Bildet lastet ned fra Pusterommet på Facebook. Ukjent opprinnelse.
Språk definerer oss. Språk definerer meg. Hvem er du og hvem er jeg. Hva sier jeg om deg, og hva sier du om meg? Hva sier vi om hverandre?
Om Radikal Portal står det at de ”er et partipolitisk uavhengig nettsted drevet av personer som ønsker et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn, både i Norge og verden. Vårt mål er å skape et forum for debatt og samtale, der analyser, historier og nyheter som ellers får lite plass på nettet kan bli løftet fram." Så langt interessant.
Men de skriver:
"Vi arbeider etter fire prinsipper:
Vi vil ha mot til å søke sannheten, også når denne er upopulær
Vi vil være maktkritiske
Vi vil stå sammen med de svake i samfunnet
Vi vil knytte an til pågående kamper og folkelig engasjement for rettferdighet og utvikling"
Alt godt ment, selvfølgelig. Jeg er lei av å bli "plassert" på denne måten. Er jeg kanskje for hårsår? Men vil jeg stå sammen med ”de”? Tja… jeg vet sannelig ikke. Kanskje kunne jeg stått sammen med dem som et talerør for urettferdighet f eks når det gjelder manglende fokus på menneskerettigheter i Norge. Om hvordan det norske helsevesenet stort sett neglisjerer de behovene traumatiserte mennesker har, om hvordan politikere og samfunnets mangel på forståelse av problematikk rundt tidlige traumer/komplekse traumer fører til at riktig behandling ikke gis? Til tross for at dagens kunnskap om dette er stor, satser f eks ikke Helse Nord på riktig behandling for mennesker med problematikk rundt komplekse traumer.
Hadde begrepsbruken vært enestående for Radikal portal, så hadde jeg ikke brydd meg noe om det, men begrepet ”de svake i samfunnet” brukes ofte av politikere og av folk flest.
Ulike livshendelser kan oppstå i alle menneskers liv. Hendelser som kan føre til at folk blir svakere stilt på grunn av ulike former for tap, eller? Noen er også født inn i familier som er svakere stilt i forhold til familie og nettverk, og i forhold til økonomi. Noen forblir svakere stilt hele livet, men de kan likevel være sterke på mange områder.
Før i tida brukte vi begrepet å være fattig når det gjaldt økonomiske forhold. ”De svake i samfunnet” oppfatter jeg er et begrep som brukes i en mer utvidet forstand, men jeg opplever at det er noe ullent og nedlatende.
Er det solidarisk å være disse ”vi” som støtter ”de”? Hmm... jeg vet sannelig ikke. Jeg er for eksempel langt svakere økonomisk stilt enn mange jeg kjenner, og jeg har en svekket helse, men jeg er også bedre økonomisk stilt enn andre jeg kjenner, og jeg tror jeg har bedre helse enn mange jeg kjenner. Det er med andre ord noe relativt det hele.
Er det solidarisk å være disse ”vi” som støtter ”de”? Hmm... jeg vet sannelig ikke. Jeg er for eksempel langt svakere økonomisk stilt enn mange jeg kjenner, og jeg har en svekket helse, men jeg er også bedre økonomisk stilt enn andre jeg kjenner, og jeg tror jeg har bedre helse enn mange jeg kjenner. Det er med andre ord noe relativt det hele.
Ellers tenker jeg at jeg er sterk fordi jeg stort sett har integrert mine mindre sterke sider ("mine svakheter"). Når vi snakker om å være svak eller sterk, tenker jeg vi skal være varsomme med å snakke om ”de svake i samfunnet”. Ingen er bare det ene eller det andre. Ved å snakke om ”de svake i samfunnet” mener jeg også at det konstrueres en offerrolle. Er det ok?
Det finnes sikkert et bedre begrep enn ”de svake i samfunnet” eller ”å være svakere stilt”. Hva mener du?
Det finnes sikkert et bedre begrep enn ”de svake i samfunnet” eller ”å være svakere stilt”. Hva mener du?
Et bilde av "Min villeste venn" (En oppgave i nålefilting på Høgskolen i Finnmark i 2004/2005)
Min villeste venn
Speilet gir aldri slipp på bildet
av henne min villeste venn
med sol i håret og natt i øynene
havet fråder rundt munnen og
raser innbitt mot livet
drømmen er en spinkel flåte
men jeg tror vi skal rekke frem til sommeren
og et større hjerte en løslatt sjel
skjønt jeg venter i skyggene med min skam
og de halvhjertede forsøk på å sprenge
det fengsel som jeg er
men hun min utemmelige fugl flyr så altfor høyt på altfor sterke
vinger og ser en større himmel enn jeg gjør
hun lærer nok sier livsbitre menn
det gjør hun aldri min villeste venn
Speilet gir aldri slipp på bildet
av henne min villeste venn
med sol i håret og natt i øynene
havet fråder rundt munnen og
raser innbitt mot livet
drømmen er en spinkel flåte
men jeg tror vi skal rekke frem til sommeren
og et større hjerte en løslatt sjel
skjønt jeg venter i skyggene med min skam
og de halvhjertede forsøk på å sprenge
det fengsel som jeg er
men hun min utemmelige fugl flyr så altfor høyt på altfor sterke
vinger og ser en større himmel enn jeg gjør
hun lærer nok sier livsbitre menn
det gjør hun aldri min villeste venn
Ukens dikter i Aftenposten 1983, Henning Kramer Dahl
Det er ikke mye jeg har igjen av jordisk gods og gull fra første halvdel av 80-tallet, men diktet "Min villeste venn" har jeg fortsatt i meg og med meg, og jeg kan fortsatt rase innbitt mot livet :)
Skrevet av Siv Helen Rydheim, 9. januar 2015
