Ikke deprimert, bipolar!

Den nye folkesykdommen? Les mer på Dagbladets nettside her

Kanskje er mine tanker som oppstår ved å lese en sånn artikkel en spore til et eller annet treffende meningsfullt og/eller videre assosierende for andre? Hva vet jeg... uinteressant for de fleste, helt sikkert, men hvis en eller to kan ha nytte av det jeg skriver, så bør jeg kanskje skrive oftere... Psykoseopplevelser bør brukes aktivt for å hjelpe folk videre i utviklingsprosesser.

Det jeg skriver er ikke nødvendigvis noe enestående, men kanskje kan det bli treffende for noen få lesere? Ja, det er sånn jeg tenker, og derfor skriver jeg litt innimellom på egen blogg. Og så skriver jeg for min egen del, kanskje først og fremst det. Jeg kan anbefale andre å skrive også. Det kan være klargjørende for tankevirksomheten. Kanskje har jeg til og med skrevet noe lignende før? Men jeg ikke skrevet akkurat det samme i samme rekkefølge. I dag, som mange andre ganger, er jeg opptatt av psykisk lidelse eller psykiske helseproblemer faktisk kan gjøre livet mer innholdsrikt og interessant. Det vektlegges lite...

Jeg ville ikke vært foruten min psykiske lidelse. Jeg ville vært foruten en del av det jeg har opplevd fra det jeg vil kalle for det såkalte hjelpeapparatet i forbindelse med den psykiske lidelsen, men samtidig har det gitt meg en innsikt i hvor dårlig deler av helpeapparatet fungerer. Når det er sagt så har jeg hatt stort utbytte av å gå til psykolog (privatpraktiserende) og av å ha en kontakt ved kommunal psykisk helsetjeneste i Alta. Hun jeg der hadde kontakt med var også behjelpelig med å pushe meg videre i prosessen med å skrive boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Og det at jeg har opplevd det jeg har fordi jeg har vært innlagt på tvang, har gitt meg en kampånd som gjør at jeg vil være med å peke på urett som begås overfor mennesker med psykiske lidelser. Denne uretten begås hver dag hele året i Norge! Menneskerettighetene gjelder ikke for folk som er innlagt på tvang i psykiatrien i Norge. Menneskerettigheten ivaretas i større grad for folk som sitter i fengsel og er dømt for en forbrytelse.

Det er mange tanker jeg kan gjøre meg om akkurat det å ha en bipolar lidelse. For eksempel synes jeg det er greit å si at jeg har en bipolar lidelse, og ikke at "Jeg er bipolar". Men for all del for de som foretrekker å si "Jeg er bipolar", så er det også helt greit.
Jeg har en Bipolar 1-lidelse: Det vil si den alvorligste graden fordi det innebærer at psykose også kan oppstå. I forhold til psykose vil jeg si at det har vært av de mest skjellsettende opplevelsene jeg har hatt i livet; det å ha vært i en psykose. Og jeg kan av og til si at andre som ikke har opplevd det på noen måte faktisk kan misunne meg fordi jeg har opplevd det. Hmmmm... hva i alle dager, tenker du kanskje nå?

Mine psykoseopplevelser har vært så sterke og viktige for meg, og faktisk noe av det jeg husker mest detaljert i forhold til hendelser i livet. Aldri har jeg opplevd naturen så sterkt, så vakker, så unik, så talende etc. Aldri har jeg vært så i ett med naturen! Ja, selvsagt har jeg også hatt psykoseopplevelser som ikke kan beskrives som gode, men for meg har det overveidende vært opplevelser jeg ikke ville vært foruten.

Det jeg kan si om det å ha en bipolar 1-lidelse er at det vanskeligste var det å bli innlagt på tvang og tvangsmedisinert. Det var tempoet på sykehuset og den minimale medmenneskeligheten blant mange av de som jobbet der. Jeg har vært innlagt på tvang tre ganger og første gangen ble jeg tvangsmedisinert. De to påfølgende gangene tok jeg medisin frivillig. Om du spør: Ja, jeg bruker fortsatt medisiner og det er nå 12 år siden siste innleggelse, og heldigvis førte den siste innleggelsen til at jeg fikk medisiner jeg fungerer godt på. "Mine" svinginger innebar uendelige lange depressive faser,og det var det tyngste å komme seg igjennom.

Det interessante med psykoser, tenker jeg som ikke er fagperson, er at i psykosene kommer det opp noe som vanligvis ligger i underbevisstheten. Og hvorfor er ikke fagpersoner mer nysgjerrig på innholdet i psykosene? Mange av dem er nok mer interessert i drømmetydning, vil jeg tro. Og det tenker jeg på en måte er noe av det samme, bare det at i psykosen er det så uendelig mye mer å hente av informasjon som kan brukes i behandlingsøyemed. Psykoseterapi tror jeg det er mulig å drive helt fra ”dag en”. Ja, hvorfor ikke være mer nysgjerrig på psykoseinnholdet? Psykosebildene eller psykoseopplevelsene gir en helt unik mulighet til å nå inn i rom som vanligvis er stengt. Mitt inntrykk er dessverre at det i liten grad snakkes om psykoseopplevelser.

Hvorfor? Er det noen som har kommentarer til det?