fortsetter som Rådet for psykisk helses beskytter til utgangen av 2016. Det er et viktig signal fra de kongelige!
I følge NRKs nettside gis et kongelig beskytterskap for fem år av gangen. Hvis organisasjonene ønsker en forlengelse, så må de søke på nytt.
Om kongelig beskytterskap på kongehuset.no
lørdag 25. desember 2010
lørdag 18. desember 2010
Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd
i følge nettartikkel på TV2s nettside.
Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."
Les mer på TV2s nettside her.
Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:
– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.
Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."
Her siteres:
"Pasienter som sperres inne og underlegges tvang i psykiatrien kan være utsatt for diskriminering og lovbrudd. Norges praksis på området kan bryte med en ny FN-konvensjon som Norge snart vil godkjenne."
Les mer på TV2s nettside her.
Det skal bli interessant å følge dette arbeidet videre! Gro Hillestad Thune er klar som vanlig, og sier her at menneskerettighetene brytes. Jeg siterer videre:
"Advokat Gro Hillestad Thune, som er dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene i Norge:
– Pasienter i psykiatrien er jo en utsatt gruppe, det vet vi fra andre land, og vi er nødt til å ta disse problemene på alvor og i det politiske systemet må man ta innover seg at de er nødt til å sørge for informasjon og opplæring i hva disse reglene er, presiserer Hillestad Thune overfor TV 2 Nyhetene.
Hillestad Thune mener det er påkrevet at ansatte innenfor det psykisk helsevern som har myndighet til å fastslå bruk av tvang, kjenner de grensene menneskerettighetene setter."
lørdag 11. desember 2010
Erfaringsnettverket og skrive-prosjekt
Da er vi i gang med et prosjekt som har egen nettside erfaringsnettverket.no
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted
Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:
"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."
Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":
"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.
Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."
Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.
Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!
Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.
Du finner prosjektinformasjon og sammendrag av prosjektbeskrivelsen, invitasjon til skrive-verksted
Her gjengis målsettingen med prosjektet, som du finner under sammendrag av prosjektbeskrivelsen:
"Å gi en interessant og rehabiliterende mulighet til alle deltakerne som får være med i skriveprosessen. Vi ønsker å lage et produkt i form av en bok og et nettsted som kan medvirke til rehabilitering også for andre som har en bipolar lidelse. Vi ønsker å spre informasjon om psykiske lidelser på en måte som skal være med på å fjerne stigma og redsel for psykisk syke."
Et lite utdrag av Gunn Helen Kristiansen sin artikkel om "Definisjonsmakt":
"«Vi har en mistanke om at du lider av en alvorlig psykisk sykdom» sa legen til meg og hele min verden falt i grus. Fordi mine pårørende bekreftet at det var en opphopning av manisk-depressiv lidelse i familien, ble jeg også definert som syk. «Sykdommen skyldes en arvelig biologisk sårbarhet i hjernen din» sa legen og så ble det ikke gjort noen flere forsøk på å finne årsaker eller sammenhenger på hvorfor jeg var blitt syk. Jeg ble rett og slett definert som kronisk og uhelbredelig syk og resten av behandlingen skulle dreie seg om å overtale meg til å ta medisiner. «Men jeg føler meg ikke syk» svarte jeg trassig. «Jeg føler at det er miljøet jeg lever i, som er «sykt» og at jeg er en av dem som har arvet evnen til å reagere og finne på kreative løsninger.» Legen stirret alvorlig på meg. «Alle vi andre blir jo ikke syke. Du har en genetisk sårbarhet...» Jeg avbrøt han og startet på en lang forklaring om at jeg ikke betraktet mine psykiske reaksjoner som en sårbarhet, men mer som et talent. «Kanskje det er våre forfedres guder som har utpekt en del av oss til å være levende sensorer for godt og ondt her nede på jorden og at de psykiske reaksjonene våre er rene nådegaver.” sa jeg og fortsatte frekt ”Kanskje jeg heller burde behandles som en klarsynt spåkone enn som en syk person.» Legen fortsatte å stirre på meg med en bekymret rynke i pannen, men han var ikke direkte avvisende heller.
Da jeg slapp ut fra sykehuset startet min personlige vendetta; Jeg skulle angripe en definisjon!
«Jeg er ikke syk» gikk jeg rundt og sa. «Jeg er veldig, veldig frisk. Det er dere som er syke. Dere reagerer jo ikke på urettferdighet og emosjonelle belastninger sånn som jeg gjør. Er det ikke meningen at vi skal reagere med følelsene våre og forsøke å rette opp det som eventuelt er galt?» Det var mange som trodde på meg en god stund. Noen fulgte ivrig med på mine forskjellige prosjekter og tiltak, men etter hvert opplevde venner og familie gang på gang at jeg ble mer og mer oppkavet og manisk. Selv om de forsøkte alt de kunne med å jorde meg til bakken var det ikke alltid de klarte det og til slutt måtte de kjøre meg til sykehuset hvor jeg kunne få behandling for sårbarheten min."
Fortsettelsen kan du lese her ved å rulle deg ned på siden. Etter artikkelen "Definisjonsmakt" finner du utdrag fra boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er", og her gjengis innledningen til boka: "I juni i 1992, mot slutten av et healingkurs jeg deltok på, kom disse ordene til meg: ”Kjærligheten spør ikke, den bare er.”
Jeg skrev ordene ned, og de ordene ble så virkelige at den virkelige verden ble uvirkelig for meg. Jeg gikk inn i en annen verden. En surrealistisk verden, der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Jeg tenkte, sa og gjorde mye som ikke var forståelig for de menneskene som var rundt meg. Jeg fikk det også helt klart for meg at det var umulig å dele tankene mine med andre mennesker. Jeg forsto at de tankene ikke var forståelige for andre enn meg.
Kjærligheten spør ikke, den bare er. Nå kan jeg undre meg over hvor ordene kom fra.
Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden, og jeg vil si det sånn at jeg stupte inn i en psykose der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Det forunderlige med det hele er at jeg fortsatt husker mange av opplevelsene jeg hadde meget godt, faktisk mye bedre enn det meste av det som ellers har skjedd meg i livet. Mange av opplevelsene har brent seg fast i hukommelsen. En del hendelser er omskrevet eller utelatt av hensyn til andre personer, men bortsett fra det, så er det jeg kaller reisebeskrivelsen ganske nøyaktig slik det foregikk. Særlig har jeg en bestemt person i tankene, en person jeg alltid vil bære med meg i tankene. Kanskje vil den personen forstå at selv om vedkommende ikke er omtalt i boka, så vil jeg aldri glemme personen. Når jeg sier reisebeskrivelse, så er det i dobbelt forstand. Det var en reise der jeg beveget meg rent fysisk, men i enda større grad en reise i forhold til hva jeg opplevde i min psykiske sfære.
Boka starter med reisebeskrivelsen, og fortsetter med opplevelser blant annet fra tvangsinnleggelse ved Åsgård Psykiatriske Sykehus i 1992. I boka beskriver jeg hvordan det var å komme hjem igjen etter tvangsinnleggelsen, påfølgende depresjon med en nesten uutholdelig dødslengsel. Jeg gir også kortere tilbakeblikk fra to andre innleggelser jeg har opplevd, deler tanker rundt healing og New-age, og hva det har betydd for meg å bli kristen. Videre gir jeg et innblikk i min forståelse av den manisk depressive lidelsen både ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teori om lidelsen, jeg berører tabuer knyttet til psykiske lidelser, hva det har betydd for meg å få kontakt med min egen kreativitet, identitetsbryting og veien videre. For å underbygge mine egne erfaringer, og for å gi en videre forståelse enn det jeg selv kan gi, har jeg fått tillatelse fra forskjellige forlag til å ha med sitater fra flere andre bøker.
Da kan jeg bare si: Bli med på reise i mine opplevelser der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket, og ta gjerne del i mine refleksjoner etter at reisen ble avsluttet."
Mer finner du på Erfaringsnettverkets nettside.
Sjekk ut invitasjonen til skrive-verkstedet!
Prosjektet har fått fullfinansiering fra ExtraStifelsen Helse og Rehabilitering gjennom Mental Helse.
mandag 29. november 2010
Psykiatrien ser ut til å befinne seg i en permanent krise.
Dette skriver psykiater Dag Coucheron i en artikkel i Dagens medisin.
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
Du finner den her.
Her siteres fra artikkelen: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser.
De toneangivende fagfolkene? Hittil har de aller fleste hyllet naturvitenskapen, den kognitive terapi og medikamentene.
Eller politikerne - som har sprøytet milliarder inn i et psykiatrisk helsestell som ikke virker godt nok?
Kanskje kommer nyorienteringen fra de pårørende som dessverre for ofte ikke opplever psykiatrien som behandling, men som mishandling. Menneskene som arbeider innen det psykiske hjelpeapparat, er verken onde eller dumme. Muligens er en av de virkelige grunnleggende feilene innenfor dette spennende faget at vi betrakter det ut fra en ufullstendig og derfor uvirksom vitenskapelig grunnholdning?"
Det var skuffende at Dag Coucheron ikke har tanker om at nyorientering kan komme fra pasientene selv, siden han er en psykiater jeg har hatt inntrykk av er svært kritisk til dagens psykiatri. Jeg la inn følgende kommentar:
"Viktige problemstillinger. Takk for at du belyser dette.
Et sitat fra artikkelen, som jeg ønsker å kommentere: "En grunnleggende feil?
Å først forsøke å forstå, krever nytenking og nyorientering fra dem som arbeider innen psykiatrien. Hvem skal kjempe dette frem?
Pasientene selv? Neppe. De er for plaget av sine lidelser. "
Jeg mener at nettopp vi som er/har vært pasienter er de som kan foreslå nye måter å tenke på for å få til nyorientering for de som arbeider innen psykiatrien. Selvsagt er noen for mye plaget av sine lidelser, men vi er også mange som ikke lenger er plaget av lidelsene, og som stadig vekk peker på hvordan vi ønsker å bli møtt. Vi har dessverre mange erfaringer fra hvordan vi ikke vil bli møtt... og det er selvsagt ikke nok å peke på hva som gikk galt, hvis vi ikke samtidig sier noe om hvilke alternativer vi mener kan komme oss tilgode.
Brukermedvirkning må bli tatt på alvor. I altfor mange sammenhenger opplever vi at det er mest ønskelig at vi brukes som sandpåstrøere.
Et viktig forslag er at det ansettes personer som har pasienterfaring (medarbeidere med brukererfaring) fra psykiatrien inne i DPS'ene, på de akuttpsykiatriske avdelingene og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det bør også ansettes medarbeidere med brukerrepresentanterfaring på systemnivå for å innarbeide gode rutiner for brukermedvirkning. Dette mangler mange steder, og sist men ikke minst: Leder og ansatte i psykisk helsevern og i kommunalt psykisk helsearbeid trenger opplæring i hva brukermedvirkning er/skal være.
http://www.sivryd.wordpress.com/ og http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com/"
Jeg er selvsagt ikke uenig i at endringsforslag kan komme fra pårørende, men ikke fra pårørende alene...
søndag 28. november 2010
Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep
Forslag i følge Helsedirektoratet, se:
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven
Gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370)
"Det etableres et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført pasienter/brukere og pårørende gjennom psykisk helsevern og det kommunale tjenesteapparat. Sentret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl. a ekspertise på menneskerettigheter. Senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse." (side 101)
Fra Arbeidsgruppe-behandlingsvilkåret i psykisk helsevern, Sosial-og helsedirektoratet. (Vedlegg 5):
Tid for endring og paradigmeskifte
Særuttalelse fra Hege Orefellen og Mette Ellingsdalen, We Shall Overcome (WSO) og Bjørg Njaa, medlem Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) og leder Menneskerettighetsutvalget (LPP)1. Mai 2009.
Erfaringer/ virkelighetsbeskrivelse
Svært forskjellige beskrivelser av virkeligheten fremkommer når det er snakk om tvang. De som utøver tvang, og de som utsettes for tvang beskriver samme hendelser og praksis på vidt forskjellig måte. Også blant de som har vært utsatt for tvang er historiene forskjellige, fra de som beskriver tvang som et overgrep og sterkt krenkende med store negative konsekvenser, til de som har opplevd tvangen som nødvendig sett i ettertid. Vi har valgt å bruke en del sitater fra pasienter og pårørende som har opplevd tvang, fordi vi mener at deres beskrivelser av hva de har opplevd gir et godt innblikk i hva det handler om.
Mange historier fra pasienter og pårørende er vitnemål om tvangsinngrep som oppleves urettmessig, nedbrytende og helseskadelig. Det fortelles om bruk av reimer, håndjern, fotlenker og transportbelter, om langvarige frihetsberøvelser og sosial isolasjon, om tvangsmedisinering som gir alvorlige skadevirkninger, om elektrosjokk gitt uten innformert samtykke, om integritetskrenkelser, om nedverdigende og traumatisk behandling, om maktovergrep og avmakt, og om en følelse av å være rettsløs.
"Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Jeg har fått mer enn nok av leger, medisiner og tvangsmedisinering. De gjør ikke annet enn å ødelegge livet for meg. Psykiatrien stirrer seg blind på det de mener er positive behandlingseffekter av sin tvangsmedisinering, og overser dybden av tvangsmedisineringens negative sideeffekter. Det er så vanskelig å beskrive den smerten som tvangspsykiatristene påfører meg. De plager meg så dypt at det ikke er mulig å forstå det uten å ha vært utsatt for det selv. Det å være undertrykket, det er det jeg er. Og det er psykiatrien som undertrykker meg". Pasient
lørdag 27. november 2010
NRK har oppdaget at Nord-Norge topper statistikken
på en negativ måte:
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
PSYKISK SYKE TVINGES MEST I NORD
Utdrag fra NRK-artikkelen fra 25.11.2010: “Lange avstander. Også de lange avstandene i Troms og Finnmark kan være en årsak til at tvang brukes mener Sørensen Høifødt.
– Å besørge en transport fra for eksempel Vadsø til Tromsø kan gi en del utfordringer. Du kan ha med en pasient å gjøre som er syk og trenger hjelp, men hvor man opplever at pasienten vil samarbeide. Allikevel kan det bli et spørsmål om ambulanseflyet vil kan med en person som kan bli ustabil, da blir gjerne tvang noe som vurderes.
– Vi kan ikke si at det er greit at folk skal tvinges fordi det er lange avstander, men det kan være elementer at dette som forklarer de mange tvangstilfellene, sier hun.”
Men det var helt greit at det ble kuttet 10 mill ved de distriktspsykiatriske sentrene i år… det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for de som trenger hjelp så nært som mulig og uten tvangstiltak.
Jeg minner om gruppa “Nei til kutt i psykiatrimidler i Finnmark”
Da dette kom opp pekte jeg på at det IKKE er mulig å sammenligne forholdene i Finnmark med de fleste andre steder i landet nettopp pga av avstandene… Men det ble kuttet, og jeg så ingen erklæringer fra ledernivå som gikk inn for å ruste opp de distriktspsykiatriske sentrene – men altså tvert i mot var det å ruste ned det som var viktig for styret i Helse Finnmark. Da var det snakk om de såkalte døgnenheten. Helse Nord telte antall hoder i forhold til kroner og øre.
Når det gjelder Finnmark, så viser statistikken at antall oppdrag for flyambulansen økte fra 115 oppdrag i 2007 til 137 oppdrag i 2009. 17 flere enkeltpersoner som ble fraktet med flyambulansen og da med politiet til hjelp for å ivareta flysikkerheten. Et prosjekt settes nå i gang for å unngå i mest mulig grad å bruke politi i forbindelse med flyambulanseturen. Et annet argument er at det skal bli kortere ventetid for de som fraktes med fly i forbindelse med psykiske kriser. Argumentet er meget viktig: Det er snakk om å prøve å redusere ventetiden fra 1-2 døgn til maksimum 6 timer fra det blir bestemt at en person skal innlegges på akuttavdeling i Tromsø. Det blir ingen garanti om maks 6 timers venting, men det blir et mål.
For de som ikke vet det så bor det ca 70 000 mennesker i hele Finnmark Fylke. Det omtrent samme antall mennesker som bor i Tromsø kommune.
Fra 2010 ble det redusert 10 millioner ved de tre døgnenhetene i Finnmark. Hvilke følger har det fått? Når vi vet at det også kuttes i kommuner innenfor området psykisk helsearbeid, så blir jeg mildt sagt litt oppgitt.
Det som presenteres av NRK 25.11.2010 er dessverre ingen nyhet for oss som har orientert om hva som skjer på landsbasis og hva som gjøres i Nord-Norge. Kanskje vi heller skal si hva som ikke har vært gjort i Nord-Norge. En takk til NRK for at dere belyser dette. Men jeg har et håp om endringer vil skje, også her nord… For det vi vet at de har greid å snu dette noen steder i landet. Ære være dem!
Hittil har vi snakka for døve ører… men kanskje det hjelper å ha rundskrivet fra helse- og omsorgsdepartementet med oss hver gang vi møter i ulike råd og utvalg… det vil tida vise. Vi som er brukerrepresentanter er i hvert fall tydelige på hva vi ønsker, og jeg har presentert rundskrivet ved enhver anledning, også lagt det ut på NRK Nordnytts torg, nå med 950 visninger.
Brukermedvirkning? Tja... jeg var en av brukerrepresentantene som var med i et utvalg nedsatt at klinikk for psykisk helsevern og rus, og jeg luktet nedskjæringer allerede under første møte i juni. I november ble kuttet på 10 millioner presentert. Og det ble sagt at de hadde hatt med brukerorganisasjonene i utvalget som jobbet med saken. Det var å misbruke den deltakelsen som skjedde fra oss som var brukerrepresentanter. Snakk om å være sandpåstrøer! Jeg synes det er en uskikk at vi blir brukt som sandpåstrøere og det er ikke akseptabelt som f eks når prosjektet om å gå over til å bruke andre enn politiet som følgepersonell i forbindelse med flyambulanse. Vi som brukerrepresentanter ble presentert prosjektet når de var ferdig med arbeidet med det. Nå søkes det om midler fra Helse Nord for å sette prosjektet ut i livet, og på møtet ba vi om å få to brukerrepresentanter inn i prosjektgruppa som skal jobbe videre. Det er verdt å stille spørsmål ved at vi i 2010 opplever at prosjekter som berører medlemmer i brukerorganisasjonene så sterkt, faktisk ikke kommer inn i arbeidet før det er en ferdig utarbeidet plan for det som skal skje. Jeg ba om at det skulle referatføres at vi stilte det spørsmålet, så får vi se hva som skjer videre. Gang på gang får vi som representerer brukerorganisasjonene beskjed om at vi ikke kan få mer enn en brukerrepresentant inn i ulike råd og utvalg, og vi påpeker hver gang av vi ønsker å ha to representanter. Argumentet er at det allerede er så mange med i rådet eller utvalget, og da har de ikke plass til mer enn en brukerrepresentant. Hvis vi hadde snudd dette helt på hodet: Hvordan ville en leder innen psykisk helsevern og rus finne seg til rette alene med 10 brukerrepresentanter? Og hvordan bli lederen da evt. hørt og tatt hensyn til?
tirsdag 14. september 2010
tirsdag 24. august 2010
Alta kommune som ikke greier å ha lavterskeltilbud innenfor området psykisk helsearbeid.
Følgende sto i Altapostens leder 14. aug 2010: "Altaposten kunne nylig fortelle at hver helsearbeider i Alta kommune gjennomsnittlig må følge opp 40 pasienter. Tilsvarende tall for Hammerfest er åtte. Det betyr ikke annet enn at Alta-politikerne bør bruke tid og ressurser på å finne ut hvordan dette tilbudet skal forbedres, i tett dialog med fagfolkene på området. Det er nemlig lite som tyder på at behovet blir mindre i årene som kommer, både på grunn av at folketallet øker og at pasientene har svært forskjellige utfordringer."
Hvordan er det mulig at hver helsearbeider i snitt skal følge opp 40 pasienter i Alta og i Hammerfest har de 8 pasienter? Det er lenge siden det kom fram at de har en mye bedre satsing i Hammerfest enn i Alta. At ikke den største kommunen i Finnmark har et lavterskeltilbud til folk som har psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer er meg helt ubegripelig. Dette er noe som har pågått LENGE, så politikerne kan ikke si at de ikke kjenner til problemet. Det aner meg at politikerne trenger å lære om hva som er viktig for å forebygge og de trenger å lære om hva som er viktig i forhold til rehabilitering. Det er et politisk ansvar som IKKE kan sies å være dekket gjennom Gnisten. Det har aldri vært meningen at Gnisten skulle erstatte kontakten med helsearbeiderne. Gnisten kan være en del av en større helhet som kommunen har å tilby sin befolkning.
Hvordan er det mulig at hver helsearbeider i snitt skal følge opp 40 pasienter i Alta og i Hammerfest har de 8 pasienter? Det er lenge siden det kom fram at de har en mye bedre satsing i Hammerfest enn i Alta. At ikke den største kommunen i Finnmark har et lavterskeltilbud til folk som har psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer er meg helt ubegripelig. Dette er noe som har pågått LENGE, så politikerne kan ikke si at de ikke kjenner til problemet. Det aner meg at politikerne trenger å lære om hva som er viktig for å forebygge og de trenger å lære om hva som er viktig i forhold til rehabilitering. Det er et politisk ansvar som IKKE kan sies å være dekket gjennom Gnisten. Det har aldri vært meningen at Gnisten skulle erstatte kontakten med helsearbeiderne. Gnisten kan være en del av en større helhet som kommunen har å tilby sin befolkning.
lørdag 14. august 2010
Forsker med "sosialantropologiske briller" på tvang!
Sitat fra avisa Fædrelandsvennen 14 aug 2010:
"– Pasientene sier mange ganger at ingen aner hvor mye overgrep som begås mot dem. Sykepleierne sier folk ikke forstår hvor dårlige pasientene er. Legene sier de noen ganger er nødt til å bruke tvang. Jeg ønsker å lære om forholdene de mener gjør tvang juridisk, etisk og medisinsk forsvarlig, forklarer Toril Borch Terkelsen, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).
I fire måneder fremover skal hun studere tvangsbruk ved en psykiatrisk institusjon på Sørlandet, ved å følge ansatte og pasienter i en sosialantropologisk studie.
Hun skal kunne komme og gå til alle døgnets tider og få et unikt innblikk i hva som skjer bak lukkede dører.
SELV UTØVD TVANG. Terkelsen er utdannet sykepleier, har jobbet på psykiatrisk avdeling, veiledet sykepleierstudenter i psykiatrien i femten år, og har dermed stadig vært på psykiatriske avdelinger.
– Jeg har sett mye tvang. Jeg har selv utøvd tvang som sykepleier for mange år siden. Det er ingen god opplevelse å holde pasienter fast og se dem bli bundet i reimer, sier Toril Borch Terkelsen." Les mer her.
I samme avis er det et intervju med en som har vært utsatt for tvang, som sier – SKAMMEN VAR VERST!
"TVANGSINNLAGT: – Behandlingene gjorde meg verre. Psykiaterne har så mye makt. Jeg ble rasende, og det tok de som bevis på hvor syk jeg var, sier Kristina Stenlund Larsen" Les mer her.
Psykiaterne har for mye makt, sier Elsa Almås,spesialist i klinisk psykologi. Les mer her.
Forskning på tvang gjennom "sosialantropologiske briller" har jeg tro på! Det er bra det kommer inn andre faggrupper for å se på hva som skjer.
"– Pasientene sier mange ganger at ingen aner hvor mye overgrep som begås mot dem. Sykepleierne sier folk ikke forstår hvor dårlige pasientene er. Legene sier de noen ganger er nødt til å bruke tvang. Jeg ønsker å lære om forholdene de mener gjør tvang juridisk, etisk og medisinsk forsvarlig, forklarer Toril Borch Terkelsen, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).
I fire måneder fremover skal hun studere tvangsbruk ved en psykiatrisk institusjon på Sørlandet, ved å følge ansatte og pasienter i en sosialantropologisk studie.
Hun skal kunne komme og gå til alle døgnets tider og få et unikt innblikk i hva som skjer bak lukkede dører.
SELV UTØVD TVANG. Terkelsen er utdannet sykepleier, har jobbet på psykiatrisk avdeling, veiledet sykepleierstudenter i psykiatrien i femten år, og har dermed stadig vært på psykiatriske avdelinger.
– Jeg har sett mye tvang. Jeg har selv utøvd tvang som sykepleier for mange år siden. Det er ingen god opplevelse å holde pasienter fast og se dem bli bundet i reimer, sier Toril Borch Terkelsen." Les mer her.
I samme avis er det et intervju med en som har vært utsatt for tvang, som sier – SKAMMEN VAR VERST!
"TVANGSINNLAGT: – Behandlingene gjorde meg verre. Psykiaterne har så mye makt. Jeg ble rasende, og det tok de som bevis på hvor syk jeg var, sier Kristina Stenlund Larsen" Les mer her.
Psykiaterne har for mye makt, sier Elsa Almås,spesialist i klinisk psykologi. Les mer her.
Forskning på tvang gjennom "sosialantropologiske briller" har jeg tro på! Det er bra det kommer inn andre faggrupper for å se på hva som skjer.
torsdag 12. august 2010
24. august åpent seminar - bruk av tvang i psykisk helsevern
Den Internasjonale Juristkommisjonen, norsk avdeling inviterer til seminar 24. august
Den Internasjonale Juristkommisjonen – norsk avdeling (ICJ-Norge) v/Psykiatri- og rettsvernutvalget
Inviterer til åpent seminar tirsdag 24. august 2010
Bruk av tvang i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Foredrag og debatt
Ingen påmelding, gratis inngang
Tid: Tirsdag 24. august, kl. 18-21
Sted: Uranienborgveien 2, Oslo (Fritt Ords lokaler)
Innledere:
Geir-Ketil Hansen, Stortingets Helse- og omsorgskomitè
Jim Gottstein (USA), advokat og menneskerettighetsforkjemper
György Könczei (Ungarn), medlem av FN-komitèen som overvåker konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komitèen)
Frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging mv.; den legale adgangen til bruk av tvang er omfattende i psykisk helsevern. Mange har erfaringer med tvangsinngrep som har vært krenkende, traumatisk og skadelig. Hvordan kan vi bedre menneskerettighetsvernet for mennesker med psykiske lidelser, og stanse overgrep? Og hvorfor har vi fortsatt en egen tvangs- og særlovgivning for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne/psykiske lidelser?"
Hentet fra Norsk forening for psykisk helsearbeid, og du kan lese mer her.
Den Internasjonale Juristkommisjonen – norsk avdeling (ICJ-Norge) v/Psykiatri- og rettsvernutvalget
Inviterer til åpent seminar tirsdag 24. august 2010
Bruk av tvang i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Foredrag og debatt
Ingen påmelding, gratis inngang
Tid: Tirsdag 24. august, kl. 18-21
Sted: Uranienborgveien 2, Oslo (Fritt Ords lokaler)
Innledere:
Geir-Ketil Hansen, Stortingets Helse- og omsorgskomitè
Jim Gottstein (USA), advokat og menneskerettighetsforkjemper
György Könczei (Ungarn), medlem av FN-komitèen som overvåker konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komitèen)
Frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging mv.; den legale adgangen til bruk av tvang er omfattende i psykisk helsevern. Mange har erfaringer med tvangsinngrep som har vært krenkende, traumatisk og skadelig. Hvordan kan vi bedre menneskerettighetsvernet for mennesker med psykiske lidelser, og stanse overgrep? Og hvorfor har vi fortsatt en egen tvangs- og særlovgivning for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne/psykiske lidelser?"
Hentet fra Norsk forening for psykisk helsearbeid, og du kan lese mer her.
onsdag 11. august 2010
I dag kjenner jeg at det er vanskelig
å være optimistisk på vegne av alle de som daglig utsettes for tvang. Jeg kjenner det på hele kroppen... og jo mer jeg går inn i problematikken jo mer berører det meg. Er det sånn at folk flest sjøl eller en av deres nærmeste må ha opplevd tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering for i det hele tatt å fatte interesse for området? Ja, kanskje er det sånn... dessverre.
Det er en skam at vi i Norge ikke har kommet lenger enn det vi har i forståelsen av hva det gjør med et menneske å bli utsatt for massiv tvang med innesperring og tvangsmedisinering. Jeg kjenner til et tilfelle der en person ble utsatt for reiming en enkelt gang, og i den forbindelsen tvangsmedisinering. Det tok lang tid å jobbe seg igjennom angsten som oppsto som følge av den opplevelsen, og det behandlingsopplegget vedkommende hadde mottatt til da falt i grus. Resultatet ble lykkeligvis ikke uføretrygd, men en lengre sykemelding og etter et års tid tilbake i jobb.
Hvordan er det mulig at et sånt destruktivt system kan fortsette? Folk som blir friske blir det som oftest på tross av den "hjelpen" de får. Er det noen mening i at omtrent 80 % av det som bevilges til psykisk helsearbeid går til spesialisthelsetjenesten? Det er i kommunene der folk bor det virkelig trengs ressurser.
Enda er det f eks i Helse Nord sitt område kun ansatt en person med erfaringskompetanse. Det synes jeg temmelig bakstreversk. Få inn folk med erfaringskompetanse i alle ledd! Det såkalte brukermedvirkningen fungerer ikke! Eneste måten jeg kan se at det kan være mulig å øve innflytelse er ved å ansette folk som er erfaring fra selv å ha psykiske helseproblemer. Gi de av dem som kan tenke seg det en felles utdanning, slik de gjør i Bergen, Drammen og Asker/Bærum. Det viser seg at det fungerer godt!
Det er en skam at vi i Norge ikke har kommet lenger enn det vi har i forståelsen av hva det gjør med et menneske å bli utsatt for massiv tvang med innesperring og tvangsmedisinering. Jeg kjenner til et tilfelle der en person ble utsatt for reiming en enkelt gang, og i den forbindelsen tvangsmedisinering. Det tok lang tid å jobbe seg igjennom angsten som oppsto som følge av den opplevelsen, og det behandlingsopplegget vedkommende hadde mottatt til da falt i grus. Resultatet ble lykkeligvis ikke uføretrygd, men en lengre sykemelding og etter et års tid tilbake i jobb.
Hvordan er det mulig at et sånt destruktivt system kan fortsette? Folk som blir friske blir det som oftest på tross av den "hjelpen" de får. Er det noen mening i at omtrent 80 % av det som bevilges til psykisk helsearbeid går til spesialisthelsetjenesten? Det er i kommunene der folk bor det virkelig trengs ressurser.
Enda er det f eks i Helse Nord sitt område kun ansatt en person med erfaringskompetanse. Det synes jeg temmelig bakstreversk. Få inn folk med erfaringskompetanse i alle ledd! Det såkalte brukermedvirkningen fungerer ikke! Eneste måten jeg kan se at det kan være mulig å øve innflytelse er ved å ansette folk som er erfaring fra selv å ha psykiske helseproblemer. Gi de av dem som kan tenke seg det en felles utdanning, slik de gjør i Bergen, Drammen og Asker/Bærum. Det viser seg at det fungerer godt!
tirsdag 10. august 2010
Fra en pårørenderepresentant om tvang og medikamenter i psykiatrien
Berit Bryn-Jensen (Arendal): "Mens gjennomsnittlig levetid har økt for alle andre pasientgrupper, synker den for dem som behandles for psykiske lidelser."
Les artikkelen her.
Jeg gjengir de to siste avsnittene i artikkelen her:
"Whitakers bok stiller spørsmålet: Hvis medisinene hjelper og kurerer folk med psykiske lidelser, hvorfor har da antallet pasienter og kronikere økt dramatisk med økt medikamentforbruk? (Anatomy of an Epidemic, 2010).
Mange forskere har pekt på drivkraften i den enorme profitten til Big Pharma, den globale farmasøytiske industrien, med betalte stemmer i sykehus, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, forvaltning, media, lege- og advokatkontorer, pasient- og brukerorganisasjoner. Bare i Norge betaler legemiddelindustrien mer enn en milliard i året direkte til norske leger, mange av dem psykiatere som forsvarer dagens tvangssystem. Det er ikke tillitvekkende."
Les hele artikkelen, og bli med å stille de kritiske spørsmålene til den bestående psykiatrien.
Les artikkelen her.
Jeg gjengir de to siste avsnittene i artikkelen her:
"Whitakers bok stiller spørsmålet: Hvis medisinene hjelper og kurerer folk med psykiske lidelser, hvorfor har da antallet pasienter og kronikere økt dramatisk med økt medikamentforbruk? (Anatomy of an Epidemic, 2010).
Mange forskere har pekt på drivkraften i den enorme profitten til Big Pharma, den globale farmasøytiske industrien, med betalte stemmer i sykehus, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, forvaltning, media, lege- og advokatkontorer, pasient- og brukerorganisasjoner. Bare i Norge betaler legemiddelindustrien mer enn en milliard i året direkte til norske leger, mange av dem psykiatere som forsvarer dagens tvangssystem. Det er ikke tillitvekkende."
Les hele artikkelen, og bli med å stille de kritiske spørsmålene til den bestående psykiatrien.
mandag 9. august 2010
Fra Sean Blackwells blogg
AGOSTO 07, 2010
Man, Norway is definitely waking up!
It seems like I get more e-mail from Norway than any other country outside the U.S.
Here´s Lil´s story...a classic case of a spiritual awakening that almost went badly. Thank God she had the sense to listen to her intuition and avoid the perils of psychiatry.
Les mer her.
Man, Norway is definitely waking up!
It seems like I get more e-mail from Norway than any other country outside the U.S.
Here´s Lil´s story...a classic case of a spiritual awakening that almost went badly. Thank God she had the sense to listen to her intuition and avoid the perils of psychiatry.
Les mer her.
torsdag 5. august 2010
I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
der elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg og drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Uändligt är vårt stora äventyr.
Karin Boye
Flere dikt, ordtak og sitater
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
der elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg og drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Uändligt är vårt stora äventyr.
Karin Boye
Flere dikt, ordtak og sitater
mandag 26. juli 2010
Menneskerettigheter
I dag har jeg skrevet og sendt inn følgende til NRK-torget og tre ulike grupper på Origo.
Menneskerettigheter kommer vi ikke bort fra å snakke om. Det er et alvorlig tema nå i "agurksesongen". Menneskerettigheter er tema på min nye blogg om psykoseerfaringer.
Bloggen “trengte seg fram” i ferien. Jeg har gått med tanker om å skrive bok nr 2 etter at jeg ga ut “Kjærligheten spør ikke, den bare er” i 2008.
Bok nr 2 har fortsatt tittelen “David mot Goliat”. Tittelen sier en hel del fordi det å nå igjennom til psykiatere, leger og ansatte forøvrig innenfor psykisk helsevern er ingen lett sak. Jeg har prøvd i snart fem år nå på ulike måter ved å formidle mine erfaringer med psykose og tvangsinnleggelser gjennom foredrag.
For eksempel var jeg på kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november i fjor. Det foredraget har følgende lenke:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Det viser seg at blogg kan være effektivt. Min første blogg, som jeg startet i årsskiftet 2008/2009, har fra 2. juli til i dag over 500 treff. Inntil 2. juli hadde jeg ingen treffteller eller statistikkmulighet på bloggen, og jeg har fått meg noen overraskelser for ca 30 av treffene er fra USA og nesten like mange fra Danmark. Det synes jeg er morsomt.
Vi snakker om “et smalt og alvorlig” tema, så ut i fra det synes jeg det er svært bra. Den nye bloggen “psykoseerfaringer” har allerede over 300 treff. Jeg startet arbeidet med den onsdag 21. juli 2010 om ettermiddagen og den ble åpnet sent om kvelden.
Min første blogg har adressen http://sivhelenrydheim.blogspot.com/
og min nye blogg har adressen: http://sivryd.wordpress.com/david-mot-goliat/
Hvorfor jeg formidler det jeg har erfart som svært tvilsom “behandling” innenfor psykisk helsevern? Jo, det gjør jeg fordi mange steder har det ikke blitt det spøtt bedre siden 1992. Jeg formidler mine erfaringer og prøver å si noe om hvor lang tid det har tatt å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Å bli en samfunnsdeltaker, slik jeg var før jeg ble psykisk syk i 1992, det er viktig.
Ja, det var først i fjor at jeg fikk jobb, og det takket være at NAV stiller med lønnstilskudd.
Jeg formidler mine erfaringer fordi jeg tenker at det kan gå an å lære av de feilene som åpenbart gjøres av de som en ansatt i psykisk helsevern. Og jeg snakker om den feilslåtte tvangen og tvangsmedisinering.
Jeg mener at psykose kan være positivt om det bare ikke blir medisinert bort slik det som oftest blir i dag. Psykiatriske sykehus er et regime som ikke er verdig Norge å fortsette å ha.
Da håper jeg at noen av dere tar dere tid til å sjekke ut mine blogger og andre blogger jeg har henvisninger til fra min. Det er menneskerettigheter vi snakker om.
Facebook er et flott sted for å dele og motta tips om artikler, blogger og nettsider, og jeg bruker Facebook for å spre informasjon om min nye blogg.
I solskinn fra Øst-Finnmark 26. juli 2010
Med vennlig hilsen fra
Siv Helen Rydheim
Forfatter og erfaringsformidler
sivryd@gmail.com
Menneskerettigheter kommer vi ikke bort fra å snakke om. Det er et alvorlig tema nå i "agurksesongen". Menneskerettigheter er tema på min nye blogg om psykoseerfaringer.
Bloggen “trengte seg fram” i ferien. Jeg har gått med tanker om å skrive bok nr 2 etter at jeg ga ut “Kjærligheten spør ikke, den bare er” i 2008.
Bok nr 2 har fortsatt tittelen “David mot Goliat”. Tittelen sier en hel del fordi det å nå igjennom til psykiatere, leger og ansatte forøvrig innenfor psykisk helsevern er ingen lett sak. Jeg har prøvd i snart fem år nå på ulike måter ved å formidle mine erfaringer med psykose og tvangsinnleggelser gjennom foredrag.
For eksempel var jeg på kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim i november i fjor. Det foredraget har følgende lenke:
http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00272/Siv_Helen_Rydheim_272019a.pdf
Det viser seg at blogg kan være effektivt. Min første blogg, som jeg startet i årsskiftet 2008/2009, har fra 2. juli til i dag over 500 treff. Inntil 2. juli hadde jeg ingen treffteller eller statistikkmulighet på bloggen, og jeg har fått meg noen overraskelser for ca 30 av treffene er fra USA og nesten like mange fra Danmark. Det synes jeg er morsomt.
Vi snakker om “et smalt og alvorlig” tema, så ut i fra det synes jeg det er svært bra. Den nye bloggen “psykoseerfaringer” har allerede over 300 treff. Jeg startet arbeidet med den onsdag 21. juli 2010 om ettermiddagen og den ble åpnet sent om kvelden.
Min første blogg har adressen http://sivhelenrydheim.blogspot.com/
og min nye blogg har adressen: http://sivryd.wordpress.com/david-mot-goliat/
Hvorfor jeg formidler det jeg har erfart som svært tvilsom “behandling” innenfor psykisk helsevern? Jo, det gjør jeg fordi mange steder har det ikke blitt det spøtt bedre siden 1992. Jeg formidler mine erfaringer og prøver å si noe om hvor lang tid det har tatt å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Å bli en samfunnsdeltaker, slik jeg var før jeg ble psykisk syk i 1992, det er viktig.
Ja, det var først i fjor at jeg fikk jobb, og det takket være at NAV stiller med lønnstilskudd.
Jeg formidler mine erfaringer fordi jeg tenker at det kan gå an å lære av de feilene som åpenbart gjøres av de som en ansatt i psykisk helsevern. Og jeg snakker om den feilslåtte tvangen og tvangsmedisinering.
Jeg mener at psykose kan være positivt om det bare ikke blir medisinert bort slik det som oftest blir i dag. Psykiatriske sykehus er et regime som ikke er verdig Norge å fortsette å ha.
Da håper jeg at noen av dere tar dere tid til å sjekke ut mine blogger og andre blogger jeg har henvisninger til fra min. Det er menneskerettigheter vi snakker om.
Facebook er et flott sted for å dele og motta tips om artikler, blogger og nettsider, og jeg bruker Facebook for å spre informasjon om min nye blogg.
I solskinn fra Øst-Finnmark 26. juli 2010
Med vennlig hilsen fra
Siv Helen Rydheim
Forfatter og erfaringsformidler
sivryd@gmail.com
søndag 25. juli 2010
Sidesprangene
har det blitt mange (26) av på den nye bloggen om psykoseerfaringer.
Følgende kategorier finner du på toppen under bildet:
Hjem
Alternative behandlingssteder
Andres psykoseerfaringer
Artikler og foredrag
Åpent for innspill
Barbent
Bøker
Blogger
David mot Goliat
Dikt, ordtak, sitater
Drømmer
English
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Forvandling
Lov om psykisk helsevern
Menneskerettigheter
Min frihet
Musikk
Nettsteder
Om du kommer
Om meg
Pårørendeerfaringer
Stemmer fra innsiden
Takk til
YouTube-undervisning
Det blir særlig under kategoriene Barbent, David mot Goliat, Min frihet, Om meg, at jeg kommer til å skrive mine personlige meninger og tanker. Og i tillegg på hovedsiden, selvsagt.
Jeg er ennå litt forvirret når jeg prøver å finne ut av diverse finesser på den nye bloggen som er "wordpress", men det begynner å komme seg.
Skriv gjerne kommentarer på bloggen, og om du ønsker å bidra under for eksempel:
Andres psykoseerfaringer
Åpent for innspill
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Pårørendeerfaringer
eller du har tips om bøker, filmer, nettsider, blogger etc så ta gjerne kontakt: sivryd@gmail.com
Et lite OPS til slutt: Jeg skriver om noe av det samme på i de ulike kategoriene. Bloggen var egentlig en ide om å skrive en bok, og det kan hende det blir det også. Hvis jeg skal greie å være litt kreativ, så kan jeg ikke sjekke hvor jeg skriver hva. Men uansett blir det ut i fra litt ulike vinklinger (håper jeg...).
Følgende kategorier finner du på toppen under bildet:
Hjem
Alternative behandlingssteder
Andres psykoseerfaringer
Artikler og foredrag
Åpent for innspill
Barbent
Bøker
Blogger
David mot Goliat
Dikt, ordtak, sitater
Drømmer
English
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Forvandling
Lov om psykisk helsevern
Menneskerettigheter
Min frihet
Musikk
Nettsteder
Om du kommer
Om meg
Pårørendeerfaringer
Stemmer fra innsiden
Takk til
YouTube-undervisning
Det blir særlig under kategoriene Barbent, David mot Goliat, Min frihet, Om meg, at jeg kommer til å skrive mine personlige meninger og tanker. Og i tillegg på hovedsiden, selvsagt.
Jeg er ennå litt forvirret når jeg prøver å finne ut av diverse finesser på den nye bloggen som er "wordpress", men det begynner å komme seg.
Skriv gjerne kommentarer på bloggen, og om du ønsker å bidra under for eksempel:
Andres psykoseerfaringer
Åpent for innspill
Erfaringskompetanse
Fagpersoners side
Pårørendeerfaringer
eller du har tips om bøker, filmer, nettsider, blogger etc så ta gjerne kontakt: sivryd@gmail.com
Et lite OPS til slutt: Jeg skriver om noe av det samme på i de ulike kategoriene. Bloggen var egentlig en ide om å skrive en bok, og det kan hende det blir det også. Hvis jeg skal greie å være litt kreativ, så kan jeg ikke sjekke hvor jeg skriver hva. Men uansett blir det ut i fra litt ulike vinklinger (håper jeg...).
lørdag 24. juli 2010
Ny blogg om psykoseerfaringer.
Erfaringsbasert kunnskap om psykose. Forsøk på å nå ut til folk for å få en opinion for alternative behandlingssteder som ikke baseres på medisiner. Jeg ønsker frihet til å velge bort medisiner. Det vil også bli argumentert for at særloven om psykisk helsevern skal fjernes, menneskerettigheter etc
En blogg der erfaringsbasert kunnskap om psykose skal være gjennomgående tema, men det blir nok også noen sidesprang... Sjekk ut hva jeg har skrevet på bloggen så langt om menneskerettigheter her.
En blogg der erfaringsbasert kunnskap om psykose skal være gjennomgående tema, men det blir nok også noen sidesprang... Sjekk ut hva jeg har skrevet på bloggen så langt om menneskerettigheter her.
mandag 5. juli 2010
Oppfordring om å legge inn kommentarer og spørsmål
Via Facebook har jeg oppfordret folk til å stille spørsmål og eller kommentere i bloggen. Det kan være kommentarer eller spørsmål flere kan ha nytte av å lese, og da er det bedre å få det på bloggen enn at jeg svarer enkeltvis.
Jeg blir uten nettforbindelse inneværende uke, men så snart jeg er "på nett igjen" vil eventuelle kommentarer og svar på spørsmål bli lagt ut fortløpende.
God sommer!
Jeg blir uten nettforbindelse inneværende uke, men så snart jeg er "på nett igjen" vil eventuelle kommentarer og svar på spørsmål bli lagt ut fortløpende.
God sommer!
fredag 2. juli 2010
Psykose kan være positivt
En kronikk i VG i dag 2. juli 2010 er en milepæl... så på fredag var det himmelsk champagne som gjaldt :)))
Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)
Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):
Psykose kan være positivt
- Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.
- Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
- Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.
Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.
Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.
Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.
Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke.
Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Den finnes også i notatform på Facebook, for de som har profiler der.
Er det noen som har kommentarer eller spørsmål, så oppfordrer jeg dere til å legge det inn i kommentarfeltet her på min blogg. Dere trenger ikke å oppgi navnet deres, om dere ikke ønsker det.
Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)
Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):
Psykose kan være positivt
- Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.
- Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.
- Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.
Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.
Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.
Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.
Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.
Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?
Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke.
Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Den finnes også i notatform på Facebook, for de som har profiler der.
Er det noen som har kommentarer eller spørsmål, så oppfordrer jeg dere til å legge det inn i kommentarfeltet her på min blogg. Dere trenger ikke å oppgi navnet deres, om dere ikke ønsker det.
Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen
I en e-post til regjerings lovutvalg spør Jan Olaf Ellefsen om de kan tenke seg å ha dialog via e-post omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien?
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
(De som sitter i lovutvalget er:
Kari Paulsrud, Marius Emberland, Mette Yvonne Larsen, Bjørn Henning Østenstad, Tor Kolden, Trond F. Aarre, Marit Bjartveit Krüger, Unn Hammervold, Harald Sunde, Nadia Ansar, Ståle Luther, Anne Grethe Klunderud, Ingunn Sætervadet, Hege Orefellen og Børre Oscar Bilset Gundersen).
Kopi: Andre mottakere. (Av andre mottakere var det blant annet meg). Jeg har svart på e-posten og sendt svaret til de samme mottakerne som Jan Olaf har gjort. Mitt svar kommer nederst i dette blogginnlegget.
Psykisk helsevernloven har siden 1. januar 2001, altså i ni og et halvt år, tydelig understreket at man skal legge særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. phlsvl. § 3-2 og § 3-3, punkt 6) og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene av tiltakene (jfr. phlsvl. § 4-2).
I juni 2006 ble det offentliggjort gjennom Helsedirektoratets tiltaksplan IS-1370 (kap. 4.3.3) at man ikke har systematisk kunnskap om negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien. Fire år har gått, og fortsatt foreligger ikke engang en ustrukturert oversikt. Tvangsansvarlige psykiatere og psykologer har altså fortsatt ikke annet enn individuelt erfaringsbasert skjønn å vurdere tvangens negative effekter ut fra.
Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt forskningsnettverk om tvang i psykiatrien. Men forskning er noe helt annet enn forvaltning av klinisk virksomhet. Fortsatt har ingen instans startet med innsamling, strukturering og systematisering av helseforetakenes observasjoner av belastninger og ulemper av tvang, som psykiatrien altså gjennom lov er pålagt å legge særlig vekt på.
Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien foreslo i juni 2009 i sin sluttrapport å opprette et dokumentasjonssenter for klager og krenkelser påført av psykiatrien, altså belastninger og ulemper av tvang beskrevet fra pasienters og pårørendes side. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.
I debatten om tvang i psykiatrien i Stortinget mandag 22. mars i år ble det på nytt fra flere politikere etterlyst kartlegging av konsekvenser av tvang.
Etter 155 års psykiatrisk tvangsvirksomhet i dette landet finnes det altså verken noen ustrukturert eller systematisk oversikt over verken observasjoner fra psykiatriens side eller erfaringer fra pasienters side av negative effekter, herunder skadevirkninger, av tvang i psykiatrien, selv om altså den psykiatriske tvangslovgivningen i snart ti år tindrende klart har understreket at man skal legge særlig vekt på slikt.
I et innlegg i Aftenposten 27. oktober 2008, "Hva er tvangens baksider?", etterspør jeg psykiatere og psykologer om en oversikt over observerte belastninger og ulemper av tvang i psykiatrien. Ingen har svart. Jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, og har vært opptatt av dette temaet i elleve år - og vel så det. Etter hver eneste gang jeg har blitt utsatt for tvang i psykiatrien, har min kritikk mot tvang i psykiatrien blitt stadig sterkere. Jeg opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Og det å være tvangsmedisinert var en total ydmykelse, et endeløst mareritt. Ingen positive effekter kunne ha legitimert det jeg ble utsatt for. Mange flere ord kunne vært brukt. Senvirkningene er også et kapittel for seg. Se kopi av innlegget under her.
Se også NRK Brennpunkt 28. oktober 2008 om tvang i psykiatrien her samt en ny kortfilm fra juni 2010 om tvang i psykiatrien, "Stemmer fra innsiden":
Kan lovutvalget tenke seg å ha dialog via e-post med meg og de andre mottakerne av denne e-posten omkring relevante aspekter ved tvang i psykiatrien? For øvrig, e-postadresse til lovutvalgets medlem Børre Oscar Bilset Gundersen har det ikke lykkes meg å finne.
Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/
Medlem i KrF - www.krf.no og We Shall Overcome - www.wso.no
Som mottaker av e-post fra Jan Olaf Ellefsen, vil jeg støtte han fullt ut i det han etterlyser:
1) Dokumentasjon av hva er tvangens baksider.
2) Opprettelsen av et dokumentasjonssenter.
Se på kortfilmen han henviser til! Det er et svært godt bidrag i tvangsdebatten.
Vi er mange som er mer eller mindre frustrerte over at det skjer så ufattelig lite med tanke på å ivareta de som faktisk har vært utsatt for tvang, og vise oss respekt fra myndighetene ved:
Å opprette et dokumentasjonssenter hvor det blir satset på at tvangens baksider blir skikkelig dokumentert.
Jeg har selv skrevet en bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er", som er en dokumentasjon på hva jeg ble utsatt for med tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering i 1992. Enda det er så lenge siden dukker det fortsatt episoder i minnet mitt om den mishandlingen jeg var utsatt for. Ettervirkningene av tvang må også nøye dokumenteres. Det kan ikke kalles behandling å være tvangsinnlagt, når det faktisk er mishandling. Her et 2 minutters klipp som var på Dagsrevyen 22. oktober 2008: i forbindelse med at det ble arrangert en konferanse om menneskerettigheter og tvang i Tromsø.
Om boka kan du lese her:
Boka inneholder også detaljerte psykoseopplevelser som beskrives i forkant av tvangsinnleggelsen. Allerede da jeg var innlagt, tenkte jeg at dette MÅ JEG SKRIVE OM for det er NESTEN IKKE TIL Å TRO at folk kan bli mishandlet på den måten,og at helsepersonell med loven i hånd kan fortsette å gjøre det samme på psykiatriske sykehus i dag. Det tok, som dere forstår, mange år før jeg greide å få boka utgitt. Dels fordi jeg måtte dekke alle kostnader sjøl, og dels fordi jeg ikke hadde et godt nok nettverk rundt meg før i 2008.
I løpet av de to årene etter at boka ble utgitt, har jeg samlet mye stoff og hatt kontakt med mange som har vært utsatt for tvang. Jeg er i gang med en ny bok med arbeidstittelen "David mot Goliat". Det som er ekstra trist synes jeg er at det er liten interesse for den erfaringskompetansen vi faktisk har, og som vi dokumenterer. Det er f eks ikke enkelt å få til et intervju med anmeldelse av ei bok som "Kjærligheten spør ikke, den bare er". Jeg har sendt ut tilbud om å sende boka gratis, om noen kan tenke seg å anmelde den, men det er veldig liten interesse å spore. Jeg har per i dag solgt ca 500 eksemplarer. Jeg har dekket alle kostnader selv, og det har jeg gjort fordi jeg mener det er viktig at politikere og folk flest får øynene opp for hvordan tvangsbehandling kan foregå. Jeg har brukt nesten 18 år av mitt liv for å komme meg skikkelig på fote og få jobb igjen. Den hjelpa jeg har mottatt har dessverre i svært liten grad kommet fra spesialisthelsetjenesten. Jeg har helt uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten lært å bruke mitt problem som ressurs. Gjennom selvorganisert selvhjelp lærer jeg å være tilstede ”her og nå” og på den måten kan jeg unngå å brenne inne med tanker og følelser. Det er viktig for å leve et liv og å forebygge psykiske helseproblemer. Jeg har kommet tilbake til arbeidslivet PÅ TROSS AV og ikke på grunn av hjelp/behandling fra spesialisthelsetjenesten.
Jeg og flere med meg hevder dessuten at psykosen som sykdom kan friskmeldes, ikke bli medisinert bort. Tvert i mot så må snart de som er fagfolk begynne å bli virkelig nysgjerrig på innholdet i psykosene. Innholdet kan være nøkkelen til at folk kan bli friske. Det som skjer når psykosene medisineres bort er i de fleste tilfeller helt stikk i strid med det som mange av oss ønsker. Når nevroleptika brukes som tvangsmedisin, er det som skjer at psykosesymptomene døyves, men de problemene som førte til at folk fikk en psykose blir ikke borte. Det må bli en helhetlig tenking i forhold til psykose-terapi. Alle som ikke gjør tegn på å skade seg selv eller andre, bør få tilbud om en helt annen behandling enn det som er tilfelle i dag.
Ta oss som har erfaringskompetansen på alvor hvis dere ønsker utvikling i riktig retning.
Jeg ser fram til at det endelig skal jobbes i det regjeringsoppnevnte lovutvalget, og jeg er ikke et sekund i tvil: Fjern særloven! Særloven beskytter ikke oss som er pasienter. Den beskytter de som utøver makt. Kontrollkommisjonene er en vits. Det har ingen hensikt med slike klageordninger. Kontrollkommisjonene har gått ut på dato for lenge siden!
Med dette vil jeg ønske lykke til med arbeidet dere alle står overfor, og vi er mange som på ulike måter bidrar med våre erfaringer om det er ønskelig i ulike sammenhenger. Jan Olaf er en de virkelig kunnskapsrike med erfaringskompetanse, som jeg synes dere skal lytte til lenge og nøye. Han deler mer en gjerne av sin dyrekjøpte kunnskap, og jeg synes han fortjener å bli tatt mer på alvor!
Med vennlig hilsen
Siv Helen Rydheim
Erfaringsformidler og
forfatter
sivryd@live.no
Abonner på:
Innlegg (Atom)