på Paulsrudutvalgets NOU. Hege Orefellens dissens er meget god og den er viktig for et videre arbeid i kampen for å få fjernet lov om psykisk helsevern. Det var sjokkerende at Mental Helses representant var med på å undertegne en merknad til dissensen. Dette har jeg uttrykt i et intervju med Erfaringskompetanse.no
I dag har det vært nettmøte med Kari Paulsrud. Mange interessante spørsmål. Jeg stilte følgende spørsmål:
Spørsmål: Tvangsmedisinering: Hva tenker du om at pasienter i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortere enn folk flest? Noe som kan forklares fysiologisk med skadevirkninger fra medisiner?
"Psykiater Astrid B. Birkenæs si doktoravhandling dokumenterte i 2008 at pasientar i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortare enn folk gjer elles, der vart det særleg lagt vekt på at desse pasientane er særleg utsette for hjarte- og karsjukdommar, og kvinner meir enn menn.
- Dette er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.
- Det er underleg kor lite vekt som blir lagt på at medikamenta som blir brukt overfor desse pasientane er bevisstheitsendrande stoff som blir tvinga inn i kroppen, og kor krenkjande dette er. Dei tar frå personen all makt og evne til å styra eige liv, seier forskaren."
(Kilde: http://www.klassekampen.no/58968/article/item/null/lever-10-til-30-aar-kortare )
Svar fra Kari Paulsrud:
"Det knytter seg også særskilte utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget innenfor psykisk helsevernområdet. Dette skyldes blant annet at tvangsbegrepet er sammensatt og at det er vanskelig å finne et godt mål for tvang sett i forhold til behandlingsresultat. Det er forsket lite på bruk av tvang i Norge, og internasjonal forskning er av varierende kvalitet og ikke alltid overførbar til norske forhold. Utvalgets flertall er klar over at det er bivirkninger og komplikasjoner ved bruk av antipsykotika. Det er en kjent overdødelighet blant personer med alvorlige psykiske lidelser, men det er usikkert om dette skyldes lidelsene i seg selv, ledsagende problemer eller behandlingen. Utvalgets flertall har lagt til grunn at ulike typer behandling også med antipsykotika, har en positiv og avgjørende betydning for bedring ved alvorlige psykiske lidelser . Flertallet har lagt avgjørende vekt på at konsekvensene av manglende behandling kan bli svært alvorlige for mennesker med alvorlige psykiske lidelser uten beslutningskompetanse."
Psykiatere har hevdet/hevder at det er skadelig for hjernen å gå igjennom en psykose uten antipsykotiske medisiner. Jeg tror det kan være mer skadelig å bli tvangsmedisinert, og tror det konserverer lidelsen og dermed skaper svingdørspasienter. Det blir ofte livsvarige "kunder" til psykiatrien og det samme hos legemiddelindustrien. Norge må være et drømmeland for legemiddelindustrien.
Se til Finland: Åpen dialog eller reflekterende team for å unngå medisinering. Dette fungerer i 85 % av tilfellene. Se Jaakko Seikkula sin bok "Nettverksdialoger".
Paulsrudutvalgets begrep "beslutningskompetanse" som er fremhevet som noe positivt, er ikke noen forbedring så vidt jeg greier å se. For hvem skal vurdere hvorvidt vi har beslutningskompetanse? Det blir de samme som i dag setter i verk tvangsmedisinering fordi utsiktene til bedring anses å bli forspilt uten medisinering. Igjen: Hvordan kan de i Finland og andre steder (Soteria House) greie å gi behandling og omsorg til et så stort antall (i prosenter) uten at de medisineres?
Dette står i NOU'en:
"Åpen dialog i nettverksmøter er blitt evaluert i en avgrenset undersøkelse på 1990-tallet, og denne er kritisert og omstridt, både på grunn av forskningsdesign og de konklusjonene forfatterne har trukket av materialet. 10 Knapt 80 pasienter kom inn i behandlingsopplegget, og flertallet av disse hadde alvorlige diagnoser i schizofrenispekteret. I løpet av de neste fem årene fikk omtrent en tredel et eller flere tilbakefall, mens det ikke var registrert tilbakefall for de øvrige to tredelene. Omtrent 80 prosent var uten symptomer ved femårsundersøkelsen, og 73 prosent var tilbake i arbeid eller studier. 15 prosent var uføretrygdet. Omtrent to tredeler hadde ikke brukt antipsykotika på noe tidspunkt i denne femårsperioden. 11 Det finnes enkelte behandlingsmiljøer i Norge som følger deler av en slik tilnærming, og nettverksmøter i Valdres ble for eksempel vurdert positivt av brukere, ansatte og andre møtedeltagere, 12 men disse undersøkelsene er prospektive og uten kontrollgrupper, og kan ikke si noe om effekt."
Og ser dere på svaret Paulsrud ga meg, så sier hun at det er forsket lite på tvang i Norge. Ja, det er helt riktig, men kan tvang forsvares fordi det er forsket for lite på tvang? Tvangsforskningsnettverket ble startet for å få mer fokus på tvangsforskning, men det mangler midler og kanskje også en interesse innenfor feltet for å forske på tvang. Tvangsforskningsnettverket burde, i tillegg til stillinger, fått hånd om mer midler, slik at forskning på tvang lett kunne iverksettes.
Kanskje om 10-20 år vil også Paulsrud forstå at det perspektivet vi med erfaring fra tvang er viktig å ivareta i større grad enn hva Paulsrudutvalget faktisk har gjort. Hege Orefellen ble stående alene med sitt perspektiv og sin dissens. Mental Helses representant unnlot ikke en gang å underskrive på utvalgets merknad til dissensen. (To andre medlemmer i utvalget underskrev ikke på denne.) Jeg har ennå ikke kommet over akkurat det... Kanskje gjør jeg det aldri. Og jeg tok konsekvensen av det ved å melde meg ut av Mental Helse etter å ha vært medlem fra 2004 og aktivt med som tillitsvalgt fra 2005. Jeg har vervet rundt 100 medlemmer i disse årene.
