å være optimistisk på vegne av alle de som daglig utsettes for tvang. Jeg kjenner det på hele kroppen... og jo mer jeg går inn i problematikken jo mer berører det meg. Er det sånn at folk flest sjøl eller en av deres nærmeste må ha opplevd tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering for i det hele tatt å fatte interesse for området? Ja, kanskje er det sånn... dessverre.
Det er en skam at vi i Norge ikke har kommet lenger enn det vi har i forståelsen av hva det gjør med et menneske å bli utsatt for massiv tvang med innesperring og tvangsmedisinering. Jeg kjenner til et tilfelle der en person ble utsatt for reiming en enkelt gang, og i den forbindelsen tvangsmedisinering. Det tok lang tid å jobbe seg igjennom angsten som oppsto som følge av den opplevelsen, og det behandlingsopplegget vedkommende hadde mottatt til da falt i grus. Resultatet ble lykkeligvis ikke uføretrygd, men en lengre sykemelding og etter et års tid tilbake i jobb.
Hvordan er det mulig at et sånt destruktivt system kan fortsette? Folk som blir friske blir det som oftest på tross av den "hjelpen" de får. Er det noen mening i at omtrent 80 % av det som bevilges til psykisk helsearbeid går til spesialisthelsetjenesten? Det er i kommunene der folk bor det virkelig trengs ressurser.
Enda er det f eks i Helse Nord sitt område kun ansatt en person med erfaringskompetanse. Det synes jeg temmelig bakstreversk. Få inn folk med erfaringskompetanse i alle ledd! Det såkalte brukermedvirkningen fungerer ikke! Eneste måten jeg kan se at det kan være mulig å øve innflytelse er ved å ansette folk som er erfaring fra selv å ha psykiske helseproblemer. Gi de av dem som kan tenke seg det en felles utdanning, slik de gjør i Bergen, Drammen og Asker/Bærum. Det viser seg at det fungerer godt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar