I dag har jeg skrevet og sendt inn følgende til NRK-torget og tre ulike grupper på Origo.
Menneskerettigheter kommer vi ikke bort fra å snakke om. Det er et alvorlig tema nå i "agurksesongen". Menneskerettigheter er tema på min nye blogg om psykoseerfaringer.
Bloggen “trengte seg fram” i ferien. Jeg har gått med tanker om å skrive bok nr 2 etter at jeg ga ut “Kjærligheten spør ikke, den bare er” i 2008.
Bok nr 2 har fortsatt tittelen “David mot Goliat”. Tittelen sier en hel del fordi det å nå igjennom til psykiatere, leger og ansatte forøvrig innenfor psykisk helsevern er ingen lett sak. Jeg har prøvd i snart fem år nå på ulike måter ved å formidle mine erfaringer med psykose og tvangsinnleggelser gjennom foredrag.
For eksempel var jeg på kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november i fjor. Det foredraget har følgende lenke:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Det viser seg at blogg kan være effektivt. Min første blogg, som jeg startet i årsskiftet 2008/2009, har fra 2. juli til i dag over 500 treff. Inntil 2. juli hadde jeg ingen treffteller eller statistikkmulighet på bloggen, og jeg har fått meg noen overraskelser for ca 30 av treffene er fra USA og nesten like mange fra Danmark. Det synes jeg er morsomt.
Vi snakker om “et smalt og alvorlig” tema, så ut i fra det synes jeg det er svært bra. Den nye bloggen “psykoseerfaringer” har allerede over 300 treff. Jeg startet arbeidet med den onsdag 21. juli 2010 om ettermiddagen og den ble åpnet sent om kvelden.
Min første blogg har adressen http://sivhelenrydheim.blogspot.com/
og min nye blogg har adressen: http://sivryd.wordpress.com/david-mot-goliat/
Hvorfor jeg formidler det jeg har erfart som svært tvilsom “behandling” innenfor psykisk helsevern? Jo, det gjør jeg fordi mange steder har det ikke blitt det spøtt bedre siden 1992. Jeg formidler mine erfaringer og prøver å si noe om hvor lang tid det har tatt å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Å bli en samfunnsdeltaker, slik jeg var før jeg ble psykisk syk i 1992, det er viktig.
Ja, det var først i fjor at jeg fikk jobb, og det takket være at NAV stiller med lønnstilskudd.
Jeg formidler mine erfaringer fordi jeg tenker at det kan gå an å lære av de feilene som åpenbart gjøres av de som en ansatt i psykisk helsevern. Og jeg snakker om den feilslåtte tvangen og tvangsmedisinering.
Jeg mener at psykose kan være positivt om det bare ikke blir medisinert bort slik det som oftest blir i dag. Psykiatriske sykehus er et regime som ikke er verdig Norge å fortsette å ha.
Da håper jeg at noen av dere tar dere tid til å sjekke ut mine blogger og andre blogger jeg har henvisninger til fra min. Det er menneskerettigheter vi snakker om.
Facebook er et flott sted for å dele og motta tips om artikler, blogger og nettsider, og jeg bruker Facebook for å spre informasjon om min nye blogg.
I solskinn fra Øst-Finnmark 26. juli 2010
Med vennlig hilsen fra
Siv Helen Rydheim
Forfatter og erfaringsformidler
sivryd@gmail.com
"Drøm i våken tilstand" (Abstrakt 2013) ble skrevet sammen med 6 andre forfattere. "Kjærligheten spør ikke, den bare er" (2008) er bakgrunnen for denne bloggen. Siv Helen Rydheim mottok prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern i 2013. Den deles ut av Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern, og ble etablert i 2001.
mandag 26. juli 2010
søndag 25. juli 2010
Sidesprangene
har det blitt mange (26) av på den nye bloggen om psykoseerfaringer.
Følgende kategorier finner du på toppen under bildet:
Hjem
Alternative behandlingssteder
Andres psykoseerfaringer
Artikler og foredrag
Åpent for innspill
Barbent
Bøker
Blogger
David mot Goliat
Dikt, ordtak, sitater
Drømmer
English
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Forvandling
Lov om psykisk helsevern
Menneskerettigheter
Min frihet
Musikk
Nettsteder
Om du kommer
Om meg
Pårørendeerfaringer
Stemmer fra innsiden
Takk til
YouTube-undervisning
Det blir særlig under kategoriene Barbent, David mot Goliat, Min frihet, Om meg, at jeg kommer til å skrive mine personlige meninger og tanker. Og i tillegg på hovedsiden, selvsagt.
Jeg er ennå litt forvirret når jeg prøver å finne ut av diverse finesser på den nye bloggen som er "wordpress", men det begynner å komme seg.
Skriv gjerne kommentarer på bloggen, og om du ønsker å bidra under for eksempel:
Andres psykoseerfaringer
Åpent for innspill
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Pårørendeerfaringer
eller du har tips om bøker, filmer, nettsider, blogger etc så ta gjerne kontakt: sivryd@gmail.com
Et lite OPS til slutt: Jeg skriver om noe av det samme på i de ulike kategoriene. Bloggen var egentlig en ide om å skrive en bok, og det kan hende det blir det også. Hvis jeg skal greie å være litt kreativ, så kan jeg ikke sjekke hvor jeg skriver hva. Men uansett blir det ut i fra litt ulike vinklinger (håper jeg...).
Følgende kategorier finner du på toppen under bildet:
Hjem
Alternative behandlingssteder
Andres psykoseerfaringer
Artikler og foredrag
Åpent for innspill
Barbent
Bøker
Blogger
David mot Goliat
Dikt, ordtak, sitater
Drømmer
English
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Forvandling
Lov om psykisk helsevern
Menneskerettigheter
Min frihet
Musikk
Nettsteder
Om du kommer
Om meg
Pårørendeerfaringer
Stemmer fra innsiden
Takk til
YouTube-undervisning
Det blir særlig under kategoriene Barbent, David mot Goliat, Min frihet, Om meg, at jeg kommer til å skrive mine personlige meninger og tanker. Og i tillegg på hovedsiden, selvsagt.
Jeg er ennå litt forvirret når jeg prøver å finne ut av diverse finesser på den nye bloggen som er "wordpress", men det begynner å komme seg.
Skriv gjerne kommentarer på bloggen, og om du ønsker å bidra under for eksempel:
Andres psykoseerfaringer
Åpent for innspill
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Pårørendeerfaringer
eller du har tips om bøker, filmer, nettsider, blogger etc så ta gjerne kontakt: sivryd@gmail.com
Et lite OPS til slutt: Jeg skriver om noe av det samme på i de ulike kategoriene. Bloggen var egentlig en ide om å skrive en bok, og det kan hende det blir det også. Hvis jeg skal greie å være litt kreativ, så kan jeg ikke sjekke hvor jeg skriver hva. Men uansett blir det ut i fra litt ulike vinklinger (håper jeg...).
lørdag 24. juli 2010
Ny blogg om psykoseerfaringer.
Erfaringsbasert kunnskap om psykose. Forsøk på å nå ut til folk for å få en opinion for alternative behandlingssteder som ikke baseres på medisiner. Jeg ønsker frihet til å velge bort medisiner. Det vil også bli argumentert for at særloven om psykisk helsevern skal fjernes, menneskerettigheter etc
En blogg der erfaringsbasert kunnskap om psykose skal være gjennomgående tema, men det blir nok også noen sidesprang... Sjekk ut hva jeg har skrevet på bloggen så langt om menneskerettigheter her.
En blogg der erfaringsbasert kunnskap om psykose skal være gjennomgående tema, men det blir nok også noen sidesprang... Sjekk ut hva jeg har skrevet på bloggen så langt om menneskerettigheter her.
mandag 5. juli 2010
Oppfordring om å legge inn kommentarer og spørsmål
Via Facebook har jeg oppfordret folk til å stille spørsmål og eller kommentere i bloggen. Det kan være kommentarer eller spørsmål flere kan ha nytte av å lese, og da er det bedre å få det på bloggen enn at jeg svarer enkeltvis.
Jeg blir uten nettforbindelse inneværende uke, men så snart jeg er "på nett igjen" vil eventuelle kommentarer og svar på spørsmål bli lagt ut fortløpende.
God sommer!
Jeg blir uten nettforbindelse inneværende uke, men så snart jeg er "på nett igjen" vil eventuelle kommentarer og svar på spørsmål bli lagt ut fortløpende.
God sommer!
fredag 2. juli 2010
Psykose kan være positivt
En kronikk i VG i dag 2. juli 2010 er en milepæl... så på fredag var det himmelsk champagne som gjaldt :)))
Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)
Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):
Psykose kan være positivt
- Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.
- Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
- Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.
Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.
Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.
Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.
Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke.
Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Den finnes også i notatform på Facebook, for de som har profiler der.
Er det noen som har kommentarer eller spørsmål, så oppfordrer jeg dere til å legge det inn i kommentarfeltet her på min blogg. Dere trenger ikke å oppgi navnet deres, om dere ikke ønsker det.
Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)
Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):
Psykose kan være positivt
- Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.
- Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
- Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.
Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.
Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.
Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.
Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke.
Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Den finnes også i notatform på Facebook, for de som har profiler der.
Er det noen som har kommentarer eller spørsmål, så oppfordrer jeg dere til å legge det inn i kommentarfeltet her på min blogg. Dere trenger ikke å oppgi navnet deres, om dere ikke ønsker det.
Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen
I en e-post til regjerings lovutvalg spør Jan Olaf Ellefsen om de kan tenke seg å ha dialog via e-post omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien?
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
Abonner på:
Innlegg (Atom)