Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsinnleggelser kan ikke kalles behandling. Det er et paradoks at lov om psykisk helsevern misbrukes i stor grad. Det er ikke allment kjent at størsteparten av de som innlegges på tvang i psykisk helsevern ikke er til fare for seg selv eller andre, men tvangsinnlegges med begrunnelse etter det såkalte behandlingskriteriet.

Ofte blir opprettholdelsen av lov om psykisk helsevern fordi det er en utbredt misforståelse som gjør at folk flest tror at samfunnet på den måten kan beskyttes mot at folk begår selvmord eller dreper andre. Når man ser på farlighetskriteriet og hvor mange som innlegges i forhold til det, er det litt ulike tall, men det oppgis at 10-15 % innlegges på tvang i henhold til farlighetskriteriet, og resterende 85-90 % tvangsinnleggelse med begrunnelse i behandlingskriteriet.

Årsaksforhold mellom psykiske kriser og livsbetingelser

Ofte kan årsaken til den psykiske krisen enkeltmennesker har, være at de er arbeidsledige, opplever tap i nære relasjoner, er bostedsløse etc. Med lavterskeltilbud på plass for å forebygge og med gode rehabiliteringstilbud kan mange av disse krisene avhjelpes i mye større grad og på bedre måter enn hva som er tilfelle i dag. De aller fleste ønsker seg tilbud, men ikke de behandlingstilbudene som finnes per i dag, hvor tvangsmedisinering som oftest inngår som en del av den såkalte behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Som leder i WSO, Mette Ellingsdalen, sier i videoen om Alternativer til tvang ønsker vi rett til å velge:

     1) Medisinfrie tilbud handler om valgfrihet

     2)    Et tilbud til de som ikke har et tilbud i dag

Dette handler ikke om å være for eller i mot medisiner generelt, men at det enkelte menneske må få retten til å velge bort medisiner. Det handler om at en del mennesker har erfart at de greier seg uten medisiner, og at de blir helt satt ut av spill når de blir tvangsmedisinert. Krenkelsesproblematikken gjør at mange skyr helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fordi den eneste hjelpen de har mottatt er tvangsbehandling. Det finnes gode alternativer til tvang, og det er nødvendig å få i gang disse i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementets krav om medisinfrie behandlingstilbud

Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til helseforetakene i mars 2010, hvor de blant annet stiller krav om at skal opprettes tilbud om alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Rundskrivet ble sendt ut fordi regjeringen var bekymret for at tvangstallene ikke gikk rette veien. Norge har i mange år ligget på topp i antall tvangsinnleggelser, og nå har det også kommet fram at Norge er på topp i forhold til antall reinnleggelser også.

Fra rundskrivet:

«Krav til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang

Den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene skal etableres i 2010. Den vil erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”( IS-1370, juni 2006). Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet. Det er et mål at helseforetakene sammen med kommunene i opptaksområdet etablerer lokale tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom HF og kommune.»

Jeg siterer her punkt 9 i rundskrivet:

«Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:

- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og husordensregler mv.(jf pkt 2)

- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.

- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5).»

Mulige sanksjoner

Når det gjelder Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv og andre krav eller henstillinger fra myndighetene til helseforetak, så er det ingen tvil om at det stilles krav om både statistikker og gjennomføring av tiltak, som kan føre til reduksjon av antall tvangsinnleggelser. Hovedproblemet med dette er at det ikke fører til negative konsekvenser for helseforetakene om de ikke gjennomfører det departementet og Helsedirektorat ber de om å gjøre. Hva kan innføres for å øve press på helseforetakene? Tidsfrister er et eksempel, dagbøter når tidsfristene overskrides eller kutt i overføringer fra staten.

Farlig for seg selv og/eller andre – argument for opprettholdelse av dagens tvangssystem

Vi vet at de fleste drap skjer i ruspåvirket tilstand og at de fleste skjer innenfor kjente relasjoner enten det er innen familie eller omgangskrets. I denne forbindelsen tar jeg her med noen poeng fra Olsen-utvalget, som gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden 2004-2009, og konklusjonene i rapporten var at det ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Dette i følge NOU 2010: 3 - Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Sitat fra rapporten:

«I rapporten angis det at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse er svært liten. ”Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse er personer med psykisk lidelse ikke lengre overrepresentert” heter det i rapporten.» (…)

«Av de undersøkte var 61 % påvirket av rusmidler i gjerningsøyeblikket (herav 30 % alkohol alene, 11 % andre rusmidler og 20 % blanding av alkohol og andre rusmidler). Gjennomsnittsdrapspersonen er en 38 år gammel arbeidsløs mann som under påvirkning av alkohol dreper en person i omgangskretsen med kniv.»

Sitat fra sammendraget i rapporten:

«Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Aggresjon er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er derfor viet stor plass i denne rapporten.»

Å bidra i tvangsfeltet – for oss med egenerfaring

Det er utvilsomt helt nødvendig at de av oss som har kapasitet til å stå i feltet i ulike sammenhenger gjør det. Til tider der det tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror for egen del at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi akkurat mine personlige erfaringer er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder for bearbeiding som har fungert for meg. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder folk tilbake fra å være den viktigste aktøren i eget liv.

Reinnleggelser

Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er krenkende, uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser.

Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken: Helt på topp!

Manglende rehabiliteringstilbud

Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer til det bedre. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som «bare enkelthistorier». Men, det går framover, ganske enkelt fordi det ikke kan fortsette på samme måte. Eksempelvis oppfordrer Forskningsrådet til brukermedvirkning, og de hevder at brukermedvirkning som regel bidrar til bedre og mer relevant forskning.

Medforskere og håpsbærere

Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer!

Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning!

Hvilken kompetanse vektlegges

I denne sammenhengen er det takknemlighet jeg kjenner på fordi jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. Erfaringskompetanse.no har i dette prosjektet et tett samarbeid med WSO, og Mette Ellingsdalen bidrar inn i prosjektet med helt nødvendig kompetanse og nettverk.

For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode i tillegg bevilges penger som øremerkes prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisinfrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket.

Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og ikke minst til å peke på hvilke endringer som er nødvendig.

Balanse mellom suksesshistorier og de faktiske forhold

Det er en god idé å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg forstår at suksesshistoriene også skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er de fleste steder fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Jeg meldte meg inn i WSO for noen år siden, og jeg støtter og bidrar inn i WSOs arbeid, noe også du kan gjøre ved å bli medlem. Informasjon om medlemskap finner du her. 

Relaterte saker:

Akuttnettverket mai 2012

Ikke politiets oppgave

Mindre medisiner, mer medmenneskelighet

Nødvendig, men vanskelig åpenhet om tvang

Olsen-utvalgets rapport

Som natt og dag

Suksesshistorier om samhandling

Søker forslag til alternativer til tvang

Tvang, piller og diagnoser
Vestfold: Politipsykiatrirapport (2010)

Valgfrihet – en selvfølge

Viktige stemmer

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, 23. desember 2012

Sterke reaksjoner

på Paulsrudutvalgets NOU. Hege Orefellens dissens er meget god og den er viktig for et videre arbeid i kampen for å få fjernet lov om psykisk helsevern. Det var sjokkerende at Mental Helses representant var med på å undertegne en merknad til dissensen. Dette har jeg uttrykt i et intervju med Erfaringskompetanse.no

I dag har det vært nettmøte med Kari Paulsrud. Mange interessante spørsmål. Jeg stilte følgende spørsmål:
Spørsmål: Tvangsmedisinering: Hva tenker du om at pasienter i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortere enn folk flest? Noe som kan forklares fysiologisk med skadevirkninger fra medisiner?

"Psykiater Astrid B. Birkenæs si doktoravhandling dokumenterte i 2008 at pasientar i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortare enn folk gjer elles, der vart det særleg lagt vekt på at desse pasientane er særleg utsette for hjarte- og karsjukdommar, og kvinner meir enn menn.

- Dette er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.

- Det er underleg kor lite vekt som blir lagt på at medikamenta som blir brukt overfor desse pasientane er bevisstheitsendrande stoff som blir tvinga inn i kroppen, og kor krenkjande dette er. Dei tar frå personen all makt og evne til å styra eige liv, seier forskaren."

(Kilde: http://www.klassekampen.no/58968/article/item/null/lever-10-til-30-aar-kortare )

Svar fra Kari Paulsrud:
"Det knytter seg også særskilte utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget innenfor psykisk helsevernområdet. Dette skyldes blant annet at tvangsbegrepet er sammensatt og at det er vanskelig å finne et godt mål for tvang sett i forhold til behandlingsresultat. Det er forsket lite på bruk av tvang i Norge, og internasjonal forskning er av varierende kvalitet og ikke alltid overførbar til norske forhold. Utvalgets flertall er klar over at det er bivirkninger og komplikasjoner ved bruk av antipsykotika. Det er en kjent overdødelighet blant personer med alvorlige psykiske lidelser, men det er usikkert om dette skyldes lidelsene i seg selv, ledsagende problemer eller behandlingen. Utvalgets flertall har lagt til grunn at ulike typer behandling også med antipsykotika, har en positiv og avgjørende betydning for bedring ved alvorlige psykiske lidelser . Flertallet har lagt avgjørende vekt på at konsekvensene av manglende behandling kan bli svært alvorlige for mennesker med alvorlige psykiske lidelser uten beslutningskompetanse."

Psykiatere har hevdet/hevder at det er skadelig for hjernen å gå igjennom en psykose uten antipsykotiske medisiner. Jeg tror det kan være mer skadelig å bli tvangsmedisinert, og tror det konserverer lidelsen og dermed skaper svingdørspasienter. Det blir ofte livsvarige "kunder" til psykiatrien og det samme hos legemiddelindustrien. Norge må være et drømmeland for legemiddelindustrien.

Se til Finland: Åpen dialog eller reflekterende team for å unngå medisinering. Dette fungerer i 85 % av tilfellene. Se Jaakko Seikkula sin bok "Nettverksdialoger".

Paulsrudutvalgets begrep "beslutningskompetanse" som er fremhevet som noe positivt, er ikke noen forbedring så vidt jeg greier å se. For hvem skal vurdere hvorvidt vi har beslutningskompetanse? Det blir de samme som i dag setter i verk tvangsmedisinering fordi utsiktene til bedring anses å bli forspilt uten medisinering. Igjen: Hvordan kan de i Finland og andre steder (Soteria House) greie å gi behandling og omsorg til et så stort antall (i prosenter) uten at de medisineres?

Dette står i NOU'en:
"Åpen dialog i nettverksmøter er blitt evaluert i en avgrenset undersøkelse på 1990-tallet, og denne er kritisert og omstridt, både på grunn av forskningsdesign og de konklusjonene forfatterne har trukket av materialet. 10 Knapt 80 pasienter kom inn i behandlingsopplegget, og flertallet av disse hadde alvorlige diagnoser i schizofrenispekteret. I løpet av de neste fem årene fikk omtrent en tredel et eller flere tilbakefall, mens det ikke var registrert tilbakefall for de øvrige to tredelene. Omtrent 80 prosent var uten symptomer ved femårsundersøkelsen, og 73 prosent var tilbake i arbeid eller studier. 15 prosent var uføretrygdet. Omtrent to tredeler hadde ikke brukt antipsykotika på noe tidspunkt i denne femårsperioden. 11 Det finnes enkelte behandlingsmiljøer i Norge som følger deler av en slik tilnærming, og nettverksmøter i Valdres ble for eksempel vurdert positivt av brukere, ansatte og andre møtedeltagere, 12 men disse undersøkelsene er prospektive og uten kontrollgrupper, og kan ikke si noe om effekt."

Og ser dere på svaret Paulsrud ga meg, så sier hun at det er forsket lite på tvang i Norge. Ja, det er helt riktig, men kan tvang forsvares fordi det er forsket for lite på tvang? Tvangsforskningsnettverket ble startet for å få mer fokus på tvangsforskning, men det mangler midler og kanskje også en interesse innenfor feltet for å forske på tvang. Tvangsforskningsnettverket burde, i tillegg til stillinger, fått hånd om mer midler, slik at forskning på tvang lett kunne iverksettes.

Kanskje om 10-20 år vil også Paulsrud forstå at det perspektivet vi med erfaring fra tvang er viktig å ivareta i større grad enn hva Paulsrudutvalget faktisk har gjort. Hege Orefellen ble stående alene med sitt perspektiv og sin dissens. Mental Helses representant unnlot ikke en gang å underskrive på utvalgets merknad til dissensen. (To andre medlemmer i utvalget underskrev ikke på denne.) Jeg har ennå ikke kommet over akkurat det... Kanskje gjør jeg det aldri. Og jeg tok konsekvensen av det ved å melde meg ut av Mental Helse etter å ha vært medlem fra 2004 og aktivt med som tillitsvalgt fra 2005. Jeg har vervet rundt 100 medlemmer i disse årene.

Hvordan ivaretas menneskerettighetene

innenfor psykisk helsevern? Dessverre tyder det på at det ofte forekommer brudd på menneskerettighetene, og mangelfull opplæring i hva menneskerettighetene faktisk går ut på blant de som jobber innenfor psykisk helsevern, er med å bidra negativt til menneskerettighetsbrudd.
Jeg snakker om Norge! Ikke om et land lang der borte. Dessverre har ikke Amnesty tatt av på å undersøke hva som egentlig skjer innenfor psykisk helsevern. Lovutvalget - Paulsrudutvalget - skal levere sin NOU 30. juni. Jeg blir temmelig forskrekket om de foreslår radikale endringer i Lov om psykisk helsevern, langt mindre at de foreslår å fjerne den.

Visste du at de som er underlagt tvungent psykisk helsevern kan klage til en kontrollkommisjon, og som oftest får de vite at hvis de ikke får medhold, så må de vente 6 måneder til neste gang de kan klage? Og skal du klage både på at du blir tvangsmedisinert og lagt i belter, så må du klage til kontrollkommisjonen på beltebruken og til fylkeslegen på tvangsmedisineringen. De fleste greier ikke å klage mens de er underlagt tvungent psykisk helsevern. Når de ikke lenger er det har de ingen rett på fri rettshjelp. Mens folk er underlagt tvungent psykisk helsevern har de rett på fri rettshjelp helt uavhengig av inntekt. Det opphører den dagen du skrives ut.

Det er to psykologer jeg kjenner til som har skrevet inn til Paulsrudutvalget, og det som er spesielt med disse to er at de begge er kritiske til den eksisterende loven. Eva Ramm sitt har jeg omtalt her. Og Reidun Ueland sitt ligger her.

Menneskrettighetsjuristen Gro Hillestad Thune bør alle som mener de er opptatt av menneskerettigheter lytte til.

Om lov om psykisk helsevern.

30. juni 2011 blir det pressekonferanse med Paulsrudutvalget, hvor de skal legge fram sitt arbeid. Det er lov å håpe ennå, men jeg er redd det ikke blir noen store endringer. Ingen endringer som virkelig monner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" beskriver jeg psykoseopplevelser, men jeg beskriver også inngående hvor ille jeg opplevde "behandlingsapparatet". Om boka, se her. Før jul i 2008 ga jeg boka til alle i regjeringen, alle i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og til alle partilederne pluss Kronprinsesse Mette-Marit. (Fordi hun er Rådet for psykisk helses høyeste beskytter, og for hennes engasjement).

Det har sittet langt inne å få anmeldt boka, men en anmeldelse har stått i SINN og SAMFUNN, Søkelyset tok inn en gratis annonse og det var det. Rådet for psykisk helses "Psykisk Helse" fant ikke boka verdig (?) for å bli anmeldt, og jeg var heller ikke verdig et svar eller en beskjed om at den ikke ble funnet verdig. Jeg har purret flere ganger, fordi jeg i det minste syntes at de kunne gitt meg et svar. Nei, ingenting... Etter å ha abonnert på Psykisk Helse i mange år har jeg hatt mest lyst til å si opp abonnementet mitt, men så langt har jeg ikke latt den sårede følelsen få styre meg. For "Psykisk helse" kan det virke som det er viktigere å anmelde bøker fra forfattere som allerede er kjent. Det er "Banker's"... Føler meg ikke noe særlig i forhold til å publisere denne bloggartikkelen, men jeg kjenner at jeg vil gjøre det. Hvorfor? Ikke for at jeg vil "rakke ned på" de som jobber i "Psykisk helse". De har sikkert noen retningslinjer å gå ut i fra, men hvorfor ikke svare når jeg pent har bedt om å få svar om boka vil bli anmeldt eller ikke? Det er dårlig!

Og hva har det med innledningen å gjøre? Jo, i min bok har jeg beskrevet hva jeg opplevde som svært krenkende når jeg var innlagt på tvang i fire sommeruker i 1992. Det er ikke mange som har greid å beskrive så sammenhengene som jeg har gjort, og derfor tenker jeg at det er ekstra viktig at de som ikke har peiling på hva som foregår i tvangsbehandlingen i psykisk helsevern, som f eks våre myndigheter, faktisk får tips om hvordan de kan innhente førstehånds informasjon fra OSS SOM HAR KJENT TVANGEN PÅ KROPPEN... De kan møte oss, snakke med oss, noe de også delvis gjør i ny og ne, og de kan lese det vi skriver. Eller er det for mye forlangt? Jeg får heldigvis svar fra en av politikerne i Helse- og omsorgskomiteen: Laila Dåvøy! Takk for det finnes noen få politikere som svarer, og som viser at de er oppriktig interessert. Men dere er så altfor få, tror jeg... Kanskje det blir flere før neste Stortingsvalg. Ennå mer enn 4 år igjen til det. Vi har noen år å jobbe på for å få fram hva som faktisk skjer med mange som opplever tvang.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak, og du finner det her. To organisasjoner, Hvite Ørn og We Shall Overcome, har sammen sendt forespørsel til alle helseforetak: Vi vil vite hvor langt de har kommet med planleggingen som ble uttrykkelig beskrevet fra departementet i mars 2010. Min erfaring som brukerrepresentant er at mye går v e l d i g sakte, og det som har med forbedringer når det gjelder tvang, alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud som departementet har sagt at ALLE helseforetak skal planlegge i forhold til... Jeg har mer tro på Dugnad for frihet enn på at alle helseforetak skal greie å gjøre det stikk motsatte av det de har gjort i minst et halvt århundre, kanskje et helt århundre... Det er vi som er FORANDRINGENS LØVER. Det er IKKE de som jobber i tralten eller var det omvendt, tralter i jobben?

We shall overcome (WSO) har krevd at det skal komme et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.

Om bare litt over halvparten av de som jobber innenfor systemet kunne lest boka "Manifest for psykisk helsevern" av Trond F. Aarre, så kanskje ville mange institusjoner greid å snu om slik de har gjort i Nordfjord. Ja, som sagt... det er mer enn fire år til neste Stortingsvalg. Vi har litt tid ennå. Vi må bli bedre på "korridorpolitikk", og tips mottas med takk! Boka er anmeldt av leder av SEPREP, Gunnar Brox, og ligger på NAPHAs nettside.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend 2011, og er svært takknemlig for det.

Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern

Psykolog Eva Ramm har sendt inn et innspill til Paulsrud-utvalget, og du finner innspillet hennes her.

Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!

Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.

På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.

Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?

Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.

Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.

Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"

Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.

Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.

Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"

Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.

Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.

Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...

Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.

Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.

Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."

Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.

"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.

Si din mening om tvang til lovutvalget! På Sigruns blogg er det en

artikkel om lovutvalget som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern.

Sigrun Tømmerås oppfordrer folk om å si sin mening til lovutvalget.

Les hennes artikkel her.

Det er en god ide å sende inn din mening til dette viktige lovutvalget som ble nedsatt av regjeringen i juni i 2010. Om lovutvalget.

Artikler på min blogg:

Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.

Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.

Ni diagnoser forsvant... et tankekors for det første når et menneske kan få så mange diagnoser, og for det andre at det faktisk var forholdsvis enkle grep som skulle til for å bli frisk, og for det tredje at disse grepene slett ikke ble foretatt i den tradisjonelle psykiatrien, men utenfor. Hågen Haugrønningen er et eksempel på hvor ille folk kan bli "behandlet".

Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen.