Tvangsinnleggelser som
praksis kan ikke fortsette
Tvangsinnleggelser
kan ikke kalles behandling. Det er et paradoks at lov om psykisk helsevern
misbrukes i stor grad. Det er ikke allment kjent at størsteparten av de som
innlegges på tvang i psykisk helsevern ikke er til fare for seg selv eller
andre, men tvangsinnlegges med begrunnelse etter det såkalte
behandlingskriteriet.
Ofte
blir opprettholdelsen av lov om psykisk helsevern fordi det er en utbredt
misforståelse som gjør at folk flest tror at samfunnet på den måten kan
beskyttes mot at folk begår selvmord eller dreper andre. Når man ser på
farlighetskriteriet og hvor mange som innlegges i forhold til det, er det litt
ulike tall, men det oppgis at 10-15 % innlegges på tvang i henhold til
farlighetskriteriet, og resterende 85-90 % tvangsinnleggelse med begrunnelse i
behandlingskriteriet.
Årsaksforhold mellom
psykiske kriser og livsbetingelser
Ofte
kan årsaken til den psykiske krisen enkeltmennesker har, være at de er
arbeidsledige, opplever tap i nære relasjoner, er bostedsløse etc. Med
lavterskeltilbud på plass for å forebygge og med gode rehabiliteringstilbud kan
mange av disse krisene avhjelpes i mye større grad og på bedre måter enn hva
som er tilfelle i dag. De aller fleste ønsker seg tilbud, men ikke de behandlingstilbudene
som finnes per i dag, hvor tvangsmedisinering som oftest inngår som en del av
den såkalte behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Som leder i WSO, Mette
Ellingsdalen, sier i videoen
om Alternativer til tvang ønsker vi rett til å velge:
1) Medisinfrie tilbud handler om valgfrihet
2)
Et tilbud til de som ikke har et tilbud i
dag
Dette
handler ikke om å være for eller i mot medisiner generelt, men at det enkelte
menneske må få retten til å velge bort medisiner. Det handler om at en del
mennesker har erfart at de greier seg uten medisiner, og at de blir helt satt
ut av spill når de blir tvangsmedisinert. Krenkelsesproblematikken gjør at
mange skyr helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fordi den eneste hjelpen de
har mottatt er tvangsbehandling. Det finnes gode alternativer til tvang, og det
er nødvendig å få i gang disse i Norge.
Helse- og
omsorgsdepartementets krav om medisinfrie behandlingstilbud
Helse-
og omsorgsdepartementet sendte et
rundskriv til helseforetakene i mars 2010, hvor de blant
annet stiller krav om at skal opprettes tilbud om alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud.
Rundskrivet ble sendt ut fordi regjeringen var bekymret for at tvangstallene
ikke gikk rette veien. Norge har i mange år ligget på topp i antall
tvangsinnleggelser, og nå har det også kommet fram at Norge er på topp i
forhold til antall reinnleggelser også.
Fra
rundskrivet:
«Krav
til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang
Den
nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske
helsetjenestene skal etableres i 2010. Den vil erstatte dagens ”Tiltaksplan for
redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”( IS-1370, juni
2006). Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret
i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet. Det er et
mål at helseforetakene sammen med kommunene i opptaksområdet etablerer lokale
tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom
HF og kommune.»
Jeg
siterer her punkt 9 i rundskrivet:
«Minimumskrav
til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av
tvang1:
-
Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling,
mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk,
lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)
-
Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie
behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer,
inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.
-
Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk
av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5).»
Mulige sanksjoner
Når
det gjelder Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv og andre krav eller
henstillinger fra myndighetene til helseforetak, så er det ingen tvil om at det
stilles krav om både statistikker og gjennomføring av tiltak, som kan føre til
reduksjon av antall tvangsinnleggelser. Hovedproblemet med dette er at det ikke
fører til negative konsekvenser for helseforetakene om de ikke gjennomfører det
departementet og Helsedirektorat ber de om å gjøre. Hva kan innføres for å øve
press på helseforetakene? Tidsfrister er et eksempel, dagbøter når tidsfristene
overskrides eller kutt i overføringer fra staten.
Farlig for seg selv
og/eller andre – argument for opprettholdelse av dagens tvangssystem
Vi
vet at de fleste drap skjer i ruspåvirket tilstand og at de fleste skjer
innenfor kjente relasjoner enten det er innen familie eller omgangskrets. I denne
forbindelsen tar jeg her med noen poeng fra Olsen-utvalget,
som gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i
perioden 2004-2009, og konklusjonene i rapporten var at det ikke er mulig å
forutsi hvem som dreper. Dette i følge NOU
2010: 3 - Drap i Norge i perioden 2004 – 2009
Sitat
fra rapporten:
«I
rapporten angis det at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed
person med en psykisk lidelse er svært liten. ”Når man tar hensyn til kjente
risikofaktorer utover psykisk helse er personer med psykisk lidelse ikke lengre
overrepresentert” heter det i rapporten.» (…)
«Av
de undersøkte var 61 % påvirket av rusmidler i gjerningsøyeblikket (herav 30 %
alkohol alene, 11 % andre rusmidler og 20 % blanding av alkohol og andre
rusmidler). Gjennomsnittsdrapspersonen er en 38 år gammel arbeidsløs mann som
under påvirkning av alkohol dreper en person i omgangskretsen med kniv.»
«Vi
lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har
Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen
med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er
det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at
slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko
og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.
Aggresjon
er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk
gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden
forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å
peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være
rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av
personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er
derfor viet stor plass i denne rapporten.»
Å bidra i tvangsfeltet –
for oss med egenerfaring
Det
er utvilsomt helt nødvendig at de av oss som har kapasitet til å stå i feltet i
ulike sammenhenger gjør det. Til tider der det tøft "å stå i
tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike
tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var
total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg
tror for egen del at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal
fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine
erfaringer er viktige. Ikke fordi akkurat mine personlige erfaringer er så
spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at
jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri
helt borte, men det finnes metoder for bearbeiding som har fungert for meg.
Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder folk tilbake
fra å være den viktigste aktøren i eget liv.
Reinnleggelser
Først
og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge
er krenkende, uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge
ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser.
Bildet
er hentet fra NAPHAs
rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det
mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å
vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til.
Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig
bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en
viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser.
Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken: Helt på topp!
Manglende
rehabiliteringstilbud
Jeg
vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en
tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange
steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i
tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer til det bedre.
Hvorfor ikke lytte
mer til oss som har egenerfaring med tvang og med
bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi
som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen
til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig
kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som «bare enkelthistorier».
Men, det går framover, ganske enkelt fordi det ikke kan fortsette på samme
måte. Eksempelvis oppfordrer Forskningsrådet til
brukermedvirkning, og de hevder at brukermedvirkning som regel bidrar til bedre
og mer relevant forskning.
Medforskere og håpsbærere
Det
er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere
med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det
tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer!
Et
eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal
forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som
har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har
lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere
fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk
fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville
jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere
tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt
redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i
kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner
og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning!
Hvilken kompetanse
vektlegges
I
denne sammenhengen er det takknemlighet jeg kjenner på fordi jeg har fått
muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer
til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no,
som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. Erfaringskompetanse.no har
i dette prosjektet et tett samarbeid med WSO, og Mette Ellingsdalen bidrar inn
i prosjektet med helt nødvendig kompetanse og nettverk.
For
egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det
en lengre periode i tillegg bevilges penger som øremerkes prosjekter som får
prøve ut ulike måter å jobbe på med medisinfrie
tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som
per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no,
samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket.
Jeg
ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et
styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske
forhold opp i lyset og ikke minst til å peke på hvilke endringer som er
nødvendig.
Balanse mellom
suksesshistorier og de faktiske forhold
Det
er en god idé å presentere suksesshistorier,
men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som
stikker hodet i sanda, selv om jeg forstår at suksesshistoriene også skal fram.
Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og
suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet
ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på
som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre
systemet, men systemene i seg selv er de fleste steder fortsatt altfor
konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er utsatt for stemoderlig tankegang
fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg
gjøre for at det ikke skal forbli slik? Jeg meldte meg inn i WSO for noen år
siden, og jeg støtter og bidrar inn i WSOs arbeid, noe også du kan gjøre ved å
bli medlem. Informasjon om medlemskap finner du her.
Relaterte
saker:
Skrevet
av:
Siv
Helen Rydheim, 23. desember 2012
