Dette skriver psykiater Dag Coucheron i en artikkel i Dagens medisin.
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
mandag 29. november 2010
søndag 28. november 2010
Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep
Forslag i følge Helsedirektoratet, se:
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
lørdag 27. november 2010
NRK har oppdaget at Nord-Norge topper statistikken
på en negativ måte:
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
Abonner på:
Innlegg (Atom)