Psykiatrien ser ut til å befinne seg i en permanent krise.

Dette skriver psykiater Dag Coucheron i en artikkel i Dagens medisin.

Du finner den her.

Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?

Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.

De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.

Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?

Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"

Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:

"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.

Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?

Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "

Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.

Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"

Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...