Så er alt blått og stille...

og det er nyttårsaften 2012. Det bølger litt på sjøen, og et tynt teppe med  fersk snø ligger på bakken, noe som gjør at ser rent og fint ut. Et godt utgangspunkt for å ta i mot et nytt år senere i kveld.

2012 var et år som på mange områder ga meg ulike begivenheter jeg ikke greide å forutse og heller ikke hadde drømt om i min villeste fantasi. Uansett ble året totalt sett et år med overveiende positive overraskelser. Mange har jeg møtt i løpet av året, og jeg vil takke alle dere jeg på en eller annen måte har samarbeidet med.

I blåtimen er det fint å fabulere om et rikt og spennende godt nytt år for deg som leser dette og for meg som skriver. For meg ble et av årets høydepunkter utdeling av Finnmarksprisene 5. desember 2012, som du kan se på video her.

Foto av et av mine keramikkarbeider med tittel Mørketidslys (2006)

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsinnleggelser som praksis kan ikke fortsette

Tvangsinnleggelser kan ikke kalles behandling. Det er et paradoks at lov om psykisk helsevern misbrukes i stor grad. Det er ikke allment kjent at størsteparten av de som innlegges på tvang i psykisk helsevern ikke er til fare for seg selv eller andre, men tvangsinnlegges med begrunnelse etter det såkalte behandlingskriteriet.

Ofte blir opprettholdelsen av lov om psykisk helsevern fordi det er en utbredt misforståelse som gjør at folk flest tror at samfunnet på den måten kan beskyttes mot at folk begår selvmord eller dreper andre. Når man ser på farlighetskriteriet og hvor mange som innlegges i forhold til det, er det litt ulike tall, men det oppgis at 10-15 % innlegges på tvang i henhold til farlighetskriteriet, og resterende 85-90 % tvangsinnleggelse med begrunnelse i behandlingskriteriet.

Årsaksforhold mellom psykiske kriser og livsbetingelser

Ofte kan årsaken til den psykiske krisen enkeltmennesker har, være at de er arbeidsledige, opplever tap i nære relasjoner, er bostedsløse etc. Med lavterskeltilbud på plass for å forebygge og med gode rehabiliteringstilbud kan mange av disse krisene avhjelpes i mye større grad og på bedre måter enn hva som er tilfelle i dag. De aller fleste ønsker seg tilbud, men ikke de behandlingstilbudene som finnes per i dag, hvor tvangsmedisinering som oftest inngår som en del av den såkalte behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Som leder i WSO, Mette Ellingsdalen, sier i videoen om Alternativer til tvang ønsker vi rett til å velge:

     1) Medisinfrie tilbud handler om valgfrihet

     2)    Et tilbud til de som ikke har et tilbud i dag

Dette handler ikke om å være for eller i mot medisiner generelt, men at det enkelte menneske må få retten til å velge bort medisiner. Det handler om at en del mennesker har erfart at de greier seg uten medisiner, og at de blir helt satt ut av spill når de blir tvangsmedisinert. Krenkelsesproblematikken gjør at mange skyr helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fordi den eneste hjelpen de har mottatt er tvangsbehandling. Det finnes gode alternativer til tvang, og det er nødvendig å få i gang disse i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementets krav om medisinfrie behandlingstilbud

Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til helseforetakene i mars 2010, hvor de blant annet stiller krav om at skal opprettes tilbud om alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Rundskrivet ble sendt ut fordi regjeringen var bekymret for at tvangstallene ikke gikk rette veien. Norge har i mange år ligget på topp i antall tvangsinnleggelser, og nå har det også kommet fram at Norge er på topp i forhold til antall reinnleggelser også.

Fra rundskrivet:

«Krav til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang

Den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene skal etableres i 2010. Den vil erstatte dagens ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern”( IS-1370, juni 2006). Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet. Det er et mål at helseforetakene sammen med kommunene i opptaksområdet etablerer lokale tvangsreduserende tiltaksplaner og relaterer disse til samarbeidsavtalene mellom HF og kommune.»

Jeg siterer her punkt 9 i rundskrivet:

«Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:

- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og husordensregler mv.(jf pkt 2)

- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.

- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5).»

Mulige sanksjoner

Når det gjelder Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv og andre krav eller henstillinger fra myndighetene til helseforetak, så er det ingen tvil om at det stilles krav om både statistikker og gjennomføring av tiltak, som kan føre til reduksjon av antall tvangsinnleggelser. Hovedproblemet med dette er at det ikke fører til negative konsekvenser for helseforetakene om de ikke gjennomfører det departementet og Helsedirektorat ber de om å gjøre. Hva kan innføres for å øve press på helseforetakene? Tidsfrister er et eksempel, dagbøter når tidsfristene overskrides eller kutt i overføringer fra staten.

Farlig for seg selv og/eller andre – argument for opprettholdelse av dagens tvangssystem

Vi vet at de fleste drap skjer i ruspåvirket tilstand og at de fleste skjer innenfor kjente relasjoner enten det er innen familie eller omgangskrets. I denne forbindelsen tar jeg her med noen poeng fra Olsen-utvalget, som gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden 2004-2009, og konklusjonene i rapporten var at det ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Dette i følge NOU 2010: 3 - Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Sitat fra rapporten:

«I rapporten angis det at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse er svært liten. ”Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse er personer med psykisk lidelse ikke lengre overrepresentert” heter det i rapporten.» (…)

«Av de undersøkte var 61 % påvirket av rusmidler i gjerningsøyeblikket (herav 30 % alkohol alene, 11 % andre rusmidler og 20 % blanding av alkohol og andre rusmidler). Gjennomsnittsdrapspersonen er en 38 år gammel arbeidsløs mann som under påvirkning av alkohol dreper en person i omgangskretsen med kniv.»

Sitat fra sammendraget i rapporten:

«Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Aggresjon er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er derfor viet stor plass i denne rapporten.»

Å bidra i tvangsfeltet – for oss med egenerfaring

Det er utvilsomt helt nødvendig at de av oss som har kapasitet til å stå i feltet i ulike sammenhenger gjør det. Til tider der det tøft "å stå i tvangsfeltet" - å være med, lytte til andre som har ulike tvangserfaringer, kjenne på egne gamle erfaringer hvor fastlåstheten var total... Det er en form for retraumatisering å pirke borti erfaringene, men jeg tror for egen del at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg skal fortsette å stå i feltet en stund til. Det gjør jeg fordi jeg tror mine erfaringer er viktige. Ikke fordi akkurat mine personlige erfaringer er så spesielle, men fordi jeg har greid å bearbeide erfaringene på en sånn måte at jeg kan presentere dem. Erfaringene blir aldri helt borte, men det finnes metoder for bearbeiding som har fungert for meg. Det er viktig å få bearbeidet det som har skjedd, og som holder folk tilbake fra å være den viktigste aktøren i eget liv.

Reinnleggelser

Først og fremst er det viktig at flere og flere forstår at tvangsbehandlingen i Norge er krenkende, uverdig og helt meningsløs. Den er retraumatiserende og i Norge ligger vi også på topp i verden i forhold til reinnleggelser.

Bildet er hentet fra NAPHAs rapport Suksesshistorier om samhandling. Dessverre skal det mer til enn å presentere suksesshistoriene. For å få de som ikke har suksess å vise til, til å gjøre endringer til det positive, skal det som oftest mer til. Men det kan være en begynnelse til en snuoperasjon. Det er også et viktig bidrag i rapporten nettopp å belyse manglende samhandling, som jeg leser som en viktig årsak ut av statistikken over, som dreier seg om antall reinnleggelser. Norge ligger på en ubehagelig side av statistikken: Helt på topp!

Manglende rehabiliteringstilbud

Jeg vil påstå at svært mange mangler gode rehabiliteringstilbud etter en tvangsinnleggelse. Forebygging er også et område som er svært mangelfullt mange steder. Min erfaring fra å ha vært psykose- og tvangsutsatt ligger tilbake i tid, men dessverre har det ikke skjedd veldig store endringer til det bedre. Hvorfor ikke lytte mer til oss som har egenerfaring med tvang og med bedringsprosesser? Hvor mye forskning på akkurat det skal presenteres før vi som har egenerfaringen i Norge virkelig blir tatt på alvor? Det er på grensen til det komiske av og til å lese hva som blir holdt fram som "gyldig kunnskap" når vi vet at vår egenerfaring ofte blir nedvurdert som «bare enkelthistorier». Men, det går framover, ganske enkelt fordi det ikke kan fortsette på samme måte. Eksempelvis oppfordrer Forskningsrådet til brukermedvirkning, og de hevder at brukermedvirkning som regel bidrar til bedre og mer relevant forskning.

Medforskere og håpsbærere

Det er også helt ubegripelig at forskning fortsatt foregår uten at det er medforskere med egenerfaring med i ulike forskningsprosjekter. Det tvinger seg fram, og derfor tror jeg på endringer!

Et eksempel hvor medforsker(e) er tiltenkt en plass er prosjektet "Skal forske på hva som hjelper". Min påstand for de mange som har vært utsatt for tvang er at det blant annet hjelper å møte andre som har lignende erfaringer, og at det er mulig å snakke med de som har blitt håpsbærere fordi de kan fortelle en del om hva som ikke fungerer og hva som faktisk fungerer. Hadde jeg møtt en håpsbærer tidlig i min rehabiliteringsfase, ville jeg helt sikkert kommet tilbake til livet og til arbeidslivet på et tidligere tidspunkt. Jeg var under rehabilitering i 17 år. Kanskje kunne den tiden blitt redusert til 1/4? Hva det betyr for det enkelte menneske kan ikke måles i kroner og øre, men for stat og kommune kan dette, om ønskelig, måles i kroner og øre. Det er svært lønnsomt å sette inn tiltak som fører til tilfriskning!

Hvilken kompetanse vektlegges

I denne sammenhengen er det takknemlighet jeg kjenner på fordi jeg har fått muligheten til å bidra inn i prosjektet "Alternativer til tvang" gjennom Erfaringskompetanse.no, som er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet. Erfaringskompetanse.no har i dette prosjektet et tett samarbeid med WSO, og Mette Ellingsdalen bidrar inn i prosjektet med helt nødvendig kompetanse og nettverk.

For egen regning vil jeg si: For å få reinnleggelsene og tvangstallene ned må det en lengre periode i tillegg bevilges penger som øremerkes prosjekter som får prøve ut ulike måter å jobbe på med medisinfrie tilbud/alternativer til tvang i praksis. Flere prosjekter, som per i dag ledes fra Erfaringskompetanse.no, samt mer midler til prosjekter som kan sluses gjennom Tvangsforskningsnettverket.

Jeg ser for meg et ennå sterkere Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse og et styrket Tvangsforskningsnettverk, som begge kan bidra til å få de faktiske forhold opp i lyset og ikke minst til å peke på hvilke endringer som er nødvendig.

Balanse mellom suksesshistorier og de faktiske forhold

Det er en god idé å presentere suksesshistorier, men det er ikke nok. I verste fall vil jeg sammenligne det med strutsen som stikker hodet i sanda, selv om jeg forstår at suksesshistoriene også skal fram. Balanse mellom å få fram det som ikke skal skje, men som allikevel skjer og suksesshistoriene? Det er faktisk helt nødvendig. Det er nødvendig at fagfeltet ser i hvitøyet hva de ikke bør fortsette med og så gå over til måter å jobbe på som faktisk fungerer. Mange ser det, og ønsker å gjøre noe for å endre systemet, men systemene i seg selv er de fleste steder fortsatt altfor konserverende. Rus- og psykisk helsefeltet er utsatt for stemoderlig tankegang fra både myndigheter og ulike aktører innen helsesektoren, og hva kan du og jeg gjøre for at det ikke skal forbli slik? Jeg meldte meg inn i WSO for noen år siden, og jeg støtter og bidrar inn i WSOs arbeid, noe også du kan gjøre ved å bli medlem. Informasjon om medlemskap finner du her. 

Relaterte saker:

Akuttnettverket mai 2012

Ikke politiets oppgave

Mindre medisiner, mer medmenneskelighet

Nødvendig, men vanskelig åpenhet om tvang

Olsen-utvalgets rapport

Som natt og dag

Suksesshistorier om samhandling

Søker forslag til alternativer til tvang

Tvang, piller og diagnoser
Vestfold: Politipsykiatrirapport (2010)

Valgfrihet – en selvfølge

Viktige stemmer

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, 23. desember 2012

Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep II

«Overgrepene i psykiatrien kan oppleves like sterkt som en voldtekt. Det blir også et dobbelt overgrep fordi systemet støtter overgriperen.» Olav Gunnar Ballo

«Det er for enkelt i ettertid å beklage at man «ikke visste bedre på det tidspunktet» da overgrepene skjedde.» Mette Ellingsdalen

Begge disse sitatene står på WSO-bloggen.

Det har kommet forslag om jobbe mot å få opprettet en "HAVARIKOMMISJON FOR PSYKIATRI", og det er et godt forslag.

Mitt spørsmål er: Hvordan kan vi slå sammen to forslag? Det ene med HAVARIKOMMISJON og det andre med DOKUMENTASJONSSENTER. Jeg ser en del like linjer med begge deler.

Jeg skrev en sak om dette i 28. november 2010. Nå er det på høy tid å skrive igjen for å få ut trykket som sitter i kroppen, som blir sittende hvis jeg ikke skriver om det. Om ingen leser dette, så har det uansett en funksjon for meg. Det å skrive er ren egenterapi!

Har det skjedd noe etter at forslaget ble fremmet av WSO i forbindelse med særuttalelsen i Bernt-utvalget? Ikke som jeg har greid å få oversikt over. Lenka til Helsedirektoratet er dessuten brutt. Direktoratet bygger om på sin nettside, og veldig mange saker finnes ikke lenger tilgjengelig på nettsiden. Meget beklagelig at det ikke er tatt høyde for det ved ombygging av nettsiden.

Siden det har vært foreslått å opprette et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep, og det ikke skjer noe mer med det så vidt meg bekjent, så tenker jeg at studien "Som natt og dag" er interessant i sammenheng med et evt. dokumentasjonssenter.

Til saken: Krenkelser og overgrep er det mange som opplever i forbindelse med at de blir ivaretatt på tvang innenfor psykisk helsevern.

Når jeg søker på "overgrep" inne på regjeringens nettside på saker f eks Prop. 1 S - (2010–2011) - Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak)
Det kommer flere treff i forhold til "overgrep" når det gjelder "forhold i nære relasjoner og/eller seksuelle overgrep" og "odontofobi/tannbehandlingsskrekk". Ingen steder finner jeg overgrep knyttet til de som faktisk opplever overgrep gjort av ansatte i psykisk helsevern, så da ligger det i tilfelle godt skjult inne i forslaget til budsjett/stortingsvedtak. Eller kan jeg håpe i et helt annet budsjett? Noen som har tips, så send meg en e-post: sivryd@gmail.com

Kanskje kommer det en dag en budsjettpost for å starte opp et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep. Det sitter veldig langt inn, men kravet om dette forsvinner ikke! "Vold og traumer 2009-2010" og når jeg søker på "traumer" i regjeringens dokument tilsvarende for 2010-2011 kommer dette opp.

Hva med traumatiseringen og retraumatiseringen som mennesker som utsettes for tvang i psykisk helsevern opplever? Når skal dokumentasjon av dette komme på plass i regjeringens budsjettforslag? Kunnskap om traumer og retraumatisering kan helt sikkert bli mye bedre, men det er også ganske logiske sammenhenger.

Det å bli utsatt for overgrep i nære relasjoner er selvsagt svært krenkende og kan være traumefremkallende. Men jeg tror ikke det er mindre krenkende eller potensielt traumefremkallende å bli utsatt for overgrep for mennesker som er innlagt i psykisk helsevern. I nære relasjoner skal det være trygt, men skal det ikke også det i utgangspunktet når vi tror vi får hjelp fra ansatte i psykisk helsevern?

Jeg kjenner mange som har vært utsatt for overgrep og krenkelser, og de fleste retraumatiseres når de prøver å beskrive det de har opplevd. Det er en av grunnene til at ikke mange flere dokumenterer det som har skjedd med dem. Jeg dokumenterte grundig hva som skjedde med meg i forbindelse med innleggelse på tvang i 1992, og tilbakemeldingen fra andre jeg har kommet i kontakt med etter at boka kom ut, er at mange har opplevd lignende situasjoner.

Det er en stor skam at ikke Norge som er forkjemper for menneskerettigheter i mange andre land ser sine egne svin på skogen.

SÅ OVER TIL "SOM NATT OG DAG"

Som natt og dag peker på hvor ulikt tvang oppleves av de som utsettes for det og de som utøver tvangen. Det er bare toppen av et isfjell, tør jeg å påstå!

Rapporten som heter "Som natt og dag" er en dokumentasjon på hvor forskjellig opplevelsene faktisk er blant ansatte som utfører tvangen og brukere som opplever tvangen. Rapporten bygger på litteraturstudier foretatt av Reidun Norvoll og Tonje Lossius Husum på oppdrag via: "Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og SINTEF Teknologi og Samfunn i oppdrag å gjennomføre en litteraturstudie for å kartlegge hva som er blitt skrevet om hvorvidt ansatte og brukere vurderer tvang forskjellig. Norvoll og Husum undersøker litteraturen om hva forståelseskløften mellom ansatte og misfornøyde brukere består av, hvorfor misnøyen oppstår, og hvordan man kan minske den og bedre dialogen mellom behandler og pasient."

Leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Bent Høye (H). Jeg referer fra mentalhelse.no: "Avgjørende informasjon

Innledningsvis sa leder av Stortingets Helse- og omsorgskomite Bent Høie at bruken av tvang kan stride mot grunnleggende menneskerettigheter. Han viste også til store forskjeller i bruk av tvang i Norge.

-Hvor du bor i landet er avgjørende for hvor mye tvang som anvendes. Sånn bør det ikke være. Det er en politisk målsetting av tvang skal ned, slo han fast.

Høie mener at rapporten gir avgjørende informasjon om vi er på rett vei i forhold til tvang i psykisk helsevern."

Fra Erfaringskompetanse.no: "Sammen med seksjonsoverlege Færden fra akuttpsykiatrisk avdeling ved Ullevål og Ellingsdalen fra We Shall Overcome, satt Odd Volden fra Mental Helse, seksjonsleder ved Blakstad sykehus, Håkon Johansen og generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse, i panelet."

Jeg siterer det Rådet for psykisk helse har referert fra Mette Ellingsdalen:
"- Det har blitt lettere å få fram pasientstemmen i debatten om tvang. Vi er med og kommer til orde i debatten, men vi blir ikke lyttet til når konklusjonene trekkes, mener Mette Ellingsdalen i brukerorganisasjonen We Shall Overcome (WSO).

Hun mener pasientene blir møtt med krav om hvorfor tvang må brukes, og at man må akseptere hvorfor det skjer.

- Det er én av virkelighetsforståelsene som alltid vinner - og det er ikke pasientens, sier Ellingsdalen.

- Vi opplever ikke at psykiatrien vil at vi skal få makten over våre liv. Vi opplever at det er større motsetninger mellom pasientene og de ansatte enn det kan virke som dersom man bare hører på retorikken, som da man for noen år siden begynte man å snakke om god tvang og kvalitetssikret tvang. Vi vil ha rett til å si nei til en behandling og heller velge en behandling som vi har tro på selv. Vi vil ikke lære å akseptere det vi ellers ville fått ved tvang. Og gå med på at dét er frivillighet, sa Mette Ellingsdalen.

- Alt som har skjedd i psykiatrien har skjedd med gode intensjoner - jeg er bare så kritisk til resultatene, sier Ellingsdalen."

Odd Volden refereres også (fra mentalhelse.no):
Savner medforskningsperspektivet
Også Odd Volden viste til Bent Høies innlegg. Han er faglig rådgiver i nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, i panelsamtalen representerte gjennom Mental Helse.

- Hvorfor er det ingen som reagerer på de politiske føringene i forhold til den høye trangsbruken i Norge, spurte han.

- Jeg savner medforskningsperspektivet i rapporten. Mennesker med egenerfaring med psykisk lidelse burde også ha bidratt i forskningsprosessen. Særlig når det foreslås hva som kan gjøres i tiden som kommer, lider rapporten under mangelen på medforskning.

-En annen svakhet ved rapporten er at det ser ut som om reduksjon av tvang utelukkende er noe som kan finne sted i sengeposter. Men det er vel mangelen på godt psykisk helsearbeid utenfor institusjonene som er hovedproblemet, sa Volden."

Arrangementet var felles for Rådet for psykisk helse og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Tilhørende artikler/publikasjoner:

Leder i WSO, Mette Ellingsdalen, som var med i panelet, fikk publisert en artikkel i forkant, som heter "Mye makt, liten ære"

Ta tilbake makten over eget liv. Erfaringskompetanse.no

En kamp om virkelighetsforståelse. Rådet for psykisk helse.

Opplevelser av tvang ved Hilde Hem, daglig leder, Erfaringskompetanse.no

Sak "Som natt og dag" på Erfaringskompetanse.no i forkant av seminaret

Reportasje på Erfaringkompetanse.no etter seminaret

"Høy temperatur og i debatt om tvang i psykisk helsevern". Mentalhelse.no

Rapporten i kortversjon på Erfaringskompetanse.no

"Tvang oppleves ulikt". Napha.no

Hovedrapporten finner du her.

Samling av diverse publiserte artikler o.l.

På bloggen "psykose.erfaringer", som jeg opprettet i juli 2010, har jeg nå samlet en del av det jeg har publisert på egne blogger eller andre steder fra og med 2008 til d.d. Noen få av mine foredrag ligger det også lenker til på samme side.

Du finner oversikten her. (Artikler og foredrag, egne)

Jeg ønsker alle en riktig god påske med et foto tatt 3. april 2012 av min lille hund Båti-vennen (i farta).

Troverdig forskning?

Jeg stiller stadig spørsmål om hvor troverdig forskning er... Hvem spør og hvilke interesser ligger bak?
Jeg er meget skeptisk til denne type forskning:
Forskning fra Taiwan publisert i Norge på PsykNytt: "Dårlig respons på antidepressiva kan bety bipolar lidelse (BJPsych) - Det er klar sammenheng mellom en alvorlig depresjon som ikke lar seg behandle med antidepressiva, og senere utvikling av bipolar lidelse, fastslår taiwanske forskere i en ny studie."
- I og med at forskning også viser at 1 av 10 resoponerer på Antidepressiva, så må det bli veldig mange som vil risikere en bipolar diagnose... Diagnoser og legemidler? Pass opp dere der ute for å bli testet, veid og målt på denne måten. I say no more. Se videre på blogginnlegget:

Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien? Et blogginnlegg hos Erfaringskompetanse 9. mai 2011. Det som med fordel kunne vært med i blogginnlegget er Schrødingers katt sine programmer, men innlegget ble skrevet før disse programmene kom på TV. Se programmene? Dessverre. Vår rikskringkaster har store begrensninger på hvor lenge man kan se programmer. De ble vist 28.04.2011 og 05.05.2011 -hvis du tilfeldigvis har sett dem.

Foto: Siv Helen Rydheim, Øst-Finnmark 2009

Her har det vandret folk og fe etter at istiden begynte å slippe taket for 10 000 år siden, minst... og i 100 av de 10 000 årene har psykiatrien gjort mye stygt med mennesker, men en dag må den tiden komme at det blir en folkeopinion for å ta makta tilbake i eget liv, som når isen sakte trakk seg tilbake, er en motstandsbevegelse mot medisiner og diagnoser, som startet for noen 10-år siden, i ferd med å vinne terreng mot den etablerte psykiatritenkingen med tvang, diagnostisering og medisiner. Vi blir flere og flere som gjennomskuer det etablerte, og heldigvis har vi etter hvert også mange fagpersoner som står på vår side. Vi når fram - slik at en opinion kan skapes. Jeg ser for meg at som når isen begynte å smelte, kom stadig mer av landet til syne. Dette skjer også når vi blir mer og mer samlet mot psykiatriens makt som også innebærer brudd på menneskerettigheter. Empowerment - vi styrker oss selv og hverandre, slik at vi tar tilbake makta i eget liv. Som etter istiden, som etter smeltingen ble den tunge isen til slutt borte. Psykiatriens feilbehandling og feilvurderinger vil også bli borte.

Traumatisering

Foto: Siv Helen Rydheim fra Indre Troms 2010.

Det er godt at jeg kan skrive meg ut av min egen skoddeheim. Skriving er en livsviktig ventil for meg.

Traumatisering skjer når folk innlegges på tvang. Det slås ikke bare fast at traumatisering skjer, men at folk utsettes for retraumatisering fordi forskning viser at opp mot 100 % av de som tvangsinnlegges er traumatisert fra før.
Se side 29 fra denne delrapporten i forbindelse med BAT-prosjektet (Brukerorienterte alternativer til tvang). Forskningen viser altså at tvang retraumatiserer og kan gjøre at folk blir påført alvorlige ettervirkninger.

Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger med stor sannsynlighet fører til retraumatisering og/eller skaper nye traumer og derfor bør unngås.

Jeg tror at det er mye enklere å snakke om at folk som har opplevd krig som oftest har Posttraumatiske stressreaksjoner, enn det er å se at dette faktisk påføres mennesker som utsettes for tvang innenfor psykisk helsevern.

Hva skjer egentlig når mennesker blir traumatisert? Traumer oppstår blant annet når mennesker blir helt maktesløse i situasjoner, og ikke har muligheter for å rømme unna det som oppleves som en "frys-situasjon". Ødeleggende øyeblikk som "fryser til" kan skape ubalanse og gjøre sitt til at de som er traumatisert ikke greier å ta for seg av livet.

Kan vi virkelig godta at mennesker innlegges på tvang når de ikke er til fare for seg selv eller andre? Omtrent 90 % av alle som innlegges på tvang er IKKE til fare for seg selv eller andre. Prosentsatsen varier i ulike undersøkelser, men uansett er tallet ubegripelig høyt.

Hvorfor skriver jeg om dette akkurat i dag? Jo, jeg ble veldig opprørt av å svare på en spørreundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå... Er det mulig? Ja, det er mulig å bli opprørt av det, og jeg skal forklar hvorfor.

Spørsmål nr 26: "Har du i løpet av de siste 12 månedene opplevd at ubehagelige minner har trengt seg på og forstyrret deg uten at du har kunnet gjøre noe med det?"
Jeg svarte "av og til".

Spørsmål nr 27: "Har du i løpet av de siste 12 månedene bevisst unngått situasjoner for å slippe ubehagelige minner eller følelser, på en slik måte at det har hindret deg i å gjøre det du vil?"
Jeg svarte "ja, men sjelden".

Spørsmål med overskrift "VOLD OG OVERGREP".
Spørsmål nr 48: "Har du opplevd at noen systematisk og over lengre tid har forsøkt å kue, fornedre og ydmyke deg?"

Jeg svarte "ja, som voksen".
Hvis ja, av hvem?
Her laget jeg en egen svarrute og skrev ansatte i psykisk helsevern... Jeg kunne også svart at jeg har opplevd det i nære relasjoner, men det aller verste er at jeg har opplevd på et sykehus, hvor jeg før jeg kom dit selv virkelig trodde at det var behandling å få. Jeg og mange med meg har opplevd at det som kalles behandling (tvangsbehandling) = mishandling.

Spørsmål nr 49: "Er du blitt utsatt for fysiske overgrep/mishandling?
Jeg svarte "Ja, som voksen".

Hvis ja, av hvem?
Her laget jeg også en egen svarrute og skrev ansatte i psykisk helsevern. Også her kunne jeg svart at jeg har opplevd det i nære relasjoner, men det er faktisk ikke så viktig lenger. Det sitter ikke lenger så dypt. Hvorfor? Jeg har vært heldig fordi jeg har fått delta i Familiekonstellasjoner. Det er traumeterapi, og jeg må ta opp mitt traumatiserte forhold til psykiatrien ved neste korsvei. Jeg kan ikke fortsette å la meg "vippe av pinnen" når det pirkes borti det jeg har opplevd. "Sinnet kan brukes positivt" - bloggartikkel jeg skrev for ikke så lenge siden. Ja, det kan det, men er det slitsomt å bli brakt ut av en ganske grei sinnstilstand stadig vekk...

Ønsker alle en god kveld, og lykke til med skjemaet fra Statistisk sentralbyrå. Hadde jeg fått lov å være med å lage spørsmålene, så ville jeg antagelig brukt mindre plass til tannhelse og mer til psykisk helse.

Artikkel om Familiekonstellasjoner.
Mer om Familiekonstellasjoner: Hellinger.no

WSOs høringsuttalelse - ny bipolarveileder

Landsforeningen We Shall Overcome - (WSO) har sendt inn høringsuttalelse i forbindelse med den nye Bipolarveilederen som skal utgis av Helsedirektoratet i løpet av 2012.

Psykiatriens "borg" er kanskje sterkere enn dette gamle bygget, men jeg tenker at vi aldri kan gi opp å prøve å bidra til at erfaringskunnskapen får plass, og like stor plass, som fagfolk sin kunnskap.


De fire personene (Gunn Helen Kristiansen, Lasse Bøyum, Mette Ellingsdalen og Siv Helen Rydheim) som har jobbet med høringsinnspillet har til sammen over 50 års egenerfaring med bipolaritet.
Her vil jeg trekke fram følgende smakebit av høringsuttalelsen fra WSO ved å gjengi kapittelet "Forståelse av bipolare lidelser":

"Veilederen er bygget på en medisinsk forståelsesmodell av bipolar lidelse. Denne legger til grunn at Bipolar lidelse er en sykdom. Denne forståelsen er utfordret av både fagmiljøer og særskilt av mange brukere. Synet på hva bipolar lidelse er har store konsekvenser både for behandling og hvordan man forstår de som får diagnosen. I veilederen brukes begreper som eks. « manglende sykdomsinnsikt», og at mange avbryter medikamentell behandling forklares ved at «mange har vanskar med å akseptere at dei har ei bipolar liding» og «negative haldningar»(s 10) uten at dette overhodet problematiseres eller stilles spørsmål med. Sykeliggjøring av uenighet og snever definisjonsmakt mener vi ikke hører hjemme i en veileder i 2012. Dessverre er denne språkbruken og ensidige «fakta»- fremstillingen gjennomgående i deler av veilederen.

Det bør komme inn i veilederen at det er mange brukere som har en alternativ forståelse av bipolare lidelser. Mange oppfatter det ikke verken som sykdom eller lidelse, men at det oppstår en mestringsstrategi som kan innebære uheldige disposisjoner. Noen sier de oppfatter at det er et talent, noen sier det er en reaksjon på uheldige livsbetingelser eller store psykososiale belastninger som fører til bipolariteten. Uansett årsak, og uansett definisjon, så er det viktig at folk ikke blir så sykeliggjort at de aldri tror de kan bli friske uten å bruke medikamenter. Mange har erfaring med at medikamenter forverrer og konserverer tilstanden, og det kan også psykoterapi gjøre fordi enkelte psykologer har klokketro på medikamenter nesten på linje med psykiatere.
Mange har erfaring med at de har fått et rikere liv fordi de fikk opp øynene for at de mestringsstrategiene de hadde tatt i bruk ikke førte til et rikere liv, men tvert i mot hold dem fast i et mønster de endelig kom seg ut av nettopp på grunn av ”lidelsen” som oppsto.

Vi mener at det tradisjonelle hjelpeapparatet delvis er med på knuge mennesker mer enn å løfte dem, og vi kan dessverre ikke se at veilederen i særlig grad kan være med på å endre dette. Det er faktisk mange som opplever bivirkninger som er svært ødeleggende både av medikamenter og også fra samtaleterapi.

Skal hjelpeapparatets tjenesteutøvere gi gode tjenester som tjener de som har behov for tjenester, så må synet på mennesker med bipolare ”lidelser” endres fra å være mennesker som ”helst skal bruke medikamenter hele livet” til å bli mennesker som kanskje kan ha nytte av å bruke medikamenter, men som siste utvei og uansett må det være en valgfri mulighet, også i akutte situasjoner.
Gruppeterapi: Vi savner en type gruppeterapi som innebærer at brukere får møte andre brukere med erfaring fra å bli friske. Det er i det hele tatt lite fokus på at det er mulig å bli frisk uten medikamenter.

WSO reagerer svært negativt på betegnelser som at «Bipolare lidingar er tilbakefallssjukdomar som ein sjeldan kan bli heilt frisk av. Behandlinga er difor langvarig, ofte livslang. s 47»
Denne typen uttalelser er svært dogmatiske, og stemmer ikke med våre erfaringer. Når man ser på utviklingen for mennesker med schizofrenidiagnose har den gått fra å ha vært at 100 % ble regnet for å bli kronikere til at 1/3 blir helt friske, 1/3 vil bli godt fungerende og 1/3 blir kronikere. Hvordan kan det ha seg at det skal være så mye vanskelige for de som ha fått en bipolar diagnose å få et håp om at det faktisk er mulig å bli frisk uten medisiner?"

Trond F. Aarre har vært en av de som har ført i pennen Høringsforslaget fra Helsedirektoratet. En av 11 deltakere i arbeidsutalget hadde brukererfaring. Snakk om skjevfordeling. I en artikkel i Dagens Medisin i 2004: Bipolaritet: Hyppig lidelse - sparsom forskning Medikamentell forebygging ved bipolar sykdom er både en velsignelse og en svøpe." Se nederst i artikkelens kommentarfelt, en kommentar fra Trond F. Aaare.

Det er svært sparsom forskning på bipolaritet. Av en eller annen grunn har det vært forsket mye mer på schizofreni. Uansett ikke nok på noen av delene.

Fra Høringsuttalelsen gjengis her videre:
"Tilrådinger, Side 33 – 3.6
Aktuelle livshendelser bør etter vår oppfatning vektlegges i mye større grad, og sammen med aktuelle livshendelser må det også tas hensyn til de livshendelsene som ligger lenger bak i tid. Ofte er det slik at et menneske kan ha en forholdvis tung bagasje helt fra fødsel av, og på et eller annet tidspunkt blir bagasjen totalt sett for tung å bære. Da er det ikke nok å finne ut av ”aktuelle livshendelser”, men det er vel så viktig å være behjelpelig med å åpne opp hele bagasjen. BAT-prosjektet (SINTEF rapport A4572) innebar å ta for seg forskning som viser at ”opp mot 98 % av de som blir innlagt på sykehus viser at det finnes en stor forekomst av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon”.
Vi vet at svært mange utsettes for tvang, og da særlig den fattigste delen av befolkningen. I følge en SINTEF-rapport er en stor del av pasientene som er innlagt under tvungent psykisk helsevern bostedsløse (43 %). Når prosentandelen er så stor, så er ikke vanskelig å trekke konklusjonen om at de som opplever dette heller ikke har økonomi til å kjøpe de beste tjenestene som ligger utenfor de offentlige helsetjenestene."

Du finner høringsuttalelsen i sin helhet her.

Helsedirektoratets høringsutkast.

Dette er en av de stedene jeg kom til under min reise når jeg hadde min psykoseopplevelse i 1992. Endelig i 2010 fikk jeg komme til samme sted igjen. Når jeg da i 1992 spurte en mann om hvor jeg var, svarte han "Bak Vårherres rygg"... Tenk om de som jobbet i psykiatrien kunne vært litt nysgjerrig på hva jeg opplevde før jeg kom til sykehuset og ble utsatt for tvangsregimet der? Jeg ser det som en av mine oppgaver i undervisningssammenheng å fortelle de som er studenter om at det folk opplever i psykose og i forbindelse med tvang er det antagelig veldig sunt å snakke om for de fleste. Er det ikke vakkert "Bak Vårherres rygg"? Jeg ønsker at det vakre vi opplever skal bli verdsatt... Når jeg leser om psykoser, enten det dreier seg om schizofreni eller bipolaritet, så virker det så traurig det som er beskrevet av fagfolk. Eksempel på det er denne. Det er ikke bare traurig... og tenk: Det kan føre til personlig utvikling...

Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape...

Det har John McCarthy sagt. Han døde nylig, og det er et tap for alle. Les på Mindfreedoms nettside, hvor du også finner lenker til diverse videoer som er lagt ut på Youtube, og et minneord om John McCarthy fra David Oaks.

John McCarthy var grunnleggeren av MAD PRIDE i Irland. Dette kan du lese om han i Cork Independent.

Se hans video hvor han forteller om sin bakgrunn for sitt engasjement og for å starte Mad Pride.

Han sier: "De endret diagnosene, og endret medisinene - og til slutt vandret jeg rundt som en zombie (apatisk). Jeg begynte å spørre ut min behandler, som skrev et notat til min psykiater om at jeg hadde begynte å utvikle paranoia." John ble kastet ut av psykiatrien fordi han ikke ville samarbeide.

Merk dere måten han har jobbet i samfunnet (med kunst og kultur som virkemiddel) -Og det han sier til slutt: "Om du elsker det du gjør, kan du ikke tape..." Ja, en stor kjempe er død... La oss håpe at hans arbeid videreføres.

Året som gikk - blogger for Erfaringskompetanse.no

Her er mitt siste blogginnlegg "Et begivenhetsrikt år" for Erfaringskomptanse.no, hvor jeg sier litt om hvilke muligheter jeg ble gitt i 2011.

"Jeg har blitt gitt mange muligheter til å delta i ulike sammenhenger i 2011.

Det nye dette året er at jeg har bidratt som:

Erfaringskonsulent i et skriveprosjekt (2011-2012) og som bieffekt førte prosjektet til opprettelse av en Facebook-gruppe: Erfaringsnettverket. Gruppa har kommet opp i 274 medlemmer. Med mange aktive deltakere er det en fornøyelse å følge gruppa.

Fra januar 2011 har jeg bidratt med blogginnlegg til Erfaringskompetanse. Det gleder meg å se at Linda Persen (også fra Finnmark) er ny blogger for Erfaringskompetanse.

Konsulentoppdrag for Erfaringskompetanse.no i høst. Jeg har bidratt blant annet med å søke opp masteroppgaver der også brukere av tjenester har blitt intervjuet. I mange masteroppgaver intervjues ikke brukerne av de ulike tjenestene, men studentene intervjuer tjenesteutøverne. Et tankekors, synes jeg.

I september bidro jeg med praktisk tilrettelegging for Familiekonstellasjoner i Finnmark.

Jeg jobber fortsatt som prosjektleder for Finnmarksnettverket (2009-2012), og er spent på det siste prosjektåret, om det er liv laga for å få til varig drift.

Mitt nyttårsønske er at alle gode krefter innenfor rus- og psykisk helsefeltet blir større ved å se på fyrlyktene vi har rundt om i Norge og verden forøvrig. Det skjer mye god kunnskapsutvikling. Det gjelder at de som holder på med “brannslukking” får tid til å speide etter fyrlyktene og sette seg inn i hva som skjer utenfor eget område.


I Finnmark kan vi vokse mye med å følge med på hva de gjør ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, som har flere interessante prosjekter. Et av disse har gått over i varig drift: Brukerstyrte senger. De mottok en kvalitetspris for prosjektet. De var også framsynte nok til at de ansatte en erfaringskonsulent i et prosjekt. Stillingen er nå over i vanlig drift. Prosjekttittel: ”Brukertilsetting som virkemiddel for å bringe inn brukerperspektiv i senterets virksomhet og en arbeidsmetode for kvalitetsheving og kvalitetssikring av tjenestene”. Sluttrapport.

Det finnes mange fyrlykter, og jeg anbefaler folk til å følge med på Erfaringskompetanse.no og NAPHA.no, hvor det presenteres mange gode fyrlykter!

I 2011 ble jeg valgt inn i We Shall Overcome (WSO)sitt sentralstyre. Kamporganisasjonen WSO har til og med nådd fram i Menneskerettskomiteen i FN! Dette takket være innsatsen fra Mette Ellingsdalen og Hege Orefellen, som begge har mottatt ytringsfrihetsprisen, hhv. i 2006 og 2010.

I år gikk ytringsfrihetsprisen til to nominerte; Hvite Ørn og psykiater Trond F. Aarre. Hvite Ørn evner å peke på alternativer til tvang og tvangsmedisinering. Trond F. Aarre (Nordfjord DPS). I boka ”Manifest for psykisk helsevern” tar han til orde for å lytte til brukerne. Ingen selvfølge det. Aarre viser til at helsetjenesten i for stor grad selv har definert hva de skal drive med og tar til orde for å ta mer hensyn til hva brukerne, brukerorganisasjonene og politiske myndigheter ønsker, når tjenestetilbud planlegges.

I 2011 mottok jeg skrivestipend fra SEPREP, og i DIALOG nr 4 2011 utlyses stipend for 2012.

Takk til alle som har fulgt oss som blogger for Erfaringskompetanse.no i 2011! Jeg takker av som blogger for Erfaringskompetanse, og håper flere kommer til. Godt nytt år!

Se her, hvor du nederst i blogginnlegget finner relaterte saker.

Publisert: 14:08 - 03. januar 2012
Sist oppdatert: 14:10 - 03. januar 2012

Sinne kan brukes positivt...

På hvilken måte kan JEG bruke mitt sinne positivt? Jo, jeg kan skrive om det som opprører meg. Det som opprørte meg i dag var faktisk slutten av statsministerens tale, og umiddelbart etterpå skrev jeg følgende på min Facebook-status:
"Hørte på Jens Stoltenberg sin nyttårstale og hans stolthet i forbindelse med polfarere fra svunden tid, det norske flagg etc... og jeg ble rett og slett sinna. Hvorfor? Jo, regjeringen har bevilget 24 mill ekstra til Menneskerettighetssenteret http://www.regjeringen.no/nn/dep/ud/Aktuelt/Nyheiter/2011/avtale_nordem.html?id=667797 - og hva med menneskerettighetene til folk som er innlagt på tvang i norsk psykiatri eller underlagt såkalt "tvang uten døgn". Fanger i norske fengsler blir mer hegnet om i forhold til menneskerettigheter enn de som er underlagt tvungent psykisk helsevern!"

og videre la jeg til følgende kommentar:
"http://sivhelenrydheim.blogspot.com/2011/11/legemiddelfrie-behandlingstilbud-ma-pa.html -norske politikere svikter hvis ikke legemiddelfrie behandlingstilbud innføres!"


Les her - om Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.

Når jeg for noen dager siden så at regjeringen hadde bevilget kr 24 mill ekstra til Menneskerettighetssenteret så var det første jeg tenkte på menneskerettighetsbrudd I NORGE... og i forhold til pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern.

Gro Hillestad Thune er en av de som har etterlyst Norges manglende fokus på brudd på menneskerettigheter i NORGE, og jeg siterer fra blogginnlegget:
" I nyhetsmorgen på P2 i dag så sa du at Utenriksminister Støre ikke snakker sant når han sier at de har full trykk på dette arbeidet også i Norge.



Hva slags erfaringer er det du sitter med når du kan si dette?

GHT: Jeg får henvendelser nesten daglig fra mennesker rundt i landet som etterlyser sine menneskerettigheter. Det de forteller er sånt som de har opplevd. Mest brukere av helse- og omsorgstjenester og deres pårørende. De etterlyser respekt for sine grunnleggende rettigheter og lurer på om det de forteller at de har opplevd kan være brudd på menneskerettighetene." Les mer her.

Gro Hillestad Thune stiller i særklasse for å bry seg! De aller fleste andre jurister i Norge sover...

WSO -We shall overcome- som eneste brukerorganisasjon var tilstede når Norge ble hørt i Menneskerettskomiteen i FN. En organisasjon, som er Norges eldste, men en av de med færrest medlemmer. Det burde jammen snu. Det er plass til flere! Støtter du WSOs arbeid i forhold til dette? Meld deg inn! Her kan du lese om hva WSO jobber for og om medlemskap. Hvite Ørn, som ble stiftet for få år siden, er også en viktig organisasjon i forhold til å peke på nye måter å tenke på og mulige andre måter å jobbe på enn dagens tvangsregime. Følg med på Hvite Ørns hjemmeside! -Og gratulerer til Hvite Ørn som sammen med Trond F. Aarre mottok Ytringsfrihetsprisen i 2011!!!

Gro Hillestad Thune er for at brukerorganisasjonene engasjerer seg, og for noen år siden gjorde jeg sammen med et medlem til et forsøk med Mental Helse, men vi lyktes ikke i vårt forsøk.

Andre politikere enn Støre har skjønt at ikke alt er bare fryd i Norge. Se her.

Godt nytt år, og husk å bry deg! Det er ikke farlig å være sint. Bare bruk sinnet konstruktivt!