innenfor psykisk helsevern? Dessverre tyder det på at det ofte forekommer brudd på menneskerettighetene, og mangelfull opplæring i hva menneskerettighetene faktisk går ut på blant de som jobber innenfor psykisk helsevern, er med å bidra negativt til menneskerettighetsbrudd.
Jeg snakker om Norge! Ikke om et land lang der borte. Dessverre har ikke Amnesty tatt av på å undersøke hva som egentlig skjer innenfor psykisk helsevern. Lovutvalget - Paulsrudutvalget - skal levere sin NOU 30. juni. Jeg blir temmelig forskrekket om de foreslår radikale endringer i Lov om psykisk helsevern, langt mindre at de foreslår å fjerne den.
Visste du at de som er underlagt tvungent psykisk helsevern kan klage til en kontrollkommisjon, og som oftest får de vite at hvis de ikke får medhold, så må de vente 6 måneder til neste gang de kan klage? Og skal du klage både på at du blir tvangsmedisinert og lagt i belter, så må du klage til kontrollkommisjonen på beltebruken og til fylkeslegen på tvangsmedisineringen. De fleste greier ikke å klage mens de er underlagt tvungent psykisk helsevern. Når de ikke lenger er det har de ingen rett på fri rettshjelp. Mens folk er underlagt tvungent psykisk helsevern har de rett på fri rettshjelp helt uavhengig av inntekt. Det opphører den dagen du skrives ut.
Det er to psykologer jeg kjenner til som har skrevet inn til Paulsrudutvalget, og det som er spesielt med disse to er at de begge er kritiske til den eksisterende loven. Eva Ramm sitt har jeg omtalt her. Og Reidun Ueland sitt ligger her.
Menneskrettighetsjuristen Gro Hillestad Thune bør alle som mener de er opptatt av menneskerettigheter lytte til.
Om lov om psykisk helsevern.
30. juni 2011 blir det pressekonferanse med Paulsrudutvalget, hvor de skal legge fram sitt arbeid. Det er lov å håpe ennå, men jeg er redd det ikke blir noen store endringer. Ingen endringer som virkelig monner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" beskriver jeg psykoseopplevelser, men jeg beskriver også inngående hvor ille jeg opplevde "behandlingsapparatet". Om boka, se her. Før jul i 2008 ga jeg boka til alle i regjeringen, alle i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og til alle partilederne pluss Kronprinsesse Mette-Marit. (Fordi hun er Rådet for psykisk helses høyeste beskytter, og for hennes engasjement).
Det har sittet langt inne å få anmeldt boka, men en anmeldelse har stått i SINN og SAMFUNN, Søkelyset tok inn en gratis annonse og det var det. Rådet for psykisk helses "Psykisk Helse" fant ikke boka verdig (?) for å bli anmeldt, og jeg var heller ikke verdig et svar eller en beskjed om at den ikke ble funnet verdig. Jeg har purret flere ganger, fordi jeg i det minste syntes at de kunne gitt meg et svar. Nei, ingenting... Etter å ha abonnert på Psykisk Helse i mange år har jeg hatt mest lyst til å si opp abonnementet mitt, men så langt har jeg ikke latt den sårede følelsen få styre meg. For "Psykisk helse" kan det virke som det er viktigere å anmelde bøker fra forfattere som allerede er kjent. Det er "Banker's"... Føler meg ikke noe særlig i forhold til å publisere denne bloggartikkelen, men jeg kjenner at jeg vil gjøre det. Hvorfor? Ikke for at jeg vil "rakke ned på" de som jobber i "Psykisk helse". De har sikkert noen retningslinjer å gå ut i fra, men hvorfor ikke svare når jeg pent har bedt om å få svar om boka vil bli anmeldt eller ikke? Det er dårlig!
Og hva har det med innledningen å gjøre? Jo, i min bok har jeg beskrevet hva jeg opplevde som svært krenkende når jeg var innlagt på tvang i fire sommeruker i 1992. Det er ikke mange som har greid å beskrive så sammenhengene som jeg har gjort, og derfor tenker jeg at det er ekstra viktig at de som ikke har peiling på hva som foregår i tvangsbehandlingen i psykisk helsevern, som f eks våre myndigheter, faktisk får tips om hvordan de kan innhente førstehånds informasjon fra OSS SOM HAR KJENT TVANGEN PÅ KROPPEN... De kan møte oss, snakke med oss, noe de også delvis gjør i ny og ne, og de kan lese det vi skriver. Eller er det for mye forlangt? Jeg får heldigvis svar fra en av politikerne i Helse- og omsorgskomiteen: Laila Dåvøy! Takk for det finnes noen få politikere som svarer, og som viser at de er oppriktig interessert. Men dere er så altfor få, tror jeg... Kanskje det blir flere før neste Stortingsvalg. Ennå mer enn 4 år igjen til det. Vi har noen år å jobbe på for å få fram hva som faktisk skjer med mange som opplever tvang.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak, og du finner det her. To organisasjoner, Hvite Ørn og We Shall Overcome, har sammen sendt forespørsel til alle helseforetak: Vi vil vite hvor langt de har kommet med planleggingen som ble uttrykkelig beskrevet fra departementet i mars 2010. Min erfaring som brukerrepresentant er at mye går v e l d i g sakte, og det som har med forbedringer når det gjelder tvang, alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud som departementet har sagt at ALLE helseforetak skal planlegge i forhold til... Jeg har mer tro på Dugnad for frihet enn på at alle helseforetak skal greie å gjøre det stikk motsatte av det de har gjort i minst et halvt århundre, kanskje et helt århundre... Det er vi som er FORANDRINGENS LØVER. Det er IKKE de som jobber i tralten eller var det omvendt, tralter i jobben?
We shall overcome (WSO) har krevd at det skal komme et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.
Om bare litt over halvparten av de som jobber innenfor systemet kunne lest boka "Manifest for psykisk helsevern" av Trond F. Aarre, så kanskje ville mange institusjoner greid å snu om slik de har gjort i Nordfjord. Ja, som sagt... det er mer enn fire år til neste Stortingsvalg. Vi har litt tid ennå. Vi må bli bedre på "korridorpolitikk", og tips mottas med takk! Boka er anmeldt av leder av SEPREP, Gunnar Brox, og ligger på NAPHAs nettside.
Jeg har mottatt SEPREP-stipend 2011, og er svært takknemlig for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar