Min helårsparole er: Reduksjon av tvang i psykisk helsevern
NÅ
Hei, og god 1. mai - uansett hvordan
du velger å bruke dagen.
Stemorsblomster er noe av det vakreste jeg vet. Noen steder i det langstrakte landet vårt er det allerede gode vilkår for at de skal trives ute. Andre, som her jeg bor, er det ennå en stund igjen før vi kan plante disse ut. Nesten som innenfor psykisk helsevern. Noen steder har de kommet langt med å møte folk på gode måter, mens andre har de kommet svært kort...
En hel arbeidsøkt har jeg brukt i dag på å sende e-post og å lage dette blogginnlegget. -Ikke betalt arbeid, selvsagt. Denne type arbeid er ikke betalt med penger, og derfor kan jeg vel tillate meg det selv på 1. mai? Jeg må gjøre det jeg brenner for, og det gjør jeg. Å gjøre helt det jeg gjør er viktig for meg. Halvhjertede "oppdrag" er ikke noe godt.
1. maitog og paroler
Jeg har ikke gått i 1. maitog på mange
år. Kanskje fordi min kamp ble en helt annen enn det jeg har registrert at
kampparolene er på 1. mai. Min kamp ble en "privatisert kamp" de
første årene etter at jeg var innlagt på tvang i psykisk helsevern. (1992-1994-1996)
De siste 7-8 årene har min kamp vært en offentlig kamp, og jeg har i disse
årene møtt mange mennesker som har vært utsatt for det samme som meg. Jeg vrir
mitt engasjement over og bort fra tvangsfeltet stadig vekk fordi det koster
meg noe å formidle hva tvang kan rive ned. Men jeg ble igjen innhentet av mine egne
erfaringer når Dagbladet har rullet opp saker om unge mennesker som har vært
utsatt for tvang og bruk reimseng. Det er smertefullt å lese om det, og det er
dager jeg kjenner det beste at jeg skjermer meg selv for ikke å ta det meg inn
i natta når jeg skal sove. Med andre ord er dette en balansegang for meg selv
over 20 år etter at jeg selv ble lagt i reimer. MEN jeg vet jeg kan ikke stenge
helt av fordi dag står jeg i fare for å bli likegyldig. Da svikter jeg både meg
selv og andre.
Mye av "redskapen" og regelverk som gjelder for psykisk helsevern i 2013 har gått ut på dato for lenge siden. De nye redskapene må få plass. Verktøykassa må utvides.
Ikke bare er det svært ubehagelig å
bli utsatt for tvang når det skjer, men det får for de aller fleste store
negative konsekvenser etter at vi har kommet hjem og fri fra den formelle
tvangen. For mange blir dette til en større belastning enn det den krisen var
som faktisk førte til innleggelse...
For en del fører det til så store
endringer i kurs i livet at vi må snu opp ned på alle steiner som til da var
lagt. Nye grunnmurer må bygges. Det skal mot og vilje til å ta fatt på redesign i eget livet. Jeg anser meg selv som en av de heldige som har greid å komme på
sporet igjen og inn i meningsfylt arbeid, studier og aktivitet.
Det er et faktum at langt fra alle
greier det, og det er mange ulike årsaker til det. Jeg vet det finnes god hjelp
innenfor offentlige tjenester, men mesteparten av den gode hjelpen jeg selv
fikk lå utenfor det offentlige. Noe som fortsatt er undervurdert er at det er
mye god hjelp i arbeid og aktivitet. Når det gjelder behandling er det gjennom
forskning pekt på at det er ikke selve behandingsmetoden som er viktigst, men
hvilken relasjon man får med behandleren. Den terapeutiske effekten av
arbeid og aktiviteter, som selvsagt ikke er behandling, er dessuten
undervurdert.
Selv har jeg i dag et rikt liv, og jeg
synes mange, mange flere fortjener å få det. Den hjelpen som skal til for å
komme inn i gode bedringsprosesser. Mange jeg har kontakt med er gode kjemper,
som kjemper for at det skal bli endringer som virkelig vil utgjøre en forskjell
for mennesker som er tvangsutsatt.
Jeg kunne lagt alt bak meg, men inntil
det skjer større endringer føler jeg på et foreløpig livskall for å være med å
bidra til folkeopplysning om de faktiske forhold og om at det også er mulig å
endre disse til det bedre.
Likegyldighet gjør meg trist. Det
forteller meg også at vi må finne flere former å presentere budskapet på som
treffer hjertet til folk. Det er mange flotte folk som bidrar til
folkeopplysning, til å spre egenerfaring, til forskning, til god fagutvikling
og alle er like viktige. Det finnes mange gode fagpersoner som jeg ser kjemper
en kamp inne i og utenfor systemene. Det er også svært viktig, og vi må alle
stå sammen når vi ser vi har et felles mål. Regjeringen har som mål å redusere
tvangen, men jeg tror mange politikere vet for lite om de faktiske forhold.
Derfor folkeopplysning og i folkeopplysning ligger også opplysning ut til
politikere. Og fortsatt tror det er slik at det er brukernes som er forandringens løver. (Barry Duncan framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.)
"Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.
Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."
Fortsatt er det som oftest andre som skriver historiene våre, men det begynner å hjelpe... blant annet ved at det nå også utdannes medforskere ved videreutdanning på samarbeidsbasert forskning innen psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud, noe jeg også har vært med på å etterlyse mer forpliktende satsing på.
Dagens anbefaling
9,116,321 har sett videoen og det er ikke fordi hun selger et "glatt budskap"...
Brene Brown studerer de menneskelige relasjoner - både vår evne til å
føle empati, tilhørighet og kjærlighet. I et gripende og morsomt innlegg ved
TEDxHouston deler hun en innsikt fra sin forskning som ikke bare fikk henne til
å forstå seg selv bedre, men også menneskeheten. Et innlegg som er ment til å
deles.
En forsker som har budskap jeg tror
alle kan ha nytte av å lytte til uansett om du er et menneske med egenerfaring,
fagperson, leder innenfor rus- eller psykiske helsetjenester eller rett og slett bare interessert i å vite litt om hva integrering av vår egen sårbarhet har å si for vår utvikling som menneske og medmenneske.
1. mai - arbeidernes dag
Jeg har noe i ryggmargen med tanke på
kamp for arbeideres rettigheter, og synes det er viktig å ha denne dagen selv
om jeg selv ikke har hatt den tilhørigheten etter at jeg ble satt utenfor
arbeidslivet i 1992. Det ble helt andre kamper for meg.
Sett i lys av den situasjonen vi er i
Europa har Arbeidernes dag større internasjonal betydning enn den har hatt på
lang tid. Det er mange som står utenfor arbeidslivet, og det er særlig mange
unge mennesker. Dette er dypt tragisk, og jeg håper den internasjonale
solidariteten strekker langt og at den blir synlig i alle 1. maitog i Norge. På
80-tallet arbeidet jeg som sekretær i Landsorganisasjonen i Norge, og hadde
absolutt ingen anelse om hvor avspist og isolert mennesker med psykiske
helseproblemer var i samfunnet vårt. Jeg måtte selv erfare å bli satt helt
utenfor "det gode selskap" før jeg startet på min private kamp. Først
ved å bidra til å belyse galskapen i det bestående system og de siste årene
komme med konkrete forslag til tiltak som kan gjøre situasjonen for
tvangsutsatte bedre. Mitt første store skritt var å gi ut boka
"Kjærligheten spør ikke, den bare er", hvor jeg beskriver mine
psykoseopplevelser og tvangsopplevelser, men jeg var ikke kritisk nok til det
bestående system, og jeg hadde heller ikke gode nok forslag til forbedringer.
12. juni 2013 blir boka "Drøm
i våken tilstand" lansert på et fagseminar på Litteraturhuset. Det er
ei bok jeg hadde ideen til, og som Gunn Helen Kristiansen som prosjektleder
påtok seg ansvaret for å føre videre fra ide til ferdig produkt. Hun har gjort
en fabelaktig jobb, og jeg er svært takknemlig for det arbeidet hun har gjort.
Foruten oss to er det fem andre bidragsytere med egenerfaring. Forordet er av overlege og professor i psykiatri Svein Haugsgjerd og
etterordet er av forfatter og cand.philol. med hovedfag i litteraturvitenskap,
Merete Morken Andersen. Ei bok som har en mye bedre
kvalitet enn hva min første bok (nevnt over her) hadde.
Er du interessert i fagseminaret og
boka kan du kontakte forlaget:
Telefon: 23 31 12 20
E-post: abstrakt@abstrakt.no
Boka kommer for salg på
lanseringsseminaret og etter det.
Det kan hende noen synes det er drøyt
at jeg selv på 1. mai setter fokus på den høye tvangsbruken i Norge, men jeg
gjør det allikevel. Det er en internasjonal bevegelse innenfor
brukerbevegelsen, og i Norge har fem brukerorganisasjoner samlet seg om en fellesaksjon
med krav om medikamentfrie behandlingstilbud. En valgmulighet vi ikke har i
dag.
Regjeringen har som mål å redusere
tvangen, men det er ikke mange konkrete tiltak de kan vise til. Det er noe
ullent vil jeg si, og når jeg ser på bevilgninger til prosjekter som har som
mål å redusere tvang, så kan dere lese nedenfor at disse bevilgningen som fra
før var minimale har blitt ytterligere redusert.
Min 1. maiparole skrev jeg på søndag,
og det som utløste det jeg skrev var alle delingene på Facebook av
opprullingene Dagbladet har av unge mennesker der psykisk helsevern ikke har
hatt bedre metoder enn bruk av reimseng. Noe som er forkastelig, og ulovlig.
Dette er en del av tvangsproblematikken.
Litt til, før du får informasjon om selve underskriftskampanjen...
Ja, som barn hadde også jeg mange drømmer, og jeg var nok allerede da en liten opprører. Medfødt vil noen kanskje si... Avhengig av erfaringer man gjør seg i livet? Ikke så viktig å finne ut hvorfor, men jeg vet at når noe banker veldig i hjertet mitt, så er det også viktig at jeg gjøre noe med det. Jeg drømmer om et samfunn med rom for større åpenhet om den sårbarheten vi bærer med oss, om raushet for hverandre, om at flere med innflytelse og makt virkelig setter seg ned for å lytte til menneskers erfaringer.
Det er ikke våre gener som har mest å si for vår utvikling, men heller hva våre forfedre faktisk har opplevd. Forskning på epigenetikk viser at geners egenskaper "slår seg av og på". Selv om vi aldri har fått høre våre forfedres historie vil de erfaringene de har virke inn på oss. Vi bærer det med oss, og jeg har lært at det er viktig å ha respekt for mine forfedre. Det får vi ikke uten videre når det har vært krenkelser i familiesystemet. Som meg hadde de sine smertefulle, sine vakre og sine gode og dårlige erfaringer, sitt eget livspuslespill de gjorde det beste ut av. Ikke alle "lyktes" like godt, men alle gjorde sitt beste ut i fra de forutsetningene de hadde i sin mentale bagasje og de livsbetingelsene de levde under. En dag håper jeg hjelpeapparatet kommer dithen at den enkelte som ønsker det får muligheten til å se tilbake for å nøste i hva som kanskje kan ligge som årsak lenger bak i familiesystemet eller for den saks skyld samfunnssystemet og ikke bare har diagnosebrille på og pillene klar... Nettverksmøter og relasjonskompetanse kan med fordel få mye plass og rom i det offentlige hjelpeapparat.
Ja, så var det underskriftskampanjen...
Hittil er det 87 underskrifter.
Bli med!
Underskriv, og del videre!
Underskriftskampanje til Helse- og
omsorgsdepartementet, se mer på følgende lenke:
Siv Helen Rydheim
