Nei til lov om psykisk helsevern

Publish_smallicon_bulletin_24Nytt innlegg

Vi er mange som har vært utsatt for tvang i psykiatrien og som er i mot særloven om psykisk helsevern. 80-90 % av de som blir innlagt på tvang er ikke til fare for seg selv eller andre. De blir tvangsinnlagt etter det såkalte behandlingskriteriet.
Lovutvalg som skal vurdere lov om psykisk helsevern?

I år er det avsatt midler til et lovutvalg som skal se på den særloven vi har i det psykiske helsevernet. Vi er mange som venter på at utvalget skal komme i gang med arbeidet. Det er Helsedirektoratet som har ansvaret for at utvalget blir nedsatt.

Jeg kan fortelle til dere som ikke vet at når et menneske blir innlagt på tvang, så skal det brukes minimum tre dager til observasjon før evt. tvangsmedisinering igangsettes. TRE dager. Høres det mye ut? Før loven ble vedtatt var det snakk om inntil 14 dagers observasjon før evt. tvangsmedisinering igangsettes. Men sannheten er kanskje at det de anså det for kostbart å vente i hele 14 dager når man kunne gjøre det unna på tre dager.

Hva blir vi møtt med når vi legges inn på tvang? Jeg snakker ut i fra mine erfaringer, og er selvsagt klar over at det heldigvis finnes institusjoner som er mindre brutale i sin framferd. Jo, vi blir møtt med et sett regler som må følges. Det er et rigid system som er mer å sammenligne med et militært system enn et sted der de skal ta i mot mennesker som er i psykisk ubalanse på en god måte og som har det for øyet at vi alle er ulike mennesker med ulike behov.

1) Du skal stå opp å spise frokost
2) Du skal ikke være våken om natta, og forstyrr i nattevaktene for de spiller kort
3) Ikke hjelp dine medpasienter
4) Du får ikke lov til å ringe eller på andre måter ta kontakt med noen utenfor sykehuset
5) Dine pårørende får etter hvert bestemme til hvem du får lov å ringe
6) Du får ikke lov å røyke mer enn en gang i timen

etc etc

Når tre dager er gått, så er det å sette i gang med tvangsmedisineringen. I mitt tilfelle gjorde de det ved at de brøt meg ned i ei reimseng.
Og i reimsenga ble jeg liggende i mange timer etter at sprøyta var satt.

Dette systemet er ikke med på å skape et samarbeidsklima, men etter 2 uker fant jeg ut at hvis jeg ikke ble samarbeidsvillig, så kanskje aldri jeg kom til å slippe ut fra sykehuset.
Jeg møtte f eks en ung mann fra Finnmark som hadde vært innlagt i flere år. Systemet er slik at det finnes en kontrollkommisjon på hvert sykehus du kan klage til, og du kan klage til Fylkeslegen på tvangsmedisinering.

Hvis du klager og du ikke får medhold, så versågod å vent i SEKS måneder til neste gang du har anledning til å klage. Seks måneder er forferdelig lang tid hvis du tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus.

Kostander for det enkelte menneske som utsettes for tvang kan ikke måles i kroner og øre. Kostnader for samfunnet er det kanskje mulig å regne ut. Om det kan virke “kostnadseffektivt” å igangsette tvangsmedisinering etter bare tre dagers observasjon, så er det lite kostnadseffektivt når vi vet at mange som blir utsatt for tvang får store problemer etterpå. Mange ender opp som såkalte ’"svingdørspasienter". Jeg selv har vært innlagt tre ganger mellom 1992-1996. Og jeg mener at en av årsakene til at jeg ble uføretrygdet var den brutale behandlingen jeg fikk i forbindelse med min første tvangsinnleggelse. Det tar mange år å plassere skammen der den skal være! Vi påføres skam. Hvem tror det er lett å si til sine nærmeste og venner at “Jeg har vært tvangsmedisinert og lagt i reimseng”… Nei, det er ganske tøft å si det. Og for mitt vedkommende tok det mange år å bearbeide opplevelse.

Jeg tror også at jeg har vært av de heldige som faktisk har kommet tilbake til arbeidslivet igjen. Det er ikke alle som gjør det selv om jeg tror veldig mange kunne greid det hvis de bare hadde fått riktig hjelp. Og hvor lett tror du det er å si “Jeg er uføretrygdet fordi jeg har en psykisk lidelse”? Ikke spesielt nei. Det tok meg år “å stå i det og si det”.

I boka “Kjærligheten spør ikke, den bare er” har jeg beskrevet min psykoseopplevelse som førte til tvangsinnleggelsen og jeg har beskrevet deler av det jeg opplevde med tvangsmedisinering etc. I 1992 da jeg var innlagt, så tenkte jeg at DETTE MÅ JEG SKRIVE OM, FORTELLE TIL ANDRE FORDI DET ER GALSKAP DET DE DRIVER PÅ MED…

SÆRLOVEN MÅ BORT!!! DET FINNES ANDRE LOVER SOM IVARETAR DE SOM ER TIL FARE FOR SEG SJØL ELLER ANDRE.

Tvangsbruken er så forskjellig fra sykehus til sykehus, fra sted til sted. Noen få steder har de greid å minimere tvangsinnleggelsene. De stedene er det ledere som har forstått at det er den riktige veien å gå. De har forstått at krenkelsene i seg sjøl, i forbindelse med tvangsinnleggelser, skaper sår i hvert enkelt menneske som det er vanskelig å hele.

Psykoseinnholdet er en kunnskapskilde som skal være til hjelp for den som opplever det, og tenk hvis vi skulle nektes å drømme i søvne. Da blir vi i hvert fall sjuke. Hvorfor er mennesker i ubalanse? Kanskje er nettopp psykosen det som virkelig kan få oss i balanse? Kanskje er det sånn at de som opplever psykosen som har noe virkelig viktig å fortelle til sin omverden. Kanskje er det egentlig friskt å bli psykotisk? At den som blir psykotisk bærer fram et felles problem?
Jeg har ikke svarene, men jeg synes det naturlig å stille spørsmålene.