Trond F. Aarre: Manifest for psykisk helsevern

Det er noen progressive psykiatere her i landet, og Trond F. Aarre er så absolutt en av dem.

Fra Fjordabladet 14. januar 2011: "Eit manifest (av latin, manifestus) er ein tekst som dannar grunnlaget for ein ideologi gjennom å gjere greie for prinsippa og intensjonane som ligg til grunn. Det kommunistiske manifest er eit eksempel, og som aktiv politisk raud er det vel ikkje så unaturleg at Aarre har valt å bruke ord frå kjent vokabular i tittelen på boka si.

Bakgrunnen for boka er at Trond Aarre er blitt omvendt, det vil seie at han har endra syn på psykisk helsevern. Han har bevega seg bort frå den medisinske modellen i retning meir samhandling og brukarmedverknad med større vekt på kontekstuell behandling for å bidra til auka livskvalitet på pasienten sine premissar.

Aarre samanliknar sjølv boka med ei truvedkjenning.

– Dette er mitt psykiatriske credo, seier han til Fjordabladet."

Tre ganger hurra for Aarre og hans bevegelse bort fra den medisinske modellen i retning av mer samhandling og brukermedvirkning... Jeg skal helt klart kjøpe boka som er omtalt i Fjordabladet, og jeg burde lest boka og ikke bare omtalen før jeg skriver om den her på bloggen, kanskje... men det kommer mer når boka er lest :) Ut i fra hva som står i omtalen, så tror jeg dette er en bok det absolutt er verdt å lese.

Det står også i omtalen:

"Naturlege reaksjonar

I den medisinske modellen som er vanleg i psykiatrien, og som Aarre var flaska opp med i si utdanning, bruker ein i stor grad den same oppskrifta. Ein har eit sjukt individ som får ein diagnose utifrå symptoma og oppskriftsmessig behandling, gjerne i ein institusjon.

Aarre meiner at den medisinske modellen har mykje for seg når det gjeld alvorlege psykiske lidingar som alvorleg depresjon og schizofreni. Men mange av dei lettare psykiske problema er naturlege reaksjonar på påkjenningar. Likevel brukar ein den same oppskrifta for å kurere folk, i staden for å ta utgangspunkt i livssituasjon og sosiale relasjonar. Til dømes kan det å løyse konfliktar vere dramatisk effektiv behandling. Aarre sitt utgangspunkt er at den behandlinga som den institusjonaliserte psykiatrien tilbyr, kanskje ikkje er så effektiv som reklamen tilseier. Han har langt meir tru på distriktspsykiatriske senter som tek utgangspunkt i brukaren sin kvardag og samarbeider tett med kommunehelsetenesta. I ein del situasjonar kan heimebaserte tiltak i nært samarbeid med kommunehelsetenesta fungere vel så bra som innlegging."

Jeg skulle ønsket at Aarre kunne inkludere psykoselidelsene i sin anbefaling... men han tar for seg de som har "lettere psykiske problemer", og det er vel og bra. Jeg håper at hans neste steg blir at han også favner psykoselidelsene Schizofreni og Manisk-depressiv lidelse (bipolar 1), som jeg mener det må forskes og undersøkes om de kanskje blir "konservert" på grunn av medisinbruk. Medisinering gjør ikke folk friske. Medisiner kan sikkert være nødvendig for noen for en kortere periode, men jeg tviler på at så mange som faktisk får medisiner resten av livet - egentlig trenger det? Kanskje det blir neste skritt for Aarre også å inkludere de alvorlige psykoselidelsene i et neste manifest? Jeg håper det. Det finnes faktisk mange nok eksempler på at folk har blitt friske fra disse lidelsene. Og hva gjør at noen blir friske? Satses det nok i dagens psykiske helsevern på at de som ønsker det selv får muligheten til å bli medisinfrie? Jeg tror ikke det... Det er ikke det at jeg har alle svar, men jeg tror jeg har noen det er verdt å se mer på. Og det er slett ikke "mine" svar, men en oppsummering av manges spørsmål og svar som hovedsakelig har opplevd at det er medisiner som gjelder...
I denne forbindelsen viser jeg til tidligere blogginnlegg "Psykose kan være positivt". Se også "Ni diagnoser forsvant" og "Psykose er et potensial til utvikling!"

Når jeg har mine innsigelser, så er det fordi jeg har vært opptatt av psykoseproblematikk helt siden første gangen jeg selv opplevde en psykose i 1992, og jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" skriver jeg om psykoseopplevelsen og hvordan jeg reagerte på forskjellige medisiner. Og det aller beste med boka for min del er at jeg har kommet i kontakt med en del mennesker som har opplevd psykoser og sterk medisinering. Jeg ser på psykosen som en gyllen anledning for å få tak i opplevelser langt tilbake i tid. I psykose forsvinner noen filtre inn mot det som ligger gjemt i fortrengte opplevelser, og får man tak i disse opplevelsene som f eks kan dreie seg om traumer fra barndommen, så kan man komme et skritt videre. Men det betinger at de som arbeider i det psykiske helsevernet får en annen holdning til de som opplever psykoser. Det er nødvendig å bli møtt på en helt annen måte en hva som er tilfelle på de fleste steder i dag. Og en av veiene å gå tenker jeg er at det ansettes folk med psykoseerfaring, og da viser jeg til denne bloggartikkelen: "Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring."

Reportasjen i Fjordabladet om T.F. Aarres bok finner du her.