Godt nytt år med nye muligheter

ønskes alle som er innom for å lese bloggen min.

Krukker kan være så forskjellig. Jeg tenker på det nye året som en krukke som skal fylles med nye erfaringer, og jeg ser fram til å gjøre meg erfaringer som kan foredles.

Jeg har lagt ut noe nytt på begge de andre bloggene mine, om du er interessert:

http://sivryd.wordpress.com/

http://endringer.blogspot.com/

Takk til alle dere som titter innom, og riktig godt nytt år!

Med beste hilse fra Siv

Legemiddelfrie behandlingstilbud må på plass

Felles aksjon for legemiddelfrie behandlingsforløp i psykiske helsetjenester. En aksjon som er undertegnet av We shall overcome (WSO), Hvite Ørn, Mental Helse, Aurora og Landsforeningen for pårørende (LPP). Dette er sendt til: Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen med kopi til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

Blogginnlegg: Alternativer til tvang av 10. februar 2011.

Det er ingen overraskelse når Helsedirektoratet presenterer sin rapport om Tvang i psykisk helsevern for voksne i 2010, så uttrykker de bekymring for at de ikke ser noen nedgang i bruken av tvang. Fortsatt er det store ulikheter fra sted til sted.

Jeg trekker ut noen av opplysningene som kommer fram:

"– Vi fant videre at det er store forskjeller mellom kontrollkommisjonene; mens de i enkelte områder gir 1 % prosent av klagerne medhold, er tallet andre steder 11 %, opplyser Johannesen."

"– Noe kan komme av tilfeldige variasjoner fra ett år til et annet, men det kan også være uttrykk for at kommisjonene praktiserer psykisk helsevernloven forskjellig. Vi ser et behov for å følge opp dette tettere, sier Johannessen."

"- Det var store variasjoner helseforetakene imellom når det gjaldt bruk av både tvangsmidler og skjerming."

Så ulik praktisering i forhold antall tvangsinnleggelser og likedan ulik praktisering kontrollkommisjonene i mellom burde i seg selv ha ført til mye større engasjement fra helseforetakene selv, der de ser at de kommer statistisk dårlig ut. Om tvangstoppen i nord. Jeg savner også engasjement fra politikere, og skrev et blogginnlegg 24. mai 2011: Etterlyser politisk vilje.

Psykisk Helse har en nettartikkel om rapporten, og den finner du her. De konkluderer at det er ingen nedgang i tvangsinnleggelser.

Dagens Medisin har også kommentert rapporten i en nettartikkel, som du finner her. Dagens Medisin: "Det er like mye tvangsbruk som før."

Stemmer fra innsiden. Kortfilm om tvang.

Jeg har mottatt skrivestipend fra SEPREP i 2011.

For Erfaringskompetanse.no leverer jeg jevnlig blogginnlegg.

Jeg har også to andre blogger: Endringer og psykoseerfaringer.

Sterke reaksjoner

på Paulsrudutvalgets NOU. Hege Orefellens dissens er meget god og den er viktig for et videre arbeid i kampen for å få fjernet lov om psykisk helsevern. Det var sjokkerende at Mental Helses representant var med på å undertegne en merknad til dissensen. Dette har jeg uttrykt i et intervju med Erfaringskompetanse.no

I dag har det vært nettmøte med Kari Paulsrud. Mange interessante spørsmål. Jeg stilte følgende spørsmål:
Spørsmål: Tvangsmedisinering: Hva tenker du om at pasienter i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortere enn folk flest? Noe som kan forklares fysiologisk med skadevirkninger fra medisiner?

"Psykiater Astrid B. Birkenæs si doktoravhandling dokumenterte i 2008 at pasientar i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortare enn folk gjer elles, der vart det særleg lagt vekt på at desse pasientane er særleg utsette for hjarte- og karsjukdommar, og kvinner meir enn menn.

- Dette er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.

- Det er underleg kor lite vekt som blir lagt på at medikamenta som blir brukt overfor desse pasientane er bevisstheitsendrande stoff som blir tvinga inn i kroppen, og kor krenkjande dette er. Dei tar frå personen all makt og evne til å styra eige liv, seier forskaren."

(Kilde: http://www.klassekampen.no/58968/article/item/null/lever-10-til-30-aar-kortare )

Svar fra Kari Paulsrud:
"Det knytter seg også særskilte utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget innenfor psykisk helsevernområdet. Dette skyldes blant annet at tvangsbegrepet er sammensatt og at det er vanskelig å finne et godt mål for tvang sett i forhold til behandlingsresultat. Det er forsket lite på bruk av tvang i Norge, og internasjonal forskning er av varierende kvalitet og ikke alltid overførbar til norske forhold. Utvalgets flertall er klar over at det er bivirkninger og komplikasjoner ved bruk av antipsykotika. Det er en kjent overdødelighet blant personer med alvorlige psykiske lidelser, men det er usikkert om dette skyldes lidelsene i seg selv, ledsagende problemer eller behandlingen. Utvalgets flertall har lagt til grunn at ulike typer behandling også med antipsykotika, har en positiv og avgjørende betydning for bedring ved alvorlige psykiske lidelser . Flertallet har lagt avgjørende vekt på at konsekvensene av manglende behandling kan bli svært alvorlige for mennesker med alvorlige psykiske lidelser uten beslutningskompetanse."

Psykiatere har hevdet/hevder at det er skadelig for hjernen å gå igjennom en psykose uten antipsykotiske medisiner. Jeg tror det kan være mer skadelig å bli tvangsmedisinert, og tror det konserverer lidelsen og dermed skaper svingdørspasienter. Det blir ofte livsvarige "kunder" til psykiatrien og det samme hos legemiddelindustrien. Norge må være et drømmeland for legemiddelindustrien.

Se til Finland: Åpen dialog eller reflekterende team for å unngå medisinering. Dette fungerer i 85 % av tilfellene. Se Jaakko Seikkula sin bok "Nettverksdialoger".

Paulsrudutvalgets begrep "beslutningskompetanse" som er fremhevet som noe positivt, er ikke noen forbedring så vidt jeg greier å se. For hvem skal vurdere hvorvidt vi har beslutningskompetanse? Det blir de samme som i dag setter i verk tvangsmedisinering fordi utsiktene til bedring anses å bli forspilt uten medisinering. Igjen: Hvordan kan de i Finland og andre steder (Soteria House) greie å gi behandling og omsorg til et så stort antall (i prosenter) uten at de medisineres?

Dette står i NOU'en:
"Åpen dialog i nettverksmøter er blitt evaluert i en avgrenset undersøkelse på 1990-tallet, og denne er kritisert og omstridt, både på grunn av forskningsdesign og de konklusjonene forfatterne har trukket av materialet. 10 Knapt 80 pasienter kom inn i behandlingsopplegget, og flertallet av disse hadde alvorlige diagnoser i schizofrenispekteret. I løpet av de neste fem årene fikk omtrent en tredel et eller flere tilbakefall, mens det ikke var registrert tilbakefall for de øvrige to tredelene. Omtrent 80 prosent var uten symptomer ved femårsundersøkelsen, og 73 prosent var tilbake i arbeid eller studier. 15 prosent var uføretrygdet. Omtrent to tredeler hadde ikke brukt antipsykotika på noe tidspunkt i denne femårsperioden. 11 Det finnes enkelte behandlingsmiljøer i Norge som følger deler av en slik tilnærming, og nettverksmøter i Valdres ble for eksempel vurdert positivt av brukere, ansatte og andre møtedeltagere, 12 men disse undersøkelsene er prospektive og uten kontrollgrupper, og kan ikke si noe om effekt."

Og ser dere på svaret Paulsrud ga meg, så sier hun at det er forsket lite på tvang i Norge. Ja, det er helt riktig, men kan tvang forsvares fordi det er forsket for lite på tvang? Tvangsforskningsnettverket ble startet for å få mer fokus på tvangsforskning, men det mangler midler og kanskje også en interesse innenfor feltet for å forske på tvang. Tvangsforskningsnettverket burde, i tillegg til stillinger, fått hånd om mer midler, slik at forskning på tvang lett kunne iverksettes.

Kanskje om 10-20 år vil også Paulsrud forstå at det perspektivet vi med erfaring fra tvang er viktig å ivareta i større grad enn hva Paulsrudutvalget faktisk har gjort. Hege Orefellen ble stående alene med sitt perspektiv og sin dissens. Mental Helses representant unnlot ikke en gang å underskrive på utvalgets merknad til dissensen. (To andre medlemmer i utvalget underskrev ikke på denne.) Jeg har ennå ikke kommet over akkurat det... Kanskje gjør jeg det aldri. Og jeg tok konsekvensen av det ved å melde meg ut av Mental Helse etter å ha vært medlem fra 2004 og aktivt med som tillitsvalgt fra 2005. Jeg har vervet rundt 100 medlemmer i disse årene.

Godt psykisk helsearbeid?

Hva er godt psykisk helsearbeid?
I denne fortellingen beskriver jeg egne erfaringer som pasient- og/eller bruker av tjenester fra psykisk helsearbeid. Det er en beskrivelse av hva jeg har opplevd som godt psykisk helsearbeid, eksempler på psykisk helsearbeid jeg mener ikke er godt, og hva jeg drømmer om som godt psykisk helsearbeid. Det jeg skriver om er hovedsakelig ut i fra egne erfaringer. Jeg berører spesielt psykoseopplevelser og mine funderinger rundt hva jeg savner av tjenestetilbud per i dag, og jeg berører generelle skjevheter innenfor feltet.”

I Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr 2/2011 har jeg bidratt med en fortelling. Den kan ikke spres uten nærmere avtale med Universitetsforlaget. Les fortellingen på min blogg her. Gledelig er det å lese om Paul Møllers foredrag for Landskonferansen for psykiatriske sykepleiere. Overskriften er "Forstå psykoselidelse. - Behandlere må være interessert i pasientenes indre verden og forsøke å forstå ved å lytte." Referet til på NAPHAs nettside. Klapper for den! Og viser samtidig til en artikkel som sto i SEPREPs DIALOG i februar 2011. "En lyttende tilnærming til psykosen". Artikkelen er forfattet av Inger Emilie Nitter, Gunn Helen Kristiansen og meg.
Se også Åpen dialog ved psykoser.

Og har du behov for å lese en velskrevet historie fra Stockholm av Jakob Arvola, så finner du hans blogg her. Kapteinen på ICA. Fin inngang til helga :) GOD HELG!

og snart sommerblomster her i Finnmark også :)

Jeg har mottatt SEPREP-stipend for 2011 for å skrive, og er veldig takknemlig for det.

Etterlyser politisk vilje

Blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no

Etterlyser politisk vilje.

Tre dager etter hverandre var det fokus på tvang i dagens Norge denne uka som har gått, og det på selveste Dagsrevyen. Mandag 16. mai om Legemiddelverkts bekymring over de store forskjellene i Norge. Om tvang til og med på 17. mai både på Dagsrevyen og på Kveldsnytt. Det noen ekstra ”Hurra”, rett og slett for at NRK tar dette opp og med anser det for å være så viktig at de bringer det opp på nasjonaldagen.

Olav Elvemo fra Rådet for psykisk helse uttalte:

”Rådet for psykisk helse har gjennom flere år jobbet regionalt for å bidra til å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern. Gjennom møter der fagfolk og brukere snakker sammen om både utfordringene og de gode løsningene har vi bidratt til at flere nå jobber på andre måter, med økt frivillighet.

- Rådet for psykisk helse mener de som har høye tall for tvangsbruk må lære av måten det jobbes der det brukes lite tvang, sier Olav Elvemo.”

Beklager Olav Elvemo. Dette er ikke nok! Mange av de som opplever krenkelser forteller aldri andre om krenkelsene de utsettes for. Hvorfor? Blant annet fordi det medfører skam å bli utsatt for tvang. Og skammen påføres av helsevesenet i tillegg til alt det andre som skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser.

Les resten av blogginnlegget her.

Karin Yrvin

er min kandidat til Tabuprisen. Hun er stortingsrepresentant, og var Ukas profil i Rådet for psykisk helse. Jeg håper hun vil gå inn for å få full trøkk på det som har tvangsbruk i Norge å gjøre.

På Finnmarksenettverkets nettside skrev jeg i går om Karin Yrvin og hennes engasjement vist gjennom en interpellasjon på Stortinget for Arbeid og psykisk helse.

I intervjuet med Psykisk Helse svarer hun på spørsmålet:

"Hva er den største utfordringen på psykisk helsefeltet sett fra ditt ståsted?

Det er mange utfordringer: men jeg vil ta tak i dette med å ha arbeid, og at vi må satse på arbeidsrettet rehabilitering. Og så vil jeg poengtere det absurde i at psykisk syke kan bli avvist når de trenger hjelp. Jeg har nesten ikke ord på hvor ille jeg synes det er. Ellers er jeg åpen for alle innspill i forholdt til hva folk synes det er viktig å arbeide med."

Menneskerettigheter! Det er mitt svar... Brudd på menneskerettigheten foregår ofte for de som innlegges på tvang i psykisk helsevern i Norge.

Jeg har sendt mitt forslag på kandidat til Tabuprisen, synes at Karin Yrvin er en god kandidat. Se hennes kronikk i Aftenposten "Tenk å få våkne", og det er med bakgrunn i den jeg mener at hun er en god kandidat.

SEPREP har gitt meg skrive-stipend, og om det kan lese her.

Sosiale medier

Nå har jeg også begynte å ta i bruk Twitter, og har etter kort tid fått 81 følgere. Det er enkelte ting jeg ikke helt forstår ennå med Twitter, men det kommer vel etter hvert. Å venne seg til korte innlegg er kanskje den største utfordringen for meg. Jeg anser Twitter som et forsøk fra min side, så får jeg se om det kan føre til at jeg får et utvidet nettverk. sivrydheim er mitt "Twitternavn" hvis du er interessert og er på Twitter. Alt jeg legger ut på Twitter går automatisk inn på min Facebook-profil. Det tok lang tid før jeg ble aktiv på Facebook, og nå er det vel nesten ikke en dag uten at jeg "stikker innom" på Facebook.

Sosiale medier er nyttig fordi det er vi som setter dagsorden for det vi mener viktig. Der foregår meningsutveksling og der deles nettartikler, blogginnlegg etc. Vi tipser hverandre, og for meg er det svært nyttig. Mange er gode på å legge ut stoff som er av interesse for mange.

Fra jeg ble forespurt om å være med å blogge på Erfaringskompetanse sin blogg har jeg bidratt med seks bloggartikler så langt. Jeg har også skrevet et par artikler til NAPAHs kunnskapsbase, psykiskhelsearbeid.no. NAPHAs kunnskapsbase kan hvem som helst legge inn artikler i. Man logger seg inn, registrer seg, får seg et brukernavn, og så kan du gå i gang. Les mer om det her.
Erfaringskompetanse har også en kunnskapsbase, og det er mulig å sende inn stoff til den. For mer informasjon se her.

Begge disse gir oss med erfaringskunnskap anledning å skrive og sende inn artikler og historier. Jeg synes det er viktig å bruke den muligheten. Vi kan ikke overlate historiebeskrivelsene til fagfolk. Vi må ta ansvar for å formidler historien sett fra vårt ståsted, og nå er muligheten der. Grip den! Brukerne er forandrings løver Dette sa Barry Duncan på Erfaringskonferansen 2010, og han sa videre:
"Løve

Han framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.

- Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.

Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Er det noe å vente på? Kom igjen ta i bruk det som nå ligger til rette for oss, enten det er Twitter, Facebook, NAHAPs kunnskapsbase eller Erfaringskompetanse sin kunnskapsbase.

Bildet ble tatt i vårløsningen i Skallelva i 2010. Jeg tenker på oss som sitter inne med mye kunnskap som vi har tilegnet oss gjennom dyrekjøpt erfaring, og kanskje står vi foran en felles vårløsning? Jeg tror det!

Egne blogger er også viktig. Antall treff viser at det er stor interesse for mine reklamefrie blogger. Et nytt blogginnlegg i dag er "Våg å ha drømmer" og på psykose.erfaringer er mitt siste innlegg "Antidepressiva, en melkeku for legemiddelindustrien."

SEPREP har gitt meg skrive-stipend, og om det kan lese her.

Hvordan ivaretas menneskerettighetene

innenfor psykisk helsevern? Dessverre tyder det på at det ofte forekommer brudd på menneskerettighetene, og mangelfull opplæring i hva menneskerettighetene faktisk går ut på blant de som jobber innenfor psykisk helsevern, er med å bidra negativt til menneskerettighetsbrudd.
Jeg snakker om Norge! Ikke om et land lang der borte. Dessverre har ikke Amnesty tatt av på å undersøke hva som egentlig skjer innenfor psykisk helsevern. Lovutvalget - Paulsrudutvalget - skal levere sin NOU 30. juni. Jeg blir temmelig forskrekket om de foreslår radikale endringer i Lov om psykisk helsevern, langt mindre at de foreslår å fjerne den.

Visste du at de som er underlagt tvungent psykisk helsevern kan klage til en kontrollkommisjon, og som oftest får de vite at hvis de ikke får medhold, så må de vente 6 måneder til neste gang de kan klage? Og skal du klage både på at du blir tvangsmedisinert og lagt i belter, så må du klage til kontrollkommisjonen på beltebruken og til fylkeslegen på tvangsmedisineringen. De fleste greier ikke å klage mens de er underlagt tvungent psykisk helsevern. Når de ikke lenger er det har de ingen rett på fri rettshjelp. Mens folk er underlagt tvungent psykisk helsevern har de rett på fri rettshjelp helt uavhengig av inntekt. Det opphører den dagen du skrives ut.

Det er to psykologer jeg kjenner til som har skrevet inn til Paulsrudutvalget, og det som er spesielt med disse to er at de begge er kritiske til den eksisterende loven. Eva Ramm sitt har jeg omtalt her. Og Reidun Ueland sitt ligger her.

Menneskrettighetsjuristen Gro Hillestad Thune bør alle som mener de er opptatt av menneskerettigheter lytte til.

Om lov om psykisk helsevern.

30. juni 2011 blir det pressekonferanse med Paulsrudutvalget, hvor de skal legge fram sitt arbeid. Det er lov å håpe ennå, men jeg er redd det ikke blir noen store endringer. Ingen endringer som virkelig monner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" beskriver jeg psykoseopplevelser, men jeg beskriver også inngående hvor ille jeg opplevde "behandlingsapparatet". Om boka, se her. Før jul i 2008 ga jeg boka til alle i regjeringen, alle i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og til alle partilederne pluss Kronprinsesse Mette-Marit. (Fordi hun er Rådet for psykisk helses høyeste beskytter, og for hennes engasjement).

Det har sittet langt inne å få anmeldt boka, men en anmeldelse har stått i SINN og SAMFUNN, Søkelyset tok inn en gratis annonse og det var det. Rådet for psykisk helses "Psykisk Helse" fant ikke boka verdig (?) for å bli anmeldt, og jeg var heller ikke verdig et svar eller en beskjed om at den ikke ble funnet verdig. Jeg har purret flere ganger, fordi jeg i det minste syntes at de kunne gitt meg et svar. Nei, ingenting... Etter å ha abonnert på Psykisk Helse i mange år har jeg hatt mest lyst til å si opp abonnementet mitt, men så langt har jeg ikke latt den sårede følelsen få styre meg. For "Psykisk helse" kan det virke som det er viktigere å anmelde bøker fra forfattere som allerede er kjent. Det er "Banker's"... Føler meg ikke noe særlig i forhold til å publisere denne bloggartikkelen, men jeg kjenner at jeg vil gjøre det. Hvorfor? Ikke for at jeg vil "rakke ned på" de som jobber i "Psykisk helse". De har sikkert noen retningslinjer å gå ut i fra, men hvorfor ikke svare når jeg pent har bedt om å få svar om boka vil bli anmeldt eller ikke? Det er dårlig!

Og hva har det med innledningen å gjøre? Jo, i min bok har jeg beskrevet hva jeg opplevde som svært krenkende når jeg var innlagt på tvang i fire sommeruker i 1992. Det er ikke mange som har greid å beskrive så sammenhengene som jeg har gjort, og derfor tenker jeg at det er ekstra viktig at de som ikke har peiling på hva som foregår i tvangsbehandlingen i psykisk helsevern, som f eks våre myndigheter, faktisk får tips om hvordan de kan innhente førstehånds informasjon fra OSS SOM HAR KJENT TVANGEN PÅ KROPPEN... De kan møte oss, snakke med oss, noe de også delvis gjør i ny og ne, og de kan lese det vi skriver. Eller er det for mye forlangt? Jeg får heldigvis svar fra en av politikerne i Helse- og omsorgskomiteen: Laila Dåvøy! Takk for det finnes noen få politikere som svarer, og som viser at de er oppriktig interessert. Men dere er så altfor få, tror jeg... Kanskje det blir flere før neste Stortingsvalg. Ennå mer enn 4 år igjen til det. Vi har noen år å jobbe på for å få fram hva som faktisk skjer med mange som opplever tvang.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte et rundskriv til alle helseforetak, og du finner det her. To organisasjoner, Hvite Ørn og We Shall Overcome, har sammen sendt forespørsel til alle helseforetak: Vi vil vite hvor langt de har kommet med planleggingen som ble uttrykkelig beskrevet fra departementet i mars 2010. Min erfaring som brukerrepresentant er at mye går v e l d i g sakte, og det som har med forbedringer når det gjelder tvang, alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud som departementet har sagt at ALLE helseforetak skal planlegge i forhold til... Jeg har mer tro på Dugnad for frihet enn på at alle helseforetak skal greie å gjøre det stikk motsatte av det de har gjort i minst et halvt århundre, kanskje et helt århundre... Det er vi som er FORANDRINGENS LØVER. Det er IKKE de som jobber i tralten eller var det omvendt, tralter i jobben?

We shall overcome (WSO) har krevd at det skal komme et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.

Om bare litt over halvparten av de som jobber innenfor systemet kunne lest boka "Manifest for psykisk helsevern" av Trond F. Aarre, så kanskje ville mange institusjoner greid å snu om slik de har gjort i Nordfjord. Ja, som sagt... det er mer enn fire år til neste Stortingsvalg. Vi har litt tid ennå. Vi må bli bedre på "korridorpolitikk", og tips mottas med takk! Boka er anmeldt av leder av SEPREP, Gunnar Brox, og ligger på NAPHAs nettside.

Jeg har mottatt SEPREP-stipend 2011, og er svært takknemlig for det.

Erfaringskompetanse.no artikkel om brukerstyrte sentre

Det er seks regionale brukerstyrte sentre med forskjellig fokusområder, som kommer inn under Helsedirektoratets finansiering. Sentrene har et samarbeidsforum og møtes to ganger årlig i regi av Erfaringskompetanse.
I Bikuben, som dekker hele Nord-Norge, er jeg ansatt som avdelingsleder i Finnmark. Bikuben er en yngleplass for læring, selvutvikling og livsglede. Bikuben eies av Mental Helse Finnmark, Troms og Nordland, Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien avd. Troms og ADHD Norge Troms.

Bikuben gir opplæringstilbud i Nord-Norge og den regionale funksjonen vektlegges. Bikuben bidrar til å bygge opp livskvalitet og livsglede med ansvar for egen helse og egen læring. Målgrupper er folk flest, brukere av offentlige tjenester, pårørende, skoler og tjenesteapparat. Brukerperspektivet er viktigst for Bikuben.

(...)

Det finnes mange faglige kompetansesentre bygd opp rundt feltet psykisk helse og rus, og det er selvsagt viktig, men er det skjevfordeling mellom fag og erfaring i forhold til bevilgning fra det offentlige? Jeg stiller spørsmål ved Regjeringen og Helsedirektoratets vektlegging av å ha brukerstyrte sentre, som Bikuben og andre som arbeider med styrking av brukere på ulike områder.

Les mer på Erfaringskompetanse.no

En lyttende tilnærming til psykosen

Ved Siv Helen Rydheim, Gunn Helen Kristiansen og Inger Emilie Nitter

Siv Helen Rydheim er erfaringsformidler og forfatter av boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”. Hun har fem års erfaring med undervisning om egne psykoseopplevelser og tvang, samt erfaring som brukermedvirker i ulike sammenhenger.

Gunn Helen Kristiansen er utdannet adjunkt og Medarbeider med brukererfaring. Hun er styremedlem i Mental Helse, Asker og Bærum lokallag og tar oppdrag som erfaringskonsulent og brukermedvirker.

Inger Emilie Nitter er kunstner og foredragsholder.

Sammen har vi tre skrevet følgende artikkel som ble antatt av redaktør Anne Ek i Dialog. Den står på trykk i Dialog nr 1 Mars 2011, årg. 21. Bulletin for SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser). I artikkelen stiller vi en del spørsmål og ved dagens behandlingstilbud i forhold til alvorlige psykiske lidelser. Vi har skrevet artikkelen fordi vi lenge har ønsket en debatt om ulike sider ved dagens behandlingstilbud, og vi etterlyser et helhetssyn.

Omdefinering av psykisk lidelse

Vi er tre kvinner som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner er naturlige forsvarsmekanismer. De kraftigste reaksjonene, som gir utslag i mani og psykose, mener vi bør tolkes som mestringsforsøk fra en psykisk overbelastet hjerne. Vi har alle tre opplevd at psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss. Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskning på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose kan best formidle videre hva det innebærer. Vi forteller at psykosen kan være en ressurs. Gode hjelpere er mennesker som stiller seg lyttende til psykoseinnholdet.

Et kulturelt trykk

Gjennom tolkinger av psykosespråket tror vi det er mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende og usunne psykososiale forhold. Folk flest tror det er grunn til å være redd for mennesker som opplever psykose. De som opplever en psykose kan være plagsomme, og kan for eksempel skrike ut sin frustrasjon på gata. Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre.



En opplysningsprosess

Kanskje er det de mest følsomme som merker det kulturelle og psykososiale trykket først. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning. Vi valgte å ikke legge et lokk på våre psykoseerfaringer slik en del fagfolk mener vi bør gjøre. Vi valgte å foreta et dypdykk i våre egne psykosebilder og har forsøkt å analysere dem for bedre å forstå hva som var galt med de rammebetingelsene vi levde under. Både tillærte tankemønstre og psykososiale forhold er rammebetingelser som kan endres gjennom bevisstgjøring. Det har vært både helsefremmende og nyttig for oss å tolke psykosebildene og hva det var de forsøkte å si oss.

Et nytt grunnsyn på psykiske lidelser

I psykiatrien er psykose den faglige betegnelsen på alvorlig psykisk lidelse. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn, for så å medisinere bort disse symptomene. Mange pasienter opplever denne sykdomstolkingen som direkte feil. De vil ikke medisineres utfra et negativt biologisk syn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er. I mange gamle kulturer ble psykosen ansett som en livsviktig kilde til informasjon. Vi tror at den store økningen i antall personer som får psykiske reaksjoner er et varsel om at det kan være psykososiale forhold og regler i vår kultur som er for belastende.

Helhetssyn etterlyses

Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Langsiktig psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. En måte å gjøre dette på er å lytte til det pasienten forteller om psykosebildene sine og skrive det ned i epikrisen. Da kan en behandler på poliklinikk eller DPS ta tak i dette billedspråket ved en senere anledning når pasienten igjen er stabil. Behandlere må tørre å spørre pasienten om hva han tror psykoseopplevelsene forsøker å fortelle. I tillegg til at vi tror at psykisk sykdom kan oppstå på grunn av usunne og belastende psykososiale forhold, tror vi også at det er en mulighet for at psykosebildene prøver å fortelle noe som har ligget i underbevisstheten, og som har vært fortrengt tidligere i livet. Kanskje har det vært traumatiske opplevelser som det er nødvendig å lytte til med varsomhet for å lokke fram opplevelser som har ligget i underbevisstheten. Psykosen kan være en mulighet til å få disse opplevelsene fram og gir en mulighet for å bearbeide det som har vært for traumatisk til å takle den gang da det skjedde. Å legge lokk på disse opplevelsene ved å medisinere bort symptomene uten å gripe anledningen som byr seg gjennom en psykose, mener vi er svært betenkelig. Som treet trenger røtter for å utvikle kronen, trenger mennesket kontakt med dypere sanser og følelser.

Naturens strategi

Vi tror også at psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært "fornuft". Psykosen har overlevd evolusjonen. Det er en grunn til at arten menneske har utviklet denne våkne drømmen. Da vi analyserte dette bildespråket viste det seg å være logisk. Vi opplevde at hjernen hjalp oss til å finne en løsning på undertrykkende forhold, fysiske og psykiske. De gode hjelperne er de som lytter og hjelper pasienten med å tolke psykosens uvante og rike bildespråk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?

Varslere og mulige ressurser

Kan det tenkes at vi kan anerkjenne folk som har opplevd psykose som varslere i vår vestlige kultur, slik de gjør i enkelte andre kulturer? Her sperres varslerne fortsatt inne i psykisk helsevern. Leger forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket. Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke. Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp betraktes problemet som en ressurs. Dersom psykiatriens tenkesett kan endres til å se på symptomene ikke bare som en lidelse, men også som en ressurs, vil det føre til en helt ny måte å behandle mennesker som opplever psykose. Dette tror vi kan løfte hele psykiatrien som fagfelt og skape større motivasjon for behandlingen både blant pasienter og personale. Vi har mistanke om at dagens system konserverer lidelsen, og dette skjer til tross for at mye annet kan gjøres for at mennesker som opplever psykose faktisk kan bli friske. I dag blir svært mange fortalt at de må bruke medisiner resten av livet. Vi ser at det i perioder kan være nødvendig med medisiner, men det kan ikke være noen mening i at de av oss som ønsker oss et liv uten medisiner ikke skal få et alternativ til den bestående medisintro behandlingen.


Medisinfrie behandlingstilbud og alternative metoder til tvang

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut rundskriv til alle helseforetak 19.03.2010, og der står det flere viktige minimumskrav til helseforetakene, men de aller viktigste er etter vår oppfatning innføring av:

Alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud.

Vi hilser dette velkommen, men vi stiller oss tvilende til at det kan opprettes innenfor det eksisterende psykiske helsevern. Det må etter vår oppfatning stor grad av tverrfaglighet inn i bildet i forhold til de som skal jobbe med alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Ikke bare tradisjonelle fagfolk i psykisk helsearbeid, men vi tenker at det også er helt nødvendig at det ansettes mennesker med psykoseerfaring som kan bidra i et fagteam. Kanskje må disse behandlingstilbudene opprettes utenfor de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene for at det skal bli helt frisk tankegang i forhold til nye typer behandlingsformer? Det skal bli interessant å se hvordan disse kravene blir fulgt opp med praksis, og om de i det hele tatt blir fulgt opp. Vi er også spent på i hvilken grad vi som har stått på barrikadene for å få gjennomslag for alternative metoder til tvang med medisinfrie behandlingstilbud, blir tatt med i det utviklingsarbeidet som nødvendigvis må skje for å få innført alternative metoder til tvang og derunder medisinfrie behandlingstilbud. Uansett vil det være viktig å se på psykose som en mulig ressurs som kan brukes positivt i behandlingsøyemed, og ikke bare for å diagnostisere og klassifisere folk. Dessverre vet vi at folk har slike erfaringer med det psykiske helsevern anno 2010.

Hvorfor er Kultursenteret Sisa Altas beste lavterskeltilbud?

En bloggartikkel skrevet av meg er nå lagt ut på Erfaringskompetanse.no sin nettside.
I Alta er det beste og bredeste lavterskeltilbudet Kultursenteret Sisa. Lavterskeltilbud må ligge utenfor de etablerte helsetjenestene, som Sisa gjør. Har den politiske ledelsen i kommunen forstått rekkevidden og betydningen av dette? Sisa er viktig både med tanke på forebygging og rehabilitering.

Sisa er en selvstendig organisasjon og paraplyorganisasjon for ca 17 ulike grupper og foreninger. Sosialantropologisk tankegods er det bærende elementet, og kanskje er det derfor Sisa når mange grupper som er oppgitt over offentlige helse- og sosialtiltak. Nav og helsevesenet har for mange ført til så mange skuffelser at de ikke oppsøker disse etatene. Les om Sisa i Sinn og Samfunn, hvor daglig leder på Sisa, John-Tore Martinsen, blant annet sier dette: ”- Æ’ kan ingenting om sykdomma, men æ’ kan litt om samspell, sier han beskjedent. For det er nettopp samspill det dreier seg om.” Det at Sisa har en sosialantropolog som daglig leder tror jeg er noe av nøkkelen til at så mange forskjellige mennesker stikker innom der.

Sisa fungerer som brobygger til Nav og helsevesenet, og har også bidratt til motivering for videre skolegang og arbeid. I 2010 var det ti personer knyttet til Sisa som var arbeidsledige og som nå er ute i jobb, og to har startet egen virksomhet. For de som har behov for fritidstilbud er Sisa et godt sted å komme til, hvor det er mulig å være med på ulike aktiviteter eller rett og slett bare å være og å bli sett.

Sisa fungerer godt fordi alt er bygd opp rundt respekt og anerkjennelse. Troen på at alle er verdifulle og har noe å by på er viktig. Når folk føler seg anerkjent og respektert får de som trenger det gradvis bygd opp selvrespekten. Det er viktig i en rehabiliteringsfase.

På Sisa bidrar jevnlig 20 personer frivillig. Opp til 100 frivillige engasjeres på Sisa. Frivillighet er et viktig, men Sisa er avhengig av å ha fast ansatte til å koordinere alle de ulike aktivitetene og de frivillige. Folk som har vært avhengig av hjelp fra andre får muligheten til selv å bidra med hjelp. På den måten byttes roller. Alle kan bidra med noe! På Sisa er det mulig å bli sett og det er mulig å bidra i fellesskapet. Sisa blir gjerne med på skattejakt for å finne fram til akkurat det du kan være god på, hvis du ikke helt vet det selv.

Sisas hovedsatsingsområder er folkehelse og flerkulturalitet, og utmerker seg også som en uformell arbeidsmarkedsbedrift. Aksis er enerådende i Alta som arbeidsmarkedsbedrift. Kanskje fordi kommunen er hovedaksjonær? Er det uklokt av kommunen, eller av Nav som kjøper disse tjenestene? La Sisa bli en formell arbeidsmarkedsaktør! Sisa har vært gode på å bidra for folk som har hatt behov for noe annet enn det Aksis kan by på. Aksis passer ikke for alle, og noen av disse finner veien til Sisa.

Avslutningsvis er det hyggelig å si at Sisa har hatt celebert besøk av: Kronprinsen, Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen og Rune Gerhardsen.

Om psykoseopplevelser – et potensial til utvikling.

Nytt blogginnlegg på psykose.erfaringer. Du finner det her.

Jeg har i bloggartikkelen brukt ei trapp som ser noe endeløs ut som symbol... Kanskje er det mange trappetrinn å gå, men det ikke uoverkommelig å nå til topps, og det kan være mye interessant å se når man er underveis til toppen. Kanskje en del rasteplasser for refleksjon og føde, og utsiktspunkt fra hvor det er mulig både å se tilbake og framover. God tur på din livsreise!

På bloggen "endringer.blogspot.com" la jeg i går ut en bloggartikkel hvor jeg diskuterer litt med meg selv om mestringsbegrepet.

Høringsuttalelse til Paulsrud-utvalget angående tvang i psykisk helsevern

Psykolog Eva Ramm har sendt inn et innspill til Paulsrud-utvalget, og du finner innspillet hennes her.

Eva Ramm har levert et innspill jeg synes er svært godt, og jeg håper virkelig at Paulsrud-utvalget vurderer dette innspillet nøye. Eva Ramms stemme er viktig!

Det er dessverre ikke mange av oss som har opplevd tvangen på kroppen som har "overlevd" med opposisjonens kraft i behold. Heldigvis har jeg det, og det "koster meg lite" å gi et ansikt og en stemme til hvordan tvang kan oppleves. Jeg har beskrevet hvordan jeg har opplevd tvangsinnleggelse og tvangsregimet i min bok "Kjærligheten spør ikke, den bare er".

Jeg hadde et blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no "Alternativer til tvang", hvor jeg peker på rundskrivet fra Helse- og Omsorgsdepartementet fra mars 2010.

På et møte der styreleder i Helse Nord var tilstede blant annet for å legge fra samhandlingsreformen og hva den vil bety for kommunene i Vest-Finnmark, stilte jeg spørsmålet om hvor langt Helse Nord var kommet med å planlegge alternativer (til tvang) og medisinfrie behandlingstilbud.

Svaret fra styreleder var at det ble for vanskelig for han å svare på. Det var et spørsmål som var for faglig... Jeg blir ganske provosert av den type svar... og tenker "hvor er riset bak speilet" fra departementet for de helseforetak som ikke tar rundskrivet på alvor? Kanskje er alt "et spill for galleriet"?

Organisasjonen We Shall Overcome (WSO)fylkeslag Oslo og Akershus har også levert inn en et innspill til Paulsrud-utvalget, og den finner du her.

Hvite Ørn er en annen organisasjon som tydelig har flagget sin motstand mot dagens tvangsregime.

Organisasjonen Mental Helse gikk på sitt landsmøte i oktober 2010 inn for fjerning av Lov om psykisk helsevern, men de vurderer regelverk i forhold samtykkekompetanse som uproblematisk, og da tenker jeg at vi er omtrent like langt. Det eneste som må gjøres i så fall er å bruke andre paragrafer og lovverk for å gjennomføre innleggelse på tvang. Bare får å ha det helt klart: De som er til fare for seg sjøl eller andre ivaretas uansett av allerede eksisterende lovverk. Det store flertallet innlegges på tvang fordi "utsiktene til bedring" er vesentlig svekket hvis ikke personen innlegges på tvang i psykisk helsevern. De legges inn i forhold til det såkalte behandlingskriteriet. Faktisk skapes det mange svingdørspasienter av psykiatere som tvangsmedisinerer folk som kunne vært møtt på helt andre måter. "Dugnad for frihet" drømmer jeg om skal få etablere seg i alle fylker i landet vårt. Jeg spurte i min bok som jeg ga ut i 2008 om følgende:
"Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet?"

Her finner du et Dagsrevyinnslag om tvangsproblematikk fra 22.10.2008 rett etter at boka ble gitt ut.

Dette skrev jeg for 2 1/2 år siden, og siden det at boka kom ut har gjort at jeg har fått kontakt med mange andre som har opplevd psykoser og tvang, har jeg også fått et sterkt ønske om å slutte helt med medisiner. Jeg forstår at det må gjøres meget sakte, og vet ennå ikke helt hvordan jeg skal greie det. Jeg skimter "Dugnad for frihet" som en mulighet for at jeg kan få hjelp til å trappe ned.

Når jeg har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte helt relevante spørsmål! (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor.) Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?"

Se også "Daniel Fisher" og "Patricia Deegan" på YouTube.

Dette er to mennesker som viser at de psykiatriske diagnosene satt av psykiatere, som i deres tilfelle schizofreni-diagnoser, er noe de har greid å kjempe seg ut fra, og de er begge viktige bidragsytere for å slå i hjel myter. Her på hjemmefronten har vi for eksempel Arnhild Lauveng.

Jeg snakket med en psykolog og sa at det må da også være mulig for mennesker som har fått en bipolar-diagnose å blir frisk, på lik linje med mennesker som har fått en schizofrenidiagnose. Hva annet skulle han si enn å være enig...

Gro Hillestad Thune anser brukeroganisasjonenes engasjement som viktig. En bloggartikkel på psykose.erfaringer. Ja, selvsagt er brukerorganisasjonenes engasjement viktig, men jeg ser bare tre bruker- og interesseorganisasjoner som står for helt klare standpunkt i forhold til tvangsproblematikken: Norsk forening for psykisk helsearbeid, WSO og Hvite Ørn.

Vi har uansett et stort behov for Dugnad for frihet og jeg støtter prosjektet fullt ut.

Det kan virke som at det store flertallet som ikke selv har vært utsatt for tvangsregimet ikke greier å sette seg inn i hva det egentlig vil si å bli utsatt for tvang og hvilke følger det faktisk kan få. Kanskje kan vi ikke forvente at de som ikke selv har erfaringen kan forstå det? Det har vært gjort forsøk på å få med Amnesty Norge for å belyse problematikken med tvangen i Norge og brudd på menneskerettighetene, men Amnesty gjør som Utenriksministeren: Lukker øynene. Vil ikke ha det i vår bakgård... Se artikkel på min blogg her. Les også "Støre ble grillet av FN."

Jeg har dessverre ikke veldig store forhåpninger verken til Paulsrud-utvalget, Helse- og omsorgsdepartementet, Helseforetakene eller Regjeringen. Dessverre tror jeg de strander i gamle spor. Jeg kan håpe at jeg tar feil, og i juni skal Paulsrud-utvalget ha klar sin innstilling. Den som lever får se hva utvalgets anbefaling blir, og evt. hva som videre gjøres med anbefalingen.

"Dugnad for frihet" har blitt til fordi behovet er kjempestort for alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud. Les mer om "Dugnad for frihet" her. Jeg tenker at det må bli mulig for helseforetak å kjøpe plasser på det som planlegges av "Dugnad for frihet" på lik linje med at de kjøper plasser fra private rusbehandlingssteder. Finansieringen bør bli gjort mulig gjennom tilskudd fra det offentlige.

Styrt av ryggmargsreflekser, blogginnlegg på Erfaringskompetanse.no

Styrt av ryggmargsreflekser.
En bevisstgjøringsprosess er noe jeg har hatt i det å være deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe. Jeg gikk inn i gruppa fordi jeg har problemer med grensesetting. Det å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe har for meg åpnet mine øyne for at jeg trenger terapi i tillegg til selvhjelpsgruppa.

Jeg fikk time hos privatpraktiserende psykolog og jeg meldte meg også på Hellingers familiekonstellasjon. Begge steder tok jeg opp mine ryggmargsreflekser og hvordan de påvirker mitt liv. Problemer knyttet til det jeg kaller ryggmargsreflekser er at jeg i nære relasjoner får panikk når det spisser seg til i konflikter. Det fører til at jeg blir sint og jeg rømmer unna. Jeg gjør det samme nå i en alder av 55 år, som jeg gjorde tidlig i tenårene. Et tankekors er at jeg har rømt så langt at jeg gikk inn en psykose (1992). Jeg er ikke redd for at det skal skje igjen, men jeg vil finne ut hvorfor ryggmargsrefleksen får styre livet mitt.

Det er på tide å komme videre. Heldigvis har jeg selvhjelpsgruppa, og vi møtes fast en gang hver uke. Psykologen har jeg møtt to ganger og skal møte han en gang til, kanskje flere. Familiekonstellasjonen ga meg så mye at jeg har bestemt meg for å delta flere ganger. Når det blir vet jeg ennå ikke, men jeg fikk ”ro i magen” etter at jeg var der. Før jeg tok steget for å være med på en helg med familiekonstellasjoner prøvde jeg å lese noe av det som står inne på Hellinger.no, men jeg fant ut at dette kan jeg ikke lese meg fram til, det må erfares. Etter at jeg har deltatt på en konstellasjonshelg leser jeg om det og har en større forståelse for det.

Jeg vil forsøke å forklare kort om konstellasjoner: Det er ikke bare meg som enkeltindivid som er i fokus, men hele min familie både de nålevende og de døde. De familiemedlemmene jeg selv ønsker settes det opp representanter for. Det at f eks min oldemors liv kan ha innvirkning på mitt liv i dag har vært noe ubegripelig, men i følge Hellingers og min egen erfaring med konstellasjoner, er det faktisk slik. Mine ryggmargsreflekser per i dag kan altså ha sammenheng med traumer som mine familiemedlemmer har opplevd gjennom generasjoner. Det blir etter denne oppdagelsen litt meningsløst å se isolert på hva jeg har opplevd i mitt liv. At jeg har hatt opplevelser som har ført til traumer er utvilsomt riktig. Jeg ble også retraumatisert på grunn av tvangsbehandling i psykisk helsevern. (BAT-rapport, Reidun Norvoll, Sintef: Se side 29, 3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”))

Les Marta Thorsheims (leder for Hellinger-instituttet i Oslo) bidrag i Mat og Helse: Løser traumer gjennom familiekonstellasjoner.
For de dette passer for har det vist seg å ha betydning for hvordan ryggmargsreflekser kan bli forstått og dermed også arbeides med. Hågen Haugrønningen er et eksempel på dette, som kan du lese om her.

Blogginnlegget på Erfaringskompetanse.no, hvor du også finner blogginnlegg fra andre, kronikker og stoff fra feltet.

Alternativer til tvang

Her mitt blogginnlegg nr to på erfaringskompetanse.no

Alternative metoder til tvang er noe alle helseforetak skal innføre, i følge et rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet datert mars 2010 .

Det var oppsiktsvekkende at Helse- og omsorgsdepartementet sendte rundskrivet der de kommer med minimumskrav til alle helseforetak, som eksempelvis skal sørge for:

”- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)

Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.”

Kanskje er det viktigste at det skal innføres alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud! Det er viktig at alle landsdekkende organisasjoner innfor feltet etterlyser planer om dette ved alle helseforetak.

Det er sterke motkrefter, og jeg vet ikke om departementet har noe ”ris bak speilet” til helseforetak som ikke gjennomfører dette? Lov om psykisk helsevern skal igjen under lupen i første omgang i lovutvalget som er oppnevnt av regjeringen. Kontrollkommisjonene som skal kontrollere at loven ikke brytes er ikke er der for de som utsettes for tvang. De er der for tvangsutøverne, og brudd på menneskerettighetene skjer i forbindelse med tvangsinnleggelser. I 2009 var jeg invitert til Helsedirektoratets årlige kontrollkommisjonskonferanse, og jeg sa blant annet i foredraget at bare navnet ”kontrollkommisjon” høres ut som en etterlatenskap fra gamle Sovjetunionen. Kontrollkommisjonene er der for maktapparatet.

Opplæring i menneskerettigheter et også et viktig ”skal-punkt” fra departementet. I min blogg psykose.erfaringer har jeg en artikkel med uttalelser fra advokat Gro Hillestad Thune, som var dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun mener Norge er nødt til å erkjenne at det skjer brudd på menneskerettighetene. Hun presiserer også at det er viktig at de som arbeider i psykisk helsevern får opplæring i hva reglene gjelder, noe departementet har med som et av ”skal-punktene” i rundskrivet. Fra Sintefs BAT-rapport (side 144): ”Vi kan slå fast at politikerne og helsemyndighetene har sviktet grovt når det gjelder å ta i bruk målrettede virkemidler for å redusere tvangsbruken og sikre rettsvern og menneskerettigheter til dem som har psykiske lidelser.”

Det er gode grunner for å fjerne lov om psykisk helsevern samtidig som det savnes søkelys på at det faktisk skjer brudd på menneskerettighetene. Menneskerettigheter er lagt til Utenriksdepartementet, og Jonas Gar Støre mener det er gode nok klageinstanser i Norge, men der tar han grundig feil. Er det enklere å kritisere andre lands brudd på menneskerettighetene? Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd (NRK). Takk til TV2, som belyste dette området i februar 2010.

Er det for optimistisk å se fram til den dagen alle helseforetak er ferdig med sin planlegging av alternativer til tvang, og det er opprettet medisinfrie behandlingstilbud? Avslutningsvis tipser jeg om kortfilmen ”Stemmer fra innsiden” der det er innenifraperspektivet som gjelder. Perspektivet er levendegjort fra tre personer. De bidrar med sine erfaringer og meninger i filmen. Takk til dere og til regissør Madeleine Hagen. Filmen er et viktig bidrag i debatten om tvang.

Gå til erfaringskompetanse.no for å lese blogginnlegg fra flere bloggere på erfaringskompetanse.no

Blogging på Erfaringskompetanse sin blogg,

hvor min første artikkel er:

ERFARINGSKONSULENTER PÅ AKUTTEN

Psykoseinnhold og hva som skjedde i forkant og i etterkant bør kanskje ikke overlates til psykiatere alene å bedømme og behandle. De gjør det med et utenifraperspektiv, og det er rask diagnostisering som gjelder for så å forsøke å medisinere bort psykosen.

Skapes det svingdørspasienter fordi medisinering konserverer lidelsen? Jeg ble en overløper fordi jeg trodde at de som har menneskesinnet som fag visste hva de gjorde. I ettertid har jeg forstått at min egen intuisjon, når jeg protesterte mot medisiner, var helt riktig. Kan medisinene skade oss mer enn å hjelpe oss? Det er antagelig nødvendig for noen å bruke medisiner, men jeg tror behovet er fullstendig overdimensjonert. Det er ut i fra mine egne erfaringer med å bruke ulike typer antipsykotiske medisiner, og fra hva jeg hører fra andre med dyrekjøpt egenerfaring på området, at jeg har blitt kritisk til antipsykotisk medisin. Kan traumeterapi og/eller psykoseterapi bli alternativer til de som opplever psykoser?

Les resten av artikkelen på Erfaringskompetanse.no

Trond F. Aarre: Manifest for psykisk helsevern

Det er noen progressive psykiatere her i landet, og Trond F. Aarre er så absolutt en av dem.

Fra Fjordabladet 14. januar 2011: "Eit manifest (av latin, manifestus) er ein tekst som dannar grunnlaget for ein ideologi gjennom å gjere greie for prinsippa og intensjonane som ligg til grunn. Det kommunistiske manifest er eit eksempel, og som aktiv politisk raud er det vel ikkje så unaturleg at Aarre har valt å bruke ord frå kjent vokabular i tittelen på boka si.

Bakgrunnen for boka er at Trond Aarre er blitt omvendt, det vil seie at han har endra syn på psykisk helsevern. Han har bevega seg bort frå den medisinske modellen i retning meir samhandling og brukarmedverknad med større vekt på kontekstuell behandling for å bidra til auka livskvalitet på pasienten sine premissar.

Aarre samanliknar sjølv boka med ei truvedkjenning.

– Dette er mitt psykiatriske credo, seier han til Fjordabladet."

Tre ganger hurra for Aarre og hans bevegelse bort fra den medisinske modellen i retning av mer samhandling og brukermedvirkning... Jeg skal helt klart kjøpe boka som er omtalt i Fjordabladet, og jeg burde lest boka og ikke bare omtalen før jeg skriver om den her på bloggen, kanskje... men det kommer mer når boka er lest :) Ut i fra hva som står i omtalen, så tror jeg dette er en bok det absolutt er verdt å lese.

Det står også i omtalen:

"Naturlege reaksjonar

I den medisinske modellen som er vanleg i psykiatrien, og som Aarre var flaska opp med i si utdanning, bruker ein i stor grad den same oppskrifta. Ein har eit sjukt individ som får ein diagnose utifrå symptoma og oppskriftsmessig behandling, gjerne i ein institusjon.

Aarre meiner at den medisinske modellen har mykje for seg når det gjeld alvorlege psykiske lidingar som alvorleg depresjon og schizofreni. Men mange av dei lettare psykiske problema er naturlege reaksjonar på påkjenningar. Likevel brukar ein den same oppskrifta for å kurere folk, i staden for å ta utgangspunkt i livssituasjon og sosiale relasjonar. Til dømes kan det å løyse konfliktar vere dramatisk effektiv behandling. Aarre sitt utgangspunkt er at den behandlinga som den institusjonaliserte psykiatrien tilbyr, kanskje ikkje er så effektiv som reklamen tilseier. Han har langt meir tru på distriktspsykiatriske senter som tek utgangspunkt i brukaren sin kvardag og samarbeider tett med kommunehelsetenesta. I ein del situasjonar kan heimebaserte tiltak i nært samarbeid med kommunehelsetenesta fungere vel så bra som innlegging."

Jeg skulle ønsket at Aarre kunne inkludere psykoselidelsene i sin anbefaling... men han tar for seg de som har "lettere psykiske problemer", og det er vel og bra. Jeg håper at hans neste steg blir at han også favner psykoselidelsene Schizofreni og Manisk-depressiv lidelse (bipolar 1), som jeg mener det må forskes og undersøkes om de kanskje blir "konservert" på grunn av medisinbruk. Medisinering gjør ikke folk friske. Medisiner kan sikkert være nødvendig for noen for en kortere periode, men jeg tviler på at så mange som faktisk får medisiner resten av livet - egentlig trenger det? Kanskje det blir neste skritt for Aarre også å inkludere de alvorlige psykoselidelsene i et neste manifest? Jeg håper det. Det finnes faktisk mange nok eksempler på at folk har blitt friske fra disse lidelsene. Og hva gjør at noen blir friske? Satses det nok i dagens psykiske helsevern på at de som ønsker det selv får muligheten til å bli medisinfrie? Jeg tror ikke det... Det er ikke det at jeg har alle svar, men jeg tror jeg har noen det er verdt å se mer på. Og det er slett ikke "mine" svar, men en oppsummering av manges spørsmål og svar som hovedsakelig har opplevd at det er medisiner som gjelder...
I denne forbindelsen viser jeg til tidligere blogginnlegg "Psykose kan være positivt". Se også "Ni diagnoser forsvant" og "Psykose er et potensial til utvikling!"

Når jeg har mine innsigelser, så er det fordi jeg har vært opptatt av psykoseproblematikk helt siden første gangen jeg selv opplevde en psykose i 1992, og jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bli tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner. I boka "Kjærligheten spør ikke, den bare er" skriver jeg om psykoseopplevelsen og hvordan jeg reagerte på forskjellige medisiner. Og det aller beste med boka for min del er at jeg har kommet i kontakt med en del mennesker som har opplevd psykoser og sterk medisinering. Jeg ser på psykosen som en gyllen anledning for å få tak i opplevelser langt tilbake i tid. I psykose forsvinner noen filtre inn mot det som ligger gjemt i fortrengte opplevelser, og får man tak i disse opplevelsene som f eks kan dreie seg om traumer fra barndommen, så kan man komme et skritt videre. Men det betinger at de som arbeider i det psykiske helsevernet får en annen holdning til de som opplever psykoser. Det er nødvendig å bli møtt på en helt annen måte en hva som er tilfelle på de fleste steder i dag. Og en av veiene å gå tenker jeg er at det ansettes folk med psykoseerfaring, og da viser jeg til denne bloggartikkelen: "Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring."

Reportasjen i Fjordabladet om T.F. Aarres bok finner du her.

Erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring

Sitat fra http://www.psykiskhelsearbeid.no:
"Medarbeidere med Brukererfaring (MB) i Bergen kommune
Erfaringene viser at å ansette MBere bidrar til å berike tjenestene og at mange av dem selv tar nye steg på veien mot tilfriskning og realisering av egne mål.
NAV og Senter for arbeidslivsforberedelse i Bergen, startet i 2006 opp MBprogrammet etter tett kontakt med Danmarks MBprogram i Århus. Helt fra starten har også Bergen kommune hatt en aktiv holdning til å ansette medarbeidere med brukererfaring."

Les hele artikkelen her.

MB-utdanning i Bergen.

Brukertilsetting som virkemiddel, evalueringsrapport. Helse Nord, Tromsø. Evalueringsrapporten fra ”Brukertilsetting som virkemiddel for å bringe inn brukerperspektiv i senterets virksomhet og en arbeidsmetode for kvalitetsheving og kvalitetssikring av tjenestene".

Evaluering av MB-utdanning i Drammen. (Etter et år.)

Jeg tror på at ansettelse av erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring er en måte å få inn brukerperspektivet i psykisk helsearbeid, og jeg har stor sans for utdanningen. Utdanningen gir et felles grunnlag, og det er viktig i denne sammenhengen.

Rådet for psykisk helse hadde et eget prosjekt angående medarbeidere med brukererfaring: "Med livet som kompetanse". Noen lenker og omtale finner du på Finnmarksnettverkets nettside her.

Si din mening om tvang til lovutvalget! På Sigruns blogg er det en

artikkel om lovutvalget som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern.

Sigrun Tømmerås oppfordrer folk om å si sin mening til lovutvalget.

Les hennes artikkel her.

Det er en god ide å sende inn din mening til dette viktige lovutvalget som ble nedsatt av regjeringen i juni i 2010. Om lovutvalget.

Artikler på min blogg:

Tvang i psykiatrien kan være lovbrudd.

Dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep.

Ni diagnoser forsvant... et tankekors for det første når et menneske kan få så mange diagnoser, og for det andre at det faktisk var forholdsvis enkle grep som skulle til for å bli frisk, og for det tredje at disse grepene slett ikke ble foretatt i den tradisjonelle psykiatrien, men utenfor. Hågen Haugrønningen er et eksempel på hvor ille folk kan bli "behandlet".

Dialoginvitasjon til lovutvalget fra Jan Olaf Ellefsen.

Ni diagnoser forsvant,

og det ganske kjapt... men ikke uten innsats fra han som hadde blitt "smykket med" alle ni diagnosene.

I følge Mat og Helse: "Hågen Haugrønningen (39) kunne for ett år siden smykke seg med diagnosene: ADHD, bipolar, schizofreni, personlighets-forstyrrelse, paranoia, dystymi, syklotomi, angst, depresjon, og behandlingsresistens og på halvannet år var han lagt inn på psykiatrisk institusjon 50 ganger! I dag har Hågen «bare» ADHD, og lever et godt liv – uten medisiner."

Lavkarbomat var en nøkkel for å bli frisk. Hågen Haugrønningen har også kommet i kontakt med Hellinger Instituttet og utdanner seg nå for å bli Konstellatør, og du kan lese mer om det her.

Har har gjort noe veldig spennende og han har utstillinger som viser det han har gjort. Om dette skriver Mat og Helse følgende:
"Hågen Haugrønningens fotoutstilling har hittil vært utstilt på et titalls steder på østlandet, og flere står for tur. Dette er en lavbudsjetts salgsutstilling, produsert med enkle midler, men med en svært dyr humankapital som innsats. Utstillingen er eksperimentell fotokunst, bilder tatt inne på rommet på Sannerud sykehus da han var i psykose.

Bildene er redigert slik Hågen så og oppfattet omgivelsene. Det er sterke farger som viser abstrakte motiver. Noen klare, andre diffuse, de viser energiene han så. Hågen så ting som ikke er tilgjengelig for det sanseapparatet han besitter til daglig. Dette er tatt inne på lukket avdeling.
- Jeg så energier, følte el-strøm som svært ubehagelig og var livredd det meste av tiden. Dette er den jævligste perioden i mitt liv. Det å ta disse bildene, redigere dem og så stille de ut, har vært en terapeutisk prosess.

Bildene viser underlige motiver, nærbilder og abstrakter som flyter i hverandre, noe ser direkte ondt ut i all sin stirrende tilstedeværelse, noe er hjerteskjærende slik som bildet av speilet med tannbørsten, og et skilt med påskriften «Hjelp». Det var det ingen som hørte, sier Haugrønningen. «Konstellasjon 88» har åpnet nye dører i Hågens liv, men er like fullt også en minneutstilling for dem som ikke er her. De som ikke har overlevd i psykiatrien, de som ikke er hørt og forsøkt glemt."

Takk Hågen for at du deler med oss av din kunst og dine erfaringer på denne måten. Det er noe som gir håp til mange andre!

Brukerne er forandringenes løver

Duncan, Napah.no: "Han framstiller brukeren som forandringens løve, og pekte på viktigheten av å lytte til brukernes egne historier.

- Inntil løvene får sine historieskrivere, vil jakteventyrene alltid glorifisere jegeren, sa Duncan.

Han gjorde det klart at "jegeren" i denne sammenheng er terapeuter som han selv."

Gjennom skrive-prosjektet håper vi å gi et viktig bidrag til forandringer i hvordan behandlingsapparatet innenfor psykiatrien kan møte mennesker som opplever psykoser. Følg også med på Facebook-gruppa Erfaringsnettverket, der det til tider er interessante debatter.

Erfaringskompetansen vi har fått gjennom møter med et behandlingsapparat som ofte overglorifiserer seg selv, må tas i bruk i mye større grad. Vi er mange som har vært klare lenge for å bidra i undervisningssammenheng både på høgskoleutdanninger og på universitetene. Heldigvis har noen utdanningsinstitusjoner sett nytten av å ha oss inn i utdanningene, men det bør åpne seg i mye større grad enn hva tilfelle har vært hittil.

Jeg er en av de brølende løvene som VIL HA FORANDRING!

Dugnad for frihet, et samarbeidsprosjekt

mellom flere bruker/interesse- pårørendeorganisasjoner. Om Dugnad for frihet kan du lese her.

Jeg siterer fra mål:

"- Å etablere et brukerstyrt senter

-for mennesker i livskriser,

-for mennesker som ønsker hjelp til å trappe ned på psykofarmaka,

-for mennesker som trenger langvarig omsorg etter mange år med bivirkninger og traumer.

Et senter

-hvor man får beskyttelse og oppleve trygghet uten å bli fratatt friheten

-hvor man møter aksept, forståelse og omsorg.

-hvor man får tilbud om ulike former for behandling og rådgivning, og muligheter til å velge.

Årsaker til psykiske lidelser er sammensatte. Den ensidige fokusering på diagnoser i psykiatrien fører til en altfor stor grad av sykeliggjøring av mennesker. Vi kan alle miste kontroll over tanker, følelser og adferd i livskriser. Vi trenger hvile, omsorg fra gode medmennesker, hjelp til god ernæring samt tilskudd av vitaminer og mineraler mm. Vi trenger muligheter til å velge terapier etter eget ønske mens vi er innlagt, enten det er medisiner, nettverksarbeid, familieterapi, psykoterapi/samtaleterapi, kroppsterapier, kunst og uttrykksterapi, ernæringsterapi, healing eller andre metoder.

Flere organisasjoner jobber for bedre tilbud og mer valgfrihet. Men for å få dette realisert i konkrete tlbud, er det nødvendig at vi samarbeider. Vi trenger å forene oss om et praktisk og konkret mål, uavhengig av ideologier og særinteresser for de enkelte gruppene.

Takket være det fantastiske internettet kan vi opprette et nettverk, en dugnadsgjeng, uten kostnader til papir og porto.

Vi er mange nok- hvis vi bare står sammen!

Å forene krefter og danne fellesskap er nødvendig!

Vi vet nok! Det er ikke mangel på kunnskap eller informasjon.

Vi vet nok om både hva som virker og hva som ikke virker!

Vi trenger ikke flere utredninger eller granskninger!
Det viktigste er at vi oppretter kontakt, samler oss og begynner å samarbeide for å realisere det vi alle drømmer om

Dette er et initiativ fra bruker- og pårørendeorganisasjonene Hvite Ørn, LPP- Oslo og We Shall Overcome. Men her trengs mange fler! Både andre organisasjoner og privatpersoner!"

Donasjoner kan gis til Kontonr.: 1105.26.46067

Jeg synes "Dugnad for frihet" er et godt utgangspunkt for et vidt samarbeidsprosjekt mellom alle organisasjonene innenfor psykisk helsearbeid, og selv om Helse og omsorgsdepartementet i sitt rundskriv i mars 2010 har skrevet til/om alle helseforetak:
"Minimumskrav til områder/innhold i regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang1:

- Kompetanseheving og undervisning i temaer som frivillighet i behandling, mestringsfremmende metoder, lavterskeltenkning, menneskerettigheter, etikk, lovbestemmelser, praksis, årsaker og effekter knyttet til bruk av tvang og
husordensregler mv.(jf pkt 2)

- Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud, brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkl. rettighetskontrakter og kriseplaner.

- Regelmessig og reell involvering av brukere og pårørende i evaluering og bruk av behandlingsmetoder og rutiner for pasientoppfølging (jf pkt 3 og 5)

- Forpliktende, løpende samarbeid mellom kommuner og helseforetak (jf pkt 3)

- Regelmessig dialog med lokale statlige og kommunale aktører

- Verdige og skånsomme transportordninger, herunder legge til rette for å redusere bruk av politiet til transportoppdrag

- God tilgjengelighet – også utover ordinære åpningstider, herunder vurdering av alternativer til legevakt for å møte behov

- Rutiner for kvalitetssikring av tvangsbruk

- Tiltak for å sikre at bruk av tvang ikke vedvarer lenger enn nødvendig

- Riktig og konsekvent dataregistrering

- Hensiktsmessig utforming av bygg som understøtter åpenhet og tillit mellom tjenesten og pasientene”

Dessverre stiller jeg meg noe tvilende til at helseforetak som har lang tradisjon for ikke å tenke alternativer til tvang og medisinfrie behandlingstilbud vil gi gode tilbud om dette. Derfor synes jeg "Dugnad for frihet" er viktig uansett. Et brukerstyrt behandlingssted som det tenkes, kan bli et eksempel til etterfølgelse.
Jeg går i hvert fall inn i 2011 med støtte til "Dugnad for frihet" i form av å informere om prosjektet.