Ingen andre har prøvd å gå i mine sko

Å gi råd til folk, uten at de spør om det, prøver jeg å unngå. Året 2014 ble et år jeg selv spurte flere om råd. Det er ekstra godt at noen stiller seg til disposisjon og ber for meg. Noen gir praktisk hjelp, og andre låner meg sine ører. Likevel ble dette et år jeg valgte å be om profesjonell hjelp. Når det oppstår situasjoner som krever mer enn jeg kan forvente at venner og familie kan stille opp på, er det godt at det finnes profesjonell hjelp. 

Takk til dere som på ulike måter har bidratt til at det siste halvåret har endt godt for meg.

Det er viktig for meg å snakke sant om livet. Kan jeg ikke det, blir det problematisk å leve. Denne høsten var det vanskelig å omgås andre mennesker, og min lengsel nordover ble ytterligere forsterket. 

    Kina Crow Looking for just the right word

Psykolog gjennom Rask psykisk helsehjelp ble en god støtte, og jeg ble kjent med hva selvmedfølelse innebærer. Pusterommet, som drives av konstellatør/traumeterapeut Marit Bekkestad Jensen, innbyr til fri pust. Der fikk jeg satt opp intensjonskonstellasjoner, og har jeg prøvd ut ulike tanker. Blant annet jobbet jeg med dette å bidra, og det å flytte nordover igjen.

Hos psykologen har jeg arbeidet med noe av det samme. Jeg kom heller ikke utenom å trekke pusten der, slik at jeg måtte kjenne på de kroppslige reaksjonene og følelsene bak ordene. Det er lettere å bedrive intellektualisering enn å kjenne på følelsene og det som skjer i kroppen. Jeg kavet en periode med å finne "noe" jeg kan bidra med.

Gjennom konstellasjoner kom jeg fram til at jeg måtte gi slipp på det å skulle bidra... "Styrke og utvikling gjennom anerkjennelse av det som er", som Marta Thorsheim sa, da jeg tok grunnutdanningen i Flergenerasjonell Psykotraumatologi. Det er gjennom det å anerkjenne det som er jeg greier å gå videre. Akkurat nå er det ikke viktig å bidra slik jeg har gjort før. Jeg kan ikke drukne det lille barnet i meg. 

Viktig å bidra?

På min 59-årsdag sendte jeg oppsigelse. Tanken på at jeg ikke skal bidra gjør noe med selvtilliten, igjen... Hva er det egentlig som gjør at det å bidra er så viktig. Skam over ikke å ha en jobb gjør seg gjeldende, men legen har rådet meg til å si opp, og det rådet har jeg valgt å følge.

Livets alkymi  dreier seg vel om å bearbeide dritten, før gullet kan hentes ut? Jeg møter mine livsproblemer med ulike tilnærmingsmåter. Intellektualiseringen er en overlevelsesmekanisme, og ingen god mestringsstrategi. Om jeg skal finne gullet må jeg inkludere følelsene. 

Kunstnere hjelper meg å finne ord... og  høsten 2014 har jeg hatt både glede og nytte av kunst. Livet er noen ganger urettferdig. Jeg kan ikke leve uten å risikere å oppleve urettferdighet, men jeg kan unngå å bli oppspist. Jeg har nytte av at jeg tidligere har jobbet med grensesetting i selvorganiserte selvhjelpsgrupper.

Jeg har brukt mange år av livet mitt til å grave innover i meg selv, lett etter ord og mening i det som har vært vanskelig. Det samme har jeg gjort denne høsten. Det er ikke alt det finnes mening i. Takket være gode mestringsstrategier, som blant annet går ut på å be om hjelp, har jeg kommet meg ut av handlingslammelsen. Året 2014 er snart over. Kan hende skal jeg skrive mer som blir publisert i 2015.  I høst har jeg brukt skriving som ren egenterapi.

For noen år siden fikk jeg diktet "Privat huskeregel" av Kolbein Falkeid

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggene i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Arrete hverdager kommer igjen, men kan jeg ta bedre vare på fine øyeblikk? Kanskje er det nødvendig for meg å finne mer ut av problematikk rundt projeksjoner? Er det mitt eller ditt? Er jeg god nok som jeg er? Er jeg fanget i egne tanker om at jeg hele tiden må grave i mitt eget indre for at relasjoner til andre skal bli bedre? Jeg har flere spørsmål enn svar jeg går inn i det nye året med. Erfaringen min er at det etter kaos kommer orden. noen spørsmål dunster bort, og de det er viktig å få svar på, kommer det et svar på. Det gode på slutten av året er at jeg merker at det nytter å ta dypdykk. De ulike mestringsstrategiene mine utfyller hverandre.

Det gjør meg så utrolig glad å lese hva noen av de samfunnsengasjerte menneskene jeg har kontakt med skriver i forbindelse med årsskiftet. Da er det håp, tenker jeg. Det er mange nok som ikke opp!

I 2015 vil jeg omgi meg med livgivende mennesker, som ikke har vært redd for å bruke spett på seg selv. Øyeblikkene sammen med min lille hund er noe av det mest livgivende jeg kan tenke meg. Hans utgangspunkt var en tilværelse som gatehund i Romania. Bestisen, Båti, og jeg skal vandre nordaførr igjen. Jeg kjenner på en boblende glede når jeg vet at jeg neste år skal vandre langs strender, samle på sjøglass, rekved og steiner. For en frihetsfølelse det gir meg å tenke på det!  

Godt nytt år med en av våre nord-norske artister: 

Maria Haukaas Mittet: Heim 

Fra Facebooksiden Quote Cafe

Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 31.12.2014

Andre blogginnlegg i desember:

Øvelse gjør mester publisert på bloggen http://sivryd.wordpress.com/

Mitt nordvendte hjerte publisert på bloggen http://endringer.blogspot.no/

Om den selvlærte kunstneren Kina Crow

Skriving som egenterapi v/Sondre Risholm Liverød

Aftenposten om selvmedfølelse

Har du en helårsparole? Jeg har skrevet om min.

Min helårsparole er: Reduksjon av tvang i psykisk helsevern NÅ 

Hei, og god 1. mai - uansett hvordan du velger å bruke dagen. 

Stemorsblomster er noe av det vakreste jeg vet. Noen steder i det langstrakte landet vårt er det allerede gode vilkår for at de skal trives ute. Andre, som her jeg bor, er det ennå en stund igjen før vi kan plante disse ut. Nesten som innenfor psykisk helsevern. Noen steder har de kommet langt med å møte folk på gode måter, mens andre har de kommet svært kort... 

En hel arbeidsøkt har jeg brukt i dag på å sende e-post og å lage dette blogginnlegget. -Ikke betalt arbeid, selvsagt. Denne type arbeid er ikke betalt med penger, og derfor kan jeg vel tillate meg det selv på 1. mai? Jeg må gjøre det jeg brenner for, og det gjør jeg. Å gjøre helt det jeg gjør er viktig for meg. Halvhjertede "oppdrag" er ikke noe godt.

1. maitog og paroler

Jeg har ikke gått i 1. maitog på mange år. Kanskje fordi min kamp ble en helt annen enn det jeg har registrert at kampparolene er på 1. mai. Min kamp ble en "privatisert kamp" de første årene etter at jeg var innlagt på tvang i psykisk helsevern. (1992-1994-1996) De siste 7-8 årene har min kamp vært en offentlig kamp, og jeg har i disse årene møtt mange mennesker som har vært utsatt for det samme som meg. Jeg vrir mitt engasjement over og bort fra tvangsfeltet stadig vekk fordi det koster meg noe å formidle hva tvang kan rive ned. Men jeg ble igjen innhentet av mine egne erfaringer når Dagbladet har rullet opp saker om unge mennesker som har vært utsatt for tvang og bruk reimseng. Det er smertefullt å lese om det, og det er dager jeg kjenner det beste at jeg skjermer meg selv for ikke å ta det meg inn i natta når jeg skal sove. Med andre ord er dette en balansegang for meg selv over 20 år etter at jeg selv ble lagt i reimer. MEN jeg vet jeg kan ikke stenge helt av fordi dag står jeg i fare for å bli likegyldig. Da svikter jeg både meg selv og andre.

Mye av "redskapen" og regelverk som gjelder for psykisk helsevern i 2013 har gått ut på dato for lenge siden. De nye redskapene må få plass. Verktøykassa må utvides.

Ikke bare er det svært ubehagelig å bli utsatt for tvang når det skjer, men det får for de aller fleste store negative konsekvenser etter at vi har kommet hjem og fri fra den formelle tvangen. For mange blir dette til en større belastning enn det den krisen var som faktisk førte til innleggelse...  

For en del fører det til så store endringer i kurs i livet at vi må snu opp ned på alle steiner som til da var lagt. Nye grunnmurer må bygges. Det skal mot og vilje til å ta fatt på redesign i eget livet. Jeg anser meg selv som en av de heldige som har greid å komme på sporet igjen og inn i meningsfylt arbeid, studier og aktivitet. 

Det er et faktum at langt fra alle greier det, og det er mange ulike årsaker til det. Jeg vet det finnes god hjelp innenfor offentlige tjenester, men mesteparten av den gode hjelpen jeg selv fikk lå utenfor det offentlige. Noe som fortsatt er undervurdert er at det er mye god hjelp i arbeid og aktivitet. Når det gjelder behandling er det gjennom forskning pekt på at det er ikke selve behandingsmetoden som er viktigst, men hvilken relasjon man får med behandleren. Den terapeutiske effekten av  arbeid og aktiviteter, som selvsagt ikke er behandling, er dessuten undervurdert. 

Selv har jeg i dag et rikt liv, og jeg synes mange, mange flere fortjener å få det. Den hjelpen som skal til for å komme inn i gode bedringsprosesser. Mange jeg har kontakt med er gode kjemper, som kjemper for at det skal bli endringer som virkelig vil utgjøre en forskjell for mennesker som er tvangsutsatt.

Jeg kunne lagt alt bak meg, men inntil det skjer større endringer føler jeg på et foreløpig livskall for å være med å bidra til folkeopplysning om de faktiske forhold og om at det også er mulig å endre disse til det bedre. 

Likegyldighet gjør meg trist. Det forteller meg også at vi må finne flere former å presentere budskapet på som treffer hjertet til folk.  Det er mange flotte folk som bidrar til folkeopplysning, til å spre egenerfaring, til forskning, til god fagutvikling og alle er like viktige. Det finnes mange gode fagpersoner som jeg ser kjemper en kamp inne i og utenfor systemene. Det er også svært viktig, og vi må alle stå sammen når vi ser vi har et felles mål. Regjeringen har som mål å redusere tvangen, men jeg tror mange politikere vet for lite om de faktiske forhold. Derfor folkeopplysning og i folkeopplysning ligger også opplysning ut til politikere. Og fortsatt tror det er slik at det er brukernes som er forandringens løver. (Barry Duncan framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.)

"Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.

Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Fortsatt er det som oftest andre som skriver historiene våre, men det begynner å hjelpe... blant annet ved at det nå også utdannes medforskere ved videreutdanning på samarbeidsbasert forskning innen psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud, noe jeg også har vært med på å etterlyse mer forpliktende satsing på. 

Dagens anbefaling

9,116,321 har sett videoen og det er ikke fordi hun selger et "glatt budskap"...     

Brene Brown studerer de menneskelige relasjoner - både vår evne til å føle empati, tilhørighet og kjærlighet. I et gripende og morsomt innlegg ved TEDxHouston deler hun en innsikt fra sin forskning som ikke bare fikk henne til å forstå seg selv bedre, men også menneskeheten. Et innlegg som er ment til å deles.

http://www.ted.com/talks/lang/nb/brene_brown_on_vulnerability.html

En forsker som har budskap jeg tror alle kan ha nytte av å lytte til uansett om du er et menneske med egenerfaring, fagperson, leder innenfor rus- eller psykiske helsetjenester eller rett og slett bare interessert i å vite litt om hva integrering av vår egen sårbarhet har å si for vår utvikling som menneske og medmenneske. 

1. mai - arbeidernes dag

Jeg har noe i ryggmargen med tanke på kamp for arbeideres rettigheter, og synes det er viktig å ha denne dagen selv om jeg selv ikke har hatt den tilhørigheten etter at jeg ble satt utenfor arbeidslivet i 1992. Det ble helt andre kamper for meg.

Sett i lys av den situasjonen vi er i Europa har Arbeidernes dag større internasjonal betydning enn den har hatt på lang tid. Det er mange som står utenfor arbeidslivet, og det er særlig mange unge mennesker. Dette er dypt tragisk, og jeg håper den internasjonale solidariteten strekker langt og at den blir synlig i alle 1. maitog i Norge. På 80-tallet arbeidet jeg som sekretær i Landsorganisasjonen i Norge, og hadde absolutt ingen anelse om hvor avspist og isolert mennesker med psykiske helseproblemer var i samfunnet vårt. Jeg måtte selv erfare å bli satt helt utenfor "det gode selskap" før jeg startet på min private kamp. Først ved å bidra til å belyse galskapen i det bestående system og de siste årene komme med konkrete forslag til tiltak som kan gjøre situasjonen for tvangsutsatte bedre. Mitt første store skritt var å gi ut boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", hvor jeg beskriver mine psykoseopplevelser og tvangsopplevelser, men jeg var ikke kritisk nok til det bestående system, og jeg hadde heller ikke gode nok forslag til forbedringer.

12. juni 2013 blir boka "Drøm i våken tilstand" lansert på et fagseminar på Litteraturhuset. Det er ei bok jeg hadde ideen til, og som Gunn Helen Kristiansen som prosjektleder påtok seg ansvaret for å føre videre fra ide til ferdig produkt. Hun har gjort en fabelaktig jobb, og jeg er svært takknemlig for det arbeidet hun har gjort. Foruten oss to er det fem andre bidragsytere med egenerfaring. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap, Merete Morken Andersen. Ei bok som har en mye bedre kvalitet enn hva min første bok (nevnt over her) hadde. 

Er du interessert i fagseminaret og boka kan du kontakte forlaget:

Telefon:  23 31 12 20

E-post:   abstrakt@abstrakt.no

http://www.abstrakt.no

Boka kommer for salg på lanseringsseminaret og etter det. 

Det kan hende noen synes det er drøyt at jeg selv på 1. mai setter fokus på den høye tvangsbruken i Norge, men jeg gjør det allikevel. Det er en internasjonal bevegelse innenfor brukerbevegelsen, og i Norge har fem brukerorganisasjoner samlet seg om en fellesaksjon med krav om medikamentfrie behandlingstilbud. En valgmulighet vi ikke har i dag. 

Regjeringen har som mål å redusere tvangen, men det er ikke mange konkrete tiltak de kan vise til. Det er noe ullent vil jeg si, og når jeg ser på bevilgninger til prosjekter som har som mål å redusere tvang, så kan dere lese nedenfor at disse bevilgningen som fra før var minimale har blitt ytterligere redusert.

Min 1. maiparole skrev jeg på søndag, og det som utløste det jeg skrev var alle delingene på Facebook av opprullingene Dagbladet har av unge mennesker der psykisk helsevern ikke har hatt bedre metoder enn bruk av reimseng. Noe som er forkastelig, og ulovlig. Dette er en del av tvangsproblematikken.

Litt til, før du får informasjon om selve underskriftskampanjen...

Ja, som barn hadde også jeg mange drømmer, og jeg var nok allerede da en liten opprører. Medfødt vil noen kanskje si... Avhengig av erfaringer man gjør seg i livet? Ikke så viktig å finne ut hvorfor, men jeg vet at når noe banker veldig i hjertet mitt, så er det også viktig at jeg gjøre noe med det. Jeg drømmer om et samfunn med rom for større åpenhet om den sårbarheten vi bærer med oss, om raushet for hverandre, om at flere med innflytelse og makt virkelig setter seg ned for å lytte til menneskers erfaringer.

Det er ikke våre gener som har mest å si for vår utvikling, men heller hva våre forfedre faktisk har opplevd. Forskning på epigenetikk viser at geners egenskaper "slår seg av og på". Selv om vi aldri har fått høre våre forfedres historie vil de erfaringene de har virke inn på oss. Vi bærer det med oss, og jeg har lært at det er viktig å ha respekt for mine forfedre. Det får vi ikke uten videre når det har vært krenkelser i familiesystemet. Som meg hadde de sine smertefulle, sine vakre og sine gode og dårlige erfaringer, sitt eget livspuslespill de gjorde det beste ut av. Ikke alle "lyktes" like godt, men alle gjorde sitt beste ut i fra de forutsetningene de hadde i sin mentale bagasje og de livsbetingelsene de levde under. En dag håper jeg hjelpeapparatet kommer dithen at den enkelte som ønsker det får muligheten til å se tilbake for å nøste i hva som kanskje kan ligge som årsak lenger bak i familiesystemet eller for den saks skyld samfunnssystemet og ikke bare har diagnosebrille på og pillene klar... Nettverksmøter og relasjonskompetanse kan med fordel få mye plass og rom i det offentlige hjelpeapparat. 

Ja, så var det underskriftskampanjen...

Hittil er det 87 underskrifter.

Bli med!

Underskriv, og del videre!

Underskriftskampanje til Helse- og omsorgsdepartementet, se mer på følgende lenke:

http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=4640

Siv Helen Rydheim