Jeg har gjennom ganske mange år brukt sosiale medier og internett daglig, både i jobbsammenheng og privat. Veldig mye bra med det! Men, det er også en tidstyv. Nå som jeg ikke lenger skal jobbe er det heller ikke noe poeng i å fortsette på samme måten som før. Jeg prøver å venne meg av med å lese artikler, se på filmer etc. som deles på sosiale medier. Litt har jeg greid å kutte, men kan med fordel kutte mye mer, og kanskje ha noen uker innimellom der jeg ikke er innom sosiale medier? Er det med dette som med røyk at det er enten eller? Usikker på det...
Det har, for meg som bor alene, blitt en måte å snakke med andre på... Vel og bra det, men faren er at det blir mindre viktig å møte mennesker i det faktiske liv.
Jeg hadde et par uker for halvannet år siden da jeg nesten helt kuttet å bruke facebook. Det å være med i ulike grupper som har med rus- og psykisk helsefeltet å gjøre har vært interessant, men det er altså en tidstyv. Til tider kan det også være deprimerende fordi så mye av det som ikke fungerer på feltet blir presentert. Kanskje jeg skal bli slik at jeg ikke lenger skal bry meg? Jeg har allerede kuttet flesteparten av de gruppene som har å gjøre med rus- og psykisk helsefeltet, men saker deler jeg ennå. Hvordan blir det å slutte med det også, og hvis jeg skal bruke Facebook i fortsettelsen er det andre saker jeg skal dele? Jeg er litt usikker på om det er mulig... men jeg må gå i gang å prøve å få det til.
Hallo... det går vel an å bry seg om urettferdighet uten at det skjer via sosiale medier, eller? Joda, jeg kjenner flere som gjør det, og som på sin måte faktisk gjør mye for en av det som har vært mine kjernesaker.
Av og til har jeg stilt meg spørsmålet om det å bruke sosiale medier, dele saker og kommentere kanskje kan bli en unnskyldning for ikke å bry seg i det virkelige liv? Og jeg er vel strengt tatt en del av en viss krets som leser hverandres saker og kommentarer? Til hvilken nytte, egentlig? Det er mange nok der ute som deler og sprer saker, og som jeg håper fortsetter med det, men jeg? Nei, jeg tror jeg skal forsøke å tenke på det som at jeg er ferdig med min "tjeneste". Men avhengighet er ikke til å kimse av, så jeg har en jobb å gjøre for å komme løs.
Uansett er det ikke mindre viktig å bry seg nå enn det var i 1937, slik vår verden ser ut. Arnulf Øverland fikk sagt det uten bruk av internett og sosiale medier med dette diktet:
Du må ikke sove
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!
Arnulf Øverland
-1937-
