jo prosenten høy når det gjelder de som støtter dette. Det blir kort og godt som du roper i skogen får du svar, sier Aarebrot.
I undersøkelsen som NPF står bak, svarer svært mange at de støtter tvangsinnleggelser og bruk av isolasjon og tvangsmedisinering. Det er stilt en rekke spørsmål i undersøkelsen som professor Frank Aarebrot, ekspert på meningsundersøkelser, mener ikke holder mål. Årsaken er det er blitt stilt ledende og unyansert spørsmål.
Les hele undersøkelsen her.
– Den er jo preget av at oppdragsgiver har hatt veldig stor innflytelse på de spørsmålene som stilles. De har ikke vært nøye med å stille spørsmålene begge veier. Du må altså ha spørsmål som både går i retning av bruk av tvang, men du må også ha tilsvarene spørsmål som argumenterer for ikke bruk av tvang, for å få greie på hva folk mener, sier Aarebrot til TV 2 Nyhetene.
Bestillingsverk
Et rent bestillingsverk, mener Aarebrot om undersøkelsen.
– Ville du akseptert denne undersøkelsen som troverdig og grundig nok?
– Jeg ville ikke akseptert den som et uttrykt for hva det norske folk mener om tvang i psykiatrien. Det er ingen kunst å oppkonstruere en mening ved hjelp av ledende spørsmål. Det å bruke meningsmålinger i dag er jo en stadig viktigere måte å lansere synspunkter på, liksom via folket, sier Aarebrot.
Han presiserer at det er viktig å være årvåken, både som forsker og journalist når det gjelder denne typen undersøkelser og det er viktig å vurdere hvorvidt det ligger en hensikt bak undersøkelsen, sier Aarebrot.
– Tendensiøst og voldsomt
TV 2 kan avsløre at de to andre deltakerne bak undersøkelsen, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, føler misbrukt i en kampanje som har vært regissert at NPF. De mener undersøkelsen er tendensiøs og unyansert. Både Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund ønsket å endre på spørsmålene, men fikk ikke gjennomslag dette.
– Nå i ettertid ser vi både at brukerne burde vært tatt med på råd før undersøkelsen ble laget, vi burde arbeidet mer med spørsmålene og tatt forbehold når undersøkelsen ble presentert, sier Anders Skuterud, fagsjef i Psykologforeningen.
– Vi støtter Psykologforeningen. Dette var både tendensiøst, voldsomt og unyansert, sier Unn Hammervold som er leder i Sykepleierforbundets landsgruppe av psykiatriske sykepleier."
søndag 28. februar 2010
Nei til lov om psykisk helsevern
Publish_smallicon_bulletin_24Nytt innlegg
Vi er mange som har vært utsatt for tvang i psykiatrien og som er i mot særloven om psykisk helsevern. 80-90 % av de som blir innlagt på tvang er ikke til fare for seg selv eller andre. De blir tvangsinnlagt etter det såkalte behandlingskriteriet.
Lovutvalg som skal vurdere lov om psykisk helsevern?
I år er det avsatt midler til et lovutvalg som skal se på den særloven vi har i det psykiske helsevernet. Vi er mange som venter på at utvalget skal komme i gang med arbeidet. Det er Helsedirektoratet som har ansvaret for at utvalget blir nedsatt.
Jeg kan fortelle til dere som ikke vet at når et menneske blir innlagt på tvang, så skal det brukes minimum tre dager til observasjon før evt. tvangsmedisinering igangsettes. TRE dager. Høres det mye ut? Før loven ble vedtatt var det snakk om inntil 14 dagers observasjon før evt. tvangsmedisinering igangsettes. Men sannheten er kanskje at det de anså det for kostbart å vente i hele 14 dager når man kunne gjøre det unna på tre dager.
Hva blir vi møtt med når vi legges inn på tvang? Jeg snakker ut i fra mine erfaringer, og er selvsagt klar over at det heldigvis finnes institusjoner som er mindre brutale i sin framferd. Jo, vi blir møtt med et sett regler som må følges. Det er et rigid system som er mer å sammenligne med et militært system enn et sted der de skal ta i mot mennesker som er i psykisk ubalanse på en god måte og som har det for øyet at vi alle er ulike mennesker med ulike behov.
1) Du skal stå opp å spise frokost
2) Du skal ikke være våken om natta, og forstyrr i nattevaktene for de spiller kort
3) Ikke hjelp dine medpasienter
4) Du får ikke lov til å ringe eller på andre måter ta kontakt med noen utenfor sykehuset
5) Dine pårørende får etter hvert bestemme til hvem du får lov å ringe
6) Du får ikke lov å røyke mer enn en gang i timen
etc etc
Når tre dager er gått, så er det å sette i gang med tvangsmedisineringen. I mitt tilfelle gjorde de det ved at de brøt meg ned i ei reimseng.
Og i reimsenga ble jeg liggende i mange timer etter at sprøyta var satt.
Dette systemet er ikke med på å skape et samarbeidsklima, men etter 2 uker fant jeg ut at hvis jeg ikke ble samarbeidsvillig, så kanskje aldri jeg kom til å slippe ut fra sykehuset.
Jeg møtte f eks en ung mann fra Finnmark som hadde vært innlagt i flere år. Systemet er slik at det finnes en kontrollkommisjon på hvert sykehus du kan klage til, og du kan klage til Fylkeslegen på tvangsmedisinering.
Hvis du klager og du ikke får medhold, så versågod å vent i SEKS måneder til neste gang du har anledning til å klage. Seks måneder er forferdelig lang tid hvis du tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus.
Kostander for det enkelte menneske som utsettes for tvang kan ikke måles i kroner og øre. Kostnader for samfunnet er det kanskje mulig å regne ut. Om det kan virke “kostnadseffektivt” å igangsette tvangsmedisinering etter bare tre dagers observasjon, så er det lite kostnadseffektivt når vi vet at mange som blir utsatt for tvang får store problemer etterpå. Mange ender opp som såkalte ’"svingdørspasienter". Jeg selv har vært innlagt tre ganger mellom 1992-1996. Og jeg mener at en av årsakene til at jeg ble uføretrygdet var den brutale behandlingen jeg fikk i forbindelse med min første tvangsinnleggelse. Det tar mange år å plassere skammen der den skal være! Vi påføres skam. Hvem tror det er lett å si til sine nærmeste og venner at “Jeg har vært tvangsmedisinert og lagt i reimseng”… Nei, det er ganske tøft å si det. Og for mitt vedkommende tok det mange år å bearbeide opplevelse.
Jeg tror også at jeg har vært av de heldige som faktisk har kommet tilbake til arbeidslivet igjen. Det er ikke alle som gjør det selv om jeg tror veldig mange kunne greid det hvis de bare hadde fått riktig hjelp. Og hvor lett tror du det er å si “Jeg er uføretrygdet fordi jeg har en psykisk lidelse”? Ikke spesielt nei. Det tok meg år “å stå i det og si det”.
I boka “Kjærligheten spør ikke, den bare er” har jeg beskrevet min psykoseopplevelse som førte til tvangsinnleggelsen og jeg har beskrevet deler av det jeg opplevde med tvangsmedisinering etc. I 1992 da jeg var innlagt, så tenkte jeg at DETTE MÅ JEG SKRIVE OM, FORTELLE TIL ANDRE FORDI DET ER GALSKAP DET DE DRIVER PÅ MED…
SÆRLOVEN MÅ BORT!!! DET FINNES ANDRE LOVER SOM IVARETAR DE SOM ER TIL FARE FOR SEG SJØL ELLER ANDRE.
Tvangsbruken er så forskjellig fra sykehus til sykehus, fra sted til sted. Noen få steder har de greid å minimere tvangsinnleggelsene. De stedene er det ledere som har forstått at det er den riktige veien å gå. De har forstått at krenkelsene i seg sjøl, i forbindelse med tvangsinnleggelser, skaper sår i hvert enkelt menneske som det er vanskelig å hele.
Psykoseinnholdet er en kunnskapskilde som skal være til hjelp for den som opplever det, og tenk hvis vi skulle nektes å drømme i søvne. Da blir vi i hvert fall sjuke. Hvorfor er mennesker i ubalanse? Kanskje er nettopp psykosen det som virkelig kan få oss i balanse? Kanskje er det sånn at de som opplever psykosen som har noe virkelig viktig å fortelle til sin omverden. Kanskje er det egentlig friskt å bli psykotisk? At den som blir psykotisk bærer fram et felles problem?
Jeg har ikke svarene, men jeg synes det naturlig å stille spørsmålene.
Origo-gruppe: Nei til særloven om psykisk helsevern
mandag 22. februar 2010
Mental Helse Norges nettside omtaler debatten
om et eget ombud for menneskerettigheter i Norge.
Der finner du også en lenke til et studieopplegg om tvang.
Les mer her
Der finner du også en lenke til et studieopplegg om tvang.
Les mer her
torsdag 18. februar 2010
Støre ble grillet av FN (desember 2009)
I forbindelse med debatten som pågår i disse dager, er det verdt å ta med seg denne artikkelen på NRKs nettside.
"- Norge har utfordringer rundt menneskerettigheter, innrømmet utenriksministeren i Geneve onsdag.
Jonas Gahr Støre stod onsdag foran FNs menneskerettighetsråd og og la frem rapporten om menneskerettighets-situasjonen i Norge. Rapporten omhandler blant annet i hvilken grad Norge respekterer og fremmer menneskerettighetene."
Les mer på NRKs nettside.
Av utfordringer som ble listet opp i situasjonsrapporten fra Norge var det blant annet fremhevet bruk av tvang i psykiatrien. Det er en gåte for meg at Støre kan avfeie forslaget om et eget ombud for menneskerettigheter.
2. nestleder i Krf, Inger Lise Hansen, tar til orde for et menneskerettighetsombud i Norge. Knut Rognlien i Advokatforeningen mener at mange i det norske samfunnet som blir utsatt for overgrep, trenger et sted å gå. Les mer på NRKs nettside.
Menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune om denne saken:
"Hun sier at folk føler seg sviktet fordi Norge forsømmer menneskerettighetene på hjemmebane.
- Det er Norges internasjonale fokus som gjør at vi forsømmer de menneskene som trenger vern, sier hun.
Det gjelder i særlig grad barn på asylmottak, utviklingshemmede, pasienter i det psykiske helsevernet og demente."
Les mer på NRKs nettside.
Krf er tydelige på at de har fortstått denne problematikken. Regjeringen har fortsatt ikke forstått hva de sier "nei" til. Den rød-grønne regjeringen dummer seg ut, rett og slett.
TAKK TIL GRO HILLESTAD THUNE FOR AT DU IKKE GIR OPP Å FREMME MENNESKERETTIGHETENE FOR FOLK SOM BOR I NORGE. TAKK TIL KRF FOR AT DERE FØLGER OPP OGSÅ I STORTINGET. Se saken Krf tar opp i Stortinget her.
"- Norge har utfordringer rundt menneskerettigheter, innrømmet utenriksministeren i Geneve onsdag.
Jonas Gahr Støre stod onsdag foran FNs menneskerettighetsråd og og la frem rapporten om menneskerettighets-situasjonen i Norge. Rapporten omhandler blant annet i hvilken grad Norge respekterer og fremmer menneskerettighetene."
Les mer på NRKs nettside.
Av utfordringer som ble listet opp i situasjonsrapporten fra Norge var det blant annet fremhevet bruk av tvang i psykiatrien. Det er en gåte for meg at Støre kan avfeie forslaget om et eget ombud for menneskerettigheter.
2. nestleder i Krf, Inger Lise Hansen, tar til orde for et menneskerettighetsombud i Norge. Knut Rognlien i Advokatforeningen mener at mange i det norske samfunnet som blir utsatt for overgrep, trenger et sted å gå. Les mer på NRKs nettside.
Menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune om denne saken:
"Hun sier at folk føler seg sviktet fordi Norge forsømmer menneskerettighetene på hjemmebane.
- Det er Norges internasjonale fokus som gjør at vi forsømmer de menneskene som trenger vern, sier hun.
Det gjelder i særlig grad barn på asylmottak, utviklingshemmede, pasienter i det psykiske helsevernet og demente."
Les mer på NRKs nettside.
Krf er tydelige på at de har fortstått denne problematikken. Regjeringen har fortsatt ikke forstått hva de sier "nei" til. Den rød-grønne regjeringen dummer seg ut, rett og slett.
TAKK TIL GRO HILLESTAD THUNE FOR AT DU IKKE GIR OPP Å FREMME MENNESKERETTIGHETENE FOR FOLK SOM BOR I NORGE. TAKK TIL KRF FOR AT DERE FØLGER OPP OGSÅ I STORTINGET. Se saken Krf tar opp i Stortinget her.
Mental Helse Oslo med klar melding til Amnesty!
Les mer på Mental Helse Oslos nettside, hvor du finner et åpent brev til Amnesty.
Brevet avsluttes med dette:
"Amnesty forutsatte gode hensikter tiltross, en organisasjon som tar så lett på hva mange Amnestymedlemmer (og f.eks. menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune) oppfatter som brudd på grunnleggende rettigheter til nære forbindelser, kan vi ikke ta alvorlig. Har vi noen garanti for at ikke holdningen til fjernere ofre for rettighetsbrudd blir omfattet med samme lemfeldige omgang med faktainnhenting? Inntil Amnesty International Norge har tatt en stilling i forhold til bruk av tvang i norsk psykiatri, kan ikke MH Oslo forsvare å støtte Amnestys arbeid, og vi kan ikke forsvare å oppfordre våre medlemmer til å gjøre det."
Brevet avsluttes med dette:
"Amnesty forutsatte gode hensikter tiltross, en organisasjon som tar så lett på hva mange Amnestymedlemmer (og f.eks. menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune) oppfatter som brudd på grunnleggende rettigheter til nære forbindelser, kan vi ikke ta alvorlig. Har vi noen garanti for at ikke holdningen til fjernere ofre for rettighetsbrudd blir omfattet med samme lemfeldige omgang med faktainnhenting? Inntil Amnesty International Norge har tatt en stilling i forhold til bruk av tvang i norsk psykiatri, kan ikke MH Oslo forsvare å støtte Amnestys arbeid, og vi kan ikke forsvare å oppfordre våre medlemmer til å gjøre det."
NRK nyhetene kl 0630 18.02.2010
Utenriksminister Jonas Gahr Støre avviser behovet for et menneskerettighetsombud i Norge. Advokatforeningen og Helsingforskomiteen går inn for et eget menneskerettighetsombud. Nestleder i Krf, Anne Lise Hansen, forslår det samme.
Utenriksministeren mener det er nok klageinstanser som ivaretar dette. DET ER DESSVERRE IKKE SÅNN!!!
Statsministeren og justisministeren må komme på banen. Regjeringen kan ikke lenger se bort fra at det faktisk er mange som opplever brudd på menneskerettighetene i Norge. Se foregående sak her på min blogg hvor Gro Hillestad Thune blir intervjuet i gårsdagens Dagsnytt 18.
Kontrollkommisjonen og fylkeslegene ivaretar ikke hensynet til menneskerettighetene!!!
Kontrollkommisjonen fungerer ikke for de mange som opplever brudd på menneskerettighetene!
Nå må regjeringen ta ansvar og ikke være unnfallende lenger!
Se mitt foredrag "Opplevelsen av tvungen medisinering" for kontrollkommisjonene i Trondheim i november i fjor.
Jeg opplevde brutalitet i forbindelse med tvangsmedisinering når jeg var innlagt i på tvang i 1992, og det er fortsatt mange som opplever det. Hadde jeg den gangen hatt muligheten til å klage til et menneskerettighetsombud, så ville jeg helt klart gjort det. Mange som klager til kontrollkommisjonen og ikke får medhold må vente i SEKS måneder før de evt. kan klage på nytt. Det er seks LANGE måneder når mennesker er innlagt på tvang på et psykiatrisk sykehus!
Mange blir arbeidsuføre på grunn av ettervirkninger av tvangsopplevelser og ikke på grunn av selve sykdommen. Selv var jeg arbeidsufør i mange år, og brukte lange og mange år på å bearbeide tvangsopplevelser. Mange blir påført skam av "systemet", og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen.
Nå må det bli fokus på menneskerettigheter i Norge også i tillegg til at vi gjerne kan påpeke brudd på menneskerettigheten i andre land. MEN VI MÅ OGSÅ FEIE FOR EGEN DØR I NORGE!
Utenriksministeren mener det er nok klageinstanser som ivaretar dette. DET ER DESSVERRE IKKE SÅNN!!!
Statsministeren og justisministeren må komme på banen. Regjeringen kan ikke lenger se bort fra at det faktisk er mange som opplever brudd på menneskerettighetene i Norge. Se foregående sak her på min blogg hvor Gro Hillestad Thune blir intervjuet i gårsdagens Dagsnytt 18.
Kontrollkommisjonen og fylkeslegene ivaretar ikke hensynet til menneskerettighetene!!!
Kontrollkommisjonen fungerer ikke for de mange som opplever brudd på menneskerettighetene!
Nå må regjeringen ta ansvar og ikke være unnfallende lenger!
Se mitt foredrag "Opplevelsen av tvungen medisinering" for kontrollkommisjonene i Trondheim i november i fjor.
Jeg opplevde brutalitet i forbindelse med tvangsmedisinering når jeg var innlagt i på tvang i 1992, og det er fortsatt mange som opplever det. Hadde jeg den gangen hatt muligheten til å klage til et menneskerettighetsombud, så ville jeg helt klart gjort det. Mange som klager til kontrollkommisjonen og ikke får medhold må vente i SEKS måneder før de evt. kan klage på nytt. Det er seks LANGE måneder når mennesker er innlagt på tvang på et psykiatrisk sykehus!
Mange blir arbeidsuføre på grunn av ettervirkninger av tvangsopplevelser og ikke på grunn av selve sykdommen. Selv var jeg arbeidsufør i mange år, og brukte lange og mange år på å bearbeide tvangsopplevelser. Mange blir påført skam av "systemet", og kommer aldri tilbake til arbeidslivet igjen.
Nå må det bli fokus på menneskerettigheter i Norge også i tillegg til at vi gjerne kan påpeke brudd på menneskerettigheten i andre land. MEN VI MÅ OGSÅ FEIE FOR EGEN DØR I NORGE!
Abonner på:
Innlegg (Atom)