Ved Siv Helen Rydheim, Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter
Siv Helen Rydheim er erfaringsformidler og forfatter av boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”. Hun har fem års erfaring med undervisning om egne psykoseopplevelser og tvang, samt erfaring som brukermedvirker i ulike sammenhenger.
Gunn Helen Kristiansen er utdannet adjunkt og Medarbeider med brukererfaring. Hun er styremedlem i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag og tar oppdrag som erfaringskonsulent og brukermedvirker.
Inger Emilie Nitter er kunstner og foredragsholder.
Sammen har vi tre skrevet følgende artikkel som ble antatt av redaktør Anne Ek i Dialog. Den står på trykk i Dialog nr 1 Mars 2011, årg. 21. Bulletin for SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser). I artikkelen stiller vi en del spørsmål og ved dagens behandlingstilbud i forhold til alvorlige psykiske lidelser. Vi har skrevet artikkelen fordi vi lenge har ønsket en debatt om ulike sider ved dagens behandlingstilbud, og vi etterlyser et helhetssyn.
Omdefinering av psykisk lidelse
Vi er tre kvinner som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner er naturlige forsvarsmekanismer. De kraftigste reaksjonene, som gir utslag i mani og psykose, mener vi bør tolkes som mestringsforsøk fra en psykisk overbelastet hjerne. Vi har alle tre opplevd at psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss. Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskning på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose kan best formidle videre hva det innebærer. Vi forteller at psykosen kan være en ressurs. Gode hjelpere er mennesker som stiller seg lyttende til psykoseinnholdet.
Et kulturelt trykk
Gjennom tolkinger av psykosespråket tror vi det er mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende og usunne psykososiale forhold. Folk flest tror det er grunn til å være redd for mennesker som opplever psykose. De som opplever en psykose kan være plagsomme, og kan for eksempel skrike ut sin frustrasjon på gata. Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre.
En opplysningsprosess
Kanskje er det de mest følsomme som merker det kulturelle og psykososiale trykket først. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning. Vi valgte å ikke legge et lokk på våre psykoseerfaringer slik en del fagfolk mener vi bør gjøre. Vi valgte å foreta et dypdykk i våre egne psykosebilder og har forsøkt å analysere dem for bedre å forstå hva som var galt med de rammebetingelsene vi levde under. Både tillærte tankemønstre og psykososiale forhold er rammebetingelser som kan endres gjennom bevisstgjøring. Det har vært både helsefremmende og nyttig for oss å tolke psykosebildene og hva det var de forsøkte å si oss.
Et nytt grunnsyn på psykiske lidelser
I psykiatrien er psykose den faglige betegnelsen på alvorlig psykisk lidelse. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn, for så å medisinere bort disse symptomene. Mange pasienter opplever denne sykdomstolkingen som direkte feil. De vil ikke medisineres utfra et negativt biologisk syn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er. I mange gamle kulturer ble psykosen ansett som en livsviktig kilde til informasjon. Vi tror at den store økningen i antall personer som får psykiske reaksjoner er et varsel om at det kan være psykososiale forhold og regler i vår kultur som er for belastende.
Helhetssyn etterlyses
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Langsiktig psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. En måte å gjøre dette på er å lytte til det pasienten forteller om psykosebildene sine og skrive det ned i epikrisen. Da kan en behandler på poliklinikk eller DPS ta tak i dette billedspråket ved en senere anledning når pasienten igjen er stabil. Behandlere må tørre å spørre pasienten om hva han tror psykoseopplevelsene forsøker å fortelle. I tillegg til at vi tror at psykisk sykdom kan oppstå på grunn av usunne og belastende psykososiale forhold, tror vi også at det er en mulighet for at psykosebildene prøver å fortelle noe som har ligget i underbevisstheten, og som har vært fortrengt tidligere i livet. Kanskje har det vært traumatiske opplevelser som det er nødvendig å lytte til med varsomhet for å lokke fram opplevelser som har ligget i underbevisstheten. Psykosen kan være en mulighet til å få disse opplevelsene fram og gir en mulighet for å bearbeide det som har vært for traumatisk til å takle den gang da det skjedde. Å legge lokk på disse opplevelsene ved å medisinere bort symptomene uten å gripe anledningen som byr seg gjennom en psykose, mener vi er svært betenkelig. Som treet trenger røtter for å utvikle kronen, trenger mennesket kontakt med dypere sanser og følelser.
Naturens strategi
Vi tror også at psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Det er en grunn til at arten menneske har utviklet denne våkne drømmen. Da vi analyserte dette bildespråket viste det seg å være logisk. Vi opplevde at hjernen hjalp oss til å finne en løsning på undertrykkende forhold, fysiske og psykiske. De gode hjelperne er de som lytter og hjelper pasienten med å tolke psykosens uvante og rike bildespråk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Varslere og mulige ressurser
Kan det tenkes at vi kan anerkjenne folk som har opplevd psykose som varslere i vår vestlige kultur, slik de gjør i enkelte andre kulturer? Her sperres varslerne fortsatt inne i psykisk helsevern. Leger forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke. Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp betraktes problemet som en ressurs. Dersom psykiatriens tenkesett kan endres til å se på symptomene ikke bare som en lidelse, men også som en ressurs, vil det føre til en helt ny måte å behandle mennesker som opplever psykose. Dette tror vi kan løfte hele psykiatrien som fagfelt og skape større motivasjon for behandlingen både blant pasienter og personale. Vi har mistanke om at dagens system konserverer lidelsen, og dette skjer til tross for at mye annet kan gjøres for at mennesker som opplever psykose faktisk kan bli friske. I dag blir svært mange fortalt at de må bruke medisiner resten av livet. Vi ser at det i perioder kan være nødvendig med medisiner, men det kan ikke være noen mening i at de av oss som ønsker oss et liv uten medisiner ikke skal få et alternativ til den bestående medisintro behandlingen.
Medisinfrie behandlingstilbud og alternative metoder til tvang
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut rundskriv til alle helseforetak 19.03.2010, og der står det flere viktige minimumskrav til helseforetakene, men de aller viktigste er etter vår oppfatning innføring av:
Alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud.
Vi hilser dette velkommen, men vi stiller oss tvilende til at det kan opprettes innenfor det eksisterende psykiske helsevern. Det må etter vår oppfatning stor grad av tverrfaglighet inn i bildet i forhold til de som skal jobbe med alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Ikke bare tradisjonelle fagfolk i psykisk helsearbeid, men vi tenker at det også er helt nødvendig at det ansettes mennesker med psykoseerfaring som kan bidra i et fagteam. Kanskje må disse behandlingstilbudene opprettes utenfor de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene for at det skal bli helt frisk tankegang i forhold til nye typer behandlingsformer? Det skal bli interessant å se hvordan disse kravene blir fulgt opp med praksis, og om de i det hele tatt blir fulgt opp. Vi er også spent på i hvilken grad vi som har stått på barrikadene for å få gjennomslag for alternative metoder til tvang med medisinfrie behandlingstilbud, blir tatt med i det utviklingsarbeidet som nødvendigvis må skje for å få innført alternative metoder til tvang og derunder medisinfrie behandlingstilbud. Uansett vil det være viktig å se på psykose som en mulig ressurs som kan brukes positivt i behandlingsøyemed, og ikke bare for å diagnostisere og klassifisere folk. Dessverre vet vi at folk har slike erfaringer med det psykiske helsevern anno 2010.
onsdag 30. mars 2011
torsdag 17. mars 2011
Hvorfor er Kultursenteret Sisa Altas beste lavterskeltilbud?
En bloggartikkel skrevet av meg er nå lagt ut på Erfaringskompetanse.no sin nettside.
I Alta er det beste og bredeste lavterskeltilbudet Kultursenteret Sisa. Lavterskeltilbud må ligge utenfor de etablerte helsetjenestene, som Sisa gjør. Har den politiske ledelsen i kommunen forstått rekkevidden og betydningen av dette? Sisa er viktig både med tanke på forebygging og rehabilitering.
Sisa er en selvstendig organisasjon og paraplyorganisasjon for ca 17 ulike grupper og foreninger. Sosialantropologisk tankegods er det bærende elementet, og kanskje er det derfor Sisa når mange grupper som er oppgitt over offentlige helse- og sosialtiltak. Nav og helsevesenet har for mange ført til så mange skuffelser at de ikke oppsøker disse etatene. Les om Sisa i Sinn og Samfunn, hvor daglig leder på Sisa, John-Tore Martinsen, blant annet sier dette: ”- Æ’ kan ingenting om sykdomma, men æ’ kan litt om samspell, sier han beskjedent. For det er nettopp samspill det dreier seg om.” Det at Sisa har en sosialantropolog som daglig leder tror jeg er noe av nøkkelen til at så mange forskjellige mennesker stikker innom der.
Sisa fungerer som brobygger til Nav og helsevesenet, og har også bidratt til motivering for videre skolegang og arbeid. I 2010 var det ti personer knyttet til Sisa som var arbeidsledige og som nå er ute i jobb, og to har startet egen virksomhet. For de som har behov for fritidstilbud er Sisa et godt sted å komme til, hvor det er mulig å være med på ulike aktiviteter eller rett og slett bare å være og å bli sett.
Sisa fungerer godt fordi alt er bygd opp rundt respekt og anerkjennelse. Troen på at alle er verdifulle og har noe å by på er viktig. Når folk føler seg anerkjent og respektert får de som trenger det gradvis bygd opp selvrespekten. Det er viktig i en rehabiliteringsfase.
På Sisa bidrar jevnlig 20 personer frivillig. Opp til 100 frivillige engasjeres på Sisa. Frivillighet er et viktig, men Sisa er avhengig av å ha fast ansatte til å koordinere alle de ulike aktivitetene og de frivillige. Folk som har vært avhengig av hjelp fra andre får muligheten til selv å bidra med hjelp. På den måten byttes roller. Alle kan bidra med noe! På Sisa er det mulig å bli sett og det er mulig å bidra i fellesskapet. Sisa blir gjerne med på skattejakt for å finne fram til akkurat det du kan være god på, hvis du ikke helt vet det selv.
Sisas hovedsatsingsområder er folkehelse og flerkulturalitet, og utmerker seg også som en uformell arbeidsmarkedsbedrift. Aksis er enerådende i Alta som arbeidsmarkedsbedrift. Kanskje fordi kommunen er hovedaksjonær? Er det uklokt av kommunen, eller av Nav som kjøper disse tjenestene? La Sisa bli en formell arbeidsmarkedsaktør! Sisa har vært gode på å bidra for folk som har hatt behov for noe annet enn det Aksis kan by på. Aksis passer ikke for alle, og noen av disse finner veien til Sisa.
Avslutningsvis er det hyggelig å si at Sisa har hatt celebert besøk av: Kronprinsen, Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen og Rune Gerhardsen.
I Alta er det beste og bredeste lavterskeltilbudet Kultursenteret Sisa. Lavterskeltilbud må ligge utenfor de etablerte helsetjenestene, som Sisa gjør. Har den politiske ledelsen i kommunen forstått rekkevidden og betydningen av dette? Sisa er viktig både med tanke på forebygging og rehabilitering.
Sisa er en selvstendig organisasjon og paraplyorganisasjon for ca 17 ulike grupper og foreninger. Sosialantropologisk tankegods er det bærende elementet, og kanskje er det derfor Sisa når mange grupper som er oppgitt over offentlige helse- og sosialtiltak. Nav og helsevesenet har for mange ført til så mange skuffelser at de ikke oppsøker disse etatene. Les om Sisa i Sinn og Samfunn, hvor daglig leder på Sisa, John-Tore Martinsen, blant annet sier dette: ”- Æ’ kan ingenting om sykdomma, men æ’ kan litt om samspell, sier han beskjedent. For det er nettopp samspill det dreier seg om.” Det at Sisa har en sosialantropolog som daglig leder tror jeg er noe av nøkkelen til at så mange forskjellige mennesker stikker innom der.
Sisa fungerer som brobygger til Nav og helsevesenet, og har også bidratt til motivering for videre skolegang og arbeid. I 2010 var det ti personer knyttet til Sisa som var arbeidsledige og som nå er ute i jobb, og to har startet egen virksomhet. For de som har behov for fritidstilbud er Sisa et godt sted å komme til, hvor det er mulig å være med på ulike aktiviteter eller rett og slett bare å være og å bli sett.
Sisa fungerer godt fordi alt er bygd opp rundt respekt og anerkjennelse. Troen på at alle er verdifulle og har noe å by på er viktig. Når folk føler seg anerkjent og respektert får de som trenger det gradvis bygd opp selvrespekten. Det er viktig i en rehabiliteringsfase.
På Sisa bidrar jevnlig 20 personer frivillig. Opp til 100 frivillige engasjeres på Sisa. Frivillighet er et viktig, men Sisa er avhengig av å ha fast ansatte til å koordinere alle de ulike aktivitetene og de frivillige. Folk som har vært avhengig av hjelp fra andre får muligheten til selv å bidra med hjelp. På den måten byttes roller. Alle kan bidra med noe! På Sisa er det mulig å bli sett og det er mulig å bidra i fellesskapet. Sisa blir gjerne med på skattejakt for å finne fram til akkurat det du kan være god på, hvis du ikke helt vet det selv.
Sisas hovedsatsingsområder er folkehelse og flerkulturalitet, og utmerker seg også som en uformell arbeidsmarkedsbedrift. Aksis er enerådende i Alta som arbeidsmarkedsbedrift. Kanskje fordi kommunen er hovedaksjonær? Er det uklokt av kommunen, eller av Nav som kjøper disse tjenestene? La Sisa bli en formell arbeidsmarkedsaktør! Sisa har vært gode på å bidra for folk som har hatt behov for noe annet enn det Aksis kan by på. Aksis passer ikke for alle, og noen av disse finner veien til Sisa.
Avslutningsvis er det hyggelig å si at Sisa har hatt celebert besøk av: Kronprinsen, Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen og Rune Gerhardsen.
tirsdag 15. mars 2011
Om psykoseopplevelser – et potensial til utvikling.
Nytt blogginnlegg på psykose.erfaringer. Du finner det her.
Jeg har i bloggartikkelen brukt ei trapp som ser noe endeløs ut som symbol... Kanskje er det mange trappetrinn å gå, men det ikke uoverkommelig å nå til topps, og det kan være mye interessant å se når man er underveis til toppen. Kanskje en del rasteplasser for refleksjon og føde, og utsiktspunkt fra hvor det er mulig både å se tilbake og framover. God tur på din livsreise!
På bloggen "endringer.blogspot.com" la jeg i går ut en bloggartikkel hvor jeg diskuterer litt med meg selv om mestringsbegrepet.
Jeg har i bloggartikkelen brukt ei trapp som ser noe endeløs ut som symbol... Kanskje er det mange trappetrinn å gå, men det ikke uoverkommelig å nå til topps, og det kan være mye interessant å se når man er underveis til toppen. Kanskje en del rasteplasser for refleksjon og føde, og utsiktspunkt fra hvor det er mulig både å se tilbake og framover. God tur på din livsreise!
På bloggen "endringer.blogspot.com" la jeg i går ut en bloggartikkel hvor jeg diskuterer litt med meg selv om mestringsbegrepet.
torsdag 10. mars 2011
Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern
Psykolog Eva Ramm har sendt inn et innspill til Paulsrud-utvalget, og du finner innspillet hennes her.
Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!
Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".
Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.
På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.
Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?
Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.
Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.
Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"
Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.
Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.
Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"
Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.
Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.
Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...
Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.
Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.
Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."
Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.
"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.
Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!
Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".
Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.
På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.
Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?
Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.
Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.
Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"
Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.
Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.
Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"
Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.
Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.
Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...
Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.
Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.
Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."
Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.
"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.
Abonner på:
Innlegg (Atom)